Sliten av utroskap

[Gjest Låst]

Hva når den opptatte parten ikke tar et nei for et svar?

Jeg har rotet meg inn i et forhold til en mann jeg ikke visste var opptatt. Han fortalte det ikke før det var gått en tid og da på spørsmål fra meg.

Jeg er 38 og noe slikt har jeg aldri klart å forestille kunne hende meg... OM jeg skulle komme bort i det, var jeg klar til å trekke meg fort tilbake. Det trodde jeg i min naivitet...

Nå er det kommet følelser inn i bildet, og jeg har prøvd å dra meg ut flere ganger. Jeg har latt være å svare når han ringer, og heller ikke svart på sms.

Men han tar ikke et nei for et svar. Det ville gjort det litt lettere for meg i alle fall...

I går f.eks (og søndag kveld) sendte han meg flere sms og ringte 7-8 ganger...

Til slutt svarte jeg på sms.

Da var dialogen igang og jeg gikk med på å snakke med han i telefonen og når vi pratet gikk jeg med på å møte han...

Dette er svakt av meg. Jeg vet det. Jeg orker ikke dømme meg selv, for det vil ikke ha nytteverdi. Jeg vil bare ha friheten og livet mitt tilbake.

Siden det er en stund siden sist vi møttes, og jeg hadde dratt meg helt ut, virket det som om han bare blir enda ivrigere på å "bevare dette forholdet".

Jeg er også begynt å drømme om samboeren hans om nettene. I drømmene ser hun trist ut (ikke utseendemessig, men blikket). Så trist at jeg føler meg dårlig langt inn i sjela.

Jeg har aldri møtt henne og jeg ønsker ikke å ødelegge noe mellom dem.

Han er mye på reise i forbindelse med jobben og mest i den byen her jeg bor.

Og i går kom denne: Han sa han elsker meg...

Hvorfor, når han vet jeg vil ut av forholdet? (Kanskje nettopp pga at jeg vil ut av forholdet?)

Jeg ønsker ingen moralpreken. Jeg unner ingen å havne i en slik røre. For det er kaotisk, også å være den andre parten. Kanskje verre enn å være samboeren på mange måter? Hun vet i alle fall ingenting og jeg håper hun forelsker seg i en helt annen, en som ikke er utro, i stedet for å få vite noe.

Jeg har opplevd å bli sveket i det forrige forholdet mitt, så vet hvilket skred som kommer den dagen man får beskjeden.

Det føles som jeg skal på mitt første stemnemøte, i stedet for at jeg skal ta en avgjørelse når vi møtes. Jeg har prøvd og føler det blir verre og verre for hver gang. Han tvinger meg ikke til å være der, men han kontakter meg uke etter uke.

Og om jeg bare lar være ta telefonen vil vi likevel møtes. Byen er ikke større...

Dere som har kommet dere ut av noe lignende eller som ennå er midt oppe i det selv? Hvordan takler dere det? Det virker jo nesten som man gradvis blir hjernevasket. Det blir bare verre og verre for hver gang jeg går tilbake til han. Da kan jeg jo like gjerne bare bli i forholdet når alt virker så håpløst. Slik er jeg begynt å tenke, og den tanken er ikke oppmuntrende.

[Gjest Gjest]

Du vil jo ut egentlig, så jeg har tro på at du klarer det. Kanskje du bare må ta et endelig valg og bestemme deg for å tviholde på det UANSETT. Bytt nummer eller fortell mannen at du kommer til å sladre til kona hvis han ikke slutter å ta kontakt. Han kan nemlig ikke bare presse seg på deg, det er du som bestemmer over dette selv. Kanskje du ubevisst unnskylder deg selv og ham med dette at "han ikke gir seg"? For du kan slutte om du virkelig ønsker det. Faktisk. Selv om det koster og er tungt så KAN du, og det er best å gjøre det før det blir skikkelig vanskelig. Kanskje du kan alliere deg med en venn som du kan betro deg til, det er lettere å la være hvis noen vet og kan "kjefte" på deg om du sprekker. Brenn alle broer og kom deg videre. Hvis mannen blir singel en gang så kanskje dere kan gjenoppta kontakten, men det er jo rimelig håpløst nå.

