Jeg er så deprimert og lei

[AnonymBruker]

Jeg graver meg ned i bitterhet, som er vanskelig å komme ut av. Jeg er bitter fordi jeg aldri fant meg kjæreste før det var for sent å få barn, mens «alle» rundt meg får både to og tre. Jeg er bitter fordi jeg har vondt overalt i kroppen, og uansett hva det gjør hjelper det ikke. Jeg er sur fordi jeg må jobbe 100%, når jeg ikke har noe glede eller motivasjon. Jeg får mindre energi, og blir enda mer sur. Jeg er og bitter fordi det er dårlige forhold i det lille jeg har av familie. Jeg føler ingen livslyst, og energien blir mindre for hver dag. Dritlei.

Anonymkode: 2ce65...4b2

[AnonymBruker]

Er det dette med barn som er hovedproblemet for deg? Kjente noe lignende da jeg rundet 35, og fant ut at han jeg var med da var en jeg ikke ville ha barn med.. For hvis det er et hovedproblem så overskygger det glede i alt annet.. Eller er det slik at du ikke liker jobben og familien i tillegg til alt? 

Anonymkode: 8bf75...d93

[Gjest Ghostface]

Da er vi to.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er det dette med barn som er hovedproblemet for deg? Kjente noe lignende da jeg rundet 35, og fant ut at han jeg var med da var en jeg ikke ville ha barn med.. For hvis det er et hovedproblem så overskygger det glede i alt annet.. Eller er det slik at du ikke liker jobben og familien i tillegg til alt? 

Anonymkode: 8bf75...d93

Det er alt dette, og mere til, som sammen gjør at energien og livsgleden blir sugd ut av meg. Og jeg er sur og bitter, som igjen gjør det enda værre. Hvorfor er det JEG som skal være uheldig med alt, og ikke de rundt meg? Jeg er så lei at jeg føler ikke empati for noen hvis det skjer noe. 

Anonymkode: 2ce65...4b2

[AnonymBruker]

Herregud. Jaja. Du velger selv livet ditt.

Anonymkode: 60645...db7

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er alt dette, og mere til, som sammen gjør at energien og livsgleden blir sugd ut av meg. Og jeg er sur og bitter, som igjen gjør det enda værre. Hvorfor er det JEG som skal være uheldig med alt, og ikke de rundt meg? Jeg er så lei at jeg føler ikke empati for noen hvis det skjer noe. 

Anonymkode: 2ce65...4b2

Huff.. Du høres utbrent ut. Da er det ingenting som funker. Kan du ikke prøve å sykemelde deg fra jobb? Kom deg ut i naturen og vær i et nytt miljø? Kanskje bli kjent med nye folk og gjør noe helt crazy? Ta tilbake livet ditt:) Det er hva du gjør det til.  Å leve et barnløst liv er det mange som gjør og det funker veldig fint Tenk at du kan ha deg selv i fokus for alltid? Tenk så mange spennende folk du kan møte og ting som skjer hele tiden. Luk ut de negative folka i livet ditt. selv familie. Men hvis det virkelig er dette med barn.. Kan jeg spørre hvor gammel du er? Nå har de jo åpnet for at single kan bli befruktet på klinikk også i Norge:) Jeg har to kolleger over 40 som begge er førstegangsfødende nå..

Anonymkode: 8bf75...d93

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg og skjønner ta du har det vanskelig.
Dette er kanskje sykt irriterende å høre, men det er på en måte bare deg selv som kan sørge for at du kommer ut av denne onde spiralen. Ingen kommer til å fikse det for deg, dessverre. Ingen kan trykke på en magisk knapp eller si noe som gjør at du plutselig elsker livet. 
Livet er urettferdig, noen har mye bedre forutsetninger enn andre, noen har mer flaks. Det er bare slik det der. Men alle kan påvirke livet sitt i en eller annen retning. Det kan du også. 

