Jeg er en skikkelig mammadalt, flere som meg?

[AnonymBruker]

Tror jeg er litt unormal faktisk. De andre på min alder (30-årene) har kanskje fått sin egen familie, eller lever singellivet til det fulle, reiser jorda rundt, bestiger fjelltopper eller er med venner. Jeg trives best hjemme i sofaen med mamma og en god middag, og kanskje et glass vin eller to. Når jeg har ferie, er jeg alltid hjemme i flere uker. Koser meg skikkelig hjemme, men jeg lurer på om dette kanskje er litt usunt for meg? Og litt....spesielt?

Jeg vet ikke om noen andre som er hjemme så ofte og så lenge. De stikker bare hjem en snartur på middag, eller en liten helg 2-3 ganger i året. Mamma har aldri klaget på at jeg har kommet hjem, hun synes selv at det er koselig. Og jeg bidrar selvfølgelig ved å kjøpe mat, lage middag, hjelper til med husarbeid og vedlikehold av hus/hage. Mamma er faktisk min beste venn, og hun er den personen i livet mitt som jeg er trygg nok på, at jeg kan være meg selv. Hun er en trygghet for meg, og jeg savner henne og vil egentlig hjem igjen ganske raskt etter at jeg har vært der.

Så jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal klare meg den dagen hun ikke er her mer. Det er kjempevanskelig å tenke tanken Tanker?

Anonymkode: 0be75...9b1

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres koselig ut, men så er jeg sikkert på alder med moren din, og synes selv det er veldig koselig å være sammen med mine voksne barn. Min egen mor døde da jeg var 27, og vi var aldri veldig nære, dessverre. Kanskje de siste leveårene hennes, men ikke gjennom barndom og ungdom. Jeg var pappajente. 

Hvis dere begge har glede av hverandres selskap, ser jeg ikke noe problem i at dere tilbringer mye tid sammen. Du kommer i hvert fall ikke til å angre på det den dagen hun blir borte.

Anonymkode: c2c03...c1b

[AnonymBruker]

Så lenge dere begge trives med det er det bare koselig

Jeg har barn selv men er helt avhengig av mammaen min likevel og vi er mye sammen med henne 

Anonymkode: b3411...8c7

[AnonymBruker]

Jeg er også som deg, og jeg er i 40-årene! Det er faktisk helt naturlig når du tenker på hvordan vi mennesker levde som mange, mange år tilbake. Vi kvinner levde i kvinnefellesskap og aller helst med vår egen mor, som var gull til å passe barnebarna sine. Ingen bånd, tror jeg, er sterkere enn mellom mor og barn og spesielt døtre.

Anonymkode: 7b8b5...915

[AnonymBruker]

Så lenge det ikke er hemmende for noen av dere så er det jo ikke et problem. Men, hvis forholdet til moren din stopper deg fra å leve livet i form av opplevelser som å reise, flytte osv. da er det kanskje ikke så sunt. 
 

Anonymkode: f5855...84b

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn 🙊 Tror det bunner i at vi alltid har hatt en felles interesse som ikke så mange av mine venner deler og at det derfor er helt naturlig å tilbringe tid på interessen som jeg elsker sammen med en av mine aller nærmeste som alltid har vært synonymt med trygghet og trøst. Også er familien, spesielt foreldrene mine, en ekstra trygghet for meg, kontra venner som "bare" kommer utenfra. Det høres kanskje litt ufint ut og jeg vet at slik er det overhodet ikke for alle men jeg har alltid skilt på nærmeste familie og venner, selv om jeg setter pris på de vennene jeg har, de er gode folk. 

Syntes også det var helt grusomt å flytte hjemmefra, var ulykkelig i lang tid selv om jeg kun flyttet 30 minutter unna. I dag bor vi faktisk 3 timer unna hverandre og jeg lurer egentlig på hvordan det gikk til 😅 I dag har jeg egne barn og det gjør jo naturligvis at jeg føler en ekstra tilknytning til bostedet vårt, det er her vår plass er nå. Men mamma betyr fremdeles uendelig mye for meg, like mye som barna og mannen, og vi er på besøk minst en gang i måneden.

Anonymkode: aea90...c6d