Enebarn

[AnonymBruker]

Jeg er så heldig at jeg er mamma til en nydelig gutt på 7 år, men føler på en stor sorg fordi jeg ikke lykkes med å bli gravid på nytt.

Slet litt med å bli gravid, brukte litt over året, men ble til slutt gravid på naturlig vis.

Når barnet var halvannet år prøvde jeg å bli gravid på nytt (samme mann), uten å lykkes. Tok kontakt med gynekolog etter 1 år, intet galt å finne. Har nå vært gjennom 3 forsøk prøverør på offentlig sykehus, samt mange runder privat, uten hell.. Vi har delt det litt opp og tatt noen pauser/ spart opp penger, men så langt har vi ikke fått noe glede av valutaene.

Vi har en liten familie. Han har to søskenbarn (tvillinger), men disse er i starten av tenårene, grunnet ulik alder og kjønn og naturligvis ulike interesser omgås de ikke noe, med mindre vi er på middagsbesøk til hverandre etc.

Etter han begynte og skolen, ble det enda mer "tydelig" at han er enebarn. Han er den eneste på hele trinnet uten søsken, og lekevennene har også søsken. Han har noen ganger spurt hvorfor han ikke får søsken, og har prøvd å forklare enkelt hvorfor. Han godtar det, men merker at det er et savn, ekstra tydelig nå med alle restriksjonene som har vært.

Vi har hatt hund, men måtte dessverre omplassere ham da barnet utviklet allergi når han var et par år. Nå har vi kun gullfisker, og som kjent så er det ikke så mye selskap i de.

Jeg har så innmari dårlig samvittighet, og tenker ofte på hvor kjedelig det må være å være enebarn. Jeg tenker mye på framtiden, når vi ikke er mer, så har han ingen nær familie, med mindre han får egne barn. Redd for at han skal ende opp ensom. 😪 Vet jeg krisemaksimerer, men den dårlige samvittigheten gnager (selv om jeg ikke får gjort noe med det).

Noen som er/ har vært i lignende situasjon, evt er enebarn selv og vil dele sine erfaringer?

Anonymkode: 5866d...d21

[AnonymBruker]

Jeg var også redd mitt barn skulle bli enebarn, da mannen plutselig ombestemte seg og ikke ville ha et barn til likevel... 

Han er oppvokst som enebarn, og stortrivdes med det, så han sa han ville gi barnet vårt det samme som han fikk da han var barn: 100% av foreldrene... Hans foreldre var 40 da de fikk ham, og han har aldri sett på det som et problem at de blir gamle og han hadde blitt alene om de dødde uten at han hadde fått seg egen familie. 

Men jeg tenkte forferdelig mye på akkurat det, at tenk om sønnen vår ikke får seg egen familie (25% av menn er nå ufrivillig enslige og barnløse når de er 40..).. Vi har ingen annen familie i nærheten som det er naturlig at han blir nær med. Alle søskenbarn er mye eldre enn ham, og bor langt borte (to av dem har han aldri møtt, og han er 4 år nå...). 

Men jeg leste mye forskning om enebarn, og ble veldig beroliget av det. Enebarn er ikke mer ensomme enn andre barn. De vokser opp med å måtte lære seg å skaffe seg venner og sosiale kontakter utenfor hjemmet, i stedet for å slippe unna med å ha et søsken som lekekamerat. Den eneste negative biten forskerne trakk frem, er at mange føler seg alene om sorgen når foreldrene dør, og de ikke har noen å dele minnene med. 

Så jeg var til slutt ok med tanken på at sønnen vår kunne bli enebarn. 

Nå fikk vi plutselig en lillebror til slutt, og da jeg ble gravid var det nesten så jeg fikk dårlig samvittighet overfor storebroren som ikke fikk bli enebarn likevel

Så jeg anbefaler deg å lese forskning (ikke forumer, der vet man at det er de som er misfornøyd som svarer, så du får et veldig skjevt bilde av "sannheten"). 

