Organdonasjon

[Gjest Gjest]

Noen som har gjort seg noen tanker om organdonasjon, eller kansje har tatt et standpunkt allerede? Prøver å veie for og imot her for å finne ut om jeg ikke skal skaffe meg et slikt donorkort (fåes på apoteket ikke sant?). Hvorfor skulle jeg IKKE gjøre dette lurer jeg på? Noen som har noen pluss/minus å komme med?

[Apple-]

Jeg er organdonor. Jeg har absolutt ingen argumenter mot det, hva skulle det være? Jeg vil jo være død når de skjærer ut det de trenger...

Min mor har forøvrig gitt klar beskjed om at hun IKKE ønsker å gi bort organene sine etter sin død, noe jeg syns er veldig trist.

Hvis jeg kan være med på å redde et eller flere liv etter at mitt selv er over, hvorfor i all verden skal jeg ikke det?

Her var det ikke mye hjelp å få, beklager...

Endret 24. oktober 2005 av Apple-

[Gjest Gjest]

Det er det jeg lurer på også. Hvorfor ikke liksom?

[Gjest vimse]

Hei!

Jeg har hatt donorkort i flere år, og alle rundt meg er informert om hva jeg ønsker. Jeg ser ikke noe problem i det, synes det er godt å vite at jeg kan hjelpe noen andre når jeg ikke er mer. Min søster ønsker ikke å donere sine organer, hun orker ikke tanken på at noen skal kutte i kroppen hennes, synd, men jeg aksepterer hennes valg, og ville aldri gått i mot dette hvis det skulle være aktuelt noen gang.

Det som mange ganger kan være problemet med donorer er at den som ønsker å være donor ikke har avklart dette godt nok med sine nærmeste, og det kan være vanskelig for de nærmeste å stå der og ta et slikt valg. Derfor er det viktig med åpenhet omkring dette området, slik at alle vet hva du vil.

[Gjest Gjest]

Jeg ønsker ikke å være donor og har gitt beskjed om dette til mine nærmeste. Jeg har valgt dette ut fra eget syn på legevitenskapen og mennesket som rase. Jeg har ikke noe ønske om å forlenge andres liv når det naturlige utfallet er døden.

[Leanne]

Jeg ønsker ikke å være donor og har gitt beskjed om dette til mine nærmeste. Jeg har valgt dette ut fra eget syn på legevitenskapen og mennesket som rase. Jeg har ikke noe ønske om å forlenge andres liv når det naturlige utfallet er døden.

←

Hva med en 1 åring med hjertefeil... har du ikke ønske om å forlenge det barnets liv.... Jeg synes absolutt alle burde stille som donor, hvis man fikk en sykdom som gjorde at man ville dø i løpet av kort tid, med mindre man fikk et nytt organ. Da ville man selv også håpe på at andre donerte bort sine organer.... Selv om vi alle må dø en gang, kan vi jo prøve å forskyve det litt...

[aline]

jeg har donorkort og har sagt ifra til mine nærmeste om at jeg har tatt dette valget.

jeg ser ingen grunn til at ingen skal kunne bruke evt brukbare organer fra min kropp når jeg er død.

at vi har kommet dithen at vi kan redde mennesker som på "naturens vis" hadde dødd, ser jeg ikke på som noe negativt, langt i fra. Kan noen reddes ved å bruke mine organer, og dermed få ett bedre eller ett lengre liv, be my guest.

[tuji]

Jeg ønsker ikke å være donor og har gitt beskjed om dette til mine nærmeste. Jeg har valgt dette ut fra eget syn på legevitenskapen og mennesket som rase. Jeg har ikke noe ønske om å forlenge andres liv når det naturlige utfallet er døden.

←

Er du mot medisiner også da? Skal man la være å utføre førstehjelp hvis man er først på et skadested? Vil du ikke ringe legen hvis noen fikk et hjerteinfarkt rett foran deg?

[Iceglow]

Jeg er litt til og fra.

Jeg ønsker det selv, men jeg ser det kan bli en stor belastning for to av mine nærmeste. For de blir det en ekstra belastning å vite at jeg skal demonteres etter min død. Dette er noe jeg vil ta hensyn til.

