Mannen min er sykemeldt og deprimert, og det påvirker forholdet vårt negativt

[AnonymBruker]

Hei

Mannen min har vært sykemeldt et halvt år nå, og det er ikke noe lys i enden av tunellen foreløpig. Han har mest sannsynlig fått en kronisk smertetilstand, og er fortsatt under utredning. 

Fysisk sett gjør det jo at han ikke orker noen ting, og psykisk sett sliter han. Det eneste han ønsker seg er å komme tilbake i jobb, han føler seg ubrukelig. Fastlegen er ikke opptatt av den psykiske biten. 

Jeg har forsøkt å være støttende og motiverende, men ikke mase eller presse han til noe. Jeg ser at han har smerter, og forstår frustrasjonen. 

Jeg jobber fullt og "kan ikke klage", derfor klager jeg litt her på KG. Jeg synes livet vårt har blitt så trist. Vi gjør aldri noe sammen lenger, for han orker ikke. Vi kan ikke gå ut og spise eller på kino. Han orker ikke besøk. Han orker ikke sex. Det blir mye sykdomssnakk. Jeg må gjøre alt hjemme, (takk og lov at vi ikke har barn.) Han er fryktelig lei seg over at det har blitt slik, og det er jeg også. 

Jeg er sliten og begynner egentlig å bli deprimert jeg også. 

Jeg vet ikke helt hva jeg spør om her, kanskje råd til å takle dette her? Noen som har vært i samme situasjon? 

Anonymkode: 7a89e...282

[AnonymBruker]

Kontakt pasientorganisasjonen.

Anonymkode: 90024...6a9

[AnonymBruker]

Du fortjener bedre ts ikke la mannen din sin sykdom kontrollere ditt liv han er virkelig ikke verdt det. 

Dump han og start på nytt med en ny mann.

Anonymkode: ad464...e75

[AnonymBruker]

Det er kanskje sant at dere ikke kan finne på noe sammen (men ikke nødvendigvis. Å leve med smerte er ikke å eksistere med smerte). Men det verken skal eller må dermed være slik at du ikke kan gjøre noe. Du må, både for egen del og hans del, dra ut og treffe venner, se familie, dra på kino, spise ute, gå på konsert og reise på ferie. For du er din manns partner. Ikke hans psykolog (som han må skaffe seg, sporenstreks!), pleier, lege eller hushjelp.

Og det bringer oss til neste steg: det er ikke mye arbeid å drifte et hus med to voksne i (å hevde det er arbeid i det hele er å overdrive). Men dersom din mann behøver hjelp til gjøremål eller egenpleie må dere søke om det hos kommunen. Du skal ikke være hjelpepleier bare fordi dere er samboere. Dersom han hadde behøvd hjelp om han bodde alene må dere be om det selv om dere altså er to. 

Og så må din mann vurdere om det virkelig er bedre å gjøre intet og dermed både ha vondter og ikke noe moro. Eller om det ikke er mer rasjonelt å ha vondter og moro. Selv om det kanskje gjør livskvaliteten fraværende noen dager etterpå. 

Anonymkode: d884c...384

[Melonas]

De fleste kommuner har et lavterskeltilbud for innbyggerne sine når det gjelder psykisk helsevern. Man trenger ikke innom lege for å bli henvist. Hvis ikke mannen din vil prøve det, kan du få deg en time selv. Hjelp til selvhjelp er ikke dumt. Søk på kommunens hjemmeside om det finnes et slikt tilbud der du bor. 

[AnonymBruker]

Hvorfor et han så opptatt av å komme tilbake til jobb? Er det en veldig spennende jobb?

Anonymkode: a3a80...7cf

[AnonymBruker]

Jeg er i mannen din sin situasjon. Det er ekstremt frustrerende å plutselig ikke klare å gjøre noe som helst. Ikke har man ork til å være sosial, og ikke får man jobbet. 