Anonymkode: 79474...fae

[AnonymBruker]

Våres gutt er enebarn, vi ønsket ikke flere barn. Forstår virkelig ikke hvorfor det skulle være negativt, vi ser bare positive sider ved det. Tror dere foreldre har skjøvet deres sorg over på gutten deres.

Anonymkode: 379da...2c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.2.2022 den 4.18):

Han er den eneste på hele trinnet uten søsken, og lekevennene har også søsken.

Minn deg selv på at en god del av disse ikke tåler trynet på søsknene sine og ønsker dem dit peppern gror. Og en del av dem igjen kommer ikke til å forsones som voksne heller. Det hjelper deg på ingen måte å lage en rosa idyll om hvor fantastisk det er å ha søsken.

Anonymkode: bdd4a...e15

[AnonymBruker]

Jeg kjenner flere som har flere barn men føler de har enebarn fordi resten av søsknene ikke vil ha noe med dem å gjøre. Tror man tror alt er rosenrødt med flere barn. Det finnes jo søsken som dreper hverandre og. 

Anonymkode: ab8f0...432

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Våres gutt er enebarn, vi ønsket ikke flere barn. Forstår virkelig ikke hvorfor det skulle være negativt, vi ser bare positive sider ved det. Tror dere foreldre har skjøvet deres sorg over på gutten deres.

Anonymkode: 379da...2c3

Tror de fleste foreldre gjør dette.

Anonymkode: b25d0...5ba

[AnonymBruker]

Har dere vurdert å være fosterhjem eller besøkshjem? Kan jo kreve litt, samtidig kan man jo være fosterhjem for noen mellom 4-10 og slippe småbarnsperioden. Eneste er jo at gutten deres må takle hvis barnet blir omplassert igjen. 

Hva med å skrive et innlegg på Facebook eller noe, om at dere søker kontakt med andre enebarn i samme alder? Kanskje det kan ha leketreff, og kanskje han ikke føler seg så alene da? 

Han kan jo også få brev-venn. Kan være en et annet sted i Norge eller en i utlandet. Så kan de fortelle om livene deres, opple eller, artige historier osv. 

I hverdagen kan dere vel passe hunder (med hjelp fra dere) for å gå på tur om han liker det? 

Ellers er det viktig lurt å hjelpe han å finne en hobby han kan drive med hjemme, som han kan mestre alene, til de dagene dere kanskje er litt opptatt og ikke kan være med i lek.

Anonymkode: 37ef6...05f

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, og jeg har aldri lidd noen nød. Lærte meg tidlig å leke selv, og foreldrene mine bosatte seg steder meg barn på samme alder så jeg kunne leke med de. Fungerte fint

Anonymkode: b05ac...f9e

[AnonymBruker]

Ts prøv å ikke tenk så mye på dette. Tror dette er mer dine tanker enn sønnen din. Han spørr nok i ny å ne, men han glemmer det nok like fort etter han har spurt. 

De med søsken spørr om andre ting «hvorfor har ikke jeg ditten og datten etc». Alt dette er typisk barn. 

Min sønn spørr i ny å ne «hvorfor bor ikke vi i hus?» relativt ofte 🙈 Ja det er ikke helt det samme, men du forstår prinsippet. Typisk barn. 

Kjenner flere som er enebarn og de lider ingen nød. Det har blitt mer og mer vanlig 😊 

Anonymkode: f9d9f...46a

[AnonymBruker]

Min mann er enebarn, og når han ser tilbake på sin barndom sier han at den var super. Han savnet aldri søsken, og bodde på et sted med mange lekekamerater. Heller ikke i voksen alder savner han søsken sier han. Han har fortsatt god kontakt med mange venner fra barndommen, og de er på en måte blitt som søsken vare at han har valgt de selv:)

Jeg har møtt mange enebarn i mitt liv, og felles for dem alle er at de er sosiale og selvstendige. De er flinke til å skaffe seg venner og vedlikeholde vennskapene. De fleste har også vært skoleflinke, og det ser jeg i sammenheng med at foreldrene kanskje har hatt bedre tid til å hjelpe dem enn de med 3-4 barn har. 

