Deltagelse i menigheten, måler hvor nære venner man er

[AnonymBruker]

Vi har vært del av et kristent felleskap nå i noen år. Meg og min familie er ofte med pga sosialt og felleskap, men jeg er også med pga det bibelske. Vi bruker samme skolekrets og sees gjevnlig i andre sammenhenger også. Vi damene i menigheten har også egne kvelder sammen. Vi har hatt det tøft som familie, og har hatt mye glede av disse menneskene. Vi har vært bevisst på å si ifra hvor vi står bibelsk, for å unngå konflikt. 

Siste halvåret har vi hatt det veldig hektisk som familie, vi har hatt både nye jobber og sykdom som har tatt tiden. Min mann har hatt det spesielt hektisk, og ikke fått møtt hverken egne venner eller venner i menigheten særlig mye, mye pga. studier. Mannen min er ikke kristen, men ønsker delta på det sosiale med dem som venner. Middager,  kaffebesøk osv. 

Igår snakket jeg med en venninne som også er med i denne gjengen. Hun sa: "sees vel til helgen?", og tok det som en selvfølge at vi skulle komme.          Mannen til min nærmeste venninne i menigheten skal feire bursdag. Folk som er kommet inn i gjengen etter oss er invitert, men vi er ikke.

Jeg spurte venninne min hvorfor vi ikke fikk komme, eller har hørt om dette selskapet. Fikk som svar: " Per er jo ikke nærmeste venn med Ole, akkuratt nå? Per har jo ikke møtt Ole så mye dette halvåret".

Jeg kjenner dette var veldig ugress og vurderer å melde meg helt ut. Måles vennskap i hvor mye man treffes? Har ikke ekte venner respekt for at andre har hektiske perioder. De har ikke tatt direkte kontakt med min mann. Synes det tyder på at man MÅ være kristen for å være nærmeste. 

Hva mener dere om dette?

 

Anonymkode: a7480...d3e

[AnonymBruker]

Ugress = ugreit.

Anonymkode: a7480...d3e

[AnonymBruker]

Hei! Jeg kjenner meg veldig igjen i dette. Vi falt utenfor vennegjeng pga jeg ble syk. Er også i er kristent miljø. Jeg har vært så skuffet og lei meg over det jeg trodde var mine venner. 

Men -! Det er mye jeg kunne skrevet, men jeg sluttet å strebe for å bli inkludert og godkjent av den gamle gjengen. Nå har det dukket opp nye, ekte venner (i samme kristne miljø). Dette er venner som er der uansett, som er glad i oss selvom livet er hektisk, selvom jeg er syk og selvom vi ikke alltid orker å ses så ofte. Så: ikke brenn broer, men vær åpen for andre og nye vennskap. 

Anonymkode: 59831...5ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vi har vært del av et kristent felleskap nå i noen år. Meg og min familie er ofte med pga sosialt og felleskap, men jeg er også med pga det bibelske. Vi bruker samme skolekrets og sees gjevnlig i andre sammenhenger også. Vi damene i menigheten har også egne kvelder sammen. Vi har hatt det tøft som familie, og har hatt mye glede av disse menneskene. Vi har vært bevisst på å si ifra hvor vi står bibelsk, for å unngå konflikt. 

Siste halvåret har vi hatt det veldig hektisk som familie, vi har hatt både nye jobber og sykdom som har tatt tiden. Min mann har hatt det spesielt hektisk, og ikke fått møtt hverken egne venner eller venner i menigheten særlig mye, mye pga. studier. Mannen min er ikke kristen, men ønsker delta på det sosiale med dem som venner. Middager,  kaffebesøk osv. 

Igår snakket jeg med en venninne som også er med i denne gjengen. Hun sa: "sees vel til helgen?", og tok det som en selvfølge at vi skulle komme.          Mannen til min nærmeste venninne i menigheten skal feire bursdag. Folk som er kommet inn i gjengen etter oss er invitert, men vi er ikke.

Jeg spurte venninne min hvorfor vi ikke fikk komme, eller har hørt om dette selskapet. Fikk som svar: " Per er jo ikke nærmeste venn med Ole, akkuratt nå? Per har jo ikke møtt Ole så mye dette halvåret".

