Samfunnet åpner opp og ingen forandring i mitt liv

[AnonymBruker]

Alle mine nærmeste venninner har fått barn og har sluttet å møtes, de ringer meg nesten daglig for å skravle men vil kun møtes fysisk ca 1-2 ganger i året. Nå har barnet til min beste venninne blitt 1,5 år så hun har hatt litt mer tid så vi har møttes ca 1 gang i måneden, men hun er gravid igjen og sliten og sist hun var gravid møttes vi bare et par ganger i året selv om jeg spurte ofte, vil ikke mase denne gangen.

Så jeg kjenner på denne ensomheten da, føler en sorg som til på dager som denne er tyngende. Ensomheten setter seg som en klump i mellomgulvet og må fake smil på jobb. Jeg pratet med mamma om dette og hun sa det er slik for alle voksne, man jobber 100% og slutter å møte venner og at jeg må prøve å godta livet slik det er nå. Så jeg prøver på det da, men er så trist hver dag. Angrer på jeg ikke nøt tyveårene mer, da var jeg i forhold og var mye med han og møtte venner hele tiden. Nå med pandemi er det kun mitt eget selskap i 2 år og nå som det åpner har jeg ikke noe å se frem til. Mye sykdom, depresjon og død i mitt yrke så ikke en munter arbeidsplass heller.

Er dere enig i at man bare må godta det og hvordan klarer dere det? Livet var så utrolig mye bedre før  Heldigvis er jeg introvert så trives i eget selskap men plutselig smeller denne ensomheten så hardt. Han jeg var i et forhold med planlegger nå barn med ny dame, det gjør og vondt. Eneste single på jobb er jeg også. De eneste som ber meg ut for å møtes er «kompiser» som jeg vet har en annen intensjon enn å simpelthen dele en øl og skravle så har brent meg på det og hvor jeg har vært i godt humør og det ender med at de blir sinte når jeg vil hjem alene etter ølen.

Anonymkode: a47fe...f7c

[AnonymBruker]

Det er jo mange aktiviteter for voksne da, sport, turistforeningen, frivillig arbeid, diverse kurs. Da kommer du deg ut og blir kjent med nye mennesker, kanskje noen i din situasjon også.

Anonymkode: ec629...5bf

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Det er jo mange aktiviteter for voksne da, sport, turistforeningen, frivillig arbeid, diverse kurs. Da kommer du deg ut og blir kjent med nye mennesker, kanskje noen i din situasjon også.

Anonymkode: ec629...5bf

Takk for svar, har vært innom tanken. Men i tunge perioder som denne gråter jeg når jeg kommer hjem til tomt hus, tror skoen trykker mest at alle rundt meg forlover seg og får barn mens jeg er evig singel og er glemt og livet er på en måte over nå. Sliter med å akseptere hvordan livet endte opp. Kan jo sjekke ut litt ulike aktiviteter, hadde vært kjekt å møte en venninne i samme situasjon. Men er det mange som melder seg på sånt alene i Norge?

Anonymkode: a47fe...f7c

[AnonymBruker]

Hva med å få et barn på egenhånd?

Anonymkode: fd8c5...140

[AnonymBruker]

Jeg tror folk må slutte å sammenligne seg med hva andre har. Det er vanskelig å bli fornøyd over eget liv. Se heller etter hvilke muligheter du har, og hva du faktisk gjør for å bruke dem.

Anonymkode: f7b41...39f

[AnonymBruker]

Hund eller katt? Meld deg som frivillig hos dyrebeskyttelsen. Vær fosterhjem for katter? Vær med på innfanging av hjemløse katter.. Røde kors? Har du sett serien på nrk med de norske redningshundene? Det virker som en sosial gjeng. Få barn selv, vær fosterhjem/beredskapshjem/avlastningshjem. 
 

Flytt i kollektiv? Legg ut annonse på vennesider. Bli med en turgjeng. Vær aktiv på datingsider.
 

Jeg har det akkurat likt som deg bare at det er akkurat slik jeg vil ha det. Vil ikke ha barn og har godt selskap i meg selv og kattene, føler ikke jeg har tid og energi til noe annet så mine venninner maser på å treffes men jeg orkee rett og slett ikke. Har god selskap i kattene 🥰

 

Det virker på meg som du stresser litt mer med å finne mann og barn enn det at venninnene dine ikke har tid til deg? Eller tar jeg feil?