Anonymkode: 0b121...6f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.2.2022 den 4.18):

Jeg er så heldig at jeg er mamma til en nydelig gutt på 7 år, men føler på en stor sorg fordi jeg ikke lykkes med å bli gravid på nytt.

Slet litt med å bli gravid, brukte litt over året, men ble til slutt gravid på naturlig vis.

Når barnet var halvannet år prøvde jeg å bli gravid på nytt (samme mann), uten å lykkes. Tok kontakt med gynekolog etter 1 år, intet galt å finne. Har nå vært gjennom 3 forsøk prøverør på offentlig sykehus, samt mange runder privat, uten hell.. Vi har delt det litt opp og tatt noen pauser/ spart opp penger, men så langt har vi ikke fått noe glede av valutaene.

Vi har en liten familie. Han har to søskenbarn (tvillinger), men disse er i starten av tenårene, grunnet ulik alder og kjønn og naturligvis ulike interesser omgås de ikke noe, med mindre vi er på middagsbesøk til hverandre etc.

Etter han begynte og skolen, ble det enda mer "tydelig" at han er enebarn. Han er den eneste på hele trinnet uten søsken, og lekevennene har også søsken. Han har noen ganger spurt hvorfor han ikke får søsken, og har prøvd å forklare enkelt hvorfor. Han godtar det, men merker at det er et savn, ekstra tydelig nå med alle restriksjonene som har vært.

Vi har hatt hund, men måtte dessverre omplassere ham da barnet utviklet allergi når han var et par år. Nå har vi kun gullfisker, og som kjent så er det ikke så mye selskap i de.

Jeg har så innmari dårlig samvittighet, og tenker ofte på hvor kjedelig det må være å være enebarn. Jeg tenker mye på framtiden, når vi ikke er mer, så har han ingen nær familie, med mindre han får egne barn. Redd for at han skal ende opp ensom. 😪 Vet jeg krisemaksimerer, men den dårlige samvittigheten gnager (selv om jeg ikke får gjort noe med det).

Noen som er/ har vært i lignende situasjon, evt er enebarn selv og vil dele sine erfaringer?
 

Anonymkode: 5866d...d21

I samme situasjon. Lite familie ellers. Ble singel, og møtte aldri noen ny kjæreste for å få søsken til barnet mitt (prøvde alt jeg kunne.) Møtte kjæresten for 6 mnd siden, og tenkte «endelig.» Men så var han sterilisert. Har måtte slå meg til ro med at sønnen min forblir enebarn, selv om jeg ofte har store problemer med det. Spesielt hvis jrg ser gravide, eller folk med barnevogn. Kommer nok alltid til å være en stor sorg for meg.

Anonymkode: 09d44...f95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

I samme situasjon. Lite familie ellers. Ble singel, og møtte aldri noen ny kjæreste for å få søsken til barnet mitt (prøvde alt jeg kunne.) Møtte kjæresten for 6 mnd siden, og tenkte «endelig.» Men så var han sterilisert. Har måtte slå meg til ro med at sønnen min forblir enebarn, selv om jeg ofte har store problemer med det. Spesielt hvis jrg ser gravide, eller folk med barnevogn. Kommer nok alltid til å være en stor sorg for meg.

Anonymkode: 09d44...f95

Han er også den eneste i sin klasse som er enebarn. Han har sagt flere ganger at han ønsker søsken tidligere. Men nå som han er blitt 10 år, tror jeg det er mest jeg som føler sorgen over det. Er også veldig redd for at han skal bli ensom. Kanskje spesielt fordi jeg har kjent på den følelsen omtrent hele livet.

