Ekstremt fastlås og ensidig kommunikasjon med partner

[Capri123]

Hei alle sammen.

Jeg lever i et forhold der jeg opplever kommunikasjonen som ekstremt fastlåst, at jeg blir konstant misforstått og at partneren min går veldig raskt i forsvarsmodus hvis jeg tar opp ting som jeg synes er utfordrende. Jeg prøver å ta utgangspunkt i meg selv og si hva jeg føler, og ikke bare ta den konfronterende "du gjør x og y" tonen til han, men opplever likevel at hans generelle svar til alt jeg tar opp uansett hvordan jeg tar det opp er "okei, så jeg gjør alt feil da." Og det er det.

Jeg er veldig i villrede om hva jeg gjør galt i kommunikasjonen, og jeg kunne trenge noen innspill rundt dette da jeg føler mye skam rundt både de følelsene jeg tar opp med han når responsen hans er slik, men også rundt det at jeg tydeligvis kommuniserer på en måte som ikke fungerer. Jeg opplever generelt i samtale med folk at jeg uttrykker meg på en tydelig måte og gjør meg forstått, og har egentlig aldri før opplevd denne typen problemer med kommunikasjon, og når står det bom fast.

Et nylig eksempel på at det feiler var denne uken i forbindelse med en diskusjon rundt litt forskjellige ting som angår oss. Jeg er som regel pådriveren i slike samtaler, jeg stiller spørsmålene og tenker og uttrykker meg kanskje litt raskere enn han, men har også forsøkt å gi mer tid slik at han får brukt tid på å tenke og formulere et svar. Likevel får jeg veldig ofte "hmm" eller "nei, jeg vet ikke jeg" til svar, uansett om jeg prøver å være stille eller omformulere spørsmålet i tilfelle han ikke forstod.
 

Vi har hatt litt utfordringer den siste tiden, og så spurte jeg han om han hadde gjort seg noen tanker om hva som er hovedgrunnene til at vi ikke får det til å fungere helt. Han svarer meg at "nei, vi er jo veldig forskjellige da". Jeg venter en stund med å si noe mer fordi jeg tenker at han vil utdype litt hva han mener med det. Når det ikke kommer noe mer sier jeg da at jeg lurer på hva han legger i det svaret, hvilke forskjeller han ser på som vanskeligst å forene, med tanke på at mange par som lever sammen er forskjellige. Da får jeg til svar at han ikke vet. For meg, sånn jeg er som person, er dette ikke logisk fordi jeg tenker at hvis du har en formening om at det er forskjeller som bidrar til vanskeligheter må du vel også ha en formening om hvordan dette lager vanskeligheter, men jeg forstår jo gjennom hans svar at det ikke er slik for alle. 

Men når han da svarer vet ikke, og "hva mener du da?" kvier jeg meg for å svare fordi jeg ikke ønsker å legge ord i hans munn og si ting han bare kan si seg enig i. Jeg skulle ønske han kunne ha en egen, konkret mening om hva som er problemet da jeg tror det er noe begge burde ha en formening om dersom man skal kunne jobbe med forholdet. Jeg har mange tanker om alt, og har alltid en formening om hva som skaper problemer og gnisning, men som nevnt tidligere går han veldig fort i forsvarsmodus når jeg uttrykker disse tankene og derfor kvier jeg meg veldig for det. Jeg kan legge til at jeg har prøvd dette mange ganger, men får da som nevnt det samme svaret "ok, så du mener alt jeg gjør er feil."
 

Det er mulig jeg misforstår, men jeg får en følelse av at han fraskriver seg ansvaret for våre utfordringer når han ikke har en tanke om hva som er grunnen til dem og hva han eventuelt kan bidra med for å bedre hvordan vi har det sammen. Bare for å presisere: jeg mener ikke her at hele jobben med dette er hans, det ligger så klart like mye på meg, men jeg får et inntrykk av at han fraskriver seg ansvar og er lite villig til å se seg selv når han ikke har noen egne tanker om problemet og hva han selv kan gjøre. 
 

Han sier at jeg er dårlig til å kommunisere, hvorfor er det bare han som skal svare på spørsmål, jeg bidrar ikke med noe, kommunikasjonen er enveis osv. Jeg opplever veldig sjeldent at han stiller meg spørsmål og gjerne at samtalen bare dør med mindre jeg følger opp, og som regel hvis han stiller spørsmål er det gjerne "jeg vet ikke jeg, hva tenker du da?" Som sagt føles dette problematisk for meg å svare på fordi jeg da gir han en "vei ut" der han kan si seg enig/uenig istedenfor å tenke selv. 

Dette ble veldig langt og er bare et av mange tilsvarende eksempler, men følte spesielt på det igår da han sa rett ut at jeg kommuniserer dårlig. Jeg lurer på om noen av dere har opplevd tilsvarende problemer/utfordringer ift kommunikasjonen med partner, og hvordan dere eventuelt løste/jobber med det for å gjøre det enklere. Kan legge til at vi er i slutten av 20-årene begge to.

Endret 12. februar 2022 av Capri123

[AnonymBruker]

Mannen din er helt lik min, kommunikasjonsmessig, høres det ut som. Det ble selvfølgelig aldri bedre, selv i parterapi klarte han ikke få ut noe om sine tanker og meninger. I tillegg til andre problemer i forholdet,  er vi nå på vei til å separeres (viser ikke respekt for meg og mine meninger, tar meg for gitt etc).

Hadde det kun vært kommunikasjon som var problemet hadde jeg kanskje holdt ut. Det er veldig tvilsomt at din mann noen gang vil kommunisere slik du har behov for. Du må tenke gjennom om du kan ha det slik, eller ikke

Anonymkode: a24bf...4dc

[Gjest AnomynBruker]

Jeg lurer på om du kunne gitt ett eksempel eller to om hvilke spørsmål du stiller? 

