"Du sa jo at du hadde vært på legevakten og hos legen. Jeg har jo eget liv!"

[AnonymBruker]

Jeg har hatt ekstremt mye motgang siste året, og alltid stått på. For noen uker siden fikk jeg en skikkelig psykisk smell. Jeg prøvde ut ulike medisiner iløpet av kort tid pga. bivirkninger som f eks enda verre angst enn uten medisiner. Jeg prøvde å ikke dele så mye, men denne venninnen visste jeg var sykemeldt. 

En dag forleden spurte denne venninnen hvordan det gikk, fordi vi møtes på butikken. Jeg sa jeg har begynt på medisiner og hatt veldig kraftige bivirkninger. Mørke tanker om selvskading og selvmord,  jeg fortalte at jeg ble veldig redd og ringte legevakten. Jeg var veldig redd for at nye medisiner ikke ville funke heller, sa jeg.

Jeg har ikke hørt noe mer fra denne venninen, som er veldig nær. Ukene har gått. Jeg snakket med henne idag å fortalte at jeg er litt skuffet over å ikke ha hørt noe mer fra henne. Da svarte hun: "men du sa jo at du hadde vært i kontakt med legevakten. Jeg må jo stole på at du fikk hjelp der og følges opp? Hvorfor skal jeg sende melding om det???" Jeg sa at jeg ville satt pris på å få en melding etter en slik periode,  og at jeg har det bedre nå. Hun ble da sint å sa at jeg ikke kunne forvente det, hun hadde eget liv og familie som tok tiden.

Anonymkode: 0e379...b75

[AnonymBruker]

Forventer jeg for mye?

Ts.

Anonymkode: 0e379...b75

[AnonymBruker]

Når noen spør hvordan det går når de møtes på dagligvarebutikken  ønsker de gjerne ikke å vite alt i minste detalj. Hun ønsker nok heller ikke å bli brukt som psykolog og vil ikke ha på sine skuldre at du har selvmordstanker og lignende. Kanskje har hun egne problemer også? 

Anonymkode: 26ab8...656

[AnonymBruker]

Det kommer nok en mobb her som mener du er kravstor, men jeg synes ikke det. Det sagt, jeg er selv typen som kan la livet gå og glemme å følge opp venneansvar. Men ville lagt meg flat om venninnen min hadde ringt meg og sagt hun var skuffet.

Anonymkode: 146cb...428

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Når noen spør hvordan det går når de møtes på dagligvarebutikken  ønsker de gjerne ikke å vite alt i minste detalj. Hun ønsker nok heller ikke å bli brukt som psykolog og vil ikke ha på sine skuldre at du har selvmordstanker og lignende. Kanskje har hun egne problemer også? 

Anonymkode: 26ab8...656

Vi var alene , det var sent på kvelden. Hun er en nær venninne gjennom flere år. Har ikke opplevd slike tanker før , så dette var skremmende. Derfor delte jeg. Jeg er ikke på det nivået til vanlig.

Anonymkode: 0e379...b75

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok ikke forventet noe kommentar, men det er fordi jeg sjelden har fått det når jeg har vært psyk. Har ikke utbrodert hvordan jeg har det med mindre folk har spurt. Hadde jeg vært venninna di hadde jeg helt klart spurt hvordan dett gikk, eller i alle fall tatt kontakt og vist at jeg bryr meg. 

Anonymkode: 94289...c6a

[AnonymBruker]

Syns dere begge er litt kravstor. 

Anonymkode: 7f967...ada

[Cuntzilla]

Vil ikke strø salt i såret, men sånn på generell basis så kan det være krevende å ha venner som er deprimerte. 

De kan for eksempel bli ganske selvopptatte. Spurte du henne om hvordan det gikk med henne?

I tillegg trekker det energi. Og ikke alle har tonnevis med energi å gå på fra før.

Har man sitt å slite med så kan det dessverre bli sånn at man faser ut "tunge" mennesker, fordi man blir deprimert selv av å være rundt dem, eller av den dårlige samvittigheten de påfører deg.

