Min dagbok...

[Gjest Lea]

Så flott at du fikk litt oppmuntring da.

Synes i det minste at legen du var hos kunne fortalt deg hva denne verdien på 2000 betydde da! Grrr!

Jeg krysser fortsatt fingrene for deg jeg vet du!

Ting har som regel sin naturlige forklaring vet du. Og hvis det legen ikke så noe foster fordi det var for "ungt" burde han jo sagt det da.

*Lyst til å banke legen*

((((((((((gå-bra-vibber))))))))

Klemmer fra Lea!

(som heller engasjerer seg i andres graviditeter enn å bli gravid selv!)

[Klips]

Puh.

Da puster vi lettet ut så lenge og venter videre i spenning.

Tenker masse på deg for tiden, Lillian.

Håper alt går bra.

[Gjest Janna]

Hvordan går det med deg nå?

[*Lillian*]

Takk for at dere er så snille! Det går vel egentlig ikke så veldig bra med meg, men jeg prøver så godt jeg kan å se framover...

Legen min prøvde stadig å berolige oss i dag, og klarte det delvis... Iallfall klarte han å berolig sambo ganske bra. Jeg kjenner blødningene og følelsene mer fysisk sånn sett, så jeg er nok ikke så beroliget som jeg gir uttrykk for...

Jeg har roet meg mer i dag, men ikke beroliget. Jeg er bare mer rolig og ikke "der oppe" i frykt. Jeg har egentlig bare gått og forberedt meg på at dette går galt i hele dag og i hele går. Begynner å slå meg til ro med at vi mister tvillingene, da vi er temmelig overbevist om at det er/var tvillinger vi så på skjermen siden legen sa det samme.

Vi må bare prøve igjen, og håpe alt går bra. Men det er tungt. Jeg sluttet på pillen i ferbruar, og vi har håpet siden da - ble overrasket over at det skjedde "så fort" da vi hadde belaga oss på omtrent et års prøving. Men da det endelig skjedde ble vi overlykkelige, og nå ser det ut til at vi mister.

Jeg har flere grunner for at jeg har begynt å innstille meg på at dette går galt... For det første alle beskjedene vi fikk i går osv, for det andre blødningene mine som ikke avtar, for det tredje sov jeg omtrent ikke i natt fordi jeg hadde sånne smerter som kjentes ut som sterke menssmerter. Vet jeg har lest at det kan være ganske vanlig, men jeg tror ikke på det. Man skal ikke ha menssmerter når man er gravid. Legen min sa at jeg sannsynligvis kjente disse smertene mye sterkere enn jeg har gjort fra før nå fordi jeg er såpass langt nede psykisk, men jeg vet det er feil. Jeg har ikke hatt disse smertene i det hele tatt før i går kveld. Dessuten viste det seg at legen min hadde målt HCG-nivået mitt på torsdag da jeg var der med første lille blødning, og da var nivået på 5007. På tirsdag da jeg målte var det på 2000... Disse prøvene har vært på samme labratorium, Bærum sykehus.

Da innstilte jeg meg temmelig fort på at de nye prøvene jeg skal ta av HCG i morgen vil være på enda lavere nivå enn 2000. Dette går bare en vei. Legen min sa at siden nivåene fortsatt var så høye som 2000, tilsvarte det at jeg fortsatt burde være gravid, så jeg ikke skulle henge meg opp i de tallene. Men det er lettere sagt enn gjort.

Det var hardt å legge seg i går kveld. Lå og stirra i taket mens tårene rant konstant i to timer. Sambo lå ved siden av og fikk heller ikke sove. Han lå og strøk på meg, hviska at vi skal komme oss igjennom det... Men det er så vanskelig.. Jeg har liksom gitt opp allerede, før vi vet med sikkerhet. Jeg orker ikke leve i håpet en hel uke til neste UL for så å få vite det jeg allerede har innstilt meg på. Mange sier vel man ikke skal ta sorgene på forskudd, men jeg har alltid vært en skjult pessimist. Er optimist utad, alle klamrer seg til meg hvis de ser negativt på noe, jeg får alltid opp håpet igjen til andre. - Inni meg har alt håp forsvunnet for lenge siden.

Det er vel bedre at jeg mister nå enn i uke 30. Prøver å trøste meg med det. Men det er så vanskelig. Det er ikke alle forunt å få barn... Og da vil jeg så gjerne beholde de jeg kan få.. Ikke nok med at jeg får en SA/MA, men det er to som forsvinner... Ikke bare en... Det er så vondt å tenke på.. Vi har så mye å gi et/to barn...

