Er dette normal oppførsel eller har han narssistiske trekk?

[AnonymBruker]

Etter 17 års samliv og 2 barn som nærmer seg tenårene har det begynt å gå opp for meg at min partner har narssistiske trekk. Eller har han ikke det?

Det er en sjokkerende erkjennelse som jeg kjenner at jeg må jobbe med for å forstå omfanget av. Jeg er ingen naiv person, nærmere litt skeptisk og ser på meg selv som oppegående og reflektert. Allikevel ser det nå ut som jeg har blitt lurt eller at visse ting i forholdet har vært så subtilt at jeg ikke har klart å se klart. Jeg kommer selv fra et vanskelig hjem og er ikke vokst opp med gode rollemodeller og det er mulig det er her det har skortet og derfor jeg ikke har sett det før. 

Han er sjarmerende og godt likt, en god pappa som følger opp barna sine. Raus, generøs og har et godt lynne. Han er svært glad i alenetid og å dyrke jobb og hobbyer som han har brukt mye tid på og derfor har jeg også fått en del alenetid og han har virket generøs. Så sånn sett har han ikke vært veldig ille å bo med. Men og dette er et stort MEN jeg ser nå at jeg sammen med han har blitt til en annen person. Jeg liker ikke lenger den jeg er sammen med han. 

I utgangspunktet er jeg en svært avslappet person, men etter at vi fikk barn har han lesset alt av ansvar over på meg. Han følger opp, men jeg har ordnet alt. Gjennom årene har han på en passiv agressiv måte gjort seg selv "ubruktelig" på å følge de opp. Glemmer, får ikke med seg hva de skal osv slik at jeg har måtte gå inn å ta kontroll slik at barna blir fulgt opp. Etterhvert har dette blitt bedre da barna også tar større ansvar selv. Min datter trenger en viktig medisin, men denne husker han bare sporadisk. Han husker alt kun sporadisk. Det blir til at jeg ofte må minne han på ting og så blir han irritert fordi jeg minner han på det. Så uansett så blir det feil.

Han har ingen interesse for meg og mitt liv. Inntill for et par år siden viste han ikke hva jeg jobbet med, men han har lært seg det da jeg tror han har blitt spurt av andre og det har vært flaut for han. Når barna var mindre har jeg prøvd å nå inn til han, men jeg avfeies med at jeg maser, "alle damer er sånn" og at jeg dramatiserer. Han validerer aldri mine følelser. Jeg overdriver alltid. Han spør meg så og si om ingenting. 

Han sier aldri unnskyld. Hvis jeg konfronterer han med noe har han endt opp med å dra på hytta eller fylla med venner og kommer ikke tilbake før etter et par dager. Da er det min skyld fordi jeg konfronterte han på feil tidspunkt eller lignende. Når han kommer hjem er han såpass frynsete og fyllesyk at jeg ofte får en unnskyldning hvis jeg presser på, men den kommer aldri av seg selv. 

Han straffer på en veldig subtil måte med å bli svært passiv. Det er nesten så jeg tror han er "dement", men har etterhvert skjønt at det er bevisst fra hans side. Det henger ikke på greip i forhold til at han driver eget firma og fremstår så fjern på hjemmebane. Nesten så han spiller dum. Jeg merker at jeg har svært vanskelig å forklare adferden hans fordi den er så ullen. Men både jeg og barna føler at han ofte rører i gryta og lager drama. Går saktere når vi har dårlig tid og gjør sånn at jeg ofte blir stressa. Dette har også begynt å gå utover barna i den form at de nå legger merke til det.

Jeg har også i det siste lagt merke til at han ikke hører etter hva andre sier, han er kun opptatt av hva han selv skal si slik at noe av hva han sier virker malplassert. Spesielt legger jeg merke til det når vi møter andre foreldre. Han vet også svært lite om sine venner og venners partnere selv om det har skjedd viktige hendelser klarer han ikke å gjengi de. Jeg tror rett og slett han ikke hører etter. Han kan ytterst få navn på barnas venner og aner ikke hvilken klasse de går i eller hva lærerne heter. 

Det siste er at han kun snakker om seg selv, sine fremtidsdrømmer som det er svært mange av. Han har til en viss grad noe grandiost bilde av seg selv i forhold til jobb og at ingen andre kan det han kan osv. 