Det er kanskje veldig direkte og ufint sagt av meg, og du kan kalle det egoistisk, men det kan være utrolig tungt for pårørende. Og den deprimerte har nok med seg selv og ser ikke alltid selv hvordan de påvirker andre.

Endret 10. februar 2022 av Cuntzilla

[AnonymBruker]

Jeg synes du forventer litt mye. At noen har selvmordstanker og slik er ikke helt det man forventer å høre når man spør noen hvordan det går på butikken, og dere har tydeligvis ikke så nær kontakt siden dette kom opp under et tilfeldig møte på butikken og dere ikke har snakket sammen i ukene som har gått. Hvis hun var blant dine nærmeste hadde du kanskje ringt henne og fortalt om dette eller på en eller annen måte signalisert at du trengte henne i denne situasjonen?

Du kastet din situasjon på henne, og da må man nesten tilgi folk at de ikke reagerer perfekt. Selvmordstanker og psykiske problemer er heftige ting håndtere også for omverdenen, og vi har alle vår egen historie, vår egen bagasje og egen situasjon som gjør at man kanskje ikke har den emosjonelle kapasiteten til å plutselig skulle følge opp en slik beskjed, stille opp og være tilstede. 

Hun antok vel kanskje dessuten at du har andre å støtte deg på, siden dette kom opp på butikken. Det tenker jeg også er en naturlig antakelse fra hennes side. 

Anonymkode: 3150e...9b2

[AnonymBruker]

Jeg er lei for måten din nære venninne taklet dette på, hun kunne sagt det om det ble vanskelig å finne noe å si, hun kunne spurt om det er noe hun kan gjøre, i stede så ble det helt stille og hun trakk seg bort, for så å gå rett i forsvar og styre unna problemet her; nemlig at hun ikke visste hvordan hun skulle stille opp, og heller gjorde deg til den kravstore her.

Svarene over som støtter reaksjonen til den venninnen vitner om mangel på empati. 

Anonymkode: 627da...2a9

[AnonymBruker]

Cuntzilla skrev (3 minutter siden):

Vil ikke strø salt i såret, men sånn på generell basis så kan det være veldig krevende å ha venner som er deprimerte. 

De kan for eksempel bli veldig selvopptatte. Spurte du henne om hvordan det gikk med henne?

I tillegg trekker det energi. Og ikke alle har tonnevis med energi å gå på fra før.

Har man sitt å slite med selv så kan det dessverre også bli sånn at man faser ut "tunge" mennesker, fordi man blir deprimert selv av å være rundt dem. 

Det er kanskje veldig direkte og ufint sagt av meg, og du kan kalle det egoistisk, men det kan være utrolig tungt for pårørende. Og den deprimerte har nok med seg selv og ser ikke alltid selv hvordan de påvirker andre.

Jeg har jo ikke vært deprimert før nå. Har kjørt meg for hardt og vært deprimert eller utbrent noen uker. Det er ikke normale meg, om det var den normale jeg , så ville det ikke vært grunn for å spør hele tiden.....

Anonymkode: 0e379...b75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg synes du forventer litt mye. At noen har selvmordstanker og slik er ikke helt det man forventer å høre når man spør noen hvordan det går på butikken, og dere har tydeligvis ikke så nær kontakt siden dette kom opp under et tilfeldig møte på butikken og dere ikke har snakket sammen i ukene som har gått. Hvis hun var blant dine nærmeste hadde du kanskje ringt henne og fortalt om dette eller på en eller annen måte signalisert at du trengte henne i denne situasjonen?

Du kastet din situasjon på henne, og da må man nesten tilgi folk at de ikke reagerer perfekt. Selvmordstanker og psykiske problemer er heftige ting håndtere også for omverdenen, og vi har alle vår egen historie, vår egen bagasje og egen situasjon som gjør at man kanskje ikke har den emosjonelle kapasiteten til å plutselig skulle følge opp en slik beskjed, stille opp og være tilstede. 

