Hvordan kan jeg "glemme" at jeg vil ha barn?

[Holly Hobbie]

Skal ikke begynne aa proeve foer om over et aar. Men jeg vil saa gjerne begynne NAA, men etter maaaange samtaler med min mann har jeg forstaatt at det er uaktuelt. Saa jeg burde bare avfinne meg med det. Er jo bare 26 (snart 27) og har (forhaapentlig) tiden foran meg - hadde vaert litt annerledes om jeg var 35++ Uansett, jeg faar ikke tanken ut av hodet og det opptar meg veldig! Jeg blir nesten litt deppa av det. Ser smaa barn og gravide mager over alt og er saa misunnelig! 1 aar gaar jo fort, men jeg orker ikke aa gaa og tenke paa dette...det er saa lite produktivt....

Noen som er i lignende situasjon?

[Felicity]

Hei Popelka.

Jeg var i samme sitvasjon i aug. i fjor. Jeg hadde tatt ut spiralen og ønsket å begynne å prøve da. Men min samboer var ikke klar for det da i det hele tatt så jeg begynte med p-piller igjen.

Og i mars fortalte mine nære venninner at de hadde sluttet på p-pilla og samme måneden kom beskjeden at noen ventet barn. Jeg blei skikkelig lei meg, men min samboer var ikke helt klar enda. Det tok faktisk en graviditet til, før han forandret mening. Så i mai sluttet jeg på pilla og nå i sap. klaffet det Nå er det altså 5 i vennegjengen som er gravide

Fos oss så måtte flere av kompisene hans fått en gravid kjæreste for at min samboer skulle forandre mening. Og det var utrlolig tøft siden det har alltid vært meg som har snakket om barn og vært meg som alle andre regnet med kom til å få barn først.

Håper kanskje han forandrer mening om noen av vennene deres venter barn eller så får du nevne det med litt mellom rom for hver gang Er alt klart for dere, så kan du jo si hvorfor ikke prøve nå. Det kan ta lang tid før man kan bli gravid.... Iallefall slutte med prev og håppe av i svingen til han er helt klar....

Lykke til

klem

[Holly Hobbie]

Det med at andre har barn er ikke noe argument for ham, dessverre. Han har inntrykk at det er mest mas og slit, fra det kollegene hans med barn forteller ham. Men han vil ha barn, men vil utsette det en stund fordi han sier han trives saa godt med slik vi har det naa. Naa er vi jo frie til aa gjoere hva vi vil...

Han mener jeg maa kunne nyte denne fasen av livet foer vi begynner aa proeve...joda, jeg synes vi har det kjempebra sammen, men jeg tror det blir enda bedre med en baby! Ja, sikkert mer slitsomt ogsaa...men det oppveier ikke gleden, tror jeg!

Gratulerer med graviditeten, om jeg ikke har sagt det foer!

[tuji]

Jeg skjønner deg - og jeg skjønner hva mannen din tenker, tror jeg.

Jeg ville tatt nok en prat til med ham og finne ut hvorfor han vil vente. Er det noe spesielt han gjerne vil gjøre før han får barn? Eller vil han bare leve litt "vanlig" en stund til?

Det er et stort skritt å få barn, og livet blir ikke helt sånn som det var. Noe blir mer tungvint, og man må ofre litt. Man kan ikke bare stikke på byen hver kveld.

Men man får mye også! Hvis mannen din hadde visst om alt det fine som venter, ville han ikke nølt et sekund, det er jeg sikker på. Men han kjenner bare til det livet dere lever nå, og det som er ukjent er alltid litt skummelt.

Man føler seg aldri helt klar for å få barn, det passer aldri perfekt. Av og til må man hoppe i det, og så ser man at det går bra.

Da jeg var gravid, kunne jeg plutselig få øyeblikk da jeg var i tvil om jeg var i stand til å passe på et barn. Nå også, når jenta er et år, tenker jeg av og til på alt ansvaret jeg har og alt som ligger foran oss. Jeg har kommet frem til at jo, det et stort ansvar, og vi kommer til å møte utfordringer, men man kan rett og slett ikke ta alt inn over seg på en gang. Jeg orker ikke å grue meg til trassalderen, tenårene og alt det der. Det kommer når det kommer.

Kanskje mannen din trenger å høre det fra den synsvinkelen?

Jeg kjenner ikke dere, og vet ikke hvordan diskusjonen dere i mellom har vært. Dette var mine tanker om saken. Jeg ønsker dere lykke til!

[Felicity]

takk og lykke til

[Gjest Gjest]

Det nytter nok ikke å "glemme det"... Det er bare en ting for deg å gjøre; holde ut!!

Det fine med å bare ha et års tid igjen er at du virkelig kan begynne å "telle ned". Du kan begynne å legge planer for både gravid-tiden og barseltiden og barnerom osv osv.

Heldiggris!! Jeg har ca 2 1/2 år igjen å telle ned til tidspunktet vi har "forhandlet fram", jeg..

Jeg tenker jo på det i alle slike "barnesammenhenger", men jeg prøver å fokusere på de tingene jeg vil "rekke" før barn.. Fokusere på å få jobberfaring, på dra på backpackertur ol.