[AntiAlt]

Er enig i det de andre sier her. Og hva om du ikke er den eneste? Kan du stole på han? Nei, sett et ultimatum asap, ellers blir du nesten garantert sittende igjen med postkassen full av skjegg.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg vil ikke stille ultimatum eller sladre til samboeren. Men er enige med dere i det meste.

Fikk snakket med en venninne i dag. Jeg fortalte at jeg føler meg brukt og er kraftig forvirret, søvnløs og fortvilet.

Hun foreslo også å bytte telefonnummer om han ikke gir seg. Hun ba meg være hard og si at jeg ikke lenger er interessert i han som en kjæreste/elsker, selv om følelsene mine er todelte.

Hun kjenner meg og vet jeg aldri vil stole på han igjen, om det skulle bli oss eller muligheten lå der.

Jeg har også tenkt at han kan ha flere på si. Kan han med en, kan han med andre også.

Det hjalp å få luftet tingene. Jeg har skrevet ferdig en sms til han, men ikke sendt den ennå. Jeg er feig og usikker etter gårsdagen og føler jeg må stålsette meg før evt. svaret fra ham... Helst ville jeg snakket med ham, men blikket og mimikken vil med stor sannsynlighet røpe at jeg fremdeles er kraftig tiltrukket av ham.

Jeg har bestemt meg for å sende smsen, og tror jeg vil føle en form for lettelse etterpå. Jeg tviler ikke på at lettelsen vil øke med tiden, i alle fall.

Jeg gruer for å sende den fordi jeg innerst inne skulle ønske virkeligheten var annerledes...

Han har vært uforsiktig mht. sms og mobil og det ligner ham ikke. Han byttet mobilnummer, for senere få det gamle nummeret tilbake igjen etter noen måneder.

I går fikk jeg vite av ham hvor den gamle mobilen og telefonnummeret befant seg da jeg tok opp spørsmålet: Hos en i hans nære familie. Jeg kunne sendt sms til feil nummer, bare en bokstav skiller de to lagret på kontakter på min mobil.

Han har også tatt meg med på utesteder i nærheten av der f.eks. hans svigerbror bor.

Jeg har begynt å lure på om utroskap er tilnærmet legalt i visse miljøer? Eller om han liker noe jeg vil kalle for en "katt og mus lek"?

Han har lovet meg ting jeg føler han ikke vil holde, men kun sier for å holde meg fast... F.eks. skaffe meg større leilighet i nærheten av der han bor når han er her, som er nærmere min egen jobb, og i tillegg også jobb i hans firma.

Jeg har ikke tatt løftene seriøst. Jeg har ikke våget og ikke trodd på ham. Han vet jeg ikke er ute etter en mann og derfor mener han at vi passer perfekt sammen. Han har ikke sagt det ordrett, men jeg har heller ikke tatt det ut av noen sammenheng.

I dag angrer jeg at jeg ikke tok bena fatt den dagen jeg fikk vite han var opptatt. Det ble ikke bedre av å la tida gå og tro at jeg selv var sterk nok til å takle et slikt useriøst forhold. Jeg føler meg bare oppspist selv om jeg er medskyldig i saken. I tillegg trodde jeg kanskje at det var noe som ville gå over...

Min venninne rådet meg til å tenke bare på det som gavner meg selv og mitt liv.

Det kunne vært lett å be alle som begynner et forhold til en som alt har en partner til å gjøre samme valg som jeg nå står framfor og tror jeg klarer gjennomføre. Men jeg kan ikke gi noen råd. For noen er det kanskje den rette de har møtt. Men om han jeg har møtt er den rette, vil jeg likevel avslutte.

Bedre singel enn ufri...

[Gjest Låst]

Jeg sendte sms til han nå og sa jeg ikke ville mer fordi det blir for innviklet følelsesmessig for meg...

Da tok det kun fem minutter før han ringte og ba meg komme en tur slik at vi kunne snakke sammen...

