Hvorfor er det så vanskelig å bryte?

[AnonymBruker]

Jeg har skrevet en tråd om dette tidligere, hvor jeg beskrev at jeg må bryte med mine yngre søsken. Kort sagt fordi de har sagt utrolig stygge ting om meg til mamma, som hun plutselig viderefortalte til meg.

I kommentarene fikk jeg mange som gikk på at mamma var en like stor drittsekk som søsknene mine, og jeg tenkte ordentlig over det. Nå har jeg konfrontert henne og spurt hvorfor hun sa det videre, og da ble hun temmelig hysterisk og prøvde å vri det til at hun vil mitt beste, mens jeg ikke bryr meg om henne.

Så nå vil jeg bryte med alle. Når jeg tenker på det så føler jeg meg glad og lettet, men samtidig så er det noe som drar i meg og gir meg dårlig samvittighet, som om jeg skulle ha ansvar for både mamma og søsken. Årsaken til at jeg tenker på det i kveld er at mamma, til tross for at vi ikke akkurat er vel forlikte nå, har sendt meg en melding om at hun håper hun kan være med meg på ferie i sommer. Jeg har virkelig ikke lyst til å ha henne med, men jeg føler jeg må.

Sitter her og tenker at den eneste muligheten jeg har til å komme meg unna familiens klør er å flytte langt vekk fra alle, droppe telefon og data så eneste alternativ er brev, og bli amish. 

Så hvordan gjør man det? Ikke rent praktisk, jeg kan bare låse døra og ikke ta telefonen, men psykisk? Hvordan går man fra å vite at det er det beste, til å ha det godt med seg selv og avgjørelsen?

Anonymkode: ab6c0...08d