Jeg kjenner dette var veldig ugress og vurderer å melde meg helt ut. Måles vennskap i hvor mye man treffes? Har ikke ekte venner respekt for at andre har hektiske perioder. De har ikke tatt direkte kontakt med min mann. Synes det tyder på at man MÅ være kristen for å være nærmeste. 

Hva mener dere om dette?

 

Anonymkode: a7480...d3e

Jeg opplevde noe tilsvarende, at det var graden av tilstedeværelse og tilhørighet i menigheten som betød noe.
Det ironiske var at det var de yngste av de voksne (de under 35) som tenkte mest på dette skillet mellom nye/gamle-frelste/ikke-frelste..  De godt voksne medlemmene var mest imøtekommende, tolerante, og inkluderende.

Blant de unge voksne var det graden av tilhørighet som var viktig.
De som var født inn i menigheten hadde høyest rang, og så var hierarkiet satt ut i fra det.

 

Anonymkode: b5c28...069

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg opplevde noe tilsvarende, at det var graden av tilstedeværelse og tilhørighet i menigheten som betød noe.
Det ironiske var at det var de yngste av de voksne (de under 35) som tenkte mest på dette skillet mellom nye/gamle-frelste/ikke-frelste..  De godt voksne medlemmene var mest imøtekommende, tolerante, og inkluderende.

Blant de unge voksne var det graden av tilhørighet som var viktig.
De som var født inn i menigheten hadde høyest rang, og så var hierarkiet satt ut i fra det.

 

Anonymkode: b5c28...069

Jeg har opplevd dette også. Jeg fikk ikke være med på alle ting i menigheten fordi jeg måtte lære mer først , lære meg å be høyt osv.

Anonymkode: a7480...d3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har opplevd dette også. Jeg fikk ikke være med på alle ting i menigheten fordi jeg måtte lære mer først , lære meg å be høyt osv.

Anonymkode: a7480...d3e

Å huff da, det var en eksludering jeg ikke har hørt om før.  Men at jeg måtte "lære" før jeg fortjente deres hjelp og støtte fikk jeg også høre.

Selv opplevde jeg å bli skjøvet ut i kulden da en "bortkommet sønn" kom tilbake til menigheten.  Han var født inn i menigheten, og hadde foreldrene sine der.

Jeg kjente litt til ham fra før i og med at han var en kollega av min mor, og vi hadde snakket overflatisk noen ganger, men vi var ikke venner.  På den tiden jeg ble kjent med ham var det absolutt ingenting ved oppførselen hans tilsa at han var oppvokst i et kristent miljø.  Blant annet festet han ekstremt mye.

Da han kom tilbake til menigheten oppførte han seg ikke helt bra mot meg, nektet å ta nei for et nei i fylla,, og fulgte etter meg da jeg flyttet for å komme bort fra ham. 

Da var det veldig viktig for "vennene" mine å få frem at jeg var en fristerinne som lokket ham bort fra Gud.  De sa indirekte at det var min feil at han kom drita hjem til meg mens foreldrene mine var på jobb, og var voldelig mot meg fordi jeg avviste ham.

Det skjedde mye etter dette også, men det går jeg ikke i detalj om, men da jeg ba om hjelp fra menigheten fikk jeg beskjed om at han var en "tilbakevendt sønn" som som behøvde deres støtte, at han var født inn i menigheten, og var viktigere for dem enn jeg var.
Jeg hadde mye å lære før jeg var en fullverdig del av menigheten.

Anonymkode: b5c28...069

[AnonymBruker]

Dette har jo ingenting med menigheten å gjøre, men forholdet mellom to voksne menn. Er disset to mennene kun venner pga at du er venninne med konen? Eller er de selvstendige venner? For øvrig må folk få lov å invitere hvem de vil i bursdag, det er ikke barneskolen der man er pålagt å invitere alle man kjenner. Selv om jeg har det travelt og ikke har møtt folk på en stund så kommuniserer vi jo, over tlf, snap, messenger ect. Hvis det har vært tilnærmet tyst fra deres side i et halvt år så kan jo de like godt tro dere har fadet dem ut. 