Og tenk på andre "ettårsperioder".. hvor fort de har gått.. Plutselig er "prøvestartdagen" der.. Akkurat som at bryllupsdagen "plutselig" var der.. selv om den nettopp hadde vært "en evighet til"..

Tro meg; et år klarer du fint!! Prøv å husk at du her heldig som faktisk har startdatoen så innenfor rekkevidde..

[Holly Hobbie]

Takk for koselige svar, alle sammen! Det varmer en kald hoestdag! Og mannen min har lovet meg at vi skal kose oss i kveld og gi meg masse klemmer siden jeg er litt lei meg i dag!

Det er nok sant at tiden gaar fort! Bare ikke akkurat i dag...

[Gjest ¤Escada¤]

Ikke kjekt å se på andre som blir gravide og får barn... når en selv også vil... Og så ha en mann som ikke føler seg moden for d.... Har en selv nemmlig... og synes dette er forferdelig frustrende.... LIker liksom ik når det er ting eg ik rår over og har en som stritter imot.... Selv om d kanskje er litt egoistisk å tenke sånn... så er d jo ik noe videre morsomt.... Men det er vel ingen annen vei utenom å vente til mannfolka er klar og...

[Pi@]

Ikke kjekt å se på andre som blir gravide og får barn... når en selv også vil... Og så ha en mann som ikke føler seg moden for d....   Har en selv nemmlig... og synes dette er forferdelig frustrende.... LIker liksom ik når det er ting eg ik rår over og har en som stritter imot.... Selv om d kanskje er litt egoistisk å tenke sånn... så er d jo ik noe videre morsomt....   Men det er vel ingen annen vei utenom å vente til mannfolka er klar og...

←

Henger meg på her jeg. Jeg skjønner så altfor godt hvordan du har det Popelka, men vi har ikke så mye annet å gjøre enn å holde ut å vente. Av og til kjennes det ut som det tyngste og vanskeligste i hele verden, men tenk hvor fantastisk det blir den dagen begge er klare og prøvinga kan begynne.

[Lourdes]

Det går nok ikke an å glemme det. Ikke permanent hvertfall.

Jeg klarer ikke å glemme det. Men jeg må også vente. Jeg synes alltid at høsten er da jeg savner det mest faktisk. Når jeg har mye annet på gang og ikke har PMS klarer jeg å dempe savnet. Men så snart jeg ser nusselig baby saker eller det er ting rundt meg som minner meg på barn, så er savnet der igjen.

En av mine beste venninner fortalte faktisk nylig at hun skulle slutte på pillen. Jeg er kjempe glad på hennes vegne og gleder meg veldig til at hun blir gravid. Hun har jo alt klart; gift, jobb, bil og stort totalrenovert hus. Jeg skulle selvsagt ønske at det var meg, men jeg er faktisk ikke misunnelig. Jeg bare gleder meg masse!

Kanskje jeg får blitt med på neste "kull" .

Uansett, bruk vente-tiden til å nyte livet.

Kanskje hjelper det å gjør typiske "vi-har-ikke-barn"-ting? Reise bort på storby-ferier med "shopping og champagne" i helgene for eksempel.

Jeg vet hvor kjipt det er å vente, så beklager at jeg ikke har bedre tips.. Bare vit at det er mange i samme båt som deg

[Gjest Gjest]

Det er godt å høre en som har det omtrent som meg.. Men du er da i hvert fall gift! Jeg har grått hver kveld etter at jeg har lagt meg de siste to ukene fordi jeg drømmer så sterkt om å få barn. Alt ligger til rette for det. Det eneste som kunne få meg til å legge drømmen på is var om kjæresten min fridde til meg og vi skulle gifte oss til neste år. Men han vil verken det ene eller andre ennå.

Venninnekvelder er ikke morsomme lenger, for enten er de nygift eller nyforlovet eller gravid for første eller annen gang. Jeg gleder meg veldig på deres vegne, men samtidig er det som om de vrir en kniv rundt i meg hver gang de åpner munnen.

Jeg er så sjalu på venninnene mine. Det tøffeste er egentlig at jeg mister kontakten med dem siden jeg ikke har barn. De vil heller være sammen med andre som også har små barn, og jeg kan ikke delta ordentlig i samtalene deres når jeg er den eneste hver gang som ikke har barn...

Flere jeg kjenner har strevd lenge med å bli gravide, og jeg har ikke engang forsøkt! Skrekken sitter i meg for at jeg også skal slite så lenge som dem når min samboer endelig en dag blir klar for barn.