Men eks hadde en tendens til å svare: - så alt jeg gjør er galt da? 

Han hadde dårlig selvtillit. 

Han jeg er gift med nå er en stille fyr. Så om jeg virkelig skal ha meninga hans må jeg "løse" han opp med et glass vin. Eller sier jeg at jeg bare regner med at han sier i fra om det er noe. Slik gir jeg han ansvar, og jeg synes det fungerer for oss. 

Vet du hva han legger i at du kommuniserer dårlig? Sa han noe om det? 

Endret 12. februar 2022 av AnomynBruker

[Capri123]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Mannen din er helt lik min, kommunikasjonsmessig, høres det ut som. Det ble selvfølgelig aldri bedre, selv i parterapi klarte han ikke få ut noe om sine tanker og meninger. I tillegg til andre problemer i forholdet,  er vi nå på vei til å separeres (viser ikke respekt for meg og mine meninger, tar meg for gitt etc).

Hadde det kun vært kommunikasjon som var problemet hadde jeg kanskje holdt ut. Det er veldig tvilsomt at din mann noen gang vil kommunisere slik du har behov for. Du må tenke gjennom om du kan ha det slik, eller ikke

Anonymkode: a24bf...4dc

Tusen takk for ærligheten. Jeg har tenkt mye på det du sier, om jeg kan ha det slik eller ikke. Men har også hatt mange tanker om det er min feil at han kommuniserer slik han gjør, at han kanskje hadde respondert annerledes hvis jeg hadde en annen approach. Men føler jeg har prøvd mye forskjellig. Har blant annet vært helt stille i dagesvis for å se om det ville provosere frem mer aktiv kommunikasjon fra hans side, men nei. 
 

Dette er ikke vårt eneste problem, og jeg opplever også noe lignende som det du sier, at meningene og følelsene mine ikke blir respektert, at jeg blir møtt med mye sinne når jeg prøver å kommunisere følelsene mine. Har lurt på om jeg bare er forferdelig vanskelig å ha med å gjøre.

[NiceOrNothing]

Capri123 skrev (2 timer siden):

Hei alle sammen.

Jeg lever i et forhold der jeg opplever kommunikasjonen som ekstremt fastlåst, at jeg blir konstant misforstått og at partneren min går veldig raskt i forsvarsmodus hvis jeg tar opp ting som jeg synes er utfordrende. Jeg prøver å ta utgangspunkt i meg selv og si hva jeg føler, og ikke bare ta den konfronterende "du gjør x og y" tonen til han, men opplever likevel at hans generelle svar til alt jeg tar opp uansett hvordan jeg tar det opp er "okei, så jeg gjør alt feil da." Og det er det.

Jeg er veldig i villrede om hva jeg gjør galt i kommunikasjonen, og jeg kunne trenge noen innspill rundt dette da jeg føler mye skam rundt både de følelsene jeg tar opp med han når responsen hans er slik, men også rundt det at jeg tydeligvis kommuniserer på en måte som ikke fungerer. Jeg opplever generelt i samtale med folk at jeg uttrykker meg på en tydelig måte og gjør meg forstått, og har egentlig aldri før opplevd denne typen problemer med kommunikasjon, og når står det bom fast.

Et nylig eksempel på at det feiler var denne uken i forbindelse med en diskusjon rundt litt forskjellige ting som angår oss. Jeg er som regel pådriveren i slike samtaler, jeg stiller spørsmålene og tenker og uttrykker meg kanskje litt raskere enn han, men har også forsøkt å gi mer tid slik at han får brukt tid på å tenke og formulere et svar. Likevel får jeg veldig ofte "hmm" eller "nei, jeg vet ikke jeg" til svar, uansett om jeg prøver å være stille eller omformulere spørsmålet i tilfelle han ikke forstod.
 

Vi har hatt litt utfordringer den siste tiden, og så spurte jeg han om han hadde gjort seg noen tanker om hva som er hovedgrunnene til at vi ikke får det til å fungere helt. Han svarer meg at "nei, vi er jo veldig forskjellige da". Jeg venter en stund med å si noe mer fordi jeg tenker at han vil utdype litt hva han mener med det. Når det ikke kommer noe mer sier jeg da at jeg lurer på hva han legger i det svaret, hvilke forskjeller han ser på som vanskeligst å forene, med tanke på at mange par som lever sammen er forskjellige. Da får jeg til svar at han ikke vet. For meg, sånn jeg er som person, er dette ikke logisk fordi jeg tenker at hvis du har en formening om at det er forskjeller som bidrar til vanskeligheter må du vel også ha en formening om hvordan dette lager vanskeligheter, men jeg forstår jo gjennom hans svar at det ikke er slik for alle. 

Men når han da svarer vet ikke, og "hva mener du da?" kvier jeg meg for å svare fordi jeg ikke ønsker å legge ord i hans munn og si ting han bare kan si seg enig i. Jeg skulle ønske han kunne ha en egen, konkret mening om hva som er problemet da jeg tror det er noe begge burde ha en formening om dersom man skal kunne jobbe med forholdet. Jeg har mange tanker om alt, og har alltid en formening om hva som skaper problemer og gnisning, men som nevnt tidligere går han veldig fort i forsvarsmodus når jeg uttrykker disse tankene og derfor kvier jeg meg veldig for det. Jeg kan legge til at jeg har prøvd dette mange ganger, men får da som nevnt det samme svaret "ok, så du mener alt jeg gjør er feil."
 

Jeg føler heller ikke at det er mye poeng i å uttrykke hva jeg selv tenker når hans svar til meg på et såpass stort spørsmål bare er at han ikke vet. Det er mulig jeg misforstår, men jeg får en følelse av at han fraskriver seg ansvaret for våre utfordringer når han ikke har en tanke om hva som er grunnen til dem og hva han eventuelt kan bidra med for å bedre hvordan vi har det sammen. Bare for å presisere: jeg mener ikke her at hele jobben med dette er hans, det ligger så klart like mye på meg, men jeg får et inntrykk av at han fraskriver seg ansvar og er lite villig til å se seg selv når han ikke har noen egne tanker om problemet og hva han selv kan gjøre. 
 