Jeg tror du kan vinne mye på å velge hva du vil fokusere på. Det handler om å gjøre det beste av hva du har. Livet blir uansett ikke noe bedre av å "gi opp" eller gå rundt og være bitter, jeg mener det ikke vondt, men det er den harde sannheten. 
Kanskje du kan skrive ned en liste over ting som gir deg mening i livet? Alt fra stort til smått. Ta en kaffe ute i solen, ta et varmt bad, lage en god kopp te, shoppe med noen venninner... Lag også en liste over ting du ønsker å gjøre som f.eks. teste å spille tennis, lære å spille et instrument, gå på matlagingskurs, spare til en spennende reise, se en film på kino, gå på en fin resturant. Forsøk å få gjort noe fra disse listene et par ganger i måneden. Skap deg noe å se fram til! 

Hvis du misliker alt ved jobben din, kan det være en idé å se på om det kanskje går å søke en ny jobb, teste noe annet? Det er aldri for sent. Det er aldri for sent å ta en ny utdanning heller. 

En ting til som faktisk er veldig bra å gjøre er å skrive takknemlighetsdagbok (jeg kan tenke meg at du spyr når du leser dette haha, men det er faktisk sant at det påvirker deg positivt!). Skriv ned 1-3 ting du er takknemlig for hver kveld. Her også alt fra stort til smått. "jeg er takknemlig for at mannen på Oslo S hjalp meg å bære kofferten min opp trappa når rulletrappa ikke fungerte" eller "jeg er takknemlig for at jeg har en varm og myk seng å sove i". Å gjøre dette over tid gjør at du lærer hjernen din å fokusere på det positive, og du vil etter hvert lete mer etter det som er positivt i livet ditt og ikke bare se alt det som du  misliker og er bitter over. 

Når jeg leser det du skriver forstår jeg godt hvorfor du er bitter, men husk at du har et valg: vil du være bitter resten av livet og fokusere på alt det som gikk feil og ikke ble som du ønsket, eller vil du se de mulighetene du har nå og nyte av alt det gode du fortsatt har og kan få?

Jeg vil også råde deg til å oppsøke psykolog om alt føles utrolig tungt, kanskje du kan ha godt av profesjonell hjelp. Det er i hvert fall verdt å teste om du ikke føler at noe annet hjelper.

Jeg tror at du kan få det fint igjen.

Klem!❤️

Anonymkode: 1f426...bb9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er alt dette, og mere til, som sammen gjør at energien og livsgleden blir sugd ut av meg. Og jeg er sur og bitter, som igjen gjør det enda værre. Hvorfor er det JEG som skal være uheldig med alt, og ikke de rundt meg? Jeg er så lei at jeg føler ikke empati for noen hvis det skjer noe. 

Anonymkode: 2ce65...4b2

Du viser til den svært stygge siden av depresjon. Mange har stått i akkurat samme spor som deg, med akkurat de samme tankene, inkludert meg selv. Når man blir så selvsentrert at man ikke engang evner å ha empati for andre mennesker og faktisk ikke klarer forstå at andre også er uheldige i livet, så sier det seg selv hvor ille det faktisk står til med psyken. Selvsagt er det alltid noen som er mer uheldig enn deg og som har det verre enn deg. Det er også alltid noen som er mer heldig enn deg og som har det bedre enn deg. Livet er urettferdig. Blodig urettferdig,  på mange vis. Det er noe man aksepterer, ikke noe man blir bitter over. Velger man å bli bitter over det og bruke energi på noe man ikke kan gjøre noe med, så ender man opp med å grave seg temmelig dypt ned. Du er ett av mange mennesker, dette er det eneste livet du noen gang vil leve. Jeg syns det er stressende å tenke på, men samtidig kan det være en motiverende faktor til å faktisk gjøre noe med livet sitt. 

Om du ikke går til psykolog, så er det en grei plass å starte. Det er mulig å komme seg ut av en depresjon og det er mulig å få det bedre. Ikke alle klarer å overvinne depresjon helt, men lærer seg å leve med det. Det er ikke mer synd på deg og meg enn det er på andre. 

Anonymkode: 19e30...d99

[AnonymBruker]

Takk for svarene. Dere har mye rett, selv om jeg ikke klarer helt å tenke sånn. Jeg ser rundt meg på alle som har det så lett. Ja de har sikkert småproblemer, men skulle gjerne byttet. Tar meg selv i å håpe at de og skal oppleve elendighet. Sånn er jeg blitt, og jeg har ikke dårlig samvittighet engang. Hadde ikke psykolog vært så dyrt, hadde jeg gått privat. Men det blir til at jeg sitter og forteller om alle problemene, plagene, utfordringene. Har gått offentlig to forskjellige ganger, men det har vært dårlige trangsynte psykiatriske sykepleiere.

