Føles som om jeg bør gi opp barnet mitt, bare motgang og jeg gråter

[AnonymBruker]

Vanskelig å oppdra barnet rett når far gjør motsatt hele tiden. Fra far er barnet vant til å ha kontrollen og å styre alt som skjer. Barnet får alltid leker og alt det peker på hele tiden. Jeg begynner å få et barn som er frekk, bortskjemt og utakknemlig. Dette sliter veldig på med grensesetting og forventninger i vårt hjem med halvsøsken. 

All min tålmodighet klarer barnet på 5 år å slite helt ut, det gir seg aldri for å få sin vilje. Kan gråte og hyle kjempe høyt, bli sint og slå, gå løs på søsken, etc for å få sin vilje. Jeg gjør så godt jeg kan med å alltid være konsekvent, rolig, snakke rolig, ta barnet ut av en situasjon for å roe ned. Jeg bruker tid med barna sammen og alene, så alle skal føle seg sett. 5 åringen tar utrolig mye plass og ønsker å bli sett og hørt hele tiden. Om andre prater så prater 5 åringen ennå høyere. 

Dette ble en utrolig negativ tråd, men jeg vet ikke hva mer jeg skal gjøre. Jeg tenker mye på hva slags voksenperson mitt barn skal bli. Etter 4 år langt forhold med barnets far så dukket det opp sider av far som var utrolig ubehagelig. Det første året av barnets liv var det verste jeg har levd. Jeg innså at jeg levde med notorisk løgn, økonomisk svindel, utroskap, etc. 

Jeg ser flere og flere sider i 5 åringen som av far og dette prøver jeg å snu. Jeg viser godhet, forteller hvordan vi heller løser ting, koser mye, øver på å ta i mot beskjeder, gir alltid ekstra tid til den som ikke bor her fulltid.

Jeg opplever en 5 åring som kommer med innøvd fraser den må ha hørt fra voksne. Tingene går på misnøye ovenfor meg og samboer. Alt jeg hører om daglig nå er at pappa er så mye bedre enn mamma. Dette går skikkelig inn på meg, selv om jeg forstår hvorfor. Grenser, regler, ikke nye leker hele tiden, ikke kunne styre hele hjemmet, gi og ta, dele, alt dette er hos meg, men ikke hos far. 

Jeg vet også at på papiret og på overflaten er far perfekt. Jeg kommer ikke til å vinne om jeg går til sak, men det trenger jeg ikke tenke på for nå ønsker far å gå til sak. Far skal flytte og vil ha med seg barnet, jeg blir mamma annen hver helg i stedet for annen hver uke. 

Skal jeg bare godta at barnet mitt blir oppdratt slik? Det føles som noe som er langt utenfor min kontroll. Jeg føler ikke jeg får gjort noe med saken, for jeg har forsøkt alt for å få hjelp. Helsestasjonen, barnevernet, samtaler i barnehagen, familievernkontoret. Den eneste som ser samværsabotasje er advokaten jeg har fått på saken. 

Alt jobber i mot meg når det kommer til dette barnet. Det føles som om jeg bør gi opp, siden barnet likevel kun maser etter pappa. Samtidig helt feil for jeg vet jeg gjør så mye så riktig. 

Noen råd?

Anonymkode: 123e9...ec1

[AnonymBruker]

Men hvorfor kan ikke du ha hovedomsorgen for barnet når far flytter vekk? Jeg ville nok først og fremst prøvd det for å se om ting ble bedre. 

Anonymkode: e21e7...d0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Men hvorfor kan ikke du ha hovedomsorgen for barnet når far flytter vekk? Jeg ville nok først og fremst prøvd det for å se om ting ble bedre. 

Anonymkode: e21e7...d0c

Jeg føler meg ikke god nok, at jeg ikke har så mye å stille opp med som faren har, sett utad. 

Anonymkode: 123e9...ec1