Hun antok vel kanskje dessuten at du har andre å støtte deg på, siden dette kom opp på butikken. Det tenker jeg også er en naturlig antakelse fra hennes side. 

Anonymkode: 3150e...9b2

Har jo fortalt at jeg har hatt krevende periode, som endte i sykemelding. 

Anonymkode: 0e379...b75

[AnonymBruker]

Du kom nok litt hardt ut på henne. Men du kjenner henne jo, du vet vel hvordan hun er til vanlig? Om dette er unormal oppførsel av henne, så ble hun nok litt satt ut av ærligheten din. Om hun pleier å være sånn, ja da bør du ikke være så overrasket. 

Anonymkode: 54daa...e38

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Du kom nok litt hardt ut på henne. Men du kjenner henne jo, du vet vel hvordan hun er til vanlig? Om dette er unormal oppførsel av henne, så ble hun nok litt satt ut av ærligheten din. Om hun pleier å være sånn, ja da bør du ikke være så overrasket. 

Anonymkode: 54daa...e38

Jeg har ikke vært i den situasjonen før, så vet ikke. Nå er jeg redd jeg ikke har denne venninnen i motgang.

Anonymkode: 0e379...b75

[AnonymBruker]

Min daværende venninne ga overhodet ikke lyd i fra seg enda hun visste mannen min hadde fått en potensielt dødelig diagnose. Jeg traff henne på butikken og sa jeg var skuffet over at hun ikke tok kontakt da hun fikk kjennskap til sitasjonen. Hun unnskylte seg og sa hun ikke var så flink med slik og det var siste gangen vi hadde kontakt. Da jeg luftet dette for andre fikk jeg kritikk for at jeg hadde vært så direkte og at jeg burde hatt bedre vett enn å si slikt til folk. Nå har jeg lært. 

Anonymkode: 044ed...8ad

[Cuntzilla]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg er lei for måten din nære venninne taklet dette på, hun kunne sagt det om det ble vanskelig å finne noe å si, hun kunne spurt om det er noe hun kan gjøre, i stede så ble det helt stille og hun trakk seg bort, for så å gå rett i forsvar og styre unna problemet her; nemlig at hun ikke visste hvordan hun skulle stille opp, og heller gjorde deg til den kravstore her.

Svarene over som støtter reaksjonen til den venninnen vitner om mangel på empati. 

Anonymkode: 627da...2a9

Ærlig talt. Det vitner om en mer utbredt empati enn hva du har. Jeg forstår hvordan andre mennesker fungerer og kan sette meg i andres sko, og ikke bare tenke meg-meg-meg.

Jeg har ikke støttet reaksjonen til venninnen, jeg har forklart TS hva som kan være bakgrunnen for det. 

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg har jo ikke vært deprimert før nå. Har kjørt meg for hardt og vært deprimert eller utbrent noen uker. Det er ikke normale meg, om det var den normale jeg , så ville det ikke vært grunn for å spør hele tiden.....

Anonymkode: 0e379...b75

Da er hun kanskje en type venninne som ikke tåler sånt? Kanskje ikke den venninnen du trodde, som står med deg i tykt og tynt, men heller en type venninne som bare er der når du har det bra og stikker når det butter mot. 

Mange (alle?) opplever i livskriser at noen venner faller fra, imens andre vennskapsbånd blir sterkere. Det kan vel sies at det er da man kan finne ut hvem de såkalt ekte vennene er.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Min daværende venninne ga overhodet ikke lyd i fra seg enda hun visste mannen min hadde fått en potensielt dødelig diagnose. Jeg traff henne på butikken og sa jeg var skuffet over at hun ikke tok kontakt da hun fikk kjennskap til sitasjonen. Hun unnskylte seg og sa hun ikke var så flink med slik og det var siste gangen vi hadde kontakt. Da jeg luftet dette for andre fikk jeg kritikk for at jeg hadde vært så direkte og at jeg burde hatt bedre vett enn å si slikt til folk. Nå har jeg lært. 