Dette blir bare masse rotete tankespinn, jeg skriver bare tanker og følelser. Jeg har liksom gitt opp det meste, orker ikke tenke så veldig fremover. Sambo sa i dag vi skulle sette oss et mål; 5.juni. (menstermin egentlig) Den 5.juni skulle vi enten sitte med et barn, være gravid på ny, eller ha gjort noe som vi har drømt om, uansett hva det er. Jeg nikket og var enig, men jeg ser ikke fremover. Jeg kan se ut neste uke, med utskrapninger og diverse. Etter det vet jeg ikke hvilken vending livet mitt vil ta. Orker ikke tenke på det...

Huff, her trodde jeg at jeg hadde klart å få unna de fleste vonde tankene selv om jeg har innstilt meg på at vi ikke skal bli foreldre enda likevel, men jeg ser jo nå at jeg ikke er ferdig med tankene likevel. Jeg har bare fortrengt dem i hele dag. Jeg trodde jeg klarte å tenke mer positivt, tenke på andre ting... Ser jo at jeg lurer meg selv...

Tenk at det skal være så tøft å miste noen man aldri har møtt...

:cry: :cry: :cry: :cry: :cry: :cry: :cry: :cry: :cry: :cry: :cry: :cry:

[Gjest Lea]

Du har i alle fall beina plantet på jorda Lillian og en snill samboer som gir deg støtte. Ikke alle her det vet du.

Håper at det snur seg og at det blir litt lysere på en eller annen måte.

Men det er fryktelig trist at du må gjennom alt dette. Og det er nok bedre å instille seg på at det KAN gå galt enn å bare være positiv. Det er vårt naturlige forsvar det vet du.

Kan ikke si noe for å trøste jeg. Har ikke ord!

Det eneste jeg vet med sikkerhet er at livet går videre og at tiden leger de fleste sår.

Klemmer fra meg!

[*Lillian*]

Etter jeg fikk tømt tankene litt her tidligere i kveld har det gått litt lettere.

Har prata med foreldrene mine i telefonen, informert dem om hva som skjer. (Søstrene mine fikk vite ting i går) Godt å få prate ut om det, selv om det er vondt.

Blødningene kommer og går, eller dvs. de er der hele tiden men noen ganger er det så å si ingenting, andre ganger er det litt mer. Fortsatt ikke i nærheten av normal mens.

Smertene i magen, - tja, hva skal jeg si? Kjenner dem når jeg tenker på dette, ellers kjenner jeg dem ikke så godt. Kommer og går dem også.

Har prata med sambo om det som vi har gjort mange ganger, han sier han må bare fokusere positivt for å komme seg gjennom dagen. Det er jo like tungt for ham, han mister like mye et ufødt barn som jeg gjør.

Han sier han er fullstendig klar over at det peker i negativ retning han og, men at han har håpet oppe til det motsatte er bevist. Han er sterk, men ikke så sterk at han ikke vil få en knekk når dette går galt. Så godt kjenner jeg ham. Heldigvis er vi to om dette, to med disse følelsene, denne sorgen som skal bearbeides.

Jeg prøver å se det positive i det negative, hvis jeg kan si det sånn. Noen eksempler på det er bl.a. at det er bedre vi mister nå enn at det går galt under fødselen. Vi skal være glad vi hadde bestemt oss for å få barn i forholdsvis ung alder, - vi har fortsatt mange år å prøve på. Når vi mister nå så er det sannsynligvis fordi det er noe galt med embryoene, så de ville kanskje ikke levd så lenge uansett.

Det er mange måter å prøve å fokusere positivt. Jeg prøver så godt jeg kan å tenke framover og positivt, selv om jeg er innstilt på at dette går galt - vi er iallfall forberedt. En tung tid vil det bli uansett, det er jeg jo fullstendig klar over. Jeg har aldri vært sterk psykisk, det er ikke sambo heller. Men det man ikke dør av, kommer man styrket gjennom - selv om man ikke klarer å se det der og da.

Mange tanker som svirrer i hodet for tiden... Noen ganger svært tunge, andre ganger litt lettere, og innimellom ingen tanker i det hele tatt. Jeg har ikke smilt og virkelig ment noe med smilet mitt siden tirsdag.