Jeg tenker dere må prøve å kommunisere rundt dette. Hvor mye klarer han? Kan man finne på noe i to timer en dag? Det er viktig for han også å ha noe positivt å se frem til i hverdagen og ikke bare tenke på smertene sine. Prøv å sortere ut hva som er viktig å få gjort av husarbeid og hva som kan vente. 

Anonymkode: ac41e...75d

[Anonymbruker***]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvorfor et han så opptatt av å komme tilbake til jobb? Er det en veldig spennende jobb?

Anonymkode: a3a80...7

Har du noen gang vært utenfor jobb eller utdanning over en lengre periode? Arbeid er en veldig stor del av vår identitet, og det er mye stigma rund det å være langtidsykemeldt eller ufør. Arbeid gir oss også noe å gå til hver dag, en rytme i hverdagen, en plass man får positiv tilbakemeldinger på det man gjør, en sosial arena. Og så mye mer. Dagene blir ofte lange og man føler som ts skriver seg ofte ubrukelig når man ikke har noe å gjøre på dagtid mens "alle andre er ute å bidrar til samfunnet". 

[AnonymBruker]

Søk om hjelp fra psykisk helseteam i kommunen, og bytt fastlege til en som tar psykisk uhelse på alvor. 

Anonymkode: 672eb...8c9

[AnonymBruker]

Huff TS, jeg forstår at det kan bli tungt. 

All ære til deg at du står ved ham og støtter hvor du kan. 

Klag her inne - vi kan vel ikke hjelpe deg, men vi kan ihvertfall prøve å motivere eller bare lytte 

Anonymkode: aeb45...087

[skreppamedleppa]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du fortjener bedre ts ikke la mannen din sin sykdom kontrollere ditt liv han er virkelig ikke verdt det. 

Dump han og start på nytt med en ny mann.

Anonymkode: ad464...e75

Så alle forhold med sykdom enten det er fysisk eller psykisk så er svaret å dumpe de på dag en.. En liten bump på livets landevei og forholdet er slutt? "I gode og onde dager" eller "in sickness and in health" betyr absolutt ingenting når det faktisk gjelder? Tragisk at en (om du mener dette på ramme alvor da vel å vite, noe det egentlig høres alt for dumt ut til at du gjør) tåler så lite før alt er over.. Da tenker jeg at du ikke tåler mye verken selv eller av andre i hverdagen din.

Til ts, Jeg tenker at det aller første kan kanskje være å bytte eller skrive seg på venteliste på en ny lege som evner å se mennesket i sin helhet ikke stykkevis og delt. Også er det absolutt innenfor å klage litt på kg innimellom, det kan gjøre mye å bare få guffen ut en plass 

[ElectricScum]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du fortjener bedre ts ikke la mannen din sin sykdom kontrollere ditt liv han er virkelig ikke verdt det. 

Dump han og start på nytt med en ny mann.

Anonymkode: ad464...e75

Artig KG-parodi.

[AnonymBruker]

Man lever bare en gang.. hvis det er så ille at det går ut over deg også, så burde du kanskje vurdere å gå videre? Evnt åpent forhold? 

Anonymkode: 28e12...d8d

[AnonymBruker]

Takk for mange gode råd, og for forståelse. 

Til dere som sier at jeg skal dumpe han, det er ikke et alternativ. Vi har vært sammen i mange år og er ikke ungdommer lenger. Jeg håper jo at han skal bli frisk igjen, det er bare vanskelig å takle denne situasjonen nå. 

TS

Anonymkode: 7a89e...282

[Enmanelskeråhate]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Hvorfor et han så opptatt av å komme tilbake til jobb? Er det en veldig spennende jobb?

Anonymkode: a3a80...7cf

😂😂

[Eplejuice123]

skreppamedleppa skrev (13 timer siden):

Så alle forhold med sykdom enten det er fysisk eller psykisk så er svaret å dumpe de på dag en.. En liten bump på livets landevei og forholdet er slutt? "I gode og onde dager" eller "in sickness and in health" betyr absolutt ingenting når det faktisk gjelder? Tragisk at en (om du mener dette på ramme alvor da vel å vite, noe det egentlig høres alt for dumt ut til at du gjør) tåler så lite før alt er over.. Da tenker jeg at du ikke tåler mye verken selv eller av andre i hverdagen din.