Anonymkode: 044ed...8ad

Har lært?? Du gjorde jo ikke noe galt?

Anonymkode: 0e379...b75

[AnonymBruker]

Cuntzilla skrev (12 minutter siden):

Ærlig talt. Det vitner om en mer utbredt empati enn hva du har. Jeg forstår hvordan andre mennesker fungerer og kan sette meg i andres sko, og ikke bare tenke meg-meg-meg.

Jeg har ikke støttet reaksjonen til venninnen, jeg har forklart TS hva som kan være bakgrunnen for det. 

Da er hun kanskje en type venninne som ikke tåler sånt? Kanskje ikke den venninnen du trodde, som står med deg i tykt og tynt, men heller en type venninne som bare er der når du har det bra og stikker når det butter mot. 

Mange (alle?) opplever i livskriser at noen venner faller fra, imens andre vennskapsbånd blir sterkere. Det kan vel sies at det er da man kan finne ut hvem de såkalt ekte vennene er.

Ja, noen i et nært vennskap snakker om selvmordstanker og vi må passe på at den nære venninna som stakk har det bra og er ivaretatt, hvor er din empati for den som slet? Du snakker om å tenke megmegmeg, men du fokuserer jo på demdemdem. 

Anonymkode: 627da...2a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Har lært?? Du gjorde jo ikke noe galt?

Anonymkode: 0e379...b75

Nei, jeg tenkte ikke det selv heller. Trodde vi kom lenger med å være ærlige med hverandre, men andre mente visst jeg ikke skulle forvente noe og bare "ghoste" hvis jeg ikke var "fornøyd".

Anonymkode: 044ed...8ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg er lei for måten din nære venninne taklet dette på, hun kunne sagt det om det ble vanskelig å finne noe å si, hun kunne spurt om det er noe hun kan gjøre, i stede så ble det helt stille og hun trakk seg bort, for så å gå rett i forsvar og styre unna problemet her; nemlig at hun ikke visste hvordan hun skulle stille opp, og heller gjorde deg til den kravstore her.

Svarene over som støtter reaksjonen til den venninnen vitner om mangel på empati. 

Anonymkode: 627da...2a9

Jeg har både vært den som har slitt selv OG den som ikke har hatt kapasitet til å «være der» for en venn på grunn av egne utfordringer i livet. Det er rett og slett ikke gitt at man makter og følge opp en alvorlig psykisk syk venninne (for det er utrolig tungt!) i tillegg til det man har selv i livet sitt. Og det synes jeg egentlig at man skal ha litt respekt for, uten at man automatisk skal dømme denne personen som en dårlig venn.

Jeg er generelt litt imot alle de der «visdomsordene» om at det er i tøffe tider man vet hvem som er ens ekte venner og så videre. Synes det er en litt… selvopptatt måte å tenke på. Alle har sitt, og alle klarer ikke alltid være den «perfekte venn». Vi kan ikke alltid forvente at våre venner skal stå klare for oss til en hver tid uansett hva vi kommer til dem med. Det betyr ikke at man er en dårlig venn eller noe dårlig menneske. Raushet og omtanke bør gå begge veier. 

Så er jeg enig i at venninnen kunne reagert på en bedre måte TS du tok det opp, men det var jo også en beskyldning TS kom med som jeg kan forstå at hun gikk i forsvar for. Jeg hadde kanskje ikke selv automatisk forstått at den forventningen om å ta kontakt og følge opp lå der etter å ha fått en sånn beskjed under et tilfeldig møte på butikken liksom. Hun kan ha tenkt at TS hadde andre å snakke med om dette. Og at hun tok kontakt hvis hun trengte snakke mer. Det er ganske vanlig å ikke vite helt hvordan man skal håndtere beskjeden om at en venn har selvmordstanker. 

Anonymkode: 3150e...9b2