Organdonasjon

[Nutmeg]

Jeg går rundt med donorkort og har informert mine nærmeste.

Jeg ser ingen god grunn for at jeg ikke skulle gjøre det.

[Gjest gjest1]

Har hatt donorkort i mange år allerede. Det er like selvsagt at jeg skal donere bort organene mine når jeg dør, som å gi førstehjelp ved en ulykke.

Har ingen argumenter imot heller. Hadde noen i min familie hatt bruk for en nyre eller beinmarg, hadde jeg ikke nølt med å gi fra meg det nødvendige der heller.

Har informert familie om dette, og blitt møtt med ulike reaksjoner. "Nei, uff. Må vi prate om dette nå? Du er jo så ung, og skal ikke dø enda". Blir litt provosert av det faktisk, for døden kan inntreffe når som helst. Bedre føre var enn etter snar.

Men familien vet det og har godtatt det, og det gir meg en ro å tenke på at når jeg dør så kan jeg hjelpe andre til å leve videre.

[Arkana]

Jeg har ikke donorkort, men mine nærmeste vet at jeg er for organdonasjon. Kommer nok ikke til å skaffe meg et donorkort heller, det er jo uansett nærmeste familie som bestemmer dette. De kan si nei selv om man har donorkort, den har egentlig ingenting å si. Så viktigere enn å gå rundt med en lapp i lommeboka er det å diskutere dette med de som faktisk har siste ordet, særlig om de er uenige, og gjøre det klart for dem hva man virkelig ønsker. Jeg kan ikke være blodgiver, så jeg er litt usikker på om jeg kan være organdonor også, men det finner de jo uansett ut hvis det skulle bli aktuelt.

Endret 24. oktober 2005 av Arkana

[Gjest Gjest]

Jeg ønsker ikke å være donor og har gitt beskjed om dette til mine nærmeste. Jeg har valgt dette ut fra eget syn på legevitenskapen og mennesket som rase. Jeg har ikke noe ønske om å forlenge andres liv når det naturlige utfallet er døden.

←

Blir kvalm...

Min mor hadde nyresvikt i 12 år, og gikk i dialyse i 2. Så ble hun reddet av en nyretransplantasjon.

Ikke teoretiser noe som tydeligvis bunner ut i egen bitterhet over et eller annet. Beklager, men så kvass har jeg rett til å bli.

[Gjest Trulselinemor]

Min samboer har nyresvikt og trenger en dag en ny nyre. Dersom nyren min passer, så er jeg villig til å legge meg under kniven for å redde hans liv.

Uansett så ville jeg ha vært organdonasjon.

[Sniglå]

Jeg har et donorkort, og mine rundt meg er informert at jeg er villig til å være organdonor.

Har ingen problemer med å tenke på at mine organer kan brukes til noe nyttig etter at jeg er død, jeg er jo død, hva skal jeg med en lunge da?!

Folk som ikke vil donere organene på grunn av at det er "guffent å tenke på" respekterer jeg, men jeg skjønner det helt ærlig ikke.

:smile:

[Gjest Gjest]

Min samboer har nyresvikt og trenger en dag en ny nyre. Dersom nyren min passer, så er jeg villig til å legge meg under kniven for å redde hans liv.

Uansett så ville jeg ha vært organdonasjon.

←

Sender deg masse gode tanker! Har vært gjennom det samme, min mor trengte ny nyre.

[Gjest Milah]

Nei, jeg har ikke donorkort, og jeg ønsker heller ikke å donere bort organene mine, når jeg dør! Dette er mine nærmeste fullstendig klar over!

[Fakse]

Jeg har ikke donorkort, men mine nærmeste vet at jeg er for organdonasjon. Kommer nok ikke til å skaffe meg et donorkort heller, det er jo uansett nærmeste familie som bestemmer dette. De kan si nei selv om man har donorkort, den har egentlig ingenting å si. Så viktigere enn å gå rundt med en lapp i lommeboka er det å diskutere dette med de som faktisk har siste ordet, særlig om de er uenige, og gjøre det klart for dem hva man virkelig ønsker. Jeg kan ikke være blodgiver, så jeg er litt usikker på om jeg kan være organdonor også, men det finner de jo uansett ut hvis det skulle bli aktuelt.