Det er mulig vi prater vidt forskjellige språk, men jeg sa at jeg var for trett til å dra til ham nå i kveld og det er sannheten. Er både for trett og forvirret. Jeg vet ikke om jeg møter ham en annen dag for å prøve snakke ut. Han hørtes kort ut i telefonen når han hørte at jeg ikke ville komme...

Egentlig vil jeg utsette ting noen dager og ha en plan b og c i bakhånd. Jeg kan til og med finne på å lyge at jeg og eksen har funnet tilbake til hverandre, bare for å slippe fri...

Uten at han kontakter meg, vil ingenting skje videre mellom oss. Avstanden vil i alle fall øke.... Jeg kan jo aldri vite når jeg kan kontakte ham via mobilen før han har tatt kontakt med meg først...

Er i alle fall glad jeg ga ham en beskjed (en av flere). Jeg er nødt til å kutte ham ut... det skremmende er at jeg har prøvd flere ganger uten å lykkes.

[Vilje]

du er sterk, det tar mye styrke å gjøre det du holder på å gjøre. tror mange i din situasjon ikke ville klart det, og gitt etter for følelsene/attraksjonen.

syns du kan være stolt av deg selv jeg

[Xora]

Hei,

vil bare gi deg noen oppmuntrende ord på veien!

Du har tenkt mye igjennom situasjonen og dette er en situasjon som sliter sterkt på deg.

Den dagen du føler du har kommet fri så vil alt bli mye bedre.

Jeg har vært i en liknende situasjon selv og føler med deg.

Lykke til,

la oss få høre hvordan det går da!

[Annie]

Sender en og ønsker deg lykke til!

[Gjest Gjest]

For å være helt ærlig, så tror jeg ikke helt du mener det du skriver her..

Tror nok du mest av alt finner opp grunner til å la være, argumenter som backer opp avgjørelsen om å stoppe dette med ham. For å gjøre deg selv sikrere på at det er det rette.

For du og vet med deg selv, at OM du virkelig hadde villet stoppe ALL kontakt med ham og være fri som du sier, så er ikke det verdens vanskligste ting å ordne.

Du kan enkelt sende en siste melding hvor du sier at nå er det stopp. På alt.

Deretter skaffe seg et nytt telefonnummer.

MEN spørsmålet er jo om du virkelig vil dette, eller er sterk nok til å gjennomføre det om det er det du vil.

Lykke til, håper du ordner det best for deg selv.

Bare vær sann mot deg selv, ikke argumenter for noe du selv ikke føler, gjør det du egentlig tenker du vil - ikke noe annet samme hvilken retning det tar.

Bare tull å lure deg selv eller andre med å gi doble signaler.

[Gjest Låst]

Til siste gjest. Jeg sier jo selv jeg er todelt i saken. Men forholdet gavner ikke meg. Jeg er ikke interessert i å kaste bort tid og følelser på noe som ikke er annet enn løgner og bedrag...

Jeg har møtt ham igjen. Vi snakket ikke om noe brudd. Jeg klarte rett og slett ikke ta det opp med ham.

Noe som skremmer meg, er at jeg kjenner en mann (en psykolog av alle ting) som er i samme situasjon, og det har pågått i fem år nå!!! Han elsker henne, men hun er altså fremdeles gift.

Jeg kan ikke love at jeg klarer å bryte med ham, men bruddet er begynt i tankene, og det er jo der alt begynner først, hvis det er noe positivt i hele denne møkkasituasjonen.

[Gjest Gjest]

Jeg ville ikke vært sammen med en som ikke respekterte at jeg sa nei, men fortsatte å mase og mase og mase: Umoden og lite respektfull oppførsel!

[Gjest Gjest]

Til siste gjest. Jeg sier jo selv jeg er todelt i saken. Men forholdet gavner ikke meg. Jeg er ikke interessert i å kaste bort tid og følelser på noe som ikke er annet enn løgner og bedrag...

Jeg har møtt ham igjen. Vi snakket ikke om noe brudd. Jeg klarte rett og slett ikke ta det opp med ham.

Noe som skremmer meg, er at jeg kjenner en mann (en psykolog av alle ting) som er i samme situasjon, og det har pågått i fem år nå!!! Han elsker henne, men hun er altså fremdeles gift.