Pga at organdonasjon nesten utelukkende er mulig ved svært brå død (ulykke, drap, selvmord), så kan jeg forstå at den belastningen for de kan bli stor.

For midt eget vedkommende er det og et par ting som gjør at jeg har tenkt ganske grundig gjennom dette:

En betingelse jeg har for at jeg godtar organdonasjon er at det kun er hjerte, lunge, nyrer, lever, øyne, og bukspyttkjertel som er aktuelt å donere. Det skal og utelukkende være til andre mennesker, og ikke forskning. Dette er så vidt jeg klarer å forstå slik regelverket er i dag, men jeg tar mine forbehold i tilfelle endring.

Livmor og eggstokker er det snakk om at kan bli donert i nær fremtid, dette er uaktuelt for meg å være med i. Unntaket her KAN være livmor, om det er noen jeg kjenner. Egg er under alle omstendigheter uaktuelt. Skal jeg få et genetisk barn, så skal det være når jeg selv lever, og i utgangspunktet er i stand til å ta hånd om barnet.

Donering til forskning er og uaktuelt pga at det forgår så mye uetisk forskning som jeg ikke vil bidra til. Hadde det vært mulig for meg å hatt god kontroll over hvilken type forskning mine organer gikk til, så hadde jeg vurdert det.

Så konklusjonen er:

Jeg har snakket om det med mine nærmeste, og jeg vet ikke hva som eventuelt kommer til å skje etter min død. Jeg ønsker ikke å “tvinge” de til å godta at jeg skal skjæres opp.

[Gjest Gjest]

Jeg er for organdonasjon, når jeg dør har jeg ikke bruk for delene mine selv likevel. Dette standpunktet har jeg alltid hatt, men det har blitt forsterket at av min far står på venteliste for transplantasjon.

[Gjest Gjest]

Jeg ønsker ikke å være donor og har gitt beskjed om dette til mine nærmeste. Jeg har valgt dette ut fra eget syn på legevitenskapen og mennesket som rase. Jeg har ikke noe ønske om å forlenge andres liv når det naturlige utfallet er døden.

←

Hadde du selv stått i transplantasjonskø så vedder jeg på at du hadde tenkt annerledes.

[Janove]

Eg ska iallfall donera vekk stemmebandet mit. Eg unna folk min sangstema itte eg e dau!

[tuji]

Jeg har alltid tenkt at jeg ikke vil være donor. Jeg har ikke noen særlig god begrunnelse, jeg synes bare det er vanskelig å tenke på at noen skal skjære i meg og ta ut deler av meg når jeg er død, akkurat som jeg var et stykke kjøtt (selv om det faktisk er det man er).

Etter at jeg fikk barn har jeg tenkt at jeg ville gitt organer til mine egne barn hvis vi rent hypotetisk skulle havne i en ulykke samtidig. Så tenker jeg igjen...tenk om det er noen andres barn som trenger organene mine. Tenk på deres foreldre. Burde ikke jeg hjelpe hvis jeg kan? I så fall; hva er forskjellen på å hjelpe et barn som trenger det og å hjelpe en voksen?

Jeg skjønner med fornuften at jeg bør være for organdonasjon - men for meg er det lang vei derfra til å faktisk gå og skaffe meg det kortet.

[aline]

Jeg har ikke noen særlig god begrunnelse, jeg synes bare det er vanskelig å tenke på at noen skal skjære i meg og ta ut deler av meg når jeg er død, akkurat som jeg var et stykke kjøtt (selv om det faktisk er det man er).

←

jeg føler meg faktisk mindre som "bare ett stykke kjøtt" nettop fordi jeg er organdonator jeg.

tanken på at jeg kan redde noen med min fysiske "meg", istedenfor at kroppen min "bare" skal graves ned eller brennes (og glemmes, da det vel er annet en det fysiske man minnes og holder fast på når noen en er glad i dør?), så kan livsviktige organer gi liv til andre mennesker!

deler av meg, kan kanskje gjøre så ett annet menneske lever, uten det organet ville kanskje vedkommende dødd!

DET synes jeg føles ganske spesiellt.

