Barn redd for å snakke forran klassen - calling alle som liker å presentere!

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn i 1.klasse som synes det er veldig ubehagelig når han må stå forran klassen å fortelle ting. Han sier det er skummelt og gruer seg til de timene han vet de må gjøre det i.

Jeg får helt panikk av tanken selv og mitt værste mareritt er å måtte holde en tale eller presentere noe på jobb. Jeg har bevist valgt en jobb hvor jeg slipper å måtte gjøre slike ting.

Så jeg vet jo ikke hva jeg skal si og gjøre for at sønnen min skal bli trygg på dette selv! 
Dere som liker å presentere ting, holde taler, skuespillere osv HVA kan jeg gjøre for sønnen min og hvordan kan vi evt trene for at han skal slippe å måtte grue seg så mye som jeg har gjort til alle slike opplevelser opp igjennom? 

Anonymkode: 5a556...386

[AnonymBruker]

1.klasse? Da øver de vel på dette på skolen, rekke opp handa og si noe, lese høyt, lese/snakke kun til lærer, til "læringspartner"(den du sitter ved siden av), fortelle fra leksa, fortelle noe annet, vise fram det man har gjort til sidemann. De har da ikke større presentasjoner foran hele klassen så tidlig?

Snakk med lærer. Det er ikke sikkert gutten din synes det er like ubehagelig som du synes, og det kan hende han er helt vanlig når det gjelder dette, de øver jo på det (fortelle ting), fordi det er noe de må kunne og tørre. Veldig mange syns det er litt utrygt. Fra det og til å få panikk ved tanken og velge yrke etter det er det veldig veldig langt.

Men: barneteater er helt topp slik. Meld han på kulturskolen, det er improvisasjon og lek, ikke forestillinger og framføringer som er fokus i det hele tatt, men det å bruke kropp og stemme og tørre. Min datter hadde stor hjelp av det. 

Anonymkode: a4956...126

[AnonymBruker]

Helt vanlig at dette er ubehaglig for små barn, og også for voksne.

Anonymkode: ba4e7...a3c

[AnonymBruker]

Hmmm, jeg vet ikke helt om jeg har noen gode råd når det gjelder såpass små barn. Men det er helt vanlig å synes det er ekkelt å presentere noe. De fleste synes jo det, også blir man tryggere når man har fått øvd seg på det. Det er veldig få som ikke har noen hemninger på den fronten og synes det bare er gøy! 

Det som kan hjelpe er jo hvis man har øvd på forhånd og føler at man kan det man skal presentere. Også er det viktig å skape rom for å feile tenker jeg. At det går bra om det ikke er perfekt. 

Anonymkode: 0f73d...acb

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen! Jeg grua meg så mye til fremføring av f. eks prosjektarbeid at jeg ikke lærte noe underveis. Klarte ikke følge med da medelever presenterte heller. 

Han må øve, over mange år! Øve foran speiler hjemme også. Det er veldig viktig at han ikke slipper unna, sånn at det blir enda vanskeligere. Man må over kneika.

Jeg er nå lærer, vært det i 15 år. Ikke noe problem å snakke nå😂

Anonymkode: ce5c9...363

[AnonymBruker]

Jeg liker det ikke naturlig, men har vent meg til det. Jeg kunne ønske jeg hadde blitt litt mer utfordret som barn, for da tror jeg utfordringene hadde blitt mindre under videregående/studietiden.

Hjemme hos oss øver vi på å snakke høyt foran andre i uformelle familiesettinger. Vi har ofte «taler» i familiemiddager, hvor man kan plinge på glasset og f.eks. fortelle en vits foran hele bordet. Dette gjør alle barna i storfamilien. Det går også an å oppfordre til å fremføre dukketeater, danselek, eller annen lek som går ut på å vise seg frem for andre i en trygg setting. 

For egen del var nøkkelen til å overkomme scenefrykten veldig grundige forberedelser. Hvis jeg klarte å pugge det første jeg skulle si, gikk som regel resten ganske bra. 
 

Anonymkode: a10b9...6f9

[AnonymBruker]

Snakk med han om at de aller fleste synes det er ekkelt, men at det er viktig å øve på. Litt som å øve på å spise *noe sunt han ikke liker, eller ikke likte som barn*

Snakk også med han om at de andre som regel er mer opptatt av hva de selv skal si.

Prøv å spørre hva han konkret er redd for, og sette ord på det. Ikke bagatellisere det, men spør om han kan se dette på de andre. Hva han tenker hvis andre gjør de tingene han er redd for.

Og hvis det ikke er noe konkret, bare en følelse, så vet dere at det da vil bli bedre med øvelse. Og da kan dere trene på det. Presentere for hverandre. Ha i "lekse" å svare på noe i timen, og kjenne etter om det går litt lettere etterhvert.

Men altså - det viktigste er å vite at man av og til må trene på litt ubehagelig ting, så lenge man skjønner hvorfor det er viktig. Og dette er jo viktig for å kunne ha alle muligheter på skolen fremover og som voksen.

Anonymkode: 9ab06...dd5

[AnonymBruker]

Jeg hater det! Og mobbing på skole har nok spilt inn. Jeg fryktet jeg ikke var god nok, og fikk høre det også. 

I dag har jeg en jobb med mye presentasjoner, både små og foredrag. Det går bedre. 

Det eneste som hjelper er øving.. 

Så dere kan øve dere hjemme, du også.. Jeg kommer i hvert fall til å gjøre det med mine. Mine foreldre hadde ingen anelse om at jeg hatet det, og hjalp ikke med fremføringer. Jeg endte mye å unngå det

 

Anonymkode: 56022...6fa

[AnonymBruker]

Det er en sånn ting at jo mer man gjør det, jo lettere blir det. 

Anonymkode: 033dc...332

[AnonymBruker]

Øve, øve, øve. 
 

I barnehagen som min datter gikk i, begynte de siste året med å øve på dette. Hun har ingen problemer med å snakke høyt i klassen eller å ha presentasjon. 
 

Jeg hata selv presentasjoner. Men har endt opp som lærer og har plutselig ingen problemer med å stå foran i klasserommet 😂

Anonymkode: 872c6...3e6

[AnonymBruker]

Det er så viktig å øve på dette, veldig bra at du søker råd. Dette er kanskje noe man kan velge bort i arbeidslivet, men ikke når man går på skolen. Hverken barneskole, ungdomskole eller videregående. 

Det jeg sier til mine barn (og meg selv) er å late som du ikke syns det er ubehagelig. Fake it till you make it💪🏼

Anonymkode: 95c6f...1d2

[AnonymBruker]

Jeg har alltid drevet med teater osv, og for meg er en muntlig fremføring litt som å spille skuespill. Så selv om jeg er litt sjenert, har muntlige fremføringer aldri vært et problem. Jeg ser på teksten min som et manus, og når jeg står foran alle spiller jeg liksom litt skuespill    I tillegg er det en vanesak som man må øve på. Øv gjerne på det hjemme! La ham fortelle ting til dere og lat som dere er i klasserommet, med masse ros og oppmuntring. 

(Men å melde barn på teater og kulturskole hvis barnet i utg.pkt ikke har lyst- neeej, dropp det (hilsen barneteater-lærer som har vært borti "jeg bare sender ungen min hit så får jeg litt fred og ro") Får aller mest utav det hvis barnet selv har lyst, da kan barnet imidlertid blomstre skikkelig) 

Anonymkode: f50d5...98e