Har du tenkt over hvorfor du er ensom? 
Vil du egentlig ha barn og mann i livet eller er det bare at du stresser med det fordi det er sånn det «skal være»? 
 

Ofte så kan man jo kjøre seg litt fast i livets forventninger at man glemmer litt hva man faktisk vil og trives med selv. 

Anonymkode: 8c6bc...bae

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Hund eller katt? Meld deg som frivillig hos dyrebeskyttelsen. Vær fosterhjem for katter? Vær med på innfanging av hjemløse katter.. Røde kors? Har du sett serien på nrk med de norske redningshundene? Det virker som en sosial gjeng. Få barn selv, vær fosterhjem/beredskapshjem/avlastningshjem. 
 

Flytt i kollektiv? Legg ut annonse på vennesider. Bli med en turgjeng. Vær aktiv på datingsider.
 

Jeg har det akkurat likt som deg bare at det er akkurat slik jeg vil ha det. Vil ikke ha barn og har godt selskap i meg selv og kattene, føler ikke jeg har tid og energi til noe annet så mine venninner maser på å treffes men jeg orkee rett og slett ikke. Har god selskap i kattene 🥰

 

Det virker på meg som du stresser litt mer med å finne mann og barn enn det at venninnene dine ikke har tid til deg? Eller tar jeg feil?

Har du tenkt over hvorfor du er ensom? 
Vil du egentlig ha barn og mann i livet eller er det bare at du stresser med det fordi det er sånn det «skal være»? 
 

Ofte så kan man jo kjøre seg litt fast i livets forventninger at man glemmer litt hva man faktisk vil og trives med selv. 

Anonymkode: 8c6bc...bae

Gode spørsmål her. Og ja, er mest det med mann og barn. Klarer meg jo alene og har vært alene i flere år nå, er flere jeg ikke har vært forelsket i eller har hatt kjemi med jeg kunne blitt sammen med og fått barn med men vil heller være alene enn det. Elsket eksen min så har jo det å sammenligne med, at jeg var lykkelig og elsket å være med han. Så jeg klarer meg alene men var lykkeligere i forhold, og har et brennende ønske om barn som jeg har hatt veldig lenge nå. 

Bryr meg heldigvis ikke så mye om forventninger, er mer den smerten jeg føler når det renner inn snaps av gravidmager og forlovelsesringer, har vurdert å blokkere de men redd jeg vil angre på det senere. Hjelper ikke at de har sluttet å møte meg og alt ble bare enda mer ensomt. Å skravle med kolleger gir meg ingenting, kanskje fordi jeg er introvert så får jeg veldig mye ut av en middag ute med en god venninne og lang og god samtale kontra ting vi finner på på jobb, vil egentlig bare helst hjem da selv om de er hyggelige.

Men du har rett i det med livets forventninger og at man glemmer hva man trives med, jeg føler en gledefølelse når jeg ligger alene på stranden om sommeren for eksempel selv som singel. Men hverdagen består mest av stress pga en krevende jobb som gir lite fri og hjertesorg over ensomhet og savn. Takk for at du tok deg tid til å svare 😊

11 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg tror folk må slutte å sammenligne seg med hva andre har. Det er vanskelig å bli fornøyd over eget liv. Se heller etter hvilke muligheter du har, og hva du faktisk gjør for å bruke dem.

Anonymkode: f7b41...39f

Jeg prøver på det men er ikke så lett siden de har hva jeg vil ha. Er kun kjæreste, venninnegjenger og enda verre graviditet som gjør vondt å se. Føler jeg hadde alt og nå er alt mistet. Prøver å sette pris på det jeg allerede har og kunne vært enda flinkere på det. Er heldig som eier bolig og ikke har alvorlig sykdom for eksempel. 

Anonymkode: a47fe...f7c

[AnonymBruker]

Jeg forstår at dette er vondt for deg, men du har faktisk familie (din mor), venner (møtes over tlf eller en gang i måneden) og jobb (kollegaer). Dette er mye sammenlignet med de som faktisk er helt alene og har ingen!

Det betyr ikke at du ikke har lov til å kjenne på ensomhet eller synes det er trist når folk blir forlovet, får barn osv. Men noen ganger kan det være greit å ta et skritt tilbake og se ting fra et annet perspektiv.