Han skryter aldri av meg og hvis jeg spør han om mine egenskaper, gjorde det for et par dager siden fikk jeg høre at jeg var god til å rydde i huset og flink til å lage mat. Jeg har også hatt en "knekk" for jeg skrev til han at jeg hadde det svært vanskelig og trengte støtte, da fikk jeg tilbake at vi kunne snakke om det når jeg kom hjem, men han tok det aldri opp eller har spurt meg. Jeg fortalte han også for 5 år siden at jeg ikke elsket han lenger, han har heller ikke lurt på hvordan det gikk med det. Men han tok seg noe sammen etter dette. Han er generelt lite observant på meg. Har vel aldri fått en spørsmål om jeg er sur, trist eller lignende. Husker at jeg i starten av forholdet kunne gråte (det er ikke normalt for meg) og begynner å lure på om det var for å få oppmerksomhet fra min side. At et eller annet skurret og at det var årsaken. 

Han er en alfahann og har høy libido, men han er ikke interessert i å tilfredstille meg noe særlig. Ingen skal fortelle han hvordan han skal  ha sex for det vet han best selv. 

Er jeg helt på jordet her? er dette vanlig for den vanlige mann? 


 

Anonymkode: cb133...29e

[AnonymBruker]

Nei. Ikke i det heletatt. 

Anonymkode: 8e77f...1dd

[AnonymBruker]

Jeg har en narsissistisk mor, og hvis hun blir konfrontert så kommer det absolutt ikke noe unnskyld. Hun blir i stedet ekstremt sint og beskylder den som konfronterer henne med å være alt hun selv er uten at hun forstår det selv (f.eks at hun kan kalle folk for manipulerende når hun er den som manipulerer). Så på det punktet høres han ikke ut som en narsissist. 

Jeg tenker uansett at det ikke har noen hensikt å psykoanalysere han. Det høres ikke ut som dere har det greit uansett hvilken diagnose han eventuell skulle ha.

Anonymkode: 19780...3d9

[Odine]

Har han alltid vært sånn? Enig at det ikke er vits i å analysere. Eventuelt gått i terapi ? Virker som det kan være eneste veien og gå dersom du ønsker en forandring. 

[AnonymBruker]

Jeg syns dette minner om han jeg er i forhold med, har vært slutt mange ganger, på og av.  Jeg har lest og lest og tror min type er enten psykopat eller narsistist.  Han er utrolig sjarmerende  i beg.  Det var derfor jeg falt for han, sier alt det andre vil høre. Folk tenker han er såå fantastisk, snill og kul osv. Meeen så kommer det frem at han tror høyt om seg selv, han har urealistiske forventninger , både til andre og hva han selv skal klare. Tror han er best og alle andre som ikke er som han er idioter.  Snakker ned de fleste mennesker, er rasist. Har ingen empati med dyr eller mennesker, bryr seg ikke. Er super stolt , iskald og hard.   Lyger og  er ekspert i fremstilende seg selv i et godt lys, ligger alltid skylden på andre .Kan ikke inrømme feil. Er utrolig frustrende å være i forhold med.  Han får alltid meg til å krype for han og  og er så stolt over at alle damer vil  han han for han er så spesiell.  En ting jeg har funnet ut er at sånne folk aldri forandrer seg. Det kan være vanskelig å bryte ut for de har en slag makt, men beste er å prøve å komme seg vekk 

Anonymkode: 3e281...b44

[Rosatoast]

Han er nok ikke en narssissist, og hadde jeg vært deg ville jeg kuttet ut med analysering og diagnosering. Nei, ordentlig mannfolk oppfører seg ikke som han, han høres ekstremt selvopptatt ut. Man kan fint ha svært lite, om ingen selvinnsikt samt svært lite empati/forståelse (slik som mannen din), men man trenger ikke ha en diagnose selv om. 

Hadde jeg vært deg hadde jeg satt meg ned en dag dere begge er i godt humør. Og da ville jeg tatt opp det at forholdet nå er over, og at dere skal flytte fra hverandre for dette fungerer ikke lengre. UANSETT hva som da kommer ut av kjeften hans, ikke endre mening eller gå tilbake på avgjørelsen. 

Bestill en time på FVK også. Men her hadde jeg flyttet eller bedt han flytte så fort som mulig, det er faktisk svært dysfunksjonelt for barna deres å vitne til denne mannen hver eneste dag. De kan være der annenhver helg hvis de vil det, men her må du sette barna først og ingen av de har godt av forholdet deres, dessverre.

