Tenk om jeg ikke liker barnet mitt?

[AnonymBruker]

Går og kjenner på en del ubehagelige følelser. Barnet er 1 år, jeg synes det har vært vanskelig og krevende å bli mor. Har nok vært deprimert og tåler søvnmangel dårlig, kanskje det er derfor. 

Jeg er blitt glad i barnet tror jeg, men det tok lang tid før jeg kjente noe som minner om kjærlighet. Kjenner at det varierer fra dag til dag. Jeg synes barnet er søtt og trivelig, men også litt krevende. Virker til å ha mye vilje. Jeg sliter når det blir mye hyling og lyd, noe det blir både av glede og av misnøye. Jeg har vært tilbake på jobb i flere måneder og pappaen hjemme med barnet, og nå viser barnet klar preferanse for pappaen. Synes det er trist men sikkert naturlig når det er de to som er mest sammen og med tanke på at jeg ikke klarer å stille opp emosjonelt. 

Vet at det ikke er barnet det er noe galt med, det er meg. Blir så bekymret for at jeg kommer til å ha denne motviljen etterhvert som barnet vokser opp. At jeg skal kjenne at jeg liker barnet når det oppfører seg "fint" og mislike det når det er "vanskelig"(men et helt normalt barn). Og at jeg ikke skal klare å late som, så barnet får dårlig selvbilde eller noe.

Noen med erfaring?

Anonymkode: ba3d6...fd7

[Heln]

Jeg tror de færreste faktisk liker barna sine når de ikke oppfører seg eller er vanskelige å ha med å gjøre. Det gjelder vel alle mennesker man møter på sånnsett. Man er jo glad i barna uansett, ønsker han ikke død når han nekter å legge seg liksom, men det er klart at jeg foretrekker når han er i godt humør og alt er fint. For meg har mammafølelsene begynt å komme mer og mer nå som han nærmer seg 2 år. Vi kan kommunisere mer, han gjør ting for å få meg til å le, det er ikke så ensidig lengre. Lettere å ha med på ting, ikke minst. 

[Jadzia]

Jeg hater høye lyder. Jeg blir grinete og fysisk uvel av det. Men jeg liker jo barna mine likevel. Nå som de er større, så er det lettere å si fra og. Hvis lydnivået går i taket mens de leker, så kan det gå an å si at de må huske på innestemme feks. Og alle barn har vanskelige perioder hvor man er mer sliten. Alle trenger søvn, alenetid, ro og stillhet. Det høres ut som du er inne på noe med at du kanskje kan være deprimert og slite med lite søvn over tid. Og det er helt normalt! Men hvis du føler det er et problem, så bør du vurdere å be om litt hjelp, få sovet ut litt. 

[AnonymBruker]

Heln skrev (31 minutter siden):

Jeg tror de færreste faktisk liker barna sine når de ikke oppfører seg eller er vanskelige å ha med å gjøre. Det gjelder vel alle mennesker man møter på sånnsett. Man er jo glad i barna uansett, ønsker han ikke død når han nekter å legge seg liksom, men det er klart at jeg foretrekker når han er i godt humør og alt er fint. For meg har mammafølelsene begynt å komme mer og mer nå som han nærmer seg 2 år. Vi kan kommunisere mer, han gjør ting for å få meg til å le, det er ikke så ensidig lengre. Lettere å ha med på ting, ikke minst. 

Godt å lese at det ikke er bare meg. Håper følelsene mine kommer mer med tiden🤞 Hjelper nok når man kan kommunisere mer ja. Håper i alle fall det. Selv om sikkert andre ting blir vanskeligere igjen, med selvstendighetsalder og sånt...

Jadzia skrev (12 minutter siden):

Jeg hater høye lyder. Jeg blir grinete og fysisk uvel av det. Men jeg liker jo barna mine likevel. Nå som de er større, så er det lettere å si fra og. Hvis lydnivået går i taket mens de leker, så kan det gå an å si at de må huske på innestemme feks. Og alle barn har vanskelige perioder hvor man er mer sliten. Alle trenger søvn, alenetid, ro og stillhet. Det høres ut som du er inne på noe med at du kanskje kan være deprimert og slite med lite søvn over tid. Og det er helt normalt! Men hvis du føler det er et problem, så bør du vurdere å be om litt hjelp, få sovet ut litt. 