Anonymkode: 09d44...f95

[AnonymBruker]

Jeg har to venninner som har det som deg.. de gikk for å bli fosterforeldre.. ei har barnet som en integrert del av familien og er kjempe raus. Dette barnet fremstår fult og helt som deres barn.

den andre venninna har helt tydelig et barn og ett stebarn -som kun har funksjon som inntektkilde og selskap for sitt barn. Hun sier at et fosterbarn aldri blir ens eget, og at man ikke elsker det på samme måte.. Får så vondt av å høre dette, da dette barnet er totalt revet bort fra sin biologiske familie.. kun noen få møter m biomor i løpet av året. Barnet kom til dem som ganske ungt og kaller henne mamma... 

Anonymkode: 53945...a14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har to venninner som har det som deg.. de gikk for å bli fosterforeldre.. ei har barnet som en integrert del av familien og er kjempe raus. Dette barnet fremstår fult og helt som deres barn.

den andre venninna har helt tydelig et barn og ett stebarn -som kun har funksjon som inntektkilde og selskap for sitt barn. Hun sier at et fosterbarn aldri blir ens eget, og at man ikke elsker det på samme måte.. Får så vondt av å høre dette, da dette barnet er totalt revet bort fra sin biologiske familie.. kun noen få møter m biomor i løpet av året. Barnet kom til dem som ganske ungt og kaller henne mamma... 

Anonymkode: 53945...a14

Dette knuste hjertet mitt.

Har du vurdert å melde dette inn? Barnet fortjener en som elsker det. 💔💔

Anonymkode: 4c433...099

[AnonymBruker]

Jeg har to søstre. Frem til jeg var 35 hadde jeg et ganske nøytralt forhold til dem. Men den ene har alltid oppført seg som at jeg er en omsorgsperson fremfor en likestilt søster, en rolle jeg også har tatt. Den andre har jeg også alltid sett på som litt barnslig. Men så slo plutselig lynet ned med dødsfall, og plutselig opplevde jeg at vi var to om det, noe som var vanvittig godt. Men likevel, flaks/uflaks, kunne like så godt vært at jeg hadde to søstre som tok det som en selvfølge at jeg fikset alt. 

For egen del førte prøverørsforsøk til null barn. Selv ett barn hadde vært en drøm. Men det går helt fint, det og. Livet er ikke alltid perfekt. 

Anonymkode: c1ce1...a40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Dette knuste hjertet mitt.

Har du vurdert å melde dette inn? Barnet fortjener en som elsker det. 💔💔

Anonymkode: 4c433...099

Tanken slo meg da jeg hun fortalte det.. men tror hun gjør jobben for barnevernet og barnet får det nok ikke bedre av å bli flyttet igjen..

Anonymkode: 53945...a14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hun sier at et fosterbarn aldri blir ens eget, og at man ikke elsker det på samme måte.

Neste gang hun sier noe sånt synes jeg det er på sin plass å bemerke at selv om hun ikke klarer å elske et fosterbarn så er ikke det en generell regel. Hun kan ikke uttale seg for andre enn seg selv.

Anonymkode: bdd4a...e15

[AnonymBruker]

Det er jo en fakta at enebarn klarer seg bedre enn barn med søsken, så jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet. 

Anonymkode: 55ee8...f31

[AnonymBruker]

Vi ender også litt motvillig opp med enebarn og jeg har vært ganske bekymret for hvordan han skal få det. Men, som noen andre her nevnte, les forskningen om enebarn! Er virkelig ganske oppløftende. Eneste jeg fremdeles tenker på er alle fordommene mot enebarn. De stemmer jo ikke i følge forskning, men folk tror mye rart om dem likevel. Anbefaler denne podcastepisoden:

 

Anonymkode: 67011...450

[AnonymBruker]

Men det med forskning om at enebarn klarer seg minst like godt som de med søsken. Da tenker de sikkert at barnet har besteforeldre, tanter, søskenbarn osv. Iallefall en av delene. Vi har ingen her vi bor, og ett par milevis herfra. 😕

Anonymkode: 09d44...f95