Jeg kan ikke love at jeg klarer å bryte med ham, men bruddet er begynt i tankene, og det er jo der alt begynner først, hvis det er noe positivt i hele denne møkkasituasjonen.

←

Nei, men herregud da!

Om det er slik at du ikke er interessert i å kaste bort tid på dette - hvorfor gjør du det da??

Du kan ikke både si dette, å "klage" på at han ikke tar nei for et svar, når du ikke GIR et klart nei!

Hvorfor skulle han la deg gå, når du holder på å gi etter på den måten hver gang, og du fortsetter å se ham faktisk ETTER du har sagt nei?

Jeg hadde hatt litt mer forståelse om du faktisk sa NEI, holdt deg til det, ikke så ham eller noe, og så at han ikke ville ta nei for et nei.

Men det er jo ikke tilfelle her i det hele tatt, ord hjelper sjelden når handlingen går i andre retningen.

[Gjest Låst]

Til siste gjest... (lei gjester nå, men er gjest selv i denne tråden av forståelige grunner)

Å bare komme med ett "herregud, du vet jo ikke selv hva du vil engang", viser at du aldri selv har vært i tilsvarende situasjon. Mener du at jeg skal være glad for at jeg har falt for en som er opptatt og innfinne meg med situasjonen?

Mener du at kvinner/menn i faste forhold bare bestemmer seg en dag og går sånn uten videre, uten at det foregår en prosess i forkant? Det er følelser med i bildet. Og jeg har altså hatt et forhold til ham i lengre tid, men er begynt å få kalde føtter...

Jeg kunne aldri tenke meg å bli en elskerinne, men jeg havnet altså der.

Jeg kunne kanskje vært en av de som skrev for par år siden: bare kom deg ut av forholdet...

Nå tenker jeg altså gjøre det. Men jeg er svak for denne mannen. Jeg faller for dumme komplimenter, smilet hans, sexen, alt...

Jeg er ikke så dum at jeg ikke ser fordelen i å møte ham, men det er visse ulemper som jeg ante på forhånd, men ikke tok hensyn til. Ulempene går først og fremst ut over meg selv.

Hans samboer vet ingenting om meg. Men hun vet at han har hatt andre tidligere.

Menn har vel til alle tider hatt elskerinner (kvinner også), så jeg føler ikke det er noe enestående at jeg havnet som en.

Da er jeg vel den stygge heksa da som er ute etter alle opptatte menn. Så enkelt kan det ses, men det er langt fra sannheten. Jeg har skydd opptatte menn i alle år. Han holdt det skjult for meg i begynnelsen, slik at jeg trodde han var singel.

Egentlig burde hans samboer få vite, men det er ikke mitt ansvar å være en slik drittsekk.

Jeg har tatt et valg, å kutte ham ut. Spørsmålet nå er bare når det skjer. Det kan like gjerne skje på tirsdag eller fredag som om to uker, men det kommer til å ta en ende.

Og om noen vil kaste skitt på meg personlig, så sett i gang. Han vil finne seg en ny temmelig fort. Noen menn klarer seg ikke med bare en kvinne, og jeg tror han er en av dem. Og jeg er ikke fritatt for skyld. Jeg har frivillig møtt ham etter at jeg fikk vite.

[Gjest Gjest]

For det første:

Jo, jeg har vært i en tilsvarende situasjon. Hvordan kunne du vite at jeg ikke skulle ha vært det?

Jeg sa ikke: herregud du vet ikke hva du selv vil.

Det jeg sa var at overskriften din er litt missvisende. "Han tar ikke nei for et svar" henviser mer til en situasjon jeg ikke føler er tilfelle her, mer at uansett hva du gjør eller sier, så vil han ikke la deg være i fred. Og DET ville vært veldig alvorlig.

Det jeg prøvde å si var at om du virkelig ville ut av det så kan du det.

Du virker ikke sikker på hva du vil etter min mening. Og det kan jeg mer enn noen annen forholde meg til og forstå.

Men du kan nesten ikke forvente annet fra en mann, den reaksjonen han har på dette.