Ja, det er fælt, det er smertefulltfaktisk. Jeg sliter virkelig med det. Bruker ofte ørepropper. Vanskelig å si til en ettåring at vi må dempe oss litt. Det blir nok litt lite alenetid for både faren og meg, så det gjør jo at stemningen blir dårligere mellom oss også.

Anonymkode: ba3d6...fd7

[AnonymBruker]

Jeg slet med å klare å være der emosjonelt for barna mine. Er det slik med deg? Bak meg har jeg en vanskelig oppvekst.

Hvordan hadde du det som barn? Hvis du har opplevd mye vondt, vil jeg oppfordre deg til å søke hjelp.

 

Har spesielt et minne som har festet seg hos meg. Vi skulle på ferie, noe ene datteren hadde gledet seg enormt til. Jeg vekker dem grytidlig om morgen. Datter, da ca. 7 år, ser på meg med et tirrende øyne, en forventning og glede som nærmest skremte meg. 

«Jaaaaa, mamma! Nå skal vi draaaa!»

Jeg møtte ikke blikket hennes, enda hun søkte mitt. Noe her ble for vanskelig. Jeg mumlet nok noe tilbake, men var ikke med henne i øyeblikket.

Sikkert mange, mange slike ting har gjort livet hennes vanskelig. Jeg klarte ikke være der emosjonelt for dem. Dette til tross for at jeg hadde faste rutiner for dem, gode høytider med alt som forventes. Men hverdagen uten at jeg har vært mentalt til stede for dem, har bidratt til utfordringer for dem som voksne. Spesielt dattera i eksempelet er psykisk syk i dag. 
 

Jeg klarte aldri å vise dem hvor høyt jeg egentlig elsket dem.

Anonymkode: d2d19...c79

[AnonymBruker]

Jeg vil mene at du har helt normale tanker, ts❤ Jeg slet med slike tanker selv, lenge. Nå er barnet 5 og kjærligheten er enorm. Det går seg til. Ikke vær for streng mot deg selv❤ Søk evt. hjelp ved behov eller snakk med noen du stoler på. Jeg fikk diagnosen fødselsdepresjon, uten at det stemte med hva jeg følte. Samtaler med psykiatrisk sykepleier hjalp 0. Samtaler med gode venner og hjelp til å få litt søvn her og der hjelp mye mer. Lykke til❤

Anonymkode: b63a2...c22

[AnonymBruker]

Jeg sliter mye med dette. 

Jeg har en på ett og en på fire. Fireåringen har vært ekstremt krevende hele livet. Og jeg sliter med å kjenne på at jeg er glad i ham Han er så voldsom! Så høylydt, så full av trass og stahet og egenvilje. Alt er en kamp... Han spiser oss opp. Han kan knapt leke alene, og skal være PÅ oss hele tiden. Og det er så slitsomt! Spesielt etter lillebror kom. Storebror tåler ikke at lillebror leker med oss, da skal han komme og kneke og være voldsom. Og mase og mase og mase.. 

Så det er blytungt å være alene med begge ungene. Noe som fører til at vi begge to må være hjemme omtrent hele tiden. Som er dritt... Vanskelig å få det til å gå opp med jobben, vanskelig å få gjort noe som helst sosialt, osv. 

Og jeg kjenner jeg bærer nag til eldsten. Jeg kjenner sinne og irritasjon når jeg tenker på ham

Jeg synes det er så leit! Jeg vil jo ikke være en sånn mamma. Jeg vil være glad i lille gutten min! Jeg kjenner at jeg er glad i ham når jeg får ham på avstand en stund. Men i hverdagen drukner det i at han står og nekter å ta på seg klærene så vi ikke kommer oss ut døren, OG jeg må passe på en lillebror som prøver å ete grus og jord samtidig.. 

Anonymkode: 4cb10...32d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg slet med å klare å være der emosjonelt for barna mine. Er det slik med deg? Bak meg har jeg en vanskelig oppvekst.

Hvordan hadde du det som barn? Hvis du har opplevd mye vondt, vil jeg oppfordre deg til å søke hjelp.

 

Har spesielt et minne som har festet seg hos meg. Vi skulle på ferie, noe ene datteren hadde gledet seg enormt til. Jeg vekker dem grytidlig om morgen. Datter, da ca. 7 år, ser på meg med et tirrende øyne, en forventning og glede som nærmest skremte meg. 

