Leggingen av femåringen gjør meg gal..

[AnonymBruker]

Legging er det eneste femåringen setter seg på bakbeina for. Kvelden kommer som lyn fra klar himmel hver eneste kveld. Jeg kan forstå henne, jeg har selv lakenskrekk og hater å legge meg selvom jeg er trøtt. 

Det høres ut som vi bedriver tortur for hun skriker og gauler og det er et leven uten like. 

Dette er altså etter vi har forberedt godt. "etter du har spist/sett ferdig isabelle, går vi og tar på pysjen". Jeg passer på å ha øyekontakt og mental kontakt, og får ofte et ok og et smil tilbake. 

Vi prøver å ha rutinen så kort og grei kjerringsveis som mulig, og velger våre kamper. Helt greit at hun sover i kjolen feks, men legging blir det. Alt er liksom ganske hyggelig til hun plutselig klikker. 

Forberedelser, anerkjennelse av følelser, bevare roen, være positiv og tydelig og konsekvent. Dette er ting som ikke funker. Dette er noe jeg bruker. Pappaen er flink til å forberede, men bruker mye irrelevante trusler på eget initiativ og bruker mye negativitet. Så vi kan ikke samarbeide om henne på kvelden fordi vi ikke blir enige. 

Det er ikke noe hyggelig for verken oss eller henne ved å bruke fysisk makt hver eneste kveld for å få igjennom stell og inn i seng. 

Hun er også umulig å vekke, hvis hun blir vekket blir det det samme levnet om morgenen. Hun må våkne av seg selv. 

Problemet er at jeg ikke takler dette, jeg sitter nå og sutrer. Jeg må finne ut hvordan jeg kan møte dette på en bedre måte. 

Hva gjør man når ingenting av de gode rådene fungerer? 

 

Anonymkode: e2284...b00

[AnonymBruker]

Melatonin?

Anonymkode: d56ba...199

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Melatonin?

Anonymkode: d56ba...199

Hva mener du? At hun ikke produserer det naturlig? For jeg tror hun gjør det siden hun er så vanskelig å vekke 😅

Anonymkode: e2284...b00

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg først og fremst ville satt meg ned med samboeren og blitt enige om en rutine. Som dere begge følger. Og blir enige om hva som blir konsekvensene for ulik type oppførsel. 

Det går lettere her om vi begge er dønn konsekvente, og ikke gir etter for noe. Vi gir så liten reaksjon som mulig. En stor reaksjon = oppmerksomhet og fascinasjon. Så vi prøver å være så kjedelige som mulig når han trasser og nekter å samarbeide. Og validere "Ånei, du synes det er dumt å måtte ta på pysj nå, ja det skjønner jeg, det er kjedelig med masse av og på med klærene, blabla". Virker det? NOen ganger. Andre ganger blir det tvangspåkledning av pysj.. 

Det er utrolig frustrerende når man leser allverdens bøker og ekspertråd, og INGEN av dem faktisk funker. "Gi valg, de røde eller blå vottene, og simsalabim, ditt barn tar gledestrålende på seg votter og alt er bare regnbuer og enhjørninger". Mens det som faktisk skjer er at ungen legger seg ned og brøler "ingen votter!!!".... 

Anonymkode: 778a9...1a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Legging er det eneste femåringen setter seg på bakbeina for. Kvelden kommer som lyn fra klar himmel hver eneste kveld. Jeg kan forstå henne, jeg har selv lakenskrekk og hater å legge meg selvom jeg er trøtt. 

Det høres ut som vi bedriver tortur for hun skriker og gauler og det er et leven uten like. 

Dette er altså etter vi har forberedt godt. "etter du har spist/sett ferdig isabelle, går vi og tar på pysjen". Jeg passer på å ha øyekontakt og mental kontakt, og får ofte et ok og et smil tilbake. 

Vi prøver å ha rutinen så kort og grei kjerringsveis som mulig, og velger våre kamper. Helt greit at hun sover i kjolen feks, men legging blir det. Alt er liksom ganske hyggelig til hun plutselig klikker. 

Forberedelser, anerkjennelse av følelser, bevare roen, være positiv og tydelig og konsekvent. Dette er ting som ikke funker. Dette er noe jeg bruker. Pappaen er flink til å forberede, men bruker mye irrelevante trusler på eget initiativ og bruker mye negativitet. Så vi kan ikke samarbeide om henne på kvelden fordi vi ikke blir enige. 

Det er ikke noe hyggelig for verken oss eller henne ved å bruke fysisk makt hver eneste kveld for å få igjennom stell og inn i seng. 

Hun er også umulig å vekke, hvis hun blir vekket blir det det samme levnet om morgenen. Hun må våkne av seg selv. 

Problemet er at jeg ikke takler dette, jeg sitter nå og sutrer. Jeg må finne ut hvordan jeg kan møte dette på en bedre måte. 

Hva gjør man når ingenting av de gode rådene fungerer? 

 

Anonymkode: e2284...b00

Her tror jeg hovedproblemet ligger. Dere er ikke samkjørte, og det plukker ungen opp. Dere må bli enige om felles kjøreregler, være tydelige og konsekvente. Diskuter dere imellom, når ungen ikke hører på, og bli enige.

Anonymkode: 5a3e3...116