Tro meg bare, at jeg skjønner aaalt det du skriver om - usikkerheten, kjærlighetssorgen, alt.

Det er helt for jævlig, og det er mest av alt vanskelig å komme ut av det når man først er "fanget".

Jeg er jo tross alt ikke den du kan beskylde for å se ned på den andre kvinnen, jeg mente tvert i mot at du heller skulle stå for det - enn å si at du prøver og prøver å komme ut av det, men egentlig ikke gjør det.

Lykke til, vet altfor godt hvordan du har det.

Til siste gjest... (lei gjester nå, men er gjest selv i denne tråden av forståelige grunner)

Å bare komme med ett "herregud, du vet jo ikke selv hva du vil engang", viser at du aldri selv har vært i tilsvarende situasjon. Mener du at jeg skal være glad for at jeg har falt for en som er opptatt og innfinne meg med situasjonen?

Mener du at kvinner/menn i faste forhold bare bestemmer seg en dag og går sånn uten videre, uten at det foregår en prosess i forkant? Det er følelser med i bildet. Og jeg har altså hatt et forhold til ham i lengre tid, men er begynt å få kalde føtter...

Jeg kunne aldri tenke meg å bli en elskerinne, men jeg havnet altså der.

Jeg kunne kanskje vært en av de som skrev for par år siden: bare kom deg ut av forholdet...

Nå tenker jeg altså gjøre det. Men jeg er svak for denne mannen. Jeg faller for dumme komplimenter, smilet hans, sexen, alt...

Jeg er ikke så dum at jeg ikke ser fordelen i å møte ham, men det er visse ulemper som jeg ante på forhånd, men ikke tok hensyn til. Ulempene går først og fremst ut over meg selv.

Hans samboer vet ingenting om meg. Men hun vet at han har hatt andre tidligere.

Menn har vel til alle tider hatt elskerinner (kvinner også), så jeg føler ikke det er noe enestående at jeg havnet som en.

Da er jeg vel den stygge heksa da som er ute etter alle opptatte menn. Så enkelt kan det ses, men det er langt fra sannheten. Jeg har skydd opptatte menn i alle år. Han holdt det skjult for meg i begynnelsen, slik at jeg trodde han var singel.

Egentlig burde hans samboer få vite, men det er ikke mitt ansvar å være en slik drittsekk.

Jeg har tatt et valg, å kutte ham ut. Spørsmålet nå er bare når det skjer. Det kan like gjerne skje på tirsdag eller fredag som om to uker, men det kommer til å ta en ende.

Og om noen vil kaste skitt på meg personlig, så sett i gang. Han vil finne seg en ny temmelig fort. Noen menn klarer seg ikke med bare en kvinne, og jeg tror han er en av dem. Og jeg er ikke fritatt for skyld. Jeg har frivillig møtt ham etter at jeg fikk vite.

←

[Gjest Låst]

Jeg vet overskriften er misvisende, men som gjest er det vanskelig å endre den nå...

Har hatt noen dager til å tenke. Det føles litt lettere nå når det er noen dager siden vi møttes, men slik er det hver gang...

Jeg tenker mye på ham og ønsker på mange måter han skal ringe, helst nå... Men jeg vet at om jeg møter ham f.eks. i dag eller onsdag eller hvilken dag som helst. så vil bare forvirringen og kaoset øke igjen. Forrige uke var nærmest grusom. Det var en stund siden vi hadde sett hverandre og jeg trodde jeg skulle være mer tykkhudet, at jeg skulle ta det som det var ment å være: sex og vennskap... Jeg trodde at siden jeg er klar over at han er opptatt, så ville det bli lettere, siden jeg tross alt hadde fått ham litt på avstand...

Da kom denne: jeg elsker deg, fra ham...

Det føles litt lettere i dag. Han er ikke en type jeg passer sammen med i det daglige liv. Til det er vi for ulike. Jeg vet jeg klarer meg uten ham. Nå er mye av tida bortkastet ventetid.

Jeg åpnet denne tråden for å lufte tankene rundt det å være den andre kvinnen. Jeg holdt på å gå på veggen av frustrasjon. Han minner meg svært om eksen min, som jeg gikk fra for tre år siden, og som jeg ikke ville innledet et nytt forhold til igjen. De har samme væremåte, er svært like i senga, sier til og med de samme tingene...