«Jaaaaa, mamma! Nå skal vi draaaa!»

Jeg møtte ikke blikket hennes, enda hun søkte mitt. Noe her ble for vanskelig. Jeg mumlet nok noe tilbake, men var ikke med henne i øyeblikket.

Sikkert mange, mange slike ting har gjort livet hennes vanskelig. Jeg klarte ikke være der emosjonelt for dem. Dette til tross for at jeg hadde faste rutiner for dem, gode høytider med alt som forventes. Men hverdagen uten at jeg har vært mentalt til stede for dem, har bidratt til utfordringer for dem som voksne. Spesielt dattera i eksempelet er psykisk syk i dag. 
 

Jeg klarte aldri å vise dem hvor høyt jeg egentlig elsket dem.

Anonymkode: d2d19...c79

Åh💔 Takk for at du deler, selv om det er vondt å lese. Og må ha vært vondt for deg å leve. Så leit at det ble slik med barna dine. Det er sånn jeg føler meg iblant, at jeg ikke klarer å være der med barnet og møte det der det er i følelsene. Noen dager klarer jeg det, men noen ganger klarer jeg knapt å smile tilbake. Jeg har litt ting og tang i bakgrunnen min, selv om det på overflaten var en ok barndom. Vet egentlig ikke helt hvorfor jeg er blitt sånn. Kanskje var mine foreldre også dårlige på følelser på et vis.

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg sliter mye med dette. 

Jeg har en på ett og en på fire. Fireåringen har vært ekstremt krevende hele livet. Og jeg sliter med å kjenne på at jeg er glad i ham Han er så voldsom! Så høylydt, så full av trass og stahet og egenvilje. Alt er en kamp... Han spiser oss opp. Han kan knapt leke alene, og skal være PÅ oss hele tiden. Og det er så slitsomt! Spesielt etter lillebror kom. Storebror tåler ikke at lillebror leker med oss, da skal han komme og kneke og være voldsom. Og mase og mase og mase.. 

Så det er blytungt å være alene med begge ungene. Noe som fører til at vi begge to må være hjemme omtrent hele tiden. Som er dritt... Vanskelig å få det til å gå opp med jobben, vanskelig å få gjort noe som helst sosialt, osv. 

Og jeg kjenner jeg bærer nag til eldsten. Jeg kjenner sinne og irritasjon når jeg tenker på ham

Jeg synes det er så leit! Jeg vil jo ikke være en sånn mamma. Jeg vil være glad i lille gutten min! Jeg kjenner at jeg er glad i ham når jeg får ham på avstand en stund. Men i hverdagen drukner det i at han står og nekter å ta på seg klærene så vi ikke kommer oss ut døren, OG jeg må passe på en lillebror som prøver å ete grus og jord samtidig.. 

Anonymkode: 4cb10...32d

Dette gir veldig gjenklang hos meg, det er mye det samme jeg føler. Nå har jeg bare en da. Jeg ser frem til mandag og jobb igjen, for helgene er så slitsomme. Men savner også barnet litt når jeg er på jobb, så er godt å kjenne litt på det. Huff, dere er gode som står i det. Eller, har ikke så mye valg men dere gjør det! Jeg håper veldig at det blir bedre for dere 🧡 Det er så vondt å kjenne på de negative følelsene for barnet Og det er liksom ikke noe man kan snakke åpent om med noen! Man skal jo elske barna betingelsesløst, sånn er det med den saken. En føler seg som verdens verste mamma som har sånne andre tanker.

Anonymkode: ba3d6...fd7

[Hundejente]

Jeg kjente også mye på det samme, nå er sønnen min ni år og det er myyye bedre, jeg koser meg stort sett med sønnen min. Det er fortsatt ikke sånn at jeg bare eeelsker å være mamma, det gjør jeg virkelig ikke, jeg synes det er slitsomt og krevende, jeg trives best alene eller med andre voksne. Men jeg elsker sønnen min og jeg angrer ikke på at jeg fikk barn.

[AnonymBruker]

Hundejente skrev (26 minutter siden):

Jeg kjente også mye på det samme, nå er sønnen min ni år og det er myyye bedre, jeg koser meg stort sett med sønnen min. Det er fortsatt ikke sånn at jeg bare eeelsker å være mamma, det gjør jeg virkelig ikke, jeg synes det er slitsomt og krevende, jeg trives best alene eller med andre voksne. Men jeg elsker sønnen min og jeg angrer ikke på at jeg fikk barn.