←

Jeg tror vitsen med donorkort er at helsepersonell kjapp skal vite at du er en mulig organdonor, og kjappt skal komme i kontakt med de som må ta avgjørelsen. På kortet skriver man navn og telefonnummer til sine nærmeste, sånn at de rette personene kan kontaktes. Når organer skal doneres haster det med å få godkjennelse og få utført transplantasjonen, så da kan tida som spares komme godt med.

Jeg går heller ikke med donorkort selv om jeg har snakket med både min mann og mine foreldre om at jeg ønsker å donere organer om det er aktuelt, men det er bare fordi jeg rett og slett ikke har somlet meg til å få tak i det. Skal ta meg selv i nakken nå!

[Gjest Gjest]

Blir kvalm...

Min mor hadde nyresvikt i 12 år, og gikk i dialyse i 2. Så ble hun reddet av en nyretransplantasjon.

Ikke teoretiser noe som tydeligvis bunner ut i egen bitterhet over et eller annet. Beklager, men så kvass har jeg rett til å bli.

←

Ja, du har all rett til å bli så kvass, men du har ingen rett til å fortelle meg hva jeg skal teorisere over. Bitterhet har ingen del i disse tankene mine. Det er mitt standpunkt jeg har lagt frem, og det skiller seg fra ditt. Det er alt.

[Gjest gjest1]

Jeg har ikke donorkort men har sagt ifra til mine nærmeste at jeg ønsker å donere organer hvis det skulle bli aktuelt.

[NullHull]

Jeg har også donorkort. Alle nærmeste er informert og samtykker. Den dagen jeg er død, er jeg....ja død! Og hvis min avslutning på livet kan bidra til starten på et nytt og forbedret liv for et annet menneske vil jeg gladelig bidra med det jeg kan. Hvem vet, det kan være meg som selv en dag blir sittende og vente på at noen kan gi meg et organ...

[Gjest Gjest1]

For meg er det en selvfølge å være donor dersom dette blir aktuelt. Jeg har venner som har fått et nytt liv etter transplantasjon, og det kan også bli aktuelt for meg selv i fremtiden, derfor blir det et naturlig valg. Når jeg hører at folk er negative til organdonasjon, blir jeg trist. Det er deres valg og det må jeg bare respektere, men jeg håper inderlig at det er gjennomtenkt. Jeg tror at de pårørende som har mistet en av sine kjære, og som sier ja til å donere organer dersom de blir spurt om det, i ettertid kan se det som noe meningsfylt i sorgen å ha vært med på å redde opptil 7 andre menneskeliv. De fleste av oss hadde vel ønsket at andre skulle gjort dette dersom det hadde dreid seg om oss selv eller en av våre kjære.

Derfor: informer dine nærmeste om ditt standpunkt, slik at de vet hvordan du selv stiller deg til et slikt spørsmål dersom det mot all formodning skulle bli aktuelt!

[Gjest Mrs. Potter]

Har ikke donorkort,men alle mine nærmeste vet at jeg ønsker å donere bort organene mine hvis det noen gang blir aktuelt.

Har en venn som står på venteliste for transplantasjon,og det å se hvordan livet hans og familien er har fått meg til å tenke mye på dette med donasjon.

Livet deres står på vent - finner de en donor så lever han.Hvis ikke dør han.

Kan ikke forestille meg hvor grusomt det må være.

Har også snakket med mine aller nærmeste(foreldre,samboer) om deres syn på dette.

Hvis det noen gang skulle skje noe med min familie,så vil det være så mye lettere hvis jeg vet hva det avdøde ønsket.

Det å må ta et valg om donasjon/ikke donasjon midt oppi det hele vet jeg ikke om jeg hadde klart.

Folk som ikke vil donere organene på grunn av at det er "guffent å tenke på" respekterer jeg, men jeg skjønner det helt ærlig ikke.

←

Ikke jeg heller...

Endret 25. oktober 2005 av Mrs. Potter

[Gjest gjest1]

Jeg regnet med innlegget ville skape debatt og vekke reaksjoner, og det er bra. Jeg respekterer at andre (de fleste) har et annet syn på dette en meg, og jeg forstår veldig godt tankegangen. Mitt standpunkt er tatt ut fra gjentatte og grundige tanker omkring temaet. Siden flere har kommentert innlegget, svarer jeg alle her:

- Nei, jeg har ikke ønsker om å forlenge livet til en ettåring med hjertefeil dersom det skjer ved organdonasjon. Jeg har en livsfilosofi som sier at mennesket som rase ikke er mye verdt, og at det i alle fall ikke er noen grunn til å forlenge liv mer enn nødvendig. Jeg finner tenkeren E.M Cioran veldig interessant på akkurat det feltet.