Uansett, i denne konkrete situasjonen sa jeg at jeg synes det er vanskelig å skulle sette i gang en lang utbrodering om hva jeg tenker og mener når han svarer "vet ikke" på noe jeg oppfatter som et sentralt og viktig tema, og da sier han at jeg er ekstremt dårlig til å kommunisere, hvorfor er det bare han som skal svare på spørsmål, jeg bidrar ikke med noe, kommunikasjonen er enveis osv. Jeg opplever veldig sjeldent at han stiller meg spørsmål og gjerne at samtalen bare dør med mindre jeg følger opp, og som regel hvis han stiller spørsmål er det gjerne "jeg vet ikke jeg, hva tenker du da?" Som sagt føles dette problematisk for meg å svare på fordi jeg da gir han en "vei ut" der han kan si seg enig/uenig istedenfor å tenke selv. 

Dette ble veldig langt og er bare et av mange tilsvarende eksempler, men følte spesielt på det igår da han sa rett ut at jeg kommuniserer dårlig. Jeg lurer på om noen av dere har opplevd tilsvarende problemer/utfordringer ift kommunikasjonen med partner, og hvordan dere eventuelt løste/jobber med det for å gjøre det enklere. Kan legge til at vi er i slutten av 20-årene begge to.

Blir helt svett bare av å lese halvparten . Hadde ikke orket . Mener oppriktig at en kommunikasjon skal flyte lett og helst muntert hvis det skal være noen vits . Takler dårlig folk som er vanskelig å kommunisere med. De trekker viben min ned . 

[Capri123]

AnomynBruker skrev (2 timer siden):

Jeg lurer på om du kunne gitt ett eksempel eller to om hvilke spørsmål du stiller? 

Men eks hadde en tendens til å svare: - så alt jeg gjør er galt da? 

Han hadde dårlig selvtillit. 

Han jeg er gift med nå er en stille fyr. Så om jeg virkelig skal ha meninga hans må jeg "løse" han opp med et glass vin. Eller sier jeg at jeg bare regner med at han sier i fra om det er noe. Slik gir jeg han ansvar, og jeg synes det fungerer for oss. 

Vet du hva han legger i at du kommuniserer dårlig? Sa han noe om det? 

Det kommer litt an på hvilket tema det er vi snakker om, men stort sett stiller jeg spørsmål for å forstå bedre hva han mener. Hvis vi snakker om hva vi kan bli flinkere til for å at ting skal gå mer smooth og han svarer meg at "nei, man må jo møtes på midten da" som han ofte gjør, så stiller jeg gjerne spørsmål hva det betyr for han, hva han legger i det, fordi det blir veldig lite konkret for min del. Spesielt når jeg opplever igjen og igjen at vi havner i de samme vanskelige situasjonene, da er det tydelig at vi ikke helt klarer å møtes på midten slik han sier, og da skulle jeg gjerne visst hva konkret han mener med det.

Men som regel er det hans generelle respons til det meste jeg sier. Vi har en historie med en del løgn fra hans side, og at han holder ting skjult som jeg ved rene tilfeldigheter finner ut. Dette er veldig ferskt fremdeles, og hvis jeg uttrykker at når han i visse perioder/situasjoner er unnvikende kan det gjøre meg usikker på om jeg får servert sannheten, blir han veldig provosert og sier at "da vil det alltid være sånn da, at alt jeg gjør er galt."

Han mener at jeg ikke bidrar i kommunikasjonen, tror jeg. At når han svarer "vet ikke jeg, hva med deg", og jeg kvier meg for å "gi han svaret" mener han at jeg ødelegger samtalen, at jeg ikke bidrar, at jeg må skjønne selv hva jeg burde si uten at han stiller spørsmål. Han mener også at han ikke får tid til å stille spørsmål fordi jeg snakker mye, men har prøvd å være helt stille også, og da kommer det ingenting. 

[Capri123]

NiceOrNothing skrev (18 minutter siden):

Blir helt svett bare av å lese halvparten . Hadde ikke orket . Mener oppriktig at en kommunikasjon skal flyte lett og helst muntert hvis det skal være noen vits . Takler dårlig folk som er vanskelig å kommunisere med. De trekker viben min ned . 

Jeg takler det også dårlig, men det jeg prøver å komme til bunns i er om disse utfordringene skyldes at det er jeg som er dårlig til å kommunisere eller om det er han. Fordi hvis det faktisk er jeg som ødelegger kommunikasjonen slik han sier er jo det noe jeg gjerne vil jobbe med å endre så langt det lar seg gjøre.

[Gjest AnomynBruker]

Capri123 skrev (59 minutter siden):

Det kommer litt an på hvilket tema det er vi snakker om, men stort sett stiller jeg spørsmål for å forstå bedre hva han mener. Hvis vi snakker om hva vi kan bli flinkere til for å at ting skal gå mer smooth og han svarer meg at "nei, man må jo møtes på midten da" som han ofte gjør, så stiller jeg gjerne spørsmål hva det betyr for han, hva han legger i det, fordi det blir veldig lite konkret for min del. Spesielt når jeg opplever igjen og igjen at vi havner i de samme vanskelige situasjonene, da er det tydelig at vi ikke helt klarer å møtes på midten slik han sier, og da skulle jeg gjerne visst hva konkret han mener med det.

Men som regel er det hans generelle respons til det meste jeg sier. Vi har en historie med en del løgn fra hans side, og at han holder ting skjult som jeg ved rene tilfeldigheter finner ut. Dette er veldig ferskt fremdeles, og hvis jeg uttrykker at når han i visse perioder/situasjoner er unnvikende kan det gjøre meg usikker på om jeg får servert sannheten, blir han veldig provosert og sier at "da vil det alltid være sånn da, at alt jeg gjør er galt."

