Hvordan komme over å bli forlatt for noen andre?

[AnonymBruker]

Min eks og jeg var sammen i mange år, men da vi fikk en baby som gråt mye merket jeg store endringer på han. Han var utslitt, og ga hele forholdet opp. Når ting omsider ble bedre, cirka da vårt barn ble et år ville han ut av forholdet. Han hadde møtt ei ny. Jeg satt igjen sønderknust med en ettåring som han ikke tok særlig ansvar for. Jeg gikk en liten stund til psykolog, men det er ingen hemmelighet at dette fortsatt gnagde på meg i lang tid.

Nå er det kjent at de skal ha barn, og jeg kjenner jeg nok en gang blitt slått i bakken av sorg. Jeg har også vanvittig mange vonde tanker om dem, og fremdeles mareritt. Er det noen som har tips til hvordan jeg best kan mestre dette? Nå går også sorgen på at vårt barn kanskje blir enda mer tilsidesatt, siden han ikke virker til å bry seg så mye.

Anonymkode: 1dede...49a

[AnonymBruker]

Det tar tid slikt svik. Det beste er at du konsentrerer deg om deg selv. Du må slutte å følge med på dem. Bra du går til psykolog. Bygg deg selv opp og en dag blir alt dette lettere. Forstår det er vondt.

Anonymkode: 1b285...e90

[AnonymBruker]

Ikke følg med på hva de gjør på sosiale medier. Blokk dem hvis det er det som må til. Ha minimal kontakt med dem, unntaket er hvis faren ønsker kontakt med barnet. Du må prøve å tenke på barnet ditt og deg selv. Den type sorg tar tid dessverre. Utrolig vondt å høre, men prøv å bruk tiden din på ting du liker å gjøre. Hold deg i aktivitet også. Det hjelper masse, tro meg.

Anonymkode: 7cefc...12c

[Gjest AnomynBruker]

Dette var veldig trist å lese TS. Virkelig. 

Jeg vet ikke annet enn at du må ta tiden til hjelp. Det er nok ingen enkel løsning her. 

Men ta deg tid til å sørge. Men sett kanskje en tidsfrist. F.eks ett år. Og så må du prøve å komme deg videre. 

Når sorgen er mer håndterbar vet du bedre hva du skal gjøre for å få et godt liv for deg og ditt barn. 

Så får du bare følge de vanlige råda for folk som er veldig lei seg: næringsrik mat, nok søvn, friskluft og litt fysisk aktivitet. Og litt sosialisering. 

Og du har lov til å være sint. Jeg tror det kan være sunt. Men pass deg for bitterhet. 

Mareritt vil du ha ei stund fremover. Du har blitt utsatt for ei stor påkjenning. 

Så ta deg tid, og kjenn på følelsene dine. 

Tiden vil døyve sårene, stort sett. 

Stor digital klem til deg❤️

Endret 10. februar 2022 av AnomynBruker

[AnonymBruker]

Man blir sliten av sorg. Det tapper all energi. Min eks ble sammen med venninne bak min rygg. Heldigvis ingen barn i bildet. Tok meg 5 år før jeg begynte å  se lys i tunnelen. Nå har det gått 9 år siden og ennå så er jeg ikke interessert i å si hei en gang,når jeg møter på dem . Oppsøker aldri plasser der jeg vet dem er. Blir ikke utmattet av å se de lengre. Det har gått over til at jeg ikke liker dem. Vil ikke ha noe med de å gjøre. Føler en forakt og avsky av å se dem. De første årene kjente jeg på en fortvilelse og en kvalme og ville bare vekk når jeg så dem.

Du må prøv å unngå dem for de spiser opp deg og din selvtillit. Du skulle hatt en ny mann som stod der for deg og barnet ditt. Spent på hvordan din eks takler å bli pappa igjen. Stikker han om 1 år der å?

Husk du er verdifull! Vurdert å flytte så du slipper en del ubehag med å møte dem?

Blokker dem på sosiale medier. Be venner om å aldri fortelle deg noe som handler om de to.

Håper det går bra med deg.

Anonymkode: 6e3c6...610

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Min eks og jeg var sammen i mange år, men da vi fikk en baby som gråt mye merket jeg store endringer på han. Han var utslitt, og ga hele forholdet opp. Når ting omsider ble bedre, cirka da vårt barn ble et år ville han ut av forholdet. Han hadde møtt ei ny. Jeg satt igjen sønderknust med en ettåring som han ikke tok særlig ansvar for. Jeg gikk en liten stund til psykolog, men det er ingen hemmelighet at dette fortsatt gnagde på meg i lang tid.

Nå er det kjent at de skal ha barn, og jeg kjenner jeg nok en gang blitt slått i bakken av sorg. Jeg har også vanvittig mange vonde tanker om dem, og fremdeles mareritt. Er det noen som har tips til hvordan jeg best kan mestre dette? Nå går også sorgen på at vårt barn kanskje blir enda mer tilsidesatt, siden han ikke virker til å bry seg så mye.