Anonymkode: 2ce65...4b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for svarene. Dere har mye rett, selv om jeg ikke klarer helt å tenke sånn. Jeg ser rundt meg på alle som har det så lett. Ja de har sikkert småproblemer, men skulle gjerne byttet. Tar meg selv i å håpe at de og skal oppleve elendighet. Sånn er jeg blitt, og jeg har ikke dårlig samvittighet engang. Hadde ikke psykolog vært så dyrt, hadde jeg gått privat. Men det blir til at jeg sitter og forteller om alle problemene, plagene, utfordringene. Har gått offentlig to forskjellige ganger, men det har vært dårlige trangsynte psykiatriske sykepleiere.

Anonymkode: 2ce65...4b2

Sikker på du ikke har råd til privat? Jeg gjorde som deg, gikk offentlig. Men det var lite kunnskap å hente hos min behandler. Fant en privat, og det var som en helt ny verden. Ble møtt og forstått på en helt ny måte. Det er verdt det om man kan få et bedre liv den tiden man har her på jorden. 

Jeg tjener heller ikke godt, men går 1 gang i måneden. Betaler 1350 for 45 min. Men effektive timer. Mellom timene så leser jeg på nett og hører på You Tube om de ulike temaene vi har snakket om. Det har hjulpet også og gitt meg større forståelse. Anbefales! 

Anonymkode: 5d4de...b79

[AnonymBruker]

Dra til Danmark og bli gravid. 
trenger ikke en mann for å få barn. 
lev livet og kos deg. 

Anonymkode: f99cb...51e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Sikker på du ikke har råd til privat? Jeg gjorde som deg, gikk offentlig. Men det var lite kunnskap å hente hos min behandler. Fant en privat, og det var som en helt ny verden. Ble møtt og forstått på en helt ny måte. Det er verdt det om man kan få et bedre liv den tiden man har her på jorden. 

Jeg tjener heller ikke godt, men går 1 gang i måneden. Betaler 1350 for 45 min. Men effektive timer. Mellom timene så leser jeg på nett og hører på You Tube om de ulike temaene vi har snakket om. Det har hjulpet også og gitt meg større forståelse. Anbefales! 

Anonymkode: 5d4de...b79

Takk for svaret, jeg skal se på det med psykolog igjen.

Anonymkode: 2ce65...4b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dra til Danmark og bli gravid. 
trenger ikke en mann for å få barn. 
lev livet og kos deg. 

Anonymkode: f99cb...51e

Det er ikke ett alternativ med lite familie og lite nettverk.. Jeg har en kjæreste, men han har barn, og er ferdig med det. Det hadde nesten vært lettere om han var uten barn han og.

Anonymkode: 2ce65...4b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Takk for svarene. Dere har mye rett, selv om jeg ikke klarer helt å tenke sånn. Jeg ser rundt meg på alle som har det så lett. Ja de har sikkert småproblemer, men skulle gjerne byttet. Tar meg selv i å håpe at de og skal oppleve elendighet. Sånn er jeg blitt, og jeg har ikke dårlig samvittighet engang. Hadde ikke psykolog vært så dyrt, hadde jeg gått privat. Men det blir til at jeg sitter og forteller om alle problemene, plagene, utfordringene. Har gått offentlig to forskjellige ganger, men det har vært dårlige trangsynte psykiatriske sykepleiere.

Anonymkode: 2ce65...4b2

Du må prøve å huske at du aldri har full innsikt i folks liv, og det er nok mange rundt deg som kjemper kamper som du aldri kommer til å få vite om. 
 

Anonymkode: b5a2a...223

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Takk for svarene. Dere har mye rett, selv om jeg ikke klarer helt å tenke sånn. Jeg ser rundt meg på alle som har det så lett. Ja de har sikkert småproblemer, men skulle gjerne byttet. Tar meg selv i å håpe at de og skal oppleve elendighet. Sånn er jeg blitt, og jeg har ikke dårlig samvittighet engang. Hadde ikke psykolog vært så dyrt, hadde jeg gått privat. Men det blir til at jeg sitter og forteller om alle problemene, plagene, utfordringene. Har gått offentlig to forskjellige ganger, men det har vært dårlige trangsynte psykiatriske sykepleiere.