Sjefen min ringte i dag, for å høre hvordan det går. Hun regna med at jeg er fortsatt sjukmeldt. (sjumld gikk ut i dag, men er sjukmld ut neste uke) Jeg fortalte hvordan det gikk. Sa vi prøver å fokusere positivt. Jeg fortalte at jeg orker ikke komme på jobben med sjukmeldinga mi, orker ikke treffe alle kollegene mine nå. Alle vet jo at jeg er gravid og at jeg er sjukmld pga blødninger. Sjefen får være den som forteller at det har gått galt neste uke, jeg orker ikke fortelle det selv til alle 15.

Sjefen forsto meg så innmari godt, hun skulle komme oppom på mandag og hente sjukmld min og prate litt hvis jeg orka.

Tror jeg skal avslutte nå, har fått disse eventyrbøkene fra Haugen Bok i dag så jeg skal kikke litt i dem.

Ha en fin kveld, folkens. Ta vare på dere selv!

Klem fra

[Gjest Anonymous]

Uff *Lillian* da! Jeg har ikke vært så mye innom her og er heller ikke så flink til å poste innlegg, men måtte jo bare skrive noen ord til deg. Føler med det virkelig og samboeren din. Vet ikke helt hva jeg skal si jeg egentlig - er ikke den flinkeste til å trøste, men uansett så tenker jeg på deg og krysser fingrene.

Stor klem

[*Lillian*]

Dett var dett...... :cry:

Trenger jeg si mer?

I natt kom det ut, jeg blør verre enn en vanlig mens, det var det mest kvalmende jeg har opplevd.

Før jeg skulle legge meg i går kveld blødde jeg så mye at jeg ba sambo finne skikkelig bind til meg....

Sto opp i dag tidlig så kom det mer, blir kvalm bare jeg tenker på "ploppet" jeg hørte i do da jeg satte meg ned. Sorry for detaljene, skal ikke utdype det mer. Dere forstår alle hva som har skjedd.

Jeg er sjokkert over både mine og sambos reaksjoner, vi tar dette så bra nå. Tror vi hadde forberedt oss veldig bra, for i natt sto vi jo opp igjen da dette skjedde. Men jeg felte ikke en tåre engang. Jeg ble så overrasket, og fikk nesten dårlig samvittighet. Men jeg tror jeg allerede hadde forberedt meg så godt at jeg visste det kom til å skje, jeg trodde bare ikke det skulle skje så fort. Både sambo og jeg fikk en så ro over oss da det hadde skjedd, jeg tror det var fordi nå visste vi at det var ingen vits i å gå og bekymre seg mer, vi kunne ikke stoppe det som skjedde uansett. Nå må vi bare se framover og håpe det går bedre neste gang.

Jeg har ikke sterkere smerter enn en vanlig menssmerter, det overrasker meg også da jeg trodde alle som hadde en SA fikk kjempesterke smerter. Men jeg får jo se det positive i det negative, det er jo bra jeg ikke har så sterke smerter at jeg må på sykehuset osv.

Sambo ringte fastlegen min og prata med ham. Han syntes det var veldig leit, men at vi fikk trøste oss med at det skjer flere førstegangsgravide enn vi tror. Han sa det var veldig vanlig at alt kom ut av seg selv når jeg ikke er lenger på vei, men at jeg skal ta den UL-timen jeg har onsdag for å sjekke om alt er ute. Hvis ikke får jeg vel en pille, for legen min sa det ikke var vanlig å ta utskrapning før du er rundt uke 20. (Hvis du mister da) Det er jævlig å si dette også, men jeg håper alt bare kommer ut av seg selv så jeg slipper å ta den pillen. Søstera mi måtte ta den da hun hadde en MA for to år siden, ikke noe særlig etter hva hun sa... Utskrapning så blir du lagt i narkose, og jeg blir uuutrooolig dårlig av narkose, så jeg vil helst slippe det.

Da er det like så greit alt kommer ut av seg selv.

Jøss, se på innlegget mitt da! Jeg blir fortsatt sjokkert! Jeg er så rolig, jeg tar dette så pent! Jeg klarer å se tingene på en fornuftig måte!! Dette skal vi komme oss gjennom, og heldigvis er vi unge og friske og har mange år på oss enda...

I natt etter vi hadde sittet oppe og prata en del, og begge hadde denne veldige roen over oss, det var så rart. Og da vi la oss. Jeg må ærlig innrømme at jeg har ikke sovet så godt som jeg gjorde i natt den siste uken, asså. Sikkert fordi jeg visste vi ikke kunne gjøre noe mer til eller fra. Vi har jo ikke kunnet gjort noe uansett, men vi har jo liksom håpet og håpet, da. Nå var det ingen vits i å håpe lenger. Det var for sent, naturens gang kan man ikke gjøre noe med.