Jeg klarer ikke å ha sex med kjæresten min lenger fordi hensikten er borte for meg. Det er skikkelig ille, jeg vet det.. Det er jo så godt å ha sex med han, men helt forferdelig etterpå siden jeg ønsker så sterkt at han skal kunne gå "ordentlig" inni meg,,,

[Arkana]

Jeg vil bare si meg litt enig med mannen din i at dere bør ha litt tid alene sammen først. Straks man har fått barn kan man ikke snu, da er det gjort. Dere vil aldri få tiden alene igjen etter det, og jeg tror det er verdifullt og fint å ha noen år sammen bare dere to. Jeg og samboeren min har vært sammen 6½ år og det tar nok enda to år til før det blir barn, og jeg tenker at det i grunnen er veldig fint og jeg setter veldig pris på alt vi kan gjøre nå som vi ikke kan gjøre med barn. Senest for noen dager siden kom vi sent hjem begge to og bare slengte oss i sofaen og lå og døste og jeg tenkte da at hadde vi hatt noen småbarn kunne vi ikke gjort dette, da måtte vi laget middag og tenkt på sengetid og slikt. Foreldrene mine var gift i 9 år før de fikk barn, de tok høy utdannelse, bodde et år i Afrika og mange år i England og har ofte sagt til meg at de er enige i vårt valg om å vente litt med barn. De har aldri angret på at de ventet, selv om alle rundt dem fikk barn mye tidligere. For tiden uten barn kan man aldri få tilbake. Hver må jo gjøre som det passer dem. Men når dere to likevel skal vente litt kan du jo prøve å glede deg over og nyte å bare være deg og mannen en stund til.

[Gjest Miss.Chanel]

Blir man noengang klar?

vi var ikke klare, men det skjedde da, og iløpet av de 9 mnd ble vi veldig klare!

nå VIL jeg ha en til!!!, har ikke snakket om det med mannen, men sa jeg hadde eggeløsning og han nektet ikke å kose, så det tar jeg som grønt lys da!

ellers blir vel menn aldri klare, en vet jo egentlig ikke i det hele tatt hva en går til! men klar blir han vel den dagen magen begynner å vokse på deg! og når babyen kommer.

[Gjest Gjest]

Blir man noengang klar?

JA!!

I årevis var jeg alt annet enn klar... Snakket om at jeg kanskje aldri skulle få barn.. Så begynte jeg å tenke at jeg kanskje skulle få noen om maaaange år.. Og så om en stund..

Og nå vil jeg ha nå!!

(men nå må jeg vente på mannen osv)

Altså kan man bli klar uten å bli gravid først.. så det så

[Holly Hobbie]

Jeg foeler meg baade klar og ikke-klar, jeg...det hele er jo litt skummelt, egentlig - noe nytt og uutforsket! Men jeg er noksaa klar til aa hoppe i det!

Noe merkelig skjedde forresten i gaar kveld...akkurat i det jeg har sagt at jeg har tenkt aa slutte aa snakke saa mye om aa begynne aa proeve, saa sier plutselig sier mannen min at han skjoenner godt at jeg vil ha barn naa...og at han kan komme til aa forandre mening ganske snart! Men jeg har ikke spurt ham noe mer...watch this space!

[alicante]

Å, jeg vet så urolig godt hvordan du har det. Og jeg vet at det kan være vondt - kjempevondt. Noen ganger kan det virke som om alle rundt en er gravide eller med småbarn.

Jeg har en samboer som ikke er sikker på om han vil ha barn i det hele tatt, og jeg må si at det er en vanskelig situasjon å være i også. Jeg vet at han er mannen i mitt liv, og det er ham jeg vil ha barn sammen med og bli gammel med - men allikevel føler jeg at jeg må ta hele forholdet opp til vurdering. Skal jeg fortsette å være sammen med ham og "risikere" å forbli barnløs (og dermed også risikere å bli gammel og bitter fordi jeg aldri fikk barn), eller skal jeg gjøre det slutt med ham og satse på å finne noen der ute som er like god som ham og som vil ha barn med meg? Det føles umenneskelig å skulle velge, eller tenke tanken på å velge.

Men på den annen side tror jeg at det er viktig å huske å leve her og nå. Akkurat nå - i dag - er det ingenting jeg kan gjøre med denne saken, og det som kommer det kommer. Jeg ender som regel opp med tanken på at siden jeg ikke kan påvirke framtida, så må jeg bare godta at den kommer som den gjør - og det er opp til hver enkelt å gjøre hva man vil ut av det. Og jeg velger å leve - å kose meg sammen med min kjære.

Og jeg må jo si at det ser forholdsvis lyst ut for deg da, spesielt etter den siste kommentaren du fikk fra mannen din Lykke til videre med ventingen i alle fall!

[Holly Hobbie]

Jeg er klar over at jeg egentlig er ganske heldig. Han VIL jo ha barn, og sa senest i gaar kveld at naar vi foerst proever, da skal vi virkelig proeve saa godt vi kan helt til vi faar det til!

Men han holder fast paa datoen: min bursdag i 2007. Litt av en stabeis, han mannen min...

[Gjest Gjest]

Men han holder fast paa datoen: min bursdag i 2007.

Så gøy..! Da kan vi nok bli "samprøvere". Vi satser på å begynne etter min bursdag i 2007 også, dvs på april (rett etter 27 årsdagen for mitt vedkommende)

[Holly Hobbie]

hvem er du da, gjest?

[Gjest Gjest]

Aurora Vaniljesaus heter jeg.. Har et "innloggingsproblem" med at jeg faller ut hver gang jeg skal skrive et innlegg.. "vi får tru de blir likar... om et par uker..." (sier nettverksansvarlig)