Han mener at jeg ikke bidrar i kommunikasjonen, tror jeg. At når han svarer "vet ikke jeg, hva med deg", og jeg kvier meg for å "gi han svaret" mener han at jeg ødelegger samtalen, at jeg ikke bidrar, at jeg må skjønne selv hva jeg burde si uten at han stiller spørsmål. Han mener også at han ikke får tid til å stille spørsmål fordi jeg snakker mye, men har prøvd å være helt stille også, og da kommer det ingenting. 

Dette var ingen konkrete eksempler da. 

Kanskje han er fornøyd med tingenes tilstand? Kanskje det ikke er noe han vil ta opp spesielt? 

Om du feks begynner: - jeg FØLER dette ikke går så bra. Hva føler du? 

Din mann: nei, vet ikke (han har ikke tenkt på dette, og har ikke likt følelsliv som deg). 

Du: kan du ikke svare meg? 

Han: er alt jeg gjør galt? 

Jeg tror du får litt paranoia av at du er sammen med et stille menneske. Da er det fort gjort å rote seg dypere og dypere ned i det. 

Hva med å være konkret? Si: jeg meg en klem! Si at du er glad i meg! Si at du liker meg! Kyss meg! 

Da vet han hva han skal gjøre. Å prate om følelser får han ikke til. 

Hva har han løyet om og holdt skjult? Kan du tilgi? 

Jeg er snart 50 år. Jeg tror det er ekstremt få menn som kan kommunisere slik du ønsker. Særlig unge menn. 

Jeg ville ha snakket med ei venninne om de dypere ting, eller så får du gi mannen din sprit. 

Jeg hadde villet latt pratinga ligge ei god stund. Det fører ikke noe godt med seg. 

Endret 12. februar 2022 av AnomynBruker

[Capri123]

AnomynBruker skrev (4 timer siden):

Dette var ingen konkrete eksempler da. 

Kanskje han er fornøyd med tingenes tilstand? Kanskje det ikke er noe han vil ta opp spesielt? 

Om du feks begynner: - jeg FØLER dette ikke går så bra. Hva føler du? 

Din mann: nei, vet ikke (han har ikke tenkt på dette, og har ikke likt følelsliv som deg). 

Du: kan du ikke svare meg? 

Han: er alt jeg gjør galt? 

Jeg tror du får litt paranoia av at du er sammen med et stille menneske. Da er det fort gjort å rote seg dypere og dypere ned i det. 

Hva med å være konkret? Si: jeg meg en klem! Si at du er glad i meg! Si at du liker meg! Kyss meg! 

Da vet han hva han skal gjøre. Å prate om følelser får han ikke til. 

Hva har han løyet om og holdt skjult? Kan du tilgi? 

Jeg er snart 50 år. Jeg tror det er ekstremt få menn som kan kommunisere slik du ønsker. Særlig unge menn. 

Jeg ville ha snakket med ei venninne om de dypere ting, eller så får du gi mannen din sprit. 

Jeg hadde villet latt pratinga ligge ei god stund. Det fører ikke noe godt med seg. 

Beklager, misforstod nok hva du mente med konkrete eksempler. Jeg har ikke noe ønske om å utlevere helt spesifikke situasjoner da jeg og vårt forhold isåfall fort kan identifiseres av folk som vet hva som foregår mellom oss.

Men uansett er ikke problemet at han ikke vil ta opp ting. Det er helt greit. Men jeg forventer jo selvfølgelig til en viss grad å bli møtt når jeg tar opp ting. Og når han konstaterer at "vi har utfordringer og det skyldes at vi er forskjellige" er det naturlig for meg å spørre hva han legger i det og hvordan han tenker at forskjellene mellom oss skaper problemer. Med tanke på at han sier det er et problem.

Hvis jeg er konkret og ber han gi meg en klem eller si at han er glad i meg synes han jeg er needy og han tar det som kritikk. Hvis jeg sier at jeg gjerne vil høre han si at han er glad i meg, blir han sur og svarer "alt jeg gjør er galt" og "dette sier du bare fordi du ikke stoler på meg." Så det fungerer heller ikke så bra.

Men takk for dine innspill uansett. For meg blir det litt for enkelt å tenke at jeg bare skal la pratingen ligge fordi han ikke får til å snakke om følelser. Å kunne være åpen om hva jeg føler er viktig for meg, og jeg forventer å bli møtt på en nogenlunde verdig måte istedenfor med barnslige utsagn som at "du hater meg" eller "alt jeg gjør er galt." Jeg har hatt mange gode samtaler med menn på min alder om følelser, så vet at det er mulig, men da kan det være så enkelt som at vi bare ikke fungerer og ikke skal være sammen.

[lillevill]

Capri123 skrev (1 time siden):

jeg er konkret og ber han gi meg en klem eller si at han er glad i meg synes han jeg er needy og han tar det som kritikk. Hvis jeg sier at jeg gjerne vil høre han si at han er glad i meg, blir han sur og svarer "alt jeg gjør er galt" og "dette sier du bare fordi du ikke stoler på meg

Han forstår ikke at du vil vite at han er glad i deg. At du vil bli forstått og at du vil han skal.lytte til deg. Vet du hva, alt dette er helt basic i et forhold. Folk generellt har det faktisk sånn sammen. Altså at de sier glad i deg, lytter, er nyskjerrige og omtenksomme. De er ikke normalt å mene at samboeren er kjip som vil høre "glad i deg" 

Jeg tror faktisk at det er noe som ikke er helt rett med kjæresten din. 