Til ts, Jeg tenker at det aller første kan kanskje være å bytte eller skrive seg på venteliste på en ny lege som evner å se mennesket i sin helhet ikke stykkevis og delt. Også er det absolutt innenfor å klage litt på kg innimellom, det kan gjøre mye å bare få guffen ut en plass 

Dessverre er kvinneguiden kjent for "dump han". 

[AnonymBruker]

https://www.parorendesenteret.no/hjem

Anonymkode: 90024...6a9

[AnonymBruker]

https://www.kognitiv.no/psykisk-helse/ulike-lidelser/kronisk-smerte/

Anonymkode: 90024...6a9

[Gjest AnomynBruker]

Han må vel på smerteklinikk og etterhvert på rehab for å få hodet på plass. 

Du må også ta grep. Du må gi deg litt faen. Ikke la hans tilstand gå inn på deg. Og kom deg ut av huset. 

Om han ikke makter å penetrere deg kan han kose med deg? Holde rundt deg og kanskje fingre/slikke litt om han har dagen? 

Hvor har han smerter? 

[Inwe]

Nå vet jeg ikke hvor sterke smerter din mann har, men pappa sliter med konstant smerte i rygg etter en skade for mange år siden. Da han skadet seg så han ble sykemeldt var jeg rundt 12 (i dag er jeg 33), så jeg kan ikke si jeg husker så mye av hva som ble gjort akkurat da. Han var iallefall fast bestemt på å komme seg ut i jobb, da han også følte seg ubrukelig uten jobb. Han fikk vite etter endel år at han mest sannsynlig ikke kunne jobbe igjen. Nok et nederlag og den optimistiske pappaen min begynte å bli litt mer pessimistisk. Særlig siden han hadde såpass med smerter at mye av hverdagen også ble påvirket, i stor grad.

Han opererte ryggen da jeg var rundt 20, ikke for å komme tilbake i jobb, men for å fungere i hverdagen. Der ble det komplikasjoner så de satt en nerve i klem. Noe som påvirker fordøyelsen og balansen hans. Da ble han veldig negativ til ALT. Jeg bodde ikke hjemme lengre, men husker mamma var helt fortvilet, til den grad at hun vurderte om ekteskapet fortsatt var verdt det. Da hadde de tross alt levd i dette i 8 år. (Det hadde selvsagt ikke vært negativt i alle de 8 årene, bare de gangene det kom nye nedturer. Livet var stort sett relativt normalt).

Pappa lever fortsatt i smerter, men trosser de så han kan leve et mer normalt liv. Han er ikke i jobb, han er i dag ufør. Han og mamma lever nå et liv der de gjør mye sammen. De reiser, drar på byturer med teater og restaurant og går turer i nabolaget. Det er litt tilpasset pappa i den grad at de ikke kan reise langt av gangen, da det blir for vondt for han å sitte lenge på et fly, da ville ha blitt utslått i mange dager etterpå. Så reisene er innenfor Europa. På grunn av balanse og rygg går han sakte, men det har hele familien tilpasset seg til når han er med, ikke noe problem. Han kan heller ikke gå alt for langt av gangen, så det blir pauser på vei til steder, men det finnes da alltid en servering så man kan ta en øl på veien Han blir også sliten etter han har gjort ting, da blir det ofte noen dager på sofaen etterpå. Det er jo heller ikke et stort problem. 

Det jeg vil frem til med dette innlegger er at din mann har "bare" hatt smertene i et halvt år. Da er det ikke rart han er deprimert og lei. Om de skulle vare livet ut er det fult mulig å leve et liv med opplevelser så lenge man tilpasser litt til den med smertene. For oss er det feks ikke noe problem at vi må stoppe 2 ganger om vi går fra Aker Brygge til Oslo S, da blir det endel av byturen!