[AnonymBruker]

Jeg har en historie som er nesten identitisk lik din, ts. Det var helt rart å lese. 16 år sammen. Jeg har i mange av disse årene følt at det er noe utilstrekkelig, noe feil med meg, fordi jeg på en måte har blitt overbevist om at han er feilfri. Også er jeg en type person som er lett å overtale, tar på meg skyld og ansvar når noe ikke fungerer. Men det siste året er det som jeg har begynt å se alt tydelig, analysert hva som har skjedd tilbake i tid, grublet og tenkt og fått en slags klarhet. Nå har jeg sagt at jeg ikke klarer mer og er på vei til å flytte ut.

Jeg har redusert meg selv til en trist, tung person som må gå på nåler for å unngå passiv-aggressiv oppførsel. Jeg har ansvaret for alt hjemme, det finnes ikke noe empati eller emosjonell kontakt mellom oss i forholdet. Ingen av de tingene jeg har prøvd å ta opp, endre, forbedre har blitt møtt med noe forståelse eller forsøk på å komme meg i møte. Min mann er opptatt av seg og sitt, og er godt likt og tilsyntelatende engasjert i venner og kollegaer. Men jeg opplever engasjementet som påtatt og uekte. Han viste ingen følelser når jeg sa jeg skulle gå heller, så det var en slags bekreftelse på at han ikke har hatt noe kjærlighetsfølelser for meg heller, jeg har nok bare vært praktisk å ha i huset.

Anonymkode: fa74d...4cf

[AnonymBruker]

Jeg ville tenkt at denne mannen ikke gir meg det jeg trenger emosjonelt, og at vi best kan samarbeide om ungene i hvert vårt hjem. Det spiller ingen rolle hvilket stempel du setter på denne mannen, for du er ikke lykkelig sammen med han. Ved å velge dette livet med han, så gjør DU deg selv til en versjon av deg selv du ikke ønsker å være. Sett deg selv fri. Kanskje dere passer bedre sammen med noen andre begge to.

Anonymkode: d7012...056

[AnonymBruker]

Jeg har det litt på samme måte i mitt forhold. 
Samboer har aldri eller gjør aldri feil, men med en gang jeg skulle si eller gjøre noe galt så får jeg kjeft og opplæring i hvordan ting skal gjøres. Tar jeg opp ting med han så går han rett i forsvar og personangrep. For en tid siden var vi på møte hvor jeg sa at jeg tidvis føler meg alene om husarbeid og barn, da vi kom hjem fikk jeg slengt til meg at "Ja…. jeg er jo bare en dårlig kjæreste og en ræva far, så jeg vet ikke hvorfor jeg gidder….." 

Vi diskuterte sak og ikke person, jeg har aldri sagt at han er et dårlig menneske/far/kjæreste, jeg sa at jeg føler meg alene om husarbeid osv i perioder og at jeg da kan føle på st jeg må være både mamma og pappa. 
 

Han spør meg aldri hvordan jeg har det og hører heller ikke etter når jeg forteller, forteller jeg at jeg er trist så får jeg "okei?" Tilbake og senere et "Hvorfor griner du?.." 

Han er super flink til å snakke om seg selv og alt han tilsynelatende kan, ekstremt selvgod. Ingen i hele verden kan måle seg med hvor bra, kjekk, sexy etc han er. Helt til han står der og får en drill i henda og beskjed om å henge opp en hylle. Da går han ned for telling og i stede for å gjøre ting enkelt går han liksom over bekken etter vann og gir seg selv et dårligere utgangspunkt på å få den hylla på veggen. 
 

Korte beskjeder når ikke inn og ved påminnelse er du bare masete. Han glemte å ta med den varme dressen til barnet vårt i barnehagen og dressen lå rett ved siden av barnet i bilen, så barnet måtte leke ute i en tynn dress og alt av ekstra tøy på inni dressen. Blir han konfrontert så har han i hvert fall husket dressen og legger skylda på meg. 
Er det matembalasje på benken (etter han) så får jeg kjeft for å rote og ikke kaste ting i søpla. Sier jeg at jeg kan bli bedre på det og at det egentlig gjelder begge to så blir han skikkelig sur for Hab roter aldri i følge seg selv. 
 

Har vært sammen i fire år, og nå makter jeg snart ikke mer. Føler meg som en tjener og hushjelp, aldri et lite takk å få for noe - kun krass kritikk og dritt. 
Da jeg ble gravid begynte han umiddelbart med fat-jokes. Der og da gøy, men i ettertid har det ikke gitt seg helt og jeg sitter og føler meg helt jævlig på innsiden fordi kroppen ikke er det den en gang var. (Samtidig elsker jeg kroppen min fordi den faktisk har båret frem et lite menneske og det er jo ganske kult og fascinerende!) Kjøpte også en gave til han som kostet 6000kr som han ønsket seg. Fikk ikke et takk, men kunne lese på sosiale medier at HAN hadde kjøpt den tingen. 
 