[NiceOrNothing]

lillevill skrev (47 minutter siden):

Han forstår ikke at du vil vite at han er glad i deg. At du vil bli forstått og at du vil han skal.lytte til deg. Vet du hva, alt dette er helt basic i et forhold. Folk generellt har det faktisk sånn sammen. Altså at de sier glad i deg, lytter, er nyskjerrige og omtenksomme. De er ikke normalt å mene at samboeren er kjip som vil høre "glad i deg" 

Jeg tror faktisk at det er noe som ikke er helt rett med kjæresten din. 

Dette 🙌 Det er helt normalt å kommunisere fritt , føle seg elsket . Samt bli hørt , verdsatt og respektert . Det at han kaller deg needy , at han har vært uærlig etc , bekrefter for meg at dette er en usunn relasjon . For deg ❤️

[AnonymBruker]

Capri123 skrev (8 timer siden):

Tusen takk for ærligheten. Jeg har tenkt mye på det du sier, om jeg kan ha det slik eller ikke. Men har også hatt mange tanker om det er min feil at han kommuniserer slik han gjør, at han kanskje hadde respondert annerledes hvis jeg hadde en annen approach. Men føler jeg har prøvd mye forskjellig. Har blant annet vært helt stille i dagesvis for å se om det ville provosere frem mer aktiv kommunikasjon fra hans side, men nei. 
 

Dette er ikke vårt eneste problem, og jeg opplever også noe lignende som det du sier, at meningene og følelsene mine ikke blir respektert, at jeg blir møtt med mye sinne når jeg prøver å kommunisere følelsene mine. Har lurt på om jeg bare er forferdelig vanskelig å ha med å gjøre.

Ja, en begynner å lure på det etterhvert . Jeg har også tenkt og grublet og prøvd alt. Det toppet seg da vi skulle kjøre et sted, og lillegutt, som trenger minst 1,5 t søvn på dagen for å holde ut resten av dagen - sov kun i 10 min. Derfor avgjorde jeg at jeg kjørte litt rundt,  I 40 min til, slik at han fikk søvnen sin. Mannen min sov og. Da han våknet og innså hva jeg drev med, klikka han (I taushet) og ignorerte meg hele helga. Jeg kan også prøve å si at situasjonen vi er i, går ikke i detaljer her, er vanskelig for meg og. Han blåste av meg. JEG? Hadde det vanskelig? Nei, det var han som hadde det vanskelig! Ingen omsorg når jeg er syk, aldri spørsmål om å gjøre noe godt for meg, aldri tilby så mye som en kopp te om jeg har feber. Det verste er å ikke bli sett inn i øynene når jeg vil snakke med ham, akkurat som jeg er luft, og ikke noe jeg sier er viktig. Og tro meg, jeg prater ikke unødvendig mye. Reagerer med simne på så mye. Et slikt forhold er ikke levedyktig. Om jeg var stille i dagesvis, lot ham være i fred, skjedde det ikke noe likevel. Da var han bare glad for at jeg ikke maste mer. Han har aldri tatt initiativ til å løse et problem,  ber aldri om unnskyldning . Jeg har det bedre alene da, tenker jeg ! 

Anonymkode: a24bf...4dc

[Gjest Lulia]

Capri123 skrev (11 timer siden):

Hei alle sammen.

Jeg lever i et forhold der jeg opplever kommunikasjonen som ekstremt fastlåst, at jeg blir konstant misforstått og at partneren min går veldig raskt i forsvarsmodus hvis jeg tar opp ting som jeg synes er utfordrende. Jeg prøver å ta utgangspunkt i meg selv og si hva jeg føler, og ikke bare ta den konfronterende "du gjør x og y" tonen til han, men opplever likevel at hans generelle svar til alt jeg tar opp uansett hvordan jeg tar det opp er "okei, så jeg gjør alt feil da." Og det er det.

Jeg er veldig i villrede om hva jeg gjør galt i kommunikasjonen, og jeg kunne trenge noen innspill rundt dette da jeg føler mye skam rundt både de følelsene jeg tar opp med han når responsen hans er slik, men også rundt det at jeg tydeligvis kommuniserer på en måte som ikke fungerer. Jeg opplever generelt i samtale med folk at jeg uttrykker meg på en tydelig måte og gjør meg forstått, og har egentlig aldri før opplevd denne typen problemer med kommunikasjon, og når står det bom fast.

Et nylig eksempel på at det feiler var denne uken i forbindelse med en diskusjon rundt litt forskjellige ting som angår oss. Jeg er som regel pådriveren i slike samtaler, jeg stiller spørsmålene og tenker og uttrykker meg kanskje litt raskere enn han, men har også forsøkt å gi mer tid slik at han får brukt tid på å tenke og formulere et svar. Likevel får jeg veldig ofte "hmm" eller "nei, jeg vet ikke jeg" til svar, uansett om jeg prøver å være stille eller omformulere spørsmålet i tilfelle han ikke forstod.
 

Vi har hatt litt utfordringer den siste tiden, og så spurte jeg han om han hadde gjort seg noen tanker om hva som er hovedgrunnene til at vi ikke får det til å fungere helt. Han svarer meg at "nei, vi er jo veldig forskjellige da". Jeg venter en stund med å si noe mer fordi jeg tenker at han vil utdype litt hva han mener med det. Når det ikke kommer noe mer sier jeg da at jeg lurer på hva han legger i det svaret, hvilke forskjeller han ser på som vanskeligst å forene, med tanke på at mange par som lever sammen er forskjellige. Da får jeg til svar at han ikke vet. For meg, sånn jeg er som person, er dette ikke logisk fordi jeg tenker at hvis du har en formening om at det er forskjeller som bidrar til vanskeligheter må du vel også ha en formening om hvordan dette lager vanskeligheter, men jeg forstår jo gjennom hans svar at det ikke er slik for alle. 

