Kan forhold der den ene har barn bli bra for begge?

[AnonymBruker]

Hei. Prøver meg på en tråd her, da jeg føler det er vanskelig å snakke med venner om situasjonen.

Jeg er en kvinne i tidlig 40 årene som har en kjæreste som er i midten av 40 årene. Han har vært skilt et par år og har to tenåringer, jeg har ingen barn (og har aldri ønsket det.) Vi har kjent hverandre 1 års tid. Mor gikk da hun traff en annen mann.

Barna har slitt endel med skilsmissen, og at mor har ny samboer og at de da har fått nye stesøsken å forholde seg til. Begge sliter nok i den situasjonen, i tillegg til at den ene har ADD. Dette gjør at barna periodevis bor mer hos far (de har egentlig 50/50), og at det er mye styr og krangling, både med barna og mellom mor og far. Siden barna har tatt den nye livssituasjonen ganske tungt, har vi valgt å ligge lavt med forholdet og de eneste de vet er at far har en «venninne». Jeg har intet stort behov for å bli kjent med de nå, eller ha en «stemor» rolle, men kanskje at man en gang  i fremtiden har rollen som «pappas kjæreste». Vi ser begge for oss å være særboere i mange år uansett. 

Det at det stadig er krangling og endring av samvær går selvfølgelig utover tiden vi får sammen, og også kvaliteten på den. Siden barna er såpass store og opptatt med venner, fritidsaktiviteter osv. så sees vi noen timer 1-2 ganger i uken når barna er hos han. (Men aldri overnatting etc.). Også prøver vi å sees litt mer + overnattinger når barna er hos mor. (Men nå har de ikke vært der siden jul..). All konflikten går jo også utover humøret hans, så føler jeg er mye megler/hobbypsykolog, så ligger vi sammen også drar han hjem… 

Det er en snill, fin og empatisk mann, men jeg kjenner så veldig på å komme i siste rekke og at jeg ikke kan/tør å fortelle han om mine behov da det allerede er så mange som drar i han.. Jeg vet at om jeg hadde sagt jeg trengte mer tid med han, hadde jeg nok fått det men da ville han fått enda mer utfordringer med barn og ex..  Jeg er en ganske selvstendig kvinne og har hobbyer og stort nettverk, så det er ikke direkte problematisk å ikke se han alt for mye, men føler heller ikke at forholdet kommer noe videre og at det er vanskelig å utvikle dypere følelser slik ting er nå.

Selv føler jeg at jeg kommer inn i forholdet med «lite» bagasje, avklart forhold til exen og kun et kjæledyr.. Mens han har med seg et godstog og som aldri vil bli borte. Hvordan klarer folk å få forhold med dine, mine og våre til å fungere? Skal jeg kreve mer plass? Skal man bare holde ut i 5 år til, til barna forhåpentligvis flytter ut? Skal jeg bare ta med hunden min og gå?? Så usikker, føler på mange områder han er min sjelevenn. Jeg visste etter første date at dette er mannen jeg vil bli gammel med. Men ikke på bekostning av meg selv. Jeg har alltid sørger for at jeg har det bra, mens nå kjenner jeg på en sårhet og tristhet jeg aldri har gjort før. 

Noen oppmuntrende ord eller råd?

Anonymkode: 15650...732

[AnonymBruker]

Ikke helt lignende situasjon, men kjenner meg litt igjen. Jeg forsøker å tenke at dersom dette er sjelevennen, da er han vel verdt å vente på. Om du uansett ikke tenker å få barn med han, så har det vel ingen utløpsdato og så opptatt som gan er med konflikten mellom eks og barn, så går han vel ikke noe sted for å finne seg noen annen heller. 
Du får leve ditt gode liv, nyte de stundene du får med han, men sett deg en tidsfrist, om feks ett år, da skal du ha sett forbedring (og det håper jeg det har blitt for barnas del også). 

Anonymkode: 34b24...b29

[AnonymBruker]

Hvordan skal det bli noen fremdrift når du ikke vil treffe barna hans eller involvere deg i hverdagen hans?

Anonymkode: 94c17...60d