Vet ikke hva jeg skal si. I denne omgangen er visst alt sagt.

[Gjest Gjest]

Bruddet er ikke enklere av at du objektivt vet at det er nødvendig. Savnet blir ikke mindre av at du vet at han ikke er verdt det. Kjærlighetssorgen blir ikke mildere av å vite at du kunne møtt ham fremdeles. Eller av håpet om at det kanskje kanskje kanskje kunne skjedd noe. Kjærlighetsfrasene blir ikke mindre såre å ikke få selv om du objektivt vet at han gir dem til flere.

Brudd er vondt.

I din situasjon er det også nødvendig, noe du har forstått og vet. Nå må du manne deg opp til å ta det. Og for din egen del bør du gjøre det heller nå enn senere. Og - unnskyld at jeg er så konkret - du bør gjøre det i god tid før jul. For din egen skyld.

Tro meg, smerten blir ikke lettere/mindre av å utsette det.

←

Oj, så sant som om jeg skulle sagt det selv Sissan...

Jeg har selv vært i lignende situasjon som deg trådstarter og jeg skjønner så utrolig godt tankegangen din.. dessverre

Det Sissan skriver treffer meg så godt. Det er rart hvordan man ofte ikke har rett på å sørge eller ha kjærlighetssorg når man ikke er i et A4-forhold.

Hvor lett ville det ikke vært om all fornuft hadde fjernet forelskelsen og kjærlighetssorgen.

Akkurat ordene Sissan her skriver summerer så mange av tankene mine:( men takk for dem!

Og jeg støtter opp om: det blir KUN verre av å vente...

Jeg tenkte det lenge, at om det bare gikk litt mer tid..så hverandre en gang til..

herregud, det er helt skrudd å tenke på hvor annerledes det hele ville vært om jeg hadde trukket meg ut den første gangen jeg tenkte det, før det i det hele tatt ordentlig fikk starte..

Smerten blir nok dessverre bare verre ved å utsette det

Lykke til! hold oss oppdaterte da.

[Gjest Gjest]

Jeg vet overskriften er misvisende, men som gjest er det vanskelig å endre den nå...

Har hatt noen dager til å tenke. Det føles litt lettere nå når det er noen dager siden vi møttes, men slik er det hver gang...

Jeg tenker mye på ham og ønsker på mange måter han skal ringe, helst nå... Men jeg vet at om jeg møter ham f.eks. i dag eller onsdag eller hvilken dag som helst. så vil bare forvirringen og kaoset øke igjen. Forrige uke var nærmest grusom. Det var en stund siden vi hadde sett hverandre og jeg trodde jeg skulle være mer tykkhudet, at jeg skulle ta det som det var ment å være: sex og vennskap... Jeg trodde at siden jeg er klar over at han er opptatt, så ville det bli lettere, siden jeg tross alt hadde fått ham litt på avstand...

Å herregud, det er som du har tatt mine tanker og følelser...

Akkurat slik har jeg det og...

Da kom denne: jeg elsker deg, fra ham...

Det føles litt lettere i dag. Han er ikke en type jeg passer sammen med i det daglige liv. Til det er vi for ulike. Jeg vet jeg klarer meg uten ham. Nå er mye av tida bortkastet ventetid.

Jeg åpnet denne tråden for å lufte tankene rundt det å være den andre kvinnen. Jeg holdt på å gå på veggen av frustrasjon. Han minner meg svært om eksen min, som jeg gikk fra for tre år siden, og som jeg ikke ville innledet et nytt forhold til igjen.

De har samme væremåte, er svært like i senga, sier til og med de samme tingene...

Av nysgjerrighet, hva tenker du på når du sier samme væremåte, hvordan de er i senga etc? jeg er rett og slett nysgjerrig på selve personlighetstypen, om hvor like de er de som holder på slik med andre..

At de er navlebeskuende, er ihvertfall helt sikker. Behovene som den der hjemme har og ikke minst elskerinnen, det er IKKE viktig i forhold til egne..