Men når han da svarer vet ikke, og "hva mener du da?" kvier jeg meg for å svare fordi jeg ikke ønsker å legge ord i hans munn og si ting han bare kan si seg enig i. Jeg skulle ønske han kunne ha en egen, konkret mening om hva som er problemet da jeg tror det er noe begge burde ha en formening om dersom man skal kunne jobbe med forholdet. Jeg har mange tanker om alt, og har alltid en formening om hva som skaper problemer og gnisning, men som nevnt tidligere går han veldig fort i forsvarsmodus når jeg uttrykker disse tankene og derfor kvier jeg meg veldig for det. Jeg kan legge til at jeg har prøvd dette mange ganger, men får da som nevnt det samme svaret "ok, så du mener alt jeg gjør er feil."
 

Det er mulig jeg misforstår, men jeg får en følelse av at han fraskriver seg ansvaret for våre utfordringer når han ikke har en tanke om hva som er grunnen til dem og hva han eventuelt kan bidra med for å bedre hvordan vi har det sammen. Bare for å presisere: jeg mener ikke her at hele jobben med dette er hans, det ligger så klart like mye på meg, men jeg får et inntrykk av at han fraskriver seg ansvar og er lite villig til å se seg selv når han ikke har noen egne tanker om problemet og hva han selv kan gjøre. 
 

Han sier at jeg er dårlig til å kommunisere, hvorfor er det bare han som skal svare på spørsmål, jeg bidrar ikke med noe, kommunikasjonen er enveis osv. Jeg opplever veldig sjeldent at han stiller meg spørsmål og gjerne at samtalen bare dør med mindre jeg følger opp, og som regel hvis han stiller spørsmål er det gjerne "jeg vet ikke jeg, hva tenker du da?" Som sagt føles dette problematisk for meg å svare på fordi jeg da gir han en "vei ut" der han kan si seg enig/uenig istedenfor å tenke selv. 

Dette ble veldig langt og er bare et av mange tilsvarende eksempler, men følte spesielt på det igår da han sa rett ut at jeg kommuniserer dårlig. Jeg lurer på om noen av dere har opplevd tilsvarende problemer/utfordringer ift kommunikasjonen med partner, og hvordan dere eventuelt løste/jobber med det for å gjøre det enklere. Kan legge til at vi er i slutten av 20-årene begge to.

Uff, dump. Han hørtes kjedelig ut. Next 

[AnonymBruker]

Capri123 skrev (På 12.2.2022 den 8.11):

Hei alle sammen.

Jeg lever i et forhold der jeg opplever kommunikasjonen som ekstremt fastlåst, at jeg blir konstant misforstått og at partneren min går veldig raskt i forsvarsmodus hvis jeg tar opp ting som jeg synes er utfordrende. Jeg prøver å ta utgangspunkt i meg selv og si hva jeg føler, og ikke bare ta den konfronterende "du gjør x og y" tonen til han, men opplever likevel at hans generelle svar til alt jeg tar opp uansett hvordan jeg tar det opp er "okei, så jeg gjør alt feil da." Og det er det.

Jeg er veldig i villrede om hva jeg gjør galt i kommunikasjonen, og jeg kunne trenge noen innspill rundt dette da jeg føler mye skam rundt både de følelsene jeg tar opp med han når responsen hans er slik, men også rundt det at jeg tydeligvis kommuniserer på en måte som ikke fungerer. Jeg opplever generelt i samtale med folk at jeg uttrykker meg på en tydelig måte og gjør meg forstått, og har egentlig aldri før opplevd denne typen problemer med kommunikasjon, og når står det bom fast.

Et nylig eksempel på at det feiler var denne uken i forbindelse med en diskusjon rundt litt forskjellige ting som angår oss. Jeg er som regel pådriveren i slike samtaler, jeg stiller spørsmålene og tenker og uttrykker meg kanskje litt raskere enn han, men har også forsøkt å gi mer tid slik at han får brukt tid på å tenke og formulere et svar. Likevel får jeg veldig ofte "hmm" eller "nei, jeg vet ikke jeg" til svar, uansett om jeg prøver å være stille eller omformulere spørsmålet i tilfelle han ikke forstod.
 

Vi har hatt litt utfordringer den siste tiden, og så spurte jeg han om han hadde gjort seg noen tanker om hva som er hovedgrunnene til at vi ikke får det til å fungere helt. Han svarer meg at "nei, vi er jo veldig forskjellige da". Jeg venter en stund med å si noe mer fordi jeg tenker at han vil utdype litt hva han mener med det. Når det ikke kommer noe mer sier jeg da at jeg lurer på hva han legger i det svaret, hvilke forskjeller han ser på som vanskeligst å forene, med tanke på at mange par som lever sammen er forskjellige. Da får jeg til svar at han ikke vet. For meg, sånn jeg er som person, er dette ikke logisk fordi jeg tenker at hvis du har en formening om at det er forskjeller som bidrar til vanskeligheter må du vel også ha en formening om hvordan dette lager vanskeligheter, men jeg forstår jo gjennom hans svar at det ikke er slik for alle. 

Men når han da svarer vet ikke, og "hva mener du da?" kvier jeg meg for å svare fordi jeg ikke ønsker å legge ord i hans munn og si ting han bare kan si seg enig i. Jeg skulle ønske han kunne ha en egen, konkret mening om hva som er problemet da jeg tror det er noe begge burde ha en formening om dersom man skal kunne jobbe med forholdet. Jeg har mange tanker om alt, og har alltid en formening om hva som skaper problemer og gnisning, men som nevnt tidligere går han veldig fort i forsvarsmodus når jeg uttrykker disse tankene og derfor kvier jeg meg veldig for det. Jeg kan legge til at jeg har prøvd dette mange ganger, men får da som nevnt det samme svaret "ok, så du mener alt jeg gjør er feil."
 