Fastlegen ga oss privatnummeret sitt hjemme, så var det bare å ringe hvis det var noe ekstra i helgen! Jøss, ser dere hvor snill og omsorgsfull fastlege vi har, eller?? Får jeg sterkere smerter skulle vi ringe legevakten, hvis ikke så skulle vi ikke foreta oss noe spesielt før jeg skal til den UL-timen onsdag. Som dere sikkert har skjønt ble den HCG-blodprøven i dag morges avlyst, ingen vits i å ta den når vi alle visste hva som skjedde.

Nå skal jeg ta en telefon til søsteren min, som har fulgt meg gjennom hele dette per telefon og mail, så hun får vite. Jeg har vært i kontakt med henne så og si hver eneste dag siden jeg oppdaga jeg var gravid, så hun er den første jeg ringer til uansett.

Livet går videre. Vi må bare innfinne oss med at slikt kan skje, alt går ikke alltid som man ønsker her i verden. Vi må bare lære oss å godta det.

Det var en eller annen her inne som hadde en bra signatur... Husker ikke ordrett hva som sto, men iallfall noe med at av motgang blir man sterkere. Så sant, så sant!!

[Gjest Janna]

Så trist at det gikk som det gikk, Lillian!.....

Godt å se at dere tar det sånn dere gjør det, at ikke hele verden faller i grus. Tror at det eneste som hjelper i sånne tilfeller, er å se fremover til du blir stiv og sår i øynene....

Det blir deres tur en gang, enten før eller siden! TRO på det.

Stor klem til deg fra meg!

Ta godt vare på hverandre i tiden som kommer!

[Gjest sola]

lillian jeg vet ikke hva jeg skal si jeg , sitter her med tårer i øynene av innlegget ditt :cry: vil bare si at jeg virkelig føler med dere, og tenker på dere.

har ei venninne som mistet da hun var tre måneder på vei , dette skjedde to ganger , og husker hvor tøft hun hadde det , sånnt er ikke lett nei . kan jo tilføye at hun nå er mamma til tvillinger , så det går som regel bra til slutt. .. sikkert dårlig trøst akkurat nå men..

ta godt vare på deg selv Lillan.

tenker på deg .

trøste klem fra sola

[Gjest Qlio]

Jeg er fryktelig lei meg på deres vegne,

ta godt vare på hverandre i tide som kommer.

*trøsteklem*

[Gjest Lea]

Huff.. dette var trist Lillian.

Bra at dere tar det fint og at dere hadde forberedt dere litt på at det kunne skje.

Jeg skjønner godt at dere er litt "lettet" på en måte. Akkurat som når man venter på at en syk person skal dø. Det er så vondt å ikke vite, da blir det ofte en lettelse når alt er over.

Slapp av i helgen dere og få orden på tankene. Du skal se at dere snart finner noe å glede dere over og at det snart er barn i magen igjen.

*trøsteklemmer*

[Gjest Anonymous]

Dette var leit Lillian!

Godt å høre at dere tar dette med fatning.

Dere er unge og friske, så snart spirer det vel på nytt i magen.

Stor trøstekos fra

[Klips]

Sender deg en stor, varm klem *Lillian*.

[Sally]

Kjære Lillian.

Ville bare gi deg en stooor trøsteklem. Har akkurat vært gjennom det samme selv, og vet akkurat hvordan du har det. Har felt mange tårer nå når jeg har lest dagboka di, og blir så sint når jeg leser om behandlinga du fikk på sykehuset. Jeg opplevde også å få en idiot av en lege første gangen på sykehuset, og man er jo så sårbare i den situasjonen! Men fastlegen din høres fantastisk ut.

Det er fint at dere ser fremover, man må jo bare gå videre selv om ikke det bestandig er så lett. Når jeg ser noen med barnevogn tenker jeg ofte "hvorfor var akkurat vi så uheldig?". En dom tanke, det vet jeg, men jeg kan liksom ikke la være... Fint at dere ikke har tenkt å gi opp. Jeg har akkurat fått tilbake mensen, og vi prøver nå på nytt.

Ta no vare på hverandre og plei kjærligheten. Skal jeg nevne en postiv ting for våres del etter dette, så var det at vi kom nærmere hverandre. (Selv om jeg ikke trudde det var mulig). Vi har opplevd noe veldig trist i lag, og har pratet om ting som vi aldri har prata om før.

Og ikke minst så har du jo alle de flotte jentene her inne. En nettklem varmer utrulig mye! Håper det går litt bedre, og husk at vi tenker på deg her inne på KG!