Anonymkode: 2ce65...4b2

Alle kan være trangsynte i blant. Det er du i innlegget ditt her, for eksempel. Det må være trist å ikke kunne forstå at mange mennesker har store problemer som du ikke vet om og trolig aldri vil få kjennskap til. 

Vanskelig å føle sympati for deg, merker jeg.. Det kan se ut som det er viktig for deg å ha det verst i verden. Den bobla kommer til å sprekke om du går i terapi, og da skjønner jeg at tilliten og forholdet til en terapeut vil bli hakkemat. 

Anonymkode: 19e30...d99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Alle kan være trangsynte i blant. Det er du i innlegget ditt her, for eksempel. Det må være trist å ikke kunne forstå at mange mennesker har store problemer som du ikke vet om og trolig aldri vil få kjennskap til. 

Vanskelig å føle sympati for deg, merker jeg.. Det kan se ut som det er viktig for deg å ha det verst i verden. Den bobla kommer til å sprekke om du går i terapi, og da skjønner jeg at tilliten og forholdet til en terapeut vil bli hakkemat. 

Anonymkode: 19e30...d99

Jeg vet mange nok har det tungt. Men jeg kjenner jo folk, som f.eks vet lm mange av mine ting. Og jeg vet at de ikke har noe i nærheten.  Jeg er ikke ute etter å ha det værst, ansolutt ikke, skulle ønske jeg slapp å ha det som dette. Jeg har flere problemer jeg ikke har nevnt, bl.a en skade i ryggen, og angst, som har vart fra jeg var liten. Fikk aldri hjelp i forhold til det. Og når jeg som voksen selv tar kontakt for å få hjelp av psykolog, lærer de meg noe helt ubrukelige greier, som jeg ikke vil si her. Skulle hatt eksponeringsterapi, men det lærte jeg ikke før jeg var langt over 30, og da virket det som det var for sent, for da var angsten og symptomene grodd fast i meg. Dette, og flere andre ting, gjør at jeg føler alt er så urettferdig. Nettopp fordi jeg sliter meg gjennom dagene med vondt, angst, endomhet, frustrasjon osv. Egentlig skulle jeg gått ned i stilling, men det har jeg ikke råd til. Livet mitt føles som ett eneste kaos.

Anonymkode: 2ce65...4b2

[AnonymBruker]

Jeg slet med alvorlig depresjon, angst og selvmordstanker fra jeg var barn. Hvordan jeg overlevde ungdomsårene vet jeg ikke. Voksenlivet var ikke enklere. Prøvde å jobbe, men falt alltid av. Det var ikke før i 30 årene at jeg ble utredet med aspergers og det ble klart at grunnen til at jeg slet med alvorlig depresjon 10 måneder i året, var fordi det skal veldig lite til før jeg går tom for batteri og går på veggen. 

Urettferdig? Absolutt. Men, sånn er livet. Man jobber med det man har. Jeg takler ikke kravene i arbeidslivet, og er derfor ufør, og jeg må alltid passe på at jeg ikke strekker meg for langt. Men, jeg jobbet med å akseptere hvordan ting er. Aksept er viktig, tror jeg. Og nå fyller jeg dagene med ting som gir meg glede, og selv om det er perioder som er vanskelige, så prøver jeg alltid å ta valg som bedrer livet mitt. 

Et liv kommer med problemer uansett hvem man er. Alle har problemer, alle går gjennom ting som er vanskelig. De færreste roper ut om problemene sine.

Finn deg en psykolog. Jobb med deg selv. Gjør ting som gleder deg og gir deg energi. Innstilling betyr alt, og innstillingen din nå er hva som ødelegger for deg. 