Det er mulig jeg misforstår, men jeg får en følelse av at han fraskriver seg ansvaret for våre utfordringer når han ikke har en tanke om hva som er grunnen til dem og hva han eventuelt kan bidra med for å bedre hvordan vi har det sammen. Bare for å presisere: jeg mener ikke her at hele jobben med dette er hans, det ligger så klart like mye på meg, men jeg får et inntrykk av at han fraskriver seg ansvar og er lite villig til å se seg selv når han ikke har noen egne tanker om problemet og hva han selv kan gjøre. 
 

Han sier at jeg er dårlig til å kommunisere, hvorfor er det bare han som skal svare på spørsmål, jeg bidrar ikke med noe, kommunikasjonen er enveis osv. Jeg opplever veldig sjeldent at han stiller meg spørsmål og gjerne at samtalen bare dør med mindre jeg følger opp, og som regel hvis han stiller spørsmål er det gjerne "jeg vet ikke jeg, hva tenker du da?" Som sagt føles dette problematisk for meg å svare på fordi jeg da gir han en "vei ut" der han kan si seg enig/uenig istedenfor å tenke selv. 

Dette ble veldig langt og er bare et av mange tilsvarende eksempler, men følte spesielt på det igår da han sa rett ut at jeg kommuniserer dårlig. Jeg lurer på om noen av dere har opplevd tilsvarende problemer/utfordringer ift kommunikasjonen med partner, og hvordan dere eventuelt løste/jobber med det for å gjøre det enklere. Kan legge til at vi er i slutten av 20-årene begge to.

For menn så er det vanskelig å kommunisere om følelser, våre følelser kan være veldig ulike kvinners. Og, etter min erfaring med å dele informasjon og følelser er at når jeg deler genuint ekte følelser så blir kvinnen mer opprørt, sint, lei seg. Mine følelser er "gale". Resultatet etter å ha vært dønn ærlig om hva jeg tenker og føler er at det blir bråk.   

Så du kan jo tenke deg om hvordan du har møtt hans tanker og følelser tidligere? og hvordan du møter hans tanker og følelser nå når du er uenig. kan du godta hans følelser uten å argumentere imot og si at hans følelser er valide? validerer du han og hans følelser?

Menn blir fortere stresset av slike samtaler, adrenalin og kortisolnivået stiger og pulsen stiger. de klarer ikke å tenke klart og formulere seg klart.  Det er forsket på adrenalinrespons hos menn vs. kvinner, og den stiger mye raskere hos menn enn hos kvinner. når adrenalin og puls går opp så virker ikke hjernen på samme måte, (dårligere). John Gottmann har skrevet mye om dette.

Det kan være at han har lært at å dele informasjon er farlig, det fører til mer stress og kan også bli utnyttet senere.

Det er klart han har egne tanker om ting, men han lar være å dele de for å unngå din reaksjon, eller det han tror blir din reaksjon.

Hender det at du blir sint når han har delt følelser? har du brukt det han har sagt mot han for eksempel etter noen uker?

mitt forslag er at du gjør det trygt å dele følelser og informasjon, uten å argumentere imot. Still åpne spørsmål, la han få tid til å tenke seg om, ikke si "vi må snakke sammen" ...

Det at du kommuniserer godt med andre betyr ingenting, det kan nok han også gjøre. Problemet er at dere er så nære og at det står så mye på spill. Han kan føle at å si ett feil ord, eller en feil setning kan ødelegge mye.

 

Anonymkode: 17eb8...ef6

[AnonymBruker]

Han klarer ikke og du bør snart forstå det. Jeg skjønte at det er på vei over mellom dere når du sa at i følge han er dere "veldig forskjellige". Jeg har opplevd 2 forhold som er like dine, der dette ble sagt. Det er en fordeling av ansvar samt en forklaring på hvorfor det går til helvete, slik at han slipper å virkelig svare for sin del av hvorfor det ikke fungerer. Ser du den eller? 

Anonymkode: b23cf...623

[Capri123]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

For menn så er det vanskelig å kommunisere om følelser, våre følelser kan være veldig ulike kvinners. Og, etter min erfaring med å dele informasjon og følelser er at når jeg deler genuint ekte følelser så blir kvinnen mer opprørt, sint, lei seg. Mine følelser er "gale". Resultatet etter å ha vært dønn ærlig om hva jeg tenker og føler er at det blir bråk.   

Så du kan jo tenke deg om hvordan du har møtt hans tanker og følelser tidligere? og hvordan du møter hans tanker og følelser nå når du er uenig. kan du godta hans følelser uten å argumentere imot og si at hans følelser er valide? validerer du han og hans følelser?

Menn blir fortere stresset av slike samtaler, adrenalin og kortisolnivået stiger og pulsen stiger. de klarer ikke å tenke klart og formulere seg klart.  Det er forsket på adrenalinrespons hos menn vs. kvinner, og den stiger mye raskere hos menn enn hos kvinner. når adrenalin og puls går opp så virker ikke hjernen på samme måte, (dårligere). John Gottmann har skrevet mye om dette.

Det kan være at han har lært at å dele informasjon er farlig, det fører til mer stress og kan også bli utnyttet senere.

Det er klart han har egne tanker om ting, men han lar være å dele de for å unngå din reaksjon, eller det han tror blir din reaksjon.

Hender det at du blir sint når han har delt følelser? har du brukt det han har sagt mot han for eksempel etter noen uker?

mitt forslag er at du gjør det trygt å dele følelser og informasjon, uten å argumentere imot. Still åpne spørsmål, la han få tid til å tenke seg om, ikke si "vi må snakke sammen" ...

Det at du kommuniserer godt med andre betyr ingenting, det kan nok han også gjøre. Problemet er at dere er så nære og at det står så mye på spill. Han kan føle at å si ett feil ord, eller en feil setning kan ødelegge mye.

