Har ikke morsinstinktet for babyen min jeg :( Noen andre som fikk det sent?

[AnonymBruker]

Baby er 11 mnd.

Har aldri savnet henne. Jeg glemmer henne lett ut når jeg har "barnefri", og mange ganger har tanken "åja, stemmer, har en baby jeg" kommet. Følelsesmessig så føles det ut som jeg har et ekstremt krevende og lite givende kjæledyr. 

Det føles som om jeg sørger over noe jeg har mistet. Jeg hadde gledet meg til å elske babyen min. Jeg gjør så godt jeg kan å være en ok mamma. Men det er bare vondt, slit og strev.  

Noen som har opplevd at mammakjærligheten kom ganske sent? 

Hadde det ikke vært for at pappaen, svigerfamilien og familien på min side er kjempeglade i henne så tror jeg at jeg hadde undersøkt adopsjon. 

 

Anonymkode: d35f9...20c

[AnonymBruker]

Ta kontakt med helsesykepleier. Det kan hende du har en fødselsdepresjon. Ikke vær redd for å snakke med fagfolk, de har hørt dette mange ganger før. 

Anonymkode: ccf56...885

[AnonymBruker]

Det høyrest veldig ut som fødselsdepresjon kjære deg ❤️

Anonymkode: feccc...4ad

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det ganske likt. Hn er 1,5, og det har blitt litt bedre etterhvert. Men klart jeg sørger både over å ha "mistet" livet jeg hadde og som jeg nå ikke kan leve, ver å ikke trives som mamma, og har dårlig samvittighet for barnet sin skyld.

Har nok ingen fødselsdepresjon heller. De litt enkle sjelene over som bare må sette en diagnose på alle vanskelige følelser de ikke forstår, klarer ikke innse at noen har følelser som ikke følger normen.... Hver gang noen drar "fødselsdepresjon <3"-kortet føles det som at de underkjenner og bagateliserer følelsene jeg sitter med, og det er forferdelig vondt. Og emojiene er liksom å vri kniven rundt i såret.

En av mange grunner til at jeg virkelig ser rødt når jeg ser folk si "man angrer aldri på barna man får"....

Men ja. Det har blitt litt bedre etterhvert som barnet blir større, nå savner jeg barnet og har behov for å være nær det.

Anonymkode: 6f910...4a0

[AnonymBruker]

Altså, unormalt er det jo ikke, men det skal på ingen måte være slik. Søk hjelp. Forhåpentligvis blir det bedre.

Anonymkode: 26876...888

[AnonymBruker]

Ikke normalt. Jeg hadde en veldig krevende baby, som slet meg så mye ut at jeg rett og slett ble syk, men jeg elsket babyen over alt på jord allikevel! Å være vekk fra hverandre var uaktuelt, og det er fortsatt rart 3 år senere. Det kjennes ut som om jeg mangler en del av meg selv, selv om det går fint å være på jobb etc. 

Anonymkode: 83b97...895

[Gjest Chicchi]

Å, dette er sikkert vondt, men sikkert også mer vanlig enn du tror (og enn folk vil innrømme) Det kommer nok av at man har så sykt høye forventninger til hva man skal føle som mamma. Man tror at livet skal nå et høydepunkt, at man skal føle seg annerledes og at man ikke vil leve for noe annet enn barnet.

IKKE ha dårlig samvittighet for at du ikke føler sånn! Det er lov å fantasere om adopsjon, men tenk deg nøye om: stemmer det virkelig?

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ikke normalt. Jeg hadde en veldig krevende baby, som slet meg så mye ut at jeg rett og slett ble syk, men jeg elsket babyen over alt på jord allikevel! Å være vekk fra hverandre var uaktuelt, og det er fortsatt rart 3 år senere. Det kjennes ut som om jeg mangler en del av meg selv, selv om det går fint å være på jobb etc. 

Anonymkode: 83b97...895

Jeg er enig i at TS har følelser hun kan ha godt av å snakke med noen om, men «ikke normalt» er da høyst relativt.

Ikke alle definerer følelser likt for det første - og mange som først kjenner på dette legger veldig stor vekt på ting i hverdagen som mange andre ikke tenker på som «manglende morsfølelse».

Om man har totalt manglende mors/farsfølelse ville man for eksempel ikke kjent spesielt på et beskytterinstinkt. Dette vil jeg si er definisjonen på «morsfølelse». Det at man tenker «fryser barnet kanskje, er barnet kanskje varmt», at man prøver å organisere det praktiske rundt barnet på en grei måte. Det kan være små ting man tar for gitt som å trøste for eksempel. 
 