Anonymkode: abaca...fd8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg vet mange nok har det tungt. Men jeg kjenner jo folk, som f.eks vet lm mange av mine ting. Og jeg vet at de ikke har noe i nærheten.  Jeg er ikke ute etter å ha det værst, ansolutt ikke, skulle ønske jeg slapp å ha det som dette. Jeg har flere problemer jeg ikke har nevnt, bl.a en skade i ryggen, og angst, som har vart fra jeg var liten. Fikk aldri hjelp i forhold til det. Og når jeg som voksen selv tar kontakt for å få hjelp av psykolog, lærer de meg noe helt ubrukelige greier, som jeg ikke vil si her. Skulle hatt eksponeringsterapi, men det lærte jeg ikke før jeg var langt over 30, og da virket det som det var for sent, for da var angsten og symptomene grodd fast i meg. Dette, og flere andre ting, gjør at jeg føler alt er så urettferdig. Nettopp fordi jeg sliter meg gjennom dagene med vondt, angst, endomhet, frustrasjon osv. Egentlig skulle jeg gått ned i stilling, men det har jeg ikke råd til. Livet mitt føles som ett eneste kaos.

Anonymkode: 2ce65...4b2

Jeg har bekjente som klager sånn som du gjør her. De kan sikkert påstå at de kjenner meg og vet at jeg har det bra, og at de har det jævlig. Tingen er at jeg ikke orker eller gidder forteller folk som deg hvordan jeg egentlig har det. Det er uansett ikke plass til det, fordi klagingen deres opptar all tid. 

Så selv om du ser meg smile og virke i tilsynelatende god form nær vi møtes så trenger ikke der bety at det er tilfelle. 

Anonymkode: 9a59f...6ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg slet med alvorlig depresjon, angst og selvmordstanker fra jeg var barn. Hvordan jeg overlevde ungdomsårene vet jeg ikke. Voksenlivet var ikke enklere. Prøvde å jobbe, men falt alltid av. Det var ikke før i 30 årene at jeg ble utredet med aspergers og det ble klart at grunnen til at jeg slet med alvorlig depresjon 10 måneder i året, var fordi det skal veldig lite til før jeg går tom for batteri og går på veggen. 

Urettferdig? Absolutt. Men, sånn er livet. Man jobber med det man har. Jeg takler ikke kravene i arbeidslivet, og er derfor ufør, og jeg må alltid passe på at jeg ikke strekker meg for langt. Men, jeg jobbet med å akseptere hvordan ting er. Aksept er viktig, tror jeg. Og nå fyller jeg dagene med ting som gir meg glede, og selv om det er perioder som er vanskelige, så prøver jeg alltid å ta valg som bedrer livet mitt. 

Et liv kommer med problemer uansett hvem man er. Alle har problemer, alle går gjennom ting som er vanskelig. De færreste roper ut om problemene sine.

Finn deg en psykolog. Jobb med deg selv. Gjør ting som gleder deg og gir deg energi. Innstilling betyr alt, og innstillingen din nå er hva som ødelegger for deg. 

Anonymkode: abaca...fd8

Jeg skulle og ønske jeg kunne jobbe mindre, uten å gå ned i stilling. Jeg kan det nok etterhvert, bl.a pga skaden. Men jeg må vel slite meg fullstendig ut før det skjer. På grunn av at jeg alltid har vært litt usikker og sjenert av meg, har jeg blitt møtt på så mange negative måter opp gjennom årene. At folk har avvist meg, oversett, sagt frekke ting. Og det har ikke gjort angsten noe bedre. Kan være en av grunnene til at jeg ikke føler noe enpati lenger, kun for de som står meg aller nærmest.

Anonymkode: 2ce65...4b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har bekjente som klager sånn som du gjør her. De kan sikkert påstå at de kjenner meg og vet at jeg har det bra, og at de har det jævlig. Tingen er at jeg ikke orker eller gidder forteller folk som deg hvordan jeg egentlig har det. Det er uansett ikke plass til det, fordi klagingen deres opptar all tid. 

Så selv om du ser meg smile og virke i tilsynelatende god form nær vi møtes så trenger ikke der bety at det er tilfelle. 

Anonymkode: 9a59f...6ca

Jeg klager ikke. Det er snakk om å betro seg til venner, og det går begge veier. Jeg sotter ikke og snakker om disse tingene med de dom bare er bekjent.

Anonymkode: 2ce65...4b2