 

Anonymkode: 17eb8...ef6

Takk for at du deler. Jeg har aldri opplevd at han er dønn ærlig om hva han tenker eller føler, så jeg kan ikke gi et svar på om jeg da hadde gitt han den følelsen av ikke å godta det han sier. Derimot kjenner jeg meg veldig godt igjen i det du sier om at man kan føle at følelsene sine er "feil", fordi det er nettopp det jeg føler. 

Jeg vil ikke si at problemet vårt er at jeg er uenig med han. Det er jeg absolutt ikke når han sier at vi er forskjellige. Men med tanke på at han også uttaler at han gjerne vil få det til å fungere, men at vi er veldig forskjellige og det ødelegger mye for oss, så hadde det jo vært fint å vite hva han legger i det. Hvilke forskjeller han opplever at ødelegger. Det ville være veldig nyttig for meg også, med tanke på at vi kanskje ikke ser ting på samme måte, og kanskje opplever han problemer som jeg ikke ser så tydelig, og jeg opplever problemer som han ikke ser tydelig. Men når han svarer vet ikke når jeg spør om han kunne si litt mer om hva han tenker når han sier det, blir det vanskelig for meg.

Det å gjøre det trygt å dele informasjon og følelser kan jeg sikkert bli bedre på. Samtidig synes jeg så klart det er utfordrende hvis jeg opplever noe jeg synes er vanskelig og sier at "nå føler jeg på dette og dette, hva tenker du" og han da svarer meg "javel, men det synes ikke jeg er viktig så det har jeg ikke tenkt til å ta hensyn til" eller "okei så du hater meg da" så er det vanskelig å skape et godt miljø for samtale, om du skjønner hva jeg mener? Jeg er ikke vant til å få sånn respons og synes det er vanskelig å vite hvordan jeg skal ta i mot det. Jeg er veldig sjeldent sint, men ja, det er klart jeg kan bli frustrert av at samtaler stopper opp på den måten.

[Capri123]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Han klarer ikke og du bør snart forstå det. Jeg skjønte at det er på vei over mellom dere når du sa at i følge han er dere "veldig forskjellige". Jeg har opplevd 2 forhold som er like dine, der dette ble sagt. Det er en fordeling av ansvar samt en forklaring på hvorfor det går til helvete, slik at han slipper å virkelig svare for sin del av hvorfor det ikke fungerer. Ser du den eller? 

Anonymkode: b23cf...623

Mitt forhold er ikke nødvendigvis likt de 2 forholdene du har hatt. Husk at jeg beskriver en del av forholdet vårt og at et forhold er ganske mye mer sammensatt enn det, og like fullt kan det også være sammensatte grunner til at et forhold tar slutt, så jeg ville være forsiktig med å si "jeg skjønte at det var på vei over mellom dere" til folk jeg ikke kjenner hele historien til  Å vurdere om vi skal være sammen eller ikke klarer vi nok helt fint selv. Jeg respekterer at din vurdering er at at han ikke klarer og at forholdet er på vei over, men det jeg opprinnelig ønsket tilbakemelding på var om jeg potensielt kunne gjøre noe annerledes i min måte å kommunisere på overfor han. Det har jeg også fått flere gode tilbakemeldinger på her inne.

Når det er sagt ser jeg helt klart poenget ditt med at svarene hans kanskje kommer av et ønske om å slippe å skulle svare for sin del av hvorfor ting ikke fungerer. Men akkurat det kan jo ha mange flere grunner enn at han bare "ikke klarer". Som en over her presiserte kan det kanskje hende jeg ikke klarer å skape et godt miljø for kommunikasjon der han føler at han kan gi meg et ordentlig svar? Jeg prøver å lære og rette fokus på meg selv for å se om det er noe jeg kan ta med meg i min måte å kommunisere på.

[Capri123]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Ja, en begynner å lure på det etterhvert . Jeg har også tenkt og grublet og prøvd alt. Det toppet seg da vi skulle kjøre et sted, og lillegutt, som trenger minst 1,5 t søvn på dagen for å holde ut resten av dagen - sov kun i 10 min. Derfor avgjorde jeg at jeg kjørte litt rundt,  I 40 min til, slik at han fikk søvnen sin. Mannen min sov og. Da han våknet og innså hva jeg drev med, klikka han (I taushet) og ignorerte meg hele helga. Jeg kan også prøve å si at situasjonen vi er i, går ikke i detaljer her, er vanskelig for meg og. Han blåste av meg. JEG? Hadde det vanskelig? Nei, det var han som hadde det vanskelig! Ingen omsorg når jeg er syk, aldri spørsmål om å gjøre noe godt for meg, aldri tilby så mye som en kopp te om jeg har feber. Det verste er å ikke bli sett inn i øynene når jeg vil snakke med ham, akkurat som jeg er luft, og ikke noe jeg sier er viktig. Og tro meg, jeg prater ikke unødvendig mye. Reagerer med simne på så mye. Et slikt forhold er ikke levedyktig. Om jeg var stille i dagesvis, lot ham være i fred, skjedde det ikke noe likevel. Da var han bare glad for at jeg ikke maste mer. Han har aldri tatt initiativ til å løse et problem,  ber aldri om unnskyldning . Jeg har det bedre alene da, tenker jeg ! 

Anonymkode: a24bf...4dc

Føler med deg ❤️ Dette høres veldig ugreit ut. Når du forteller om situasjonen med sønnen deres vet jeg at min samboer aldri kunne blitt sint for noe sånt, han er heldigvis veldig tolerant og tålmodig på mange ting. Men det er helt klart vondt å føle på at man ikke blir hørt eller sett når man tar opp noe som føles viktig for en selv, og at man på en måte alltid blir problemet, den vanskelige, den krevende, den som tar opp ting, den som må si unnskyld for å "roe situasjonen" osv. Jeg er heldigvis ikke noe redd for å være alene, så om det ender opp med det for meg også tror jeg det skal gå helt fint. Men vondt er det selvfølgelig uansett når ting ikke fungerer slik man skulle ønske.