Når begge foreldre snart skal dø....

[AnonymBruker]

Hvordan greier man å se positivt på livet? 

Jeg er så sliten av å ta vare på, stille opp for og hjelpe min mor og far, som begge er syke og sannsynligvis lever siste år av livet sitt nå... Begge to har kreft og min far har i tillegg alzheimers.

Jeg gjør selvfølgelig alt jeg kan for de, og sier aldri nei eller at jeg er sliten, men jeg tar meg selv iblant i å tenke at jeg skulle ønske alt var over nå... og da føler jeg meg som verdens verste menneske. 

Jeg er også alenemor og har ungene 100 prosent av tiden, og føler jeg ikke strekker til på noen måte, så har konstant dårlig samvittighet.

Vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget, annet enn å klage litt... 🤷‍♀️

Føler vel også at jeg sørger, men det er en langsom sorg som hele tiden ligger der, og gjør at jeg ikke greier å se positivt på noe som helst for tiden...

Og selv om jeg noen ganger ønsker at mamma og pappa var borte og har funnet fred, så kommer ofte den motstridende tanken om at "da er der ingen igjen i denne verden som bekymrer seg for meg og elsker meg ubetinget lenger", og det er en grusomt ensom følelse...

Anonymkode: 7d48d...231

[AprilLudgate]

Jeg synes du skal ta vare på deg selv nå.

Ta kontakt med kommunen og si at nå klarer du ikke mer omsorgsansvar, de må ta hånd om alt fra og med nå.

Du har rett og slett ikke «råd» til å bli utbrent og langvarig syk når du er aleneforsørger. 
 

Besøk dem, men ikke vær sykepleier. 

[Luckie]

Hvor gammel er du og hvor små er barna dine? Har de ikke en far som kan ha de innimellom, så du får henta deg inn igjen litt? Skjønner at det er tøft for deg å være i denne situasjonen❤️ Har du ingen søsken heller?

[bib_84]

Det er helt normalt å kjenne på hele spekteret av følelser: både at du ønsker at det hele skal være over snart og at du gruer for å miste de ❤️
 

Har foreldrene dine noen kommunale tjenester? Hjemmesykepleien kan avlaste mye i hverdagen selv om de ikke kan ta alt. På sikt vil kanskje sykehjemsplass være nødvendig? Ta kontakt med helse- og velferdskontoret/tildelingskontoret i kommunen din og forklar situasjonen. De foretar en kartlegging og kommer med råd/fatter vedtak.

Endret 16. februar 2022 av bib_84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hvordan greier man å se positivt på livet?

Jeg synes du først og fremst skal la være å forvente av deg selv at du skal se positivt på livet akkurat nå. Du opplever ganske trasige ting og selvfølgelig ser du ikke positivt på livet. Jeg tipper at du krever mer enn nok av deg selv allerede om du ikke også skal kreve at du skal se positivt på livet. Det eneste rådet jeg kan komme med er å minne deg selv på at alt er faser, livet ditt kommer ikke til å være sånn, og på et punkt blir livet mye mer positivt enn det er nå.

Anonymkode: 90fbd...754

[AnonymBruker]

Luckie skrev (9 minutter siden):

Hvor gammel er du og hvor små er barna dine? Har de ikke en far som kan ha de innimellom, så du får henta deg inn igjen litt? Skjønner at det er tøft for deg å være i denne situasjonen❤️ Har du ingen søsken heller?

Barna er 7, 12 og 15. Jeg er 39. 

Faren er ikke i bildet dessverre....

Har to søsken, men de bor langt unna. De kommer iblant og hjelper til, men det er komplisert når de har full jobb og egne barn, så de kan ikke ta seg fri så ofte. 

TS

Anonymkode: 7d48d...231

[Luckie]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Barna er 7, 12 og 15. Jeg er 39. 

Faren er ikke i bildet dessverre....

Har to søsken, men de bor langt unna. De kommer iblant og hjelper til, men det er komplisert når de har full jobb og egne barn, så de kan ikke ta seg fri så ofte. 

TS

Anonymkode: 7d48d...231

Du er jo nesten på min alder. Litt av et ansvar du har❤️ Skjønner godt at det et for mye. Synd dine søsken ikke bor i nærheten da. Er foreldrene dine i siste fase eller?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Hvordan greier man å se positivt på livet? 

Jeg er så sliten av å ta vare på, stille opp for og hjelpe min mor og far, som begge er syke og sannsynligvis lever siste år av livet sitt nå... Begge to har kreft og min far har i tillegg alzheimers.

Jeg gjør selvfølgelig alt jeg kan for de, og sier aldri nei eller at jeg er sliten, men jeg tar meg selv iblant i å tenke at jeg skulle ønske alt var over nå... og da føler jeg meg som verdens verste menneske. 

Jeg er også alenemor og har ungene 100 prosent av tiden, og føler jeg ikke strekker til på noen måte, så har konstant dårlig samvittighet.

Vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget, annet enn å klage litt... 🤷‍♀️

Føler vel også at jeg sørger, men det er en langsom sorg som hele tiden ligger der, og gjør at jeg ikke greier å se positivt på noe som helst for tiden...

Og selv om jeg noen ganger ønsker at mamma og pappa var borte og har funnet fred, så kommer ofte den motstridende tanken om at "da er der ingen igjen i denne verden som bekymrer seg for meg og elsker meg ubetinget lenger", og det er en grusomt ensom følelse...

Anonymkode: 7d48d...231

Er de ikke på Sykehjem?

Anonymkode: d5cd8...f45

[AnonymBruker]

bib_84 skrev (8 minutter siden):

Det er helt normalt å kjenne på hele spekteret av følelser: både at du ønsker at det hele skal være over snart og at du gruer for å miste de ❤️
 

Har foreldrene dine noen kommunale tjenester? Hjemmesykepleien kan avlaste mye i hverdagen selv om de ikke kan ta alt. På sikt vil kanskje sykehjemsplass være nødvendig? Ta kontakt med helse- og velferdskontoret/tildelingskontoret i kommunen din og forklar situasjonen. De hjelper deg å kartlegge og kommer med råd/fatter vedtak.

De har allerede hjelp av hjemmesykepleien, men som du skriver så er det begrenset hvor mye de kan gjøre. 

Foreldrene mine er også av den eldre generasjonen, og min mor spesielt er så sær når det gjelder å ha "fremmede folk" i hus... Derfor har de søkt hjelp kun noen få dager i uken, og pappa som har alzheimers har sagt han vil bo hjemme så lenge som dette er mulig, og nå er mamma helt fastlåst i tanken på at han skal få ønsket sitt... så hun blir også sliten, men nekter å søke om mer hjelp. 

Dette er utrolig frustrerende, og alt jeg kan gjør er å gi de råd og forslag om hva de burde gjøre mtp tilgjengelig avlastning i helsestjenesten, og håpe at de etterhvert tar til fornuft...

TS

Anonymkode: 7d48d...231

[AnonymBruker]

Ventesorg er også en sorg. Når man vet at det " kun går en vei" så er det vanskelig. Et råd er å leve i nuet, og prøve å nyte de stundene du får med dem på det nivået de er. Snakk med psykolog, fastlege eller psykiatrisk sykepleier og få satt ord på følelsene dine. Det har hjulpet meg mye i vanskelige tider . 

Sender en klem til deg ❤️

Anonymkode: 43880...bef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er de ikke på Sykehjem?

Anonymkode: d5cd8...f45

Nei, de blir ansett som såpass fungerende enda, at sykehjem bare vil gjøre de verre... I dag er det mye fokus på at eldre skal bo hjemme så lenge som mulig... 

TS

Anonymkode: 7d48d...231

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

De har allerede hjelp av hjemmesykepleien, men som du skriver så er det begrenset hvor mye de kan gjøre. 

Foreldrene mine er også av den eldre generasjonen, og min mor spesielt er så sær når det gjelder å ha "fremmede folk" i hus... Derfor har de søkt hjelp kun noen få dager i uken, og pappa som har alzheimers har sagt han vil bo hjemme så lenge som dette er mulig, og nå er mamma helt fastlåst i tanken på at han skal få ønsket sitt... så hun blir også sliten, men nekter å søke om mer hjelp. 

Dette er utrolig frustrerende, og alt jeg kan gjør er å gi de råd og forslag om hva de burde gjøre mtp tilgjengelig avlastning i helsestjenesten, og håpe at de etterhvert tar til fornuft...

TS

Anonymkode: 7d48d...231

Hjemmesykepleien kan komme fire ganger i døgnet. Foreldrene dine kan gå på dagsenter 5 ganger i uken. De kan få varm middag fra kommunens kjøkken hjem hver dag. 

Anonymkode: d5cd8...f45

[AnonymBruker]

Luckie skrev (5 minutter siden):

Du er jo nesten på min alder. Litt av et ansvar du har❤️ Skjønner godt at det et for mye. Synd dine søsken ikke bor i nærheten da. Er foreldrene dine i siste fase eller?

Ja de er nok det....Det kan plutselig skje om 1 uke, 1 mnd, eller de kan kanskje leve ut året, men noe lenger er tvilsomt...

De gikk nylig gjennom med meg hva de vil skal skje når de dør, ang. kremering og gravferd o.l., og det var en tøff opplevelse....

TS

Anonymkode: 7d48d...231

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ventesorg er også en sorg. Når man vet at det " kun går en vei" så er det vanskelig. Et råd er å leve i nuet, og prøve å nyte de stundene du får med dem på det nivået de er. Snakk med psykolog, fastlege eller psykiatrisk sykepleier og få satt ord på følelsene dine. Det har hjulpet meg mye i vanskelige tider . 

Sender en klem til deg ❤️

Anonymkode: 43880...bef

Takk ❤ Jeg har fått plass på psykisk helseteam i kommunen, så får heldigvis begynt å få utløp for følelsene der.