[Gjest Gjest]

Hva med en 1 åring med hjertefeil... har du ikke ønske om å forlenge det barnets liv.... Jeg synes absolutt alle burde stille som donor, hvis man fikk en sykdom som gjorde at man ville dø i løpet av kort tid, med mindre man fikk et nytt organ. Da ville man selv også håpe på at andre donerte bort sine organer.... Selv om vi alle må dø en gang, kan vi jo prøve å forskyve det litt...

←

Jeg regnet med innlegget ville skape debatt og vekke reaksjoner, og det er bra. Jeg respekterer at andre (de fleste) har et annet syn på dette en meg, og jeg forstår veldig godt tankegangen. Mitt standpunkt er tatt ut fra gjentatte og grundige tanker omkring temaet. Siden flere har kommentert innlegget, svarer jeg alle her:

- Nei, jeg har ikke ønsker om å forlenge livet til en ettåring med hjertefeil dersom det skjer ved organdonasjon. Jeg har en livsfilosofi som sier at mennesket som rase ikke er mye verdt, og at det i alle fall ikke er noen grunn til å forlenge liv mer enn nødvendig. Jeg finner tenkeren E.M Cioran veldig interessant på akkurat det feltet.

- Nei, jeg er ikke imot medisiner. I min verden er det ganske stor forskjell på medisin og transplantasjon. Ser du ikke denne forskjellen, ja, så har jeg rett og slett ikke tålmodighet til å ta diskusjonen videre med deg.

- Ja, hadde jeg selv stått i transplantasjonskø (eller hadde noen jeg elsker hatt behov for et organ for å leve) så hadde jeg sikkert begynt å tenke annerledes. Men det ville vært en tanke basert på egen egoisme (ønsket om å tilbrigne mer tid med mine kjære) fremfor den livsfilosofien jeg har. Det ville vært et ønske i konflikt med hva jeg tror på, og ville helt sikkert forvoldet meg mange problemer med hensyn til egen etikk og prinsipper.

[Gjest Gjest]

Ja dette skal jeg finne ut mer av. Om jeg kan redde liv etter min død så er det bare bra.

Jeg må få skjerpet meg, så jeg får gitt blod også! Flere som kanskje er med på den?

Om kroppen min kan bli brukt til forskning så hvorfor ikke, det ut av forskning vi får vitenskapen vi har.

Fikk levert noen vise ord.

Tenk på alt hysteriet rundt giftslanger har skapt, slanger har blitt ryddet manisk ut. Uten at man har tenkt på at mye av medisinene vi har kommer fra akkurat giftige arter i naturen.

[Gjest gjesta]

Eg har donorkort og har informert alle mine nermaste om at eg vil bli donor om det skjer nåke med meg.

som fleire har sagt, vi trenge jo ikkje organa etter døden.

etter det eg har lest fjerna dei kun organa, og syr til og med sammen snittet etterpå.. det syns eg gjer det litt bedre og, for en ligge ikkje der "maltraktert" (fann ikkje et bedre ord...)på en måte...

[Felixa]

Jeg har donorkort og informert mine nærmeste om det. Har aldri tenkt tanken at det er ekkelt at noen skjærer i meg etter jeg er død, da er jeg død og kjenner ingenting. Jeg vil jo kunne hjelpe andre mennesker, hva er bedre enn det?

[Gjest Virvel]

Det ligger et donorkort i min lommebok også. Jeg er allerede blodgiver og registrert benmargsdonor, så det med organdonasjon er i grunnen ikke noe spørsmål for meg. Hvis jeg dør på en slik måte at deler av meg kan gi andre et nytt liv, så er det bare å forsyne seg. For meg er det en selvfølge, men jeg har full forståelse og respekt for at ikke alle føler det slik. :icon_smile:

[Gjest Violetta]

Jeg har ikke donorkort, men det er kun sløvhet fra min side som gjør det. Skal gjøre noe med det i morgen, denne diskusjonen har avgjort det.

Jeg tror at etter at vi er død er vi enten helt borte, eller så er det bare kroppen som er fysisk tilbake. Og er det noen som kan bruke den til noe fornuftig da ser jeg ikke problemet. Sånn har jeg det med ting jeg har eid som jeg ikke lenger har bruk for også, om andre kan bruke det gir jeg det bort til trengende.