Vet ikke hva jeg skal si. I denne omgangen er visst alt sagt.

←

[Gjest Låst]

Ang. samme væremåte som eksen. Det er litt vanskelig å beskrive siden jeg kun har bodd sammen med den ene men:

Lett for å love ting det aldri blir noe av, gjerne når andre hører på... litt kjepphøye, vil vise seg bedre enn andre menn? (selv om de har høye stillinger, trenger de ikke ta det med inn i privatlivet?).

I senga: vil ha veldig mye sex, men ikke så kosete og intim som andre menn jeg har kjent. Ikke lett å snakke om følelser. Avfeier ting som bagatellmessige/lar være å svare/later som de ikke hører...

Travle, ting skal skje NÅ (deres anliggender).

Tar tilbake ting de har sagt/lovet og later som det hele var en misforståelse, ikke ment på den måten osv... Virker kalde og utilnærmelige i det ene øyeblikket, og like etter varme og sjarmerende og du føler deg som verdens midtpunkt...

Tørr humor. Noen ganger forstår du ikke hva de egentlig mener, det er som om meningen har dobbeltbunn...

Later som om du er en liten forsvarsløs dukke, som bare de kan hjelpe når det gjelder praktiske problemer, som om du ikke har venner å be (det har jeg heldigvis), men utsetter denne hjelpen de har tilbydd deg, eller nevner den ikke mer, slik at alt virker som tomt prat.

Sier: Du er min! (selv om han har samboer...) Det har han sagt flere ganger.

Stort ego. Stor selvtillit. Lykkes i forretningslivet.

Når de føler man er på vei ut av forholdet, spiller de på følelser med store ord: jeg elsker deg. Jeg gråt da du dro sist gang osv... (ingen av de virker som typer som feller tårer, kanskje i en begravelse til en nær, men ikke pga en dame...)

Det er mer. Jeg husker ikke alt .Han jeg var sammen med for noen år siden, og han jeg nå har viklet meg inn i et forhold med, er født på nøyaktig samme dag av alle ting.... Det har kanskje noe med saken å gjøre, men jeg kan ikke tenke meg at de er de to eneste med slik væremåte...

Jeg så i hånda til "min" elsker sist uke. Den er lik eksens, og viser en person med lite følelser. Min eks var utro bak min rygg. Det var ikke kun en ONS. Det var mer langvarig, men han hadde kanskje ONS også uten at jeg kan være sikker.

Jeg har studert mine følelser og mine motiv, og jeg skjønner ikke at jeg virkelig gidder å engasjere meg i en slik mann... Jeg prøver nå å snu tankene og dermed hjelpe følelsene litt på vei... For hva skal jeg med ham? Sex kan jeg få hos andre, klare meg uten eller ordne selv...

Om jeg går inn for det, finnes det single menn der ute. Sexen blir kanskje ikke like intens, men bølgedalene blir heller ikke slik som nå, og kanskje jeg får mer av fortrolighet og ikke minst ærlighet...

Jeg føler meg mer ensom som elskerinne, enn som singel. Han opptar jo f... mer enn halve livet mitt og alt jeg får er smuler eller enda mindre: alt jeg får er frustrasjon.

Når jeg har spurt ham om hans samboer, sier han bare noe slikt som: puh, henne der... som om hun er et null og et niks, eller en sterk kontrollør. Jeg kan ikke tenke meg at hun er sistnevnte, for han er ikke typen som lar seg kontrollere. Hun er vel bare uvitende om hva han driver med. At hun visste om hans forrige sidesprang (det ene jeg vet om), forteller jo ingenting om at hun har antenner ute nå også.

Min eks hadde venninner, men pratet ofte nedsettende om dem.

I tillegg virker det som om nåværende prøver gjøre meg sjalu. Det var f.eks. snakk om at jeg skulle flytte til et annet område av byen. Da fortalte han straks at han kjente den lekre dama som bodde i nøyaktig samme bydel... (som om det ville hatt betydning for mitt valg)

Å skape forvirring er stikkordet eller varemerket. Det virker slik.

Men selvsagt, han er veldig sjarmerende. Jeg smelter når han smiler. Jeg smelter i armene hans og sexen er så intens at man kan ruse seg på den.