Anonymkode: 1dede...49a

Du kan vertfall tenke det at mennesket endrer seg ikke . Så han kommer nok til å svikte henne på lik linje han sviktet deg. Noen tåler ikke motgang og hverdager . Han er nok en av dem . Fokuser på at du har kommet så langt som du har . Du slipper å være med noen som har svik som en av sine personlighetstrekk . Bygg opp deg selv å prøv å se på deg selv som heldig , som slapp å leve hele livet med en sånn mann. Han kommer til å svikte å såre mange på sin ferd . Beskytt deg selv og barnet mot dette , å gjør ting som er hyggelig og oppbyggende for dere . God klem ❤️

[AnonymBruker]

Du har ikke mistet han. Du har mistet det du trodde han var. Du har mistet det livet du hadde forestilt deg med han. Men du kan heldigvis finne dette med noen andre. Det er derfor vi kan finne kjærlighet om igjen. For det handler egentlig ikke om personene, men det vi danner sammen med dem.

Store klemmer! Jeg vet det er en kjempetøff prosess å stå i, men om du er bevisst på tankene dine så kan du snart få det mye bedre. Det vil gå opp og ned, men det vil gå over ❤️

Anonymkode: 8ae1f...a98

[AnonymBruker]

Åh💔 Så vondt  Så utrolig upålitelig han var, sviktet deg da du var mest sårbar. Det sier mye om han, du var vel minst like sliten du. Det er jo unntakstilstand etter at man har fått et barn, med mindre det er vold o.l. inne i bildet så er det en uting å ta store avgjørelser for forholdet. 

Forstår godt at du har vondt på ditt barns vegne også. Hvordan er det med familien på den siden, inkluderer de ditt barn?

Anonymkode: 7b789...1ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Du har ikke mistet han. Du har mistet det du trodde han var. Du har mistet det livet du hadde forestilt deg med han. Men du kan heldigvis finne dette med noen andre. Det er derfor vi kan finne kjærlighet om igjen. For det handler egentlig ikke om personene, men det vi danner sammen med dem.

Store klemmer! Jeg vet det er en kjempetøff prosess å stå i, men om du er bevisst på tankene dine så kan du snart få det mye bedre. Det vil gå opp og ned, men det vil gå over ❤️

Anonymkode: 8ae1f...a98

Godt poeng! Han viste sitt sanne ansikt, en mann man ikke kan stole på når livet gir en prøvelser.

Anonymkode: 7b789...1ab

[AnonymBruker]

Det har nok mye med at du føler deg veldig sviktet når du var på det mest sårbare. 

Å få barn er tøft for et forhold og en veldig stor påkjenning på oss kvinner i tillegg. Å ha gått gravid i 9 mnd, født og så ammet er en ekstrem påkjenning på godt og ondt. Det er ikke for ingenting at så mange kvinner får depresjoner i denne perioden. 

Så sviket hans er formidabelt og gjort på en tid hvor du var ekstremt sårbar som menneske. Det er selvfølgelig veldig tøft p komme over. 

Jeg tror ihvertfall at du må erkjenne det, men si til deg selv at det ikke skal ødelegge deg. Du må rett og slett tilgi tror jeg. Han var umoden og ikke klar. Klarte ikke å stå i stormen når dere trengte han som mest. Svak som ga dere opp og valgte minste motstands vei. Du har vært tøff og du klarer også å komme deg over dette. Ikke la deg selv bli bitter. 

Du vil på sikt møte en mye bedre mann som kan være der også i motstand. Du kan møte større livskriser i livet på sikt så vær glad for at han viste denne siden nå. 

Mulig han ikke vil takle dette nå heller, men denne gangen blir det så pinlig å gå ut av det at han blir i det. Hvem vet, du er ihvertfall heldig som slipper han. 

Anonymkode: ada08...ebe

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Min eks og jeg var sammen i mange år, men da vi fikk en baby som gråt mye merket jeg store endringer på han. Han var utslitt, og ga hele forholdet opp. Når ting omsider ble bedre, cirka da vårt barn ble et år ville han ut av forholdet. Han hadde møtt ei ny. Jeg satt igjen sønderknust med en ettåring som han ikke tok særlig ansvar for. Jeg gikk en liten stund til psykolog, men det er ingen hemmelighet at dette fortsatt gnagde på meg i lang tid.

Nå er det kjent at de skal ha barn, og jeg kjenner jeg nok en gang blitt slått i bakken av sorg. Jeg har også vanvittig mange vonde tanker om dem, og fremdeles mareritt. Er det noen som har tips til hvordan jeg best kan mestre dette? Nå går også sorgen på at vårt barn kanskje blir enda mer tilsidesatt, siden han ikke virker til å bry seg så mye.

Anonymkode: 1dede...49a

Hvorfor bryr du deg om hva som skjer i livet til eksen din etter at dere har gjort det slutt? Hvorfor bruker du energi på det? Hvorfor har du ikke fokus på ditt eget liv istedet? Dette er jo en klassisk kvinnefelle med overtenking og følsomhet. 

Anonymkode: cc866...015

[AnonymBruker]

Så utrolig kjipt!

Jeg ville blokkert ham fra alle sosiale medier så du slipper se bilder osv. 

Som noen andre her sier så vil nok dette gjenta seg før eller siden med nytt barn, men - det blir for pinlig for begge parter å innrømme det. Om det ikke er hylende baby, så krevende toddler osv.

Du fikk dessverre barn med en mann som ikke tåler motstand. 

Anonymkode: c42f1...fe0