Dere som var usikre på barn nr 2 og likevel fikk - hvordan gikk det?

[AnonymBruker]

Guttungen blir 2 år senere i år, og tanken om flere barn har begynt å melde seg. Dette skjer sannsynligvis fordi han har begynt å sove greit på nettene (dvs våkner som regel kun 1 gang, men står enda opp før 05), jeg begynner å kjenne at jeg får hodet over vann mtp rutiner, jeg hadde en mild fødselsdepresjon som er jeg føler er rimelig ferdig bearbeidet, han er avogtil på overnatting hos besteforeldre.. Ja, jeg kjenner rett og slett på en litt større frihet etter en lang periode uten. Og slik har jeg tenkt å holde det en god stund. 

Men så er jeg veldig ambivalent til det å få ett nytt barn. Jeg begynner endelig å føle meg som meg selv. Har tid til trening, venner og kan reise bort en helg hvis jeg vil. Mannen tar 50% av alt hjemme og vel så det - jeg er dog foreløpig usikker på hva han tenker om flere barn (og skal selvfølgelig ta praten med han senere i år). Det er litt herlig å tenke på at barnet bare blir eldre, og muligheten for å slippe å ta alt på nytt igjen.. 

Men så liker jeg tanken på å ha en større familie og fordelene med det. Men jeg tenker også på fordelene med kun ett barn, og liker forsåvidt de tankene også 😅

Så - dere som vinglet like mye som meg og valgte 2 barn. Hvordan gikk det for dere? 

Overlykkelig over valget eller veltet det hele lasset? Hvor mange år valgte dere å ha mellom? 

Anonymkode: ad4a2...a09

[AnonymBruker]

Vi skulle ha kun 1 barn og det gikk helt fint, vi følte oss komplett som familie. Så ble jeg uplanlagt gravid da gutten var 7 år og jeg klarte bare ikke ta abort. Da jeg tok tidlig ultralyd for å se hvor langt jeg var på vei så jeg at hjertet slo og jeg følte at det var mer enn bare en celleklump.

Jeg var nesten 40, mannen var allerede 45 og vi tenkte oss godt om, så bestmte vi oss for å beholde.

Det gikk helt fantastisk. Mye bedre enn forventet (fryktet...). Hun er familiens solstråle, rett og slett en nydelig person. Blid, snill, empatisk, ja tom storebror elsker henne etter han kom over sjalusien sin.

Anonymkode: b8c05...db6

[AnonymBruker]

Hun er 10 år forresten.

Anonymkode: b8c05...db6

[AnonymBruker]

Vi har 4,5 år mellom, to gutter. De har hatt veldig mye glede av hverandre likevel! 

Anonymkode: f8c4b...ba9

[AnonymBruker]

Her blir det 3 år mellom 

Veldig spent, men gleder oss veldig. Tror familien blir komplett 

 

Anonymkode: 53953...138

[Mooza]

Nummer 1 var et fantastisk barn, men det var en utfordring til tider. Mannen ville ha et til barn, og jeg tenkte; njaa...skal vi ikke bare heller få en hund? 😄

Nummer 2 er en solstråle. Verdens snilleste søster og menneske med omsorg for alle. Jeg kan av og til ikke helt tro at det er mitt barn. Hun er superryddig, vennlig mot alle, utrolig flink på skolen, og det hender at JEG får milde irettesettelser. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Guttungen blir 2 år senere i år, og tanken om flere barn har begynt å melde seg. Dette skjer sannsynligvis fordi han har begynt å sove greit på nettene (dvs våkner som regel kun 1 gang, men står enda opp før 05), jeg begynner å kjenne at jeg får hodet over vann mtp rutiner, jeg hadde en mild fødselsdepresjon som er jeg føler er rimelig ferdig bearbeidet, han er avogtil på overnatting hos besteforeldre.. Ja, jeg kjenner rett og slett på en litt større frihet etter en lang periode uten. Og slik har jeg tenkt å holde det en god stund. 

Men så er jeg veldig ambivalent til det å få ett nytt barn. Jeg begynner endelig å føle meg som meg selv. Har tid til trening, venner og kan reise bort en helg hvis jeg vil. Mannen tar 50% av alt hjemme og vel så det - jeg er dog foreløpig usikker på hva han tenker om flere barn (og skal selvfølgelig ta praten med han senere i år). Det er litt herlig å tenke på at barnet bare blir eldre, og muligheten for å slippe å ta alt på nytt igjen.. 

Men så liker jeg tanken på å ha en større familie og fordelene med det. Men jeg tenker også på fordelene med kun ett barn, og liker forsåvidt de tankene også 😅

Så - dere som vinglet like mye som meg og valgte 2 barn. Hvordan gikk det for dere? 