Anonymkode: ba8ca...255

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dette har jo ingenting med menigheten å gjøre, men forholdet mellom to voksne menn. Er disset to mennene kun venner pga at du er venninne med konen? Eller er de selvstendige venner? For øvrig må folk få lov å invitere hvem de vil i bursdag, det er ikke barneskolen der man er pålagt å invitere alle man kjenner. Selv om jeg har det travelt og ikke har møtt folk på en stund så kommuniserer vi jo, over tlf, snap, messenger ect. Hvis det har vært tilnærmet tyst fra deres side i et halvt år så kan jo de like godt tro dere har fadet dem ut. 

Anonymkode: ba8ca...255

Neida vi har bedt og prøvd. Vi har forklart hvorfor vi ikke så ofte kan komme på ting i felleskapet. 

De møtes alene også ja.

Anonymkode: a7480...d3e

[AnonymBruker]

Jeg har også hørt tilsvarende fra folk jeg kjenner som har vært i kristne miljøer. Du er kjempevelkommen når du investerer masse tid og energi, men med en gang man ikke prioriterer dem like mye blir man snudd ryggen til. Altså et veldig tydelig skille.

En manipulativ uskreven regel virker det som.

Anonymkode: ec326...697

[AnonymBruker]

Grusomme folk. Tror menigheter tiltrekkes av narsisister og det som verre er…

Anonymkode: 83161...aee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg opplevde noe tilsvarende, at det var graden av tilstedeværelse og tilhørighet i menigheten som betød noe.
Det ironiske var at det var de yngste av de voksne (de under 35) som tenkte mest på dette skillet mellom nye/gamle-frelste/ikke-frelste..  De godt voksne medlemmene var mest imøtekommende, tolerante, og inkluderende.

Blant de unge voksne var det graden av tilhørighet som var viktig.
De som var født inn i menigheten hadde høyest rang, og så var hierarkiet satt ut i fra det.

 

Anonymkode: b5c28...069

Det er min erfaring også. 

Anonymkode: 823f8...27c

[AnonymBruker]

Det er veldig synd da.

Anonymkode: a7480...d3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Grusomme folk. Tror menigheter tiltrekkes av narsisister og det som verre er…

Anonymkode: 83161...aee

Der er mulig, men det er også noen fantastiske folk i kristne miljøer. 

Anonymkode: 59831...5ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Der er mulig, men det er også noen fantastiske folk i kristne miljøer. 

Anonymkode: 59831...5ba

Ja absolutt. 

Anonymkode: a7480...d3e

[AnonymBruker]

Det er forskjell på folk og forskjell på miljøer, også kristne..

Anonymkode: 48498...92c

[Påkrevd]

Mange eksempler her bekrefter egentlig det inntrykket jeg har av miljøer der det er kristendommen (og andre religioner) som har ført dem sammen. Virker ofte som det er mer nesten-kjærlighet enn nestekjærlighet. 

Dette er mine generelle observasjoner/inntrykk. Trenger ikke eksempler på gode vennskap blant kristne. Jeg skjønner jo at det også eksisterer.

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd det samme i mer karismatiske menigheter som misjonskirken, pinsebevegelsen osv. men ikke i den norske kirke eller adventiskirken. Dette har jeg også hørt fra mange andre som har vært i disse menighetene. Alt ligger på det overfladiske. Har vært innom flere steder før jeg fant min plass. 

Anonymkode: 33ce4...21a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har opplevd det samme i mer karismatiske menigheter som misjonskirken, pinsebevegelsen osv. men ikke i den norske kirke eller adventiskirken. Dette har jeg også hørt fra mange andre som har vært i disse menighetene. Alt ligger på det overfladiske. Har vært innom flere steder før jeg fant min plass. 

Anonymkode: 33ce4...21a

Stemmer. 

Anonymkode: 823f8...27c

[AnonymBruker]

Jeg hadde heller ikke invitert en venn som nærmest har forsvunnet fra vennskapet så lenge. Hadde ikke ønsket å plage noen som er så opptatt heller.

Anonymkode: a43be...67a

[Merlin]

Historiene her er typisk for mange menigheter, spesielt innen pinsekarismatiske miljøer.  Enten er du med eller så er du ikke med.  Mange har familien, nettverket og alle vennene sine i miljøet, den som bryter ut blir stående alene.  Utgitt en del bøker om usunne religiøse miljøer de senere år. Sist boken til Per Søetorp :  Kommer ikke far mer, der han tar oppgjør med seg selv etter nesten 40 år som forkynner innen pinsebevegelsen.   Viktig å ha venner utenfor slike miljøer også.