Jeg vil anbefale at du vurderer en hobby - enten det er idrett, tur, brettspill eller annet. Alt etter hva du er interessert i og hva som tilbys der du bor. Det er en flott måte å møte andre mennesker på, få seg nye nettverk og noe å gjøre på i hverdagen. Spesielt relevant nå som samfunnet åpner opp igjen.

Anonymkode: 499df...a66

[AnonymBruker]

Jeg har mann og to små barn, og livet mitt ble omtrent null påvirket av koronaen

Vi har ingen å være sosiale med, vi heller. Vi har lite tid, og ikke minst lite overskudd, til å være sosiale. Spesielt siden jeg er introvert, jeg er så sliten at det å være sosial i tillegg tapper meg for energi jeg ikke har. Alle andre er også opptatte og slitne, og har heller ikke tid eller ork til å finne på noe. 

Så jeg treffer samboeren, ungene, sier hei og hadet til de ansatte i bhg, og ser knapt folk, enten det nå er korona eller ei. 

Anonymkode: c5c68...454

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Takk for svar, har vært innom tanken. Men i tunge perioder som denne gråter jeg når jeg kommer hjem til tomt hus, tror skoen trykker mest at alle rundt meg forlover seg og får barn mens jeg er evig singel og er glemt og livet er på en måte over nå. Sliter med å akseptere hvordan livet endte opp. Kan jo sjekke ut litt ulike aktiviteter, hadde vært kjekt å møte en venninne i samme situasjon. Men er det mange som melder seg på sånt alene i Norge?

Anonymkode: a47fe...f7c

Det er helt vanlig å melde seg på sånt alene. Turistforeningen har vel også singleturer feks. 

Anonymkode: ec629...5bf

[AnonymBruker]

Det er en periode (kan oppleves veldig lang for de utenfor) der man ikke har tid/overskudd/kapasitet til å prioritere eget sosiale liv når man har små barn. Det må du bare forholde deg til, selv om det kan være vondt. 

Siden du har større sosiale behov enn det du får dekket av venninnene nå, bør du utvide kretsen din. Finn en arena (malekurs, dansekurs, hagelag, trening, forening, turgåing, hva som helst) du har lyst til å delta på, så er det store muligheter for å møte folk der. Fortsett å holde kontakt med venninnene, dere finner tilbake til hverandre etterhvert. 

Anonymkode: e39f5...d0b

[AnonymBruker]

Merker heller ingen forskjell på hvordan det var som nedstengt eller nå som det er åpnet opp. Selv synes jeg du høres veldig heldig ut! Venninner som ringer deg nesten hver dag?! Jeg har, uten å overdrive, ikke snakket med en eneste venninne på hverken telefon eller selvfølgelig møttes de siste to årene.. Du har jo tross alt noen som ønsker snakke med deg.. Snakket med mamma idag, etter å ha prøvd ringe henne på morsdagen og dagene etter. Den samtalen varte ca tre minutter, nesten bare oppdatering om at vi begge lever.

MEN, jeg klager ikke! Jeg trives for meg selv, og jeg har en jobb å gå til. Ting endrer seg når man blir eldre, alle blir opptatt av hvert sitt. Så, da er det for deg, og meg, og finne den tingen som gjør oss opptatt,da. 😉😊 Vi klarer oss fint alene, og det viktigste er å faktisk SE det positive som er i livene våre.

Anonymkode: 4038f...a78

[AnonymBruker]

Takk for svar og ulike perspektiv. Møter ikke venner en gang i måneden som skrevet over, det var bare en kort periode før venninnen min ble gravid igjen, nå er det tilbake til et par ganger i året. Hadde jeg hatt mann og barn hadde det vært lettere å godta for hele sjelen lengter etter familielivet og har ikke all verden av tid igjen heller. Livet er kun en slitsom og underbemannet jobb og så å våkne alene og legge meg alene dag inn og dag ut. Savner en god armkrok å komme hjem til. På valentine ble jeg overøst av bilder hvor kjærester hadde kjøpt roser og en ble fridd til, masse kyssebilder osv og føler meg som en grønn heks der jeg sitter å ser. Liker ikke å føle meg sjalu og bitter, var veldig positiv og livsglad bare for noen år siden. Så tenker jeg, nå er livet over på en måte, eller livsglede er over. 

Men tar til meg at jeg bør prøve å sette pris på det jeg har, er takknemlig for foreldrene mine og vet det kunne vært enda verre. Vet jeg er sykt negativ og blir lei av meg selv men kommer meg ikke helt ut av den mørke gropa. Men skal prøve å se etter det positive. 