Overlykkelig over valget eller veltet det hele lasset? Hvor mange år valgte dere å ha mellom? 

Anonymkode: ad4a2...a09

Tenkte i utgangspunktet å ha kun ett barn. Men ett uhell ble til en nydelig liten en til. Og glad for det idag. Så mye glede av hverandre Du må føle litt på hva du vil og snakke med mannen. 

Anonymkode: 028bd...caf

[AnonymBruker]

Vi hadde tenkt oss to stk, med to års mellomrom. 

Så fikk vi førstemann... og det var, for å si det rett ut, helt jævlig.. Han var high need baby. Ekstremt krevende, på alle måter. Og jeg fikk (selvsagt, som helsesykepleieren sa) fødselsdepresjon. Vi var så slitne og det var så tungt at vi ble helt dårlig av tanken på å måtte gå gjennom noe sånt igjen begge to, og mannen ombestemte seg helt og ville ikke ha en til likevel.. 

Jeg også syntes det var så deilig når han endelig ble større, og jeg fikk trent og lest og hatt egentid om kveldene. Han kunne overnatte en gang iblant hos besteforeldrene. Gode rutiner i hverdagen. osv. Men jeg syntes det var nitrist at han skulle vokse opp uten søsken (jeg tenkte mye på hvor alene han kom til å bli om han ikke fikk egen familie - vi har ikke familie i nærheten så han har ingen søskenbarn som kunne være "Liksomsøsken"). 

Da gutten vår var to år, hadde vi kommet såpass over kneiken at vi så for oss at vi kanskje skulle klare en til likevel. 

Og året etter kom lillesøster  

Og det gikk over all forventning 😮 Hun var en HELT annen baby enn eldsten. Hun var en normal baby, rett og slett.

Det er jo også sånn at man blir vant med ting og tilpasser seg situasjoner raskt. 

Vi er ikke mer stresset nå når vi har to enn vi var med bare én. Selv om det er markant mindre egentid, og mye mer som skal gjøres og passes på. Nå har vi ikke noe avlastning omtrent, i tillegg, storebror har vært på én overnatting siste halvannet året.. Men da var det rene ferien. 

Vi merker at det er latterlig lett å bare være med én unge nå. 

Så for oss har det bare vært positivt. Jeg slet mye med tanken på at storebror skulle bli enebarn. Jeg føler en helt annen ro i sjelen nå, nå føles familien komplett. Det er så kjekt å se hvor glade småttisene er i hverandre (selv om det ofte blir sjalusi når den ene får sitte på fanget og den andre må vente). 

Anonymkode: 3a3b9...33f

[AnonymBruker]

2.5 år mellom våre, her endte det i samlivsbrudd. Det ville nok kommet før eller siden uansett, men faren meldte seg ut i graviditeten (som ham sa ja til i utgangspunktet). Barn nummer to fremskyndet nok bare prosessen, men er glad vi fikk han allikevel. Da har barna hverandre, foretrekker det fremfor å skulle fått et nytt barn med en annen kar.

Anonymkode: ef475...3aa

[AnonymBruker]

Det veltet lasset for far her tydeligvis, enda han også ønsket å gå for 2 barn. 3,5 år mellom våre. Vi ble skilt for et år siden da yngste var bare 2 år. Han gikk helt i en slags midtlivskrise. Men jeg angrer overhodet ikke på at jeg fikk et barn til, synes det er veldig koselig at de er søsken og at vi er en liten gjeng. Vi klarer oss fint, selv om det selvfølgelig er slitsomt til tider. Glad for å ha de to ❤️

Anonymkode: 935b0...db8

[AnonymBruker]

Jeg var også veldig usikker på å få en til. Det er 3,5 år mellom våre. Minste er 10 mnd nå. Selv om minsten er en enklere baby som jeg er veldig glad i (han er faktisk mitt favorittmenneske), så har det gått hardt utover parforholdet. Jeg er faktisk usikker på om vi klarer oss. Vi har hatt oss én gang etter fødsel…
 

Eldste barnet er vår største utfordring med skriking, dytting av baby osv. Jeg syntes det har vært vanskelig med to barn. Det er ganske klaustrofobisk. Men samtidig er de blitt ganske søte sammen og jeg er så glad i de. De har jo glede av hverandre nå.  
 

Men for oss voksne og overskudd i livet har jeg noen ganger tenkt at det er lurt å gi seg etter ett barn. 

Anonymkode: 232f8...eea

[AnonymBruker]

Jeg ønsket meg ikke nødvendigvis to barn, men ønsket ikke at barnet vårt skulle bli enebarn. Så vi gikk for nummer to, endte opp med tvillinger. Angra som en hund en periode. Nå er barna hhv. 12 og 14, og i dag er jeg selvsagt glad for at vi har tre. 

Anonymkode: c4e9d...cef