- Nei, jeg er ikke imot medisiner. I min verden er det ganske stor forskjell på medisin og transplantasjon. Ser du ikke denne forskjellen, ja, så har jeg rett og slett ikke tålmodighet til å ta diskusjonen videre med deg.

- Ja, hadde jeg selv stått i transplantasjonskø (eller hadde noen jeg elsker hatt behov for et organ for å leve) så hadde jeg sikkert begynt å tenke annerledes. Men det ville vært en tanke basert på egen egoisme (ønsket om å tilbrigne mer tid med mine kjære) fremfor den livsfilosofien jeg har. Det ville vært et ønske i konflikt med hva jeg tror på, og ville helt sikkert forvoldet meg mange problemer med hensyn til egen etikk og prinsipper.

←

Er du medlem av noen spesiell trosretning siden du tar et slikt standpunkt?

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er synd at vi ikke har et donor-register i Norge. Men det kortet er jo heller ikke noen dum ordning, selv om det egentlig ikke er vi, men våre pårørende, som bestemmer. Hjelper ikke uansett hvor mye jeg vil donere mine organ, dersom ikke min mann sier ja etter at jeg er død. Da blir det ingen donasjon.

Jeg har selvfølgelig informert mine nærmeste om at jeg ønsker å donere organ dersom det skulle bli akutelt. Jeg mistet et familiemedlem i transplantasjonskø... Min mann har ikke tatt noe standpunkt, men dersom det blir aktuelt, kommer jeg til å si ja etter hans død.

Det er jo ganske mange kriterier som skal bli oppfylt før en donasjon kan skje. For det første må man bli erklært hjernedød, ikke "helt død". Man må allerede ligge i hjerte/lungemaskin når man blir erklært hjernedød, dersom man dør på ulykkesstedet, kan ikke organene brukes etterpå. Organene kan ikke være døde før donasjonen. Dessuten må man dø på ett av noen få sykehus som driver med transplantasjoner og slikt, vet ikke hvor mange det er i Norge, men det blir i allefall ingen donasjon dersom man dør på lokalsykehuset...

[Lina]

jeg er organdonor, og stusser ikke på det i det heletatt, er jeg først død trenger jeg ikke hjerte, nyrer ol. da er det mer gledelig å redde andre mennesker som trenger et organ!

kollega av meg som omkom i bilulykke reddet 3 andre ved å være donor, en liten dødssyk jente fikk hjertet hans og dermed livet i gave...

[Arkana]

Jeg har et litt annet spørsmål som jeg tenkte på etter å ha lest innleggene her. Dere som er for organdonasjon, dersom en i deres familie/mannen deres skulle dø og dere visste at vedkommende ikke ønsket å donere organene sine, ville dere respektert det eller likevel sagt ja til legene?

[Gjest Chica]

Jeg har et litt annet spørsmål som jeg tenkte på etter å ha lest innleggene her. Dere som er for organdonasjon, dersom en i deres familie/mannen deres skulle dø og dere visste at vedkommende ikke ønsket å donere organene sine, ville dere respektert det eller likevel sagt ja til legene?

←

Jeg er for organdonasjon. Jeg ville respektert det. Men - mens personen var i live ville jeg nok prøvd å få vedkommende til å ville donere bort organene sine. Jeg kjenner en som står på venteliste og det gjør at jeg ser hvor viktig det er.

[Sniglå]

Jeg har et litt annet spørsmål som jeg tenkte på etter å ha lest innleggene her. Dere som er for organdonasjon, dersom en i deres familie/mannen deres skulle dø og dere visste at vedkommende ikke ønsket å donere organene sine, ville dere respektert det eller likevel sagt ja til legene?

←

Som jeg sa tidligere så respekterer jeg andre sin avgjørelse om å ikke donere organene sine, og dersom en av mine nærmeste skulle vært utsatt for en ulykke vil jeg selvfølgelig ikke sagt ja til legene. Da kunne jeg aldri levd med meg selv, det er jo tross alt en person som står meg nær, og å gjøre noe på tross av den personens ønsker blir helt feil i mine øyne.