Anonymkode: a47fe...f7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.2.2022 den 17.19):

Takk for svar og ulike perspektiv. Møter ikke venner en gang i måneden som skrevet over, det var bare en kort periode før venninnen min ble gravid igjen, nå er det tilbake til et par ganger i året. Hadde jeg hatt mann og barn hadde det vært lettere å godta for hele sjelen lengter etter familielivet og har ikke all verden av tid igjen heller. Livet er kun en slitsom og underbemannet jobb og så å våkne alene og legge meg alene dag inn og dag ut. Savner en god armkrok å komme hjem til. På valentine ble jeg overøst av bilder hvor kjærester hadde kjøpt roser og en ble fridd til, masse kyssebilder osv og føler meg som en grønn heks der jeg sitter å ser. Liker ikke å føle meg sjalu og bitter, var veldig positiv og livsglad bare for noen år siden. Så tenker jeg, nå er livet over på en måte, eller livsglede er over. 

Men tar til meg at jeg bør prøve å sette pris på det jeg har, er takknemlig for foreldrene mine og vet det kunne vært enda verre. Vet jeg er sykt negativ og blir lei av meg selv men kommer meg ikke helt ut av den mørke gropa. Men skal prøve å se etter det positive. 

Anonymkode: a47fe...f7c

Det er jo viktig at man er lykkelig på egenhand, at man finner ting i livet som gjør deg lykkelig uavhengig av mann, barn eller venner. Så jeg ville tatt en skikkelig tenketime på hva i livet som faktisk gir deg glede og jobbet mot det. 
 

Skjønner at det er vanskelig når du forestiller deg at lykken finnes i mann, barn og venner men da er det bare en ting å gjøre og det er å gå ut å finn nye venner (gjennom hobbyer, ++ de som nevnes her), der kan du jo møte mann også. Og vær aktiv på for eksempel tinder og lignende steder. 

Anonymkode: 8c6bc...bae

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Det er jo viktig at man er lykkelig på egenhand, at man finner ting i livet som gjør deg lykkelig uavhengig av mann, barn eller venner. Så jeg ville tatt en skikkelig tenketime på hva i livet som faktisk gir deg glede og jobbet mot det. 
 

Skjønner at det er vanskelig når du forestiller deg at lykken finnes i mann, barn og venner men da er det bare en ting å gjøre og det er å gå ut å finn nye venner (gjennom hobbyer, ++ de som nevnes her), der kan du jo møte mann også. Og vær aktiv på for eksempel tinder og lignende steder. 

Anonymkode: 8c6bc...bae

Har gjort det og har gått ganske fint, men vært singel i årevis nå. Ville kun være alene etter samlivsbruddet og fokuserte da bare på meg selv og å bygge meg opp igjen. Så følte jeg meg klar for dating omsider men bare møtt på skuffelser og dårlige menn så gikk tilbake til å ikke date. Er nå åpen for det men oppsøker det ikke aktivt slik som før. Ellers helt enig med deg at det er kjempeviktig å trives med seg selv før man blir sammen med noen, å hoppe fra forhold til forhold for eksempel er ikke lurt. 

Anonymkode: a47fe...f7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.2.2022 den 12.26):

Jeg har mann og to små barn, og livet mitt ble omtrent null påvirket av koronaen

Vi har ingen å være sosiale med, vi heller. Vi har lite tid, og ikke minst lite overskudd, til å være sosiale. Spesielt siden jeg er introvert, jeg er så sliten at det å være sosial i tillegg tapper meg for energi jeg ikke har. Alle andre er også opptatte og slitne, og har heller ikke tid eller ork til å finne på noe. 

Så jeg treffer samboeren, ungene, sier hei og hadet til de ansatte i bhg, og ser knapt folk, enten det nå er korona eller ei. 

Anonymkode: c5c68...454

Og så kommer det selvfølgelig noen med både mann og TO barn, når ts er singel og barnløs🤦‍♀️ 

Anonymkode: 3a39b...f01

[AnonymBruker]

Kanskje du kan prøve noe nytt? Gjør noe du aldri har gjort før, eller ikke gjort på en stund. Gå på ski, svømme, etc.. 
 

Når jeg faller i sånne dype daler, så bruker jeg å prøve det. Og det hjelper litt

Anonymkode: d4777...0f5