Takk for svar! Når synes du det begynte å gå bedre?

Anonymkode: ba3d6...fd7

[AnonymBruker]

Jeg foreslår at du søker hjelp hos helsestasjonen eller BUP sped- og småbarnsteam. Det er viktig for barnet ditt å oppleve seg elsket av sin mor.

Anonymkode: 99d22...85c

[Donpedro]

Jeg synes det underkommuniseres hvor slitsomt det kan være med små barn. Vi er ulike og tåler ulikt. Selv synes jeg baby var enkelt, og at det var ganske slitsomt fra 1 frem til 3 år. Når jeg hadde to små visste jeg til enhver tid på dagen hvor mange timer det var til de skulle legge seg. Derifra har det bare gått bedre. Folk sa "bare vent til de blitt større, DET er slitsomt det!" Men sånn var det ikke for meg. Nå er begge så godt som tenåringer og ting er mye lettere enn før. Pass på at du får egentid og ro og fred til å hente deg inn. Forsøk også å legge merke til hva du føler når barnet ditt skader seg el, de aller fleste kjenner nok på omsorgsfølelser da. De fleste ER jo glade i barnet sitt. Dette er noe man kan snakke med helsestasjonen om. Lykke til:-)

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Jeg foreslår at du søker hjelp hos helsestasjonen eller BUP sped- og småbarnsteam. Det er viktig for barnet ditt å oppleve seg elsket av sin mor.

Anonymkode: 99d22...85c

Hm. Hva skjer da, hva er gangen i det? Barnet får jo mye fra far.

Donpedro skrev (44 minutter siden):

Jeg synes det underkommuniseres hvor slitsomt det kan være med små barn. Vi er ulike og tåler ulikt. Selv synes jeg baby var enkelt, og at det var ganske slitsomt fra 1 frem til 3 år. Når jeg hadde to små visste jeg til enhver tid på dagen hvor mange timer det var til de skulle legge seg. Derifra har det bare gått bedre. Folk sa "bare vent til de blitt større, DET er slitsomt det!" Men sånn var det ikke for meg. Nå er begge så godt som tenåringer og ting er mye lettere enn før. Pass på at du får egentid og ro og fred til å hente deg inn. Forsøk også å legge merke til hva du føler når barnet ditt skader seg el, de aller fleste kjenner nok på omsorgsfølelser da. De fleste ER jo glade i barnet sitt. Dette er noe man kan snakke med helsestasjonen om. Lykke til:-)

Ja, merker forskjell på hvordan jeg reagerer når barnet gråter av frykt eller smerte, det er lettere å stille opp da. Huff, det er vanskelig. Hadde ikke trodd at jeg skulle få dette til så dårlig.

Anonymkode: ba3d6...fd7

[AnonymBruker]

Dette snakkes det alt for lite om. Jeg har selv et barn på 2,5 år, og har kjent på mange av de tingene som beskrives her. Barnet har vært utrolig krevende med mye sinne, vilje, sykdom og sutring. På gode dager er kjærligheten mye større. Man blir så sliten av å gå over lenger tid uten søvn, og til slutt vet man ikke om man er deprimert eller bare utslitt. For meg har det blitt myyyye bedre etter at språket kom. Da kom barnets humor og personlighet mye bedre frem. Nå ser jeg barnet som mye mer enn bare en søt baby (som ikke alltid var så søt heller). 
 Jeg tror mange flere kjenner på disse følelsene enn man tror, men ingen tør å si dem høyt. Du er ikke alene. Alt blir bedre med søvn og avlastning! Sov på hotell om du har muligheten. 

Anonymkode: 3129d...bd7

[Donpedro]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hm. Hva skjer da, hva er gangen i det? Barnet får jo mye fra far.

Ja, merker forskjell på hvordan jeg reagerer når barnet gråter av frykt eller smerte, det er lettere å stille opp da. Huff, det er vanskelig. Hadde ikke trodd at jeg skulle få dette til så dårlig.

Anonymkode: ba3d6...fd7

Du får det ikke til dårlig. Du reflekterer over egne svakheter og det er en god ting.