TS

Anonymkode: 7d48d...231

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja de er nok det....Det kan plutselig skje om 1 uke, 1 mnd, eller de kan kanskje leve ut året, men noe lenger er tvilsomt...

De gikk nylig gjennom med meg hva de vil skal skje når de dør, ang. kremering og gravferd o.l., og det var en tøff opplevelse....

TS

Anonymkode: 7d48d...231

Hvis de har ett år igjen toppen, så kan jeg ikke fatte og begripe at ikke de er kandidater for sykehjem. Uansett, dårlig gjort å belaste deg så du blir psykisk utkjørt fordi de har et behov for å bo hjemme og ikke få tilstrekkelig hjelp utenfra. 

Anonymkode: d5cd8...f45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hjemmesykepleien kan komme fire ganger i døgnet. Foreldrene dine kan gå på dagsenter 5 ganger i uken. De kan få varm middag fra kommunens kjøkken hjem hver dag. 

Anonymkode: d5cd8...f45

Det er vanskelig å få gamle foreldre til å gå på dagsenter når de (min mor) blånekter og liker bedre å sitte og syte over ensomhet. Jeg sier det rett ut: Jeg er utrolig lettet over å bo på en annen kant av landet. Kan ikke forestille meg hvor sliten TS må være. 

Anonymkode: 88044...c79

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvordan greier man å se positivt på livet? 

Jeg er så sliten av å ta vare på, stille opp for og hjelpe min mor og far, som begge er syke og sannsynligvis lever siste år av livet sitt nå... Begge to har kreft og min far har i tillegg alzheimers.

Jeg gjør selvfølgelig alt jeg kan for de, og sier aldri nei eller at jeg er sliten, men jeg tar meg selv iblant i å tenke at jeg skulle ønske alt var over nå... og da føler jeg meg som verdens verste menneske. 

Jeg er også alenemor og har ungene 100 prosent av tiden, og føler jeg ikke strekker til på noen måte, så har konstant dårlig samvittighet.

Vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget, annet enn å klage litt... 🤷‍♀️

Føler vel også at jeg sørger, men det er en langsom sorg som hele tiden ligger der, og gjør at jeg ikke greier å se positivt på noe som helst for tiden...

Og selv om jeg noen ganger ønsker at mamma og pappa var borte og har funnet fred, så kommer ofte den motstridende tanken om at "da er der ingen igjen i denne verden som bekymrer seg for meg og elsker meg ubetinget lenger", og det er en grusomt ensom følelse...

Anonymkode: 7d48d...231

Jeg føler med deg. Jeg er i samme situasjon. Faren har parkinson som til disse tider er komplisert med UTI. De vet ennå ikke hva mer. Mora har dekomensert leversykdom. Det er sorg som alltid sitter der, jeg kan ikke puste, i tillegg har jeg 3 barn og jobb med vakter. Jeg bekymrer med om de tar legemidler de skal,om de spiser nok,om alt mulig. Det er vanskelig situasjon å stå i. Ønsker deg all lykke og til å holde ut.

Anonymkode: 649a2...dc7

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er vanskelig å få gamle foreldre til å gå på dagsenter når de (min mor) blånekter og liker bedre å sitte og syte over ensomhet. Jeg sier det rett ut: Jeg er utrolig lettet over å bo på en annen kant av landet. Kan ikke forestille meg hvor sliten TS må være. 

Anonymkode: 88044...c79

Min bror har gjort slik. Flyttet og deltar ikke i hverdagen. Det er trist når sånt skjer. Mine foreldre savner ham så innmari og i det stille. Og jeg må trå til enda mer. Det er lett å snu ryggen.

Anonymkode: 649a2...dc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Min bror har gjort slik. Flyttet og deltar ikke i hverdagen. Det er trist når sånt skjer. Mine foreldre savner ham så innmari og i det stille. Og jeg må trå til enda mer. Det er lett å snu ryggen.

Anonymkode: 649a2...dc7

Jeg har bodd på en annen kant av landet i nesten førti år. Du tenkte jeg burde si opp jobben, forlate mannen og flytte til min mors hjemsted for å holde henne med selskap mens jeg navet?
 

Anonymkode: 88044...c79

[AnonymBruker]

Du kan ikke overtale dem på en mild men bestemt måte om å ta i mot mer hjelp? For eksempel si at "jeg må ha X dager per uke til å hente meg inn fordi jeg kjenner at ellers kommer jeg til å bli syk. Da må dere søke om å få ekstra hjelp av hjemmesykepleie/levering av varmmat disse dagene." Og så foreslå (eller helst informere) om et tidspunkt for når dette begynner.

Jeg står i liknende situasjon, men med ett familiemedlem, ikke to. Jeg kjenner at selv 2 dager i uken kan bli litt mye, når alle andre plikter kommer i tillegg (organisere helsehjelp og ordne med sykehustimer, betale regninger, ordne med matvarehandling osv). Så kommer alle bekymringene for personen på toppen av alt... Det blir fort veldig mye og utrolig slitsomt.

Anonymkode: ff965...09a