[Håper]

Kjære deg, dette var virkelig trist å høre.

Føler virkelig med dere.

Stor klem fra Håper.

[Mistyen]

Kjæreste *Lillian*

Dette var vondt å lese....... Kan ikke annet enn å si at jeg tenker på deg, og synes det er fantastisk at du tar det så bra som du gjør. Bare husk at det er lov å sørge litt også, ikke steng følelsene dine inne.

*trøsteklem*

[*Lillian*]

Tusen takk, alle sammen!!

Dere aner ikke hvor mye det egentlig trøster at dere skriver til meg, og at dere sender nettklemmer... Det varmer utrolig mye!! Tusen takk!

Det blir deres tur en gang, enten før eller siden! TRO på det.

Det er dette vi fokuserer på nå, Vinga. Vi er unge og friske, og vi har akkurat fått bevist at vi begge er fruktbare, ikke sant? Vi gir oss ikke før vi sitter med et lite nurk i fanget, uansett om det tar et år eller 10år... Den ene eller andre måten; uansett så skal vi klare det! Mister man håpet mister man alt!

ta godt vare på hverandre i tide som kommer.

Dette har vi allerede pratet på i flere dager, at vi nå er sinnsykt glade vi er to! Vi har hverandre å lene oss på, vi går gjennom den samme sorgen begge to og det er godt å vite at vi pleier som regel å ta godt vare på hverandre!

3.august: Føler med deg som akkurat har gått gjennom det samme selv. Man er aldri alene, vettu. Håper det går bedre med deg også nå!

Sukk, blir nesten på gråten fordi jeg blir så rørt over hvor omtenksomme og snille dere er!! :cry: *tørker mine modige tårer*

Må bare si takk enda en gang!

Dagen i dag har vært spesiell, må jo si det... Sambo har selvfølgelig ikke vært på jobb, vi har vært oppe siden i dag tidlig og pratet om det som har skjedd/skjer, vi har sittet litt her, vi har lest en del hver for oss. Vi trenger ikke si så mye til hverandre, det holder liksom bare det at vi er her sammen og vet vi har hverandre. Man trenger liksom ikke si så mye, man bare vet at vi føler det samme begge to! Er så glad jeg har den samboeren jeg har, i situasjoner som dette ser man virkelig hva man har. Er så glad for at samlivskrisen i vår/sommer ordnet seg, og at vi fortsatt står sammen!! Jeg elsker ham, om mulig enda mer nå etter vi gjennomgår dette sammen. Sammen er vi sterkere!!

Tror kanskje litt av grunnen til at jeg ikke tar dette så tungt nå er fordi man assosierer ikke masse blod med barn, for å si det på en sånn grotesk måte. (Klarer liksom ikke finne noen mild måte å si slikt på) Jeg mener, jeg klarer ikke å tenke at det er noe som kunne blitt to barn som kommer ut av meg nå, det er "bare" en sinnsykt voldsom kraftig mens som jeg håper ikke varer i evigheter... Jeg mener, jeg klarer ikke tenke at det er det som skulle blitt våre barn, selv om jeg er fullstendig klar over at vi ikke skal ha barn lenger... Vanskelig å forklare.

Synes bare det er mildt sagt disgusting å blø så sinnsykt mye, skal det aldri bli slutt på det??? Blir kvalm bare ved tanken! :-? :-?

Smertene i magen kommer og går. Jeg var nok litt for rask til å trekke slutningen med at jeg ikke har så mye smerter. Lå og vred meg på sengen i stad, men det er ingenting å gjøre likevel. Sambo lurte på om han skulle ringe legevakta, men hva er poenget? Det er livmora som trekker seg sammen igjen, smerten må jeg gjennom uansett om jeg er her eller på legevakta. Da foretrekker jeg faktisk å være hjemme. Dessuten har jeg hatt verre smerter før uten å dra på legevakta (les: gallestensanfall) så jeg kommer meg gjennom disse smertene her og, som faktisk ikke er konstante.

Skal avslutte nå, må ut og ha meg en røyk.

Jeg får vel lov å beholde dagboka her siden vi kommer til å prøve igjen i løpet av noen få måneder? (forhåpentligvis)

Forresten er jeg temmelig overbevist om at det er to vi har mista... sånt ser man...

[Gjest Anonymous]

Mange trøsteklemmer fra meg også *Lillian* håper det klaffer for dere igjen snart. Skal krysse fingrene for deg. Trist når slike ting skjer.

[Gjest Duchess]

*stor klem til deg*

Ta vare på hverandre fremover nå...