Jeg håper at det kun er sex som har vært/er mitt motiv og at alt det andre (følelser osv) er kun noe jeg har innbilt meg for å forsvare meg selv og mine handlinger. Men jeg er ikke helt tom for følelser, og jeg vet at om jeg møter ham enda en gang og enda en gang så bidrar det til å gjøre det verre.

I sted følte jeg sterk depresjon, men plutselig ble jeg klar over at det var sinne jeg følte. Da kjeftet jeg ham huden full inni meg. Det hjalp litt. Det hjalp også å vite at jeg tross alt er så heldig at han ikke er min samboer...

Jeg ønsker ham ikke noe vondt. Hvis han virkelig føler noe for meg, slik han sa forrige uke, så gjør det bare vondt verre. Men som sagt, jeg tviler på at han føler noe annet enn begjær og eietrang. Det styrker jo hans ego å ha flere. Kanskje jeg bidrar til å holde gløden oppe i hans hjemmeforhold også...

Det er lett å føle seg som en dørmatte i en slik situasjon, men jeg er klar over at jeg har gått inn i det med åpne øyne, etter at jeg fikk vite han var opptatt. Det tok jo litt tid før han innrømte det, men... Så jeg er ingen dørmatte. Jeg har hatt glede av møtene, ellers ville de aldri funnet sted. Jeg bare orker ikke alt det andre som følger i kjølvannet.

[Annie]

Du er i stadiet: oppvåkningen! Lykke til, nå er du på rett vei!!!

[Gjest Låst]

Takk Annie og alle dere andre som har svart i denne tråden uten å ha moralisert.

Jeg endelig gitt ham klar melding. Dvs. at jeg ikke er interessert i mer kontakt med ham, og at han ikke må kontakte meg. Noen grunn ga jeg ikke. Han vet at jeg i lengre tid har vært i tvil om jeg orker mer, så da vet han grunnen. Jeg sendte kun en kort melding.

Var så feig at jeg kun sendte sms, men han har ikke svart eller ringt, og nå er det gått to timer... (de andre gangene har det gått fem minutter før telefonen har ringt)

Føler meg ganske tom, litt lettet, savner kontakten med ham, vond følelse i magen, men er ikke i tvil om at dette vil gå over og at jeg aldri vil angre på sikt...

Jeg er fremdeles todelt, men så lenge han ikke kontakter meg, vil jeg ikke kontakte ham.

Han har liksom stått som et slags hinder mellom meg og livet. Noen få av mine venninner og venner vet om ham (ikke navnet), og det har vært vanskelig å planlegge f.eks. utekvelder med venner når han kan finne på å ringe... Tenk for en stor rolle han har fått i mitt liv, og så er han ikke ledig på markedet engang, og det er jeg selv som har tildelt ham denne viktige rollen.

Han vil sikkert finne en annen å ha på si, men jeg håper det tar litt tid og at de fleste kvinner har vett til å ikke bite på agnet, eller slippe agnet raskt.

Nå har jeg i alle fall gitt klar melding. Så får jeg se om det er nok. For jeg kan ikke si annet enn at jeg ennå er svak for ham, selv om jeg har bestemt meg i hodet.

Men jeg tror den meldingen jeg sendte, som var kort og tydelig, uten noe om og men om følelser, var den rette måten å gjøre det på. For han er ikke typen som kryper, men jeg kan ikke vite sikkert. Et lite ord i meldingen om "at jeg jeg synes det blir for innviklet osv", ville gjort veien åpen for en diskusjon og en prat...

Å bytte telefonnummer, virker så feigt synes jeg. Han har jo aldri truet meg. Det har bare vært snakk om at jeg vingler straks han kontakter meg.

Jeg skal også holde meg langt unna de stedene jeg vet han pleier frekventere. Mine venninner og jeg pleier til vanlig ikke å vanke der, så det vil ikke bli noe problem.

Jeg føler meg tom og tenker på ham, men er ikke så forvirret som tidligere. Men enda håper jeg han skal ringe, samtidig som jeg nettopp ikke ønsker det...