Det er ikke så lett om man sliter med disse følelsene - og i tillegg ikke får så mye tilbake fra babyen (for det gjør man ikke alltid i den alderen) å overbevise seg selv om at «joda, jeg har morsfølelse». 
 

Men til deg TS så ville jeg først og fremst snakket med helsesøster og psykiatrisk sykepleier - du er ikke den første som tar kontakt.

 

[AnonymBruker]

Jeg har det også litt sånn. Her er barnet veldig pappadalt - og det er både godt og vondt for meg å se. Er glad for at barnet kanskje får fra far det hen ikke får nok av fra meg.

Anonymkode: 918fb...976

[AnonymBruker]

Jeg har ei jente på fire år. Jeg er av natur mer fornuftsstyrt enn følelsesstyrt.

Jeg har aldri følt den altoppslukende kjærligheten som enkelte beskriver. Jeg har aldri savnet barnet mitt. Jeg har aldri «hatt vondt i mammahjertet» når hun har vært lei seg eller har slått seg.

Men jeg ville gjort alt jeg kunne hvis hun var i fare. Og jeg legger mye tid og energi i å gi henne en god barndom. Og det er viktig for meg at hun føler seg elsket. Og det tror jeg at hun gjør også. Jeg spiller nok litt skuespill av og til - hvite løgner, som å si at jeg har savnet henne.

Kan du ha hatt forventninger om at det å være mor skal føles slik og sånn? Det er ikke sånn at det bare finnes én eneste måte å være en god mor på. Du må finne din måte å være god mor på. Andre mødres følelser skal ikke være fasiten for hvordan dine følelser burde være. Og hvis du prøver å presse frem følelser som ikke er der kan du ende opp med å føle deg mislykket.

Du er den beste moren barnet ditt kan ha når du aksepterer at du føler det du føler.

Anonymkode: 5ab46...283

[AnonymBruker]

Typisk KG å svare: det er ikke normalt fordi JEG har det ikke sånn.. 🤦‍♀️🤦‍♀️

Anonymkode: adf42...4e7

[AnonymBruker]

Min graviditet var beintøff. Fødsel beintøff. Jeg hadde egentlig aldri lyst på barn. Men første gang jeg holdt sønnen min i armene skjønte jeg hva ekte kjærlighet er, det er den man får for sine barn. Det var mektig. Han er en krevende liten kar, mange klarer ikke passe han mer enn en liten time før de må kaste inn kortene. Han sliter meg totalt ut enkelte dager. Men jeg elsker elsker elsker han. Savner han 10 min etter han har lagt seg, selv om jeg brukte lang tid på å legge han.

Jeg synes bare det er trist at du ikke fikk det sånn. Skulle ønske du følte det samme for ditt barn. Men det gjør du ikke, og sånn er det bare. Vi mennesker er forskjellige, og kanskje noen av oss bare ikke blir så begeistret for barna våre? Med tanke på hvor ulike mennesker er på andre ting, så tenker jeg at følelser rundt egne barn varierer veldig også. Jeg er eeekstremt glad i barnet mitt, helt hektet. Andre er sikkert på andre siden av skalaen, føler ikke så mye glede over det. Trenger det være feil?  Men det som er viktig er jo å ta godt vare på barnet, det plikter man jo til. Det er jo et liv. Og føler man så lite for barnet at man ikke makter det, bør man jo kontakte helsevesenet og få hjelp til å løse situasjonen. Noen gir jo vekk barna sine. Sånn er det bare. Vi må akseptere at det er sånn. Kanskje hvis vi aksepterte og snakket litt mer om at noen ikke trives med å være foreldre, de angrer, så kunne disse barna fått nye hjem hvor de ble ivaretatt og elsket. Altfor mange barn vokser opp i hjem som ikke er bra nok for et barn. 

 

Anonymkode: b38ca...4a9

[mingus]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Typisk KG å svare: det er ikke normalt fordi JEG har det ikke sånn.. 🤦‍♀️🤦‍♀️

Anonymkode: adf42...4e7

Hun spør jo om hjelp, og folk prøver å hjelpe... Nei det høres ikke normalt ut å "ikke bry seg" om babyen sin som avhenger av deg, og det er kjempebra at TS ser selv at det ikke er normalt å ha det som hun har det, og spørre om hjelp. Venninna min hadde det sånn, var ekstremt deprimert etter fødsel.