Hadde jeg vært deg så hadde jeg kontaktet lege og bedt om henvisning til psykolog. Egt kun for å lufte hodet og utelukke at det er meg det er "noe galt med". Så får du vurdere om du ønsker parterapi eller time hos fvk for råd. 
Hos oss er parterapi ganske utelukket fordi jeg kommer til å få lide for samtalene på hjemmebane (stygge kommentarer, surmuling fordi han har vridd alt jeg har sagt "jeg er jo en dårlig far/kjæreste så……") og det har hverken jeg eller barna noe godt av, for de merker jo når ting ikke er greit

Anonymkode: 7ab38...714

[AnonymBruker]

Rosatoast skrev (7 timer siden):

Han er nok ikke en narssissist, og hadde jeg vært deg ville jeg kuttet ut med analysering og diagnosering. Nei, ordentlig mannfolk oppfører seg ikke som han, han høres ekstremt selvopptatt ut. Man kan fint ha svært lite, om ingen selvinnsikt samt svært lite empati/forståelse (slik som mannen din), men man trenger ikke ha en diagnose selv om. 

Hadde jeg vært deg hadde jeg satt meg ned en dag dere begge er i godt humør. Og da ville jeg tatt opp det at forholdet nå er over, og at dere skal flytte fra hverandre for dette fungerer ikke lengre. UANSETT hva som da kommer ut av kjeften hans, ikke endre mening eller gå tilbake på avgjørelsen. 

Bestill en time på FVK også. Men her hadde jeg flyttet eller bedt han flytte så fort som mulig, det er faktisk svært dysfunksjonelt for barna deres å vitne til denne mannen hver eneste dag. De kan være der annenhver helg hvis de vil det, men her må du sette barna først og ingen av de har godt av forholdet deres, dessverre.

Jeg setter ingen diagnose i innlegget mitt bare så det er helt klart. Jeg skriver narsissistiske trekk. Jeg skriver ikke noe om mangel på empati da jeg har inntrykk av at han har det. Han er helt klart ikke en narsissist, men han har trekk og spesielt denne subtile oppførselen han har som jeg ser at jeg ikke klarer å gjengi korrekt da det fremdeles ikke er helt klart for meg. 
 

Det andre er mangelen på interesse for meg som person og det tredje at han har grandiose forestillinger og et svært rikt drømmende indre liv. 
 

Han virker oppriktig glad i barna sine og familien sin. 
 

Men noe skurrer noe vanvittig for min del og det er nesten umulig for meg å ikke skulle prøve å få mer klarhet i hva det er. 
 

Jeg har overlevd i dette fordi jeg har mitt eget sosiale liv hvor jeg er svært aktiv. Det har vært et must ser jeg nå. Det er nok mye av grunnen til at jeg ikke har bukket under. Oppmerksomhet og bekreftelse har jeg fått av andre. 

Anonymkode: cb133...29e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg har en historie som er nesten identitisk lik din, ts. Det var helt rart å lese. 16 år sammen. Jeg har i mange av disse årene følt at det er noe utilstrekkelig, noe feil med meg, fordi jeg på en måte har blitt overbevist om at han er feilfri. Også er jeg en type person som er lett å overtale, tar på meg skyld og ansvar når noe ikke fungerer. Men det siste året er det som jeg har begynt å se alt tydelig, analysert hva som har skjedd tilbake i tid, grublet og tenkt og fått en slags klarhet. Nå har jeg sagt at jeg ikke klarer mer og er på vei til å flytte ut.

Jeg har redusert meg selv til en trist, tung person som må gå på nåler for å unngå passiv-aggressiv oppførsel. Jeg har ansvaret for alt hjemme, det finnes ikke noe empati eller emosjonell kontakt mellom oss i forholdet. Ingen av de tingene jeg har prøvd å ta opp, endre, forbedre har blitt møtt med noe forståelse eller forsøk på å komme meg i møte. Min mann er opptatt av seg og sitt, og er godt likt og tilsyntelatende engasjert i venner og kollegaer. Men jeg opplever engasjementet som påtatt og uekte. Han viste ingen følelser når jeg sa jeg skulle gå heller, så det var en slags bekreftelse på at han ikke har hatt noe kjærlighetsfølelser for meg heller, jeg har nok bare vært praktisk å ha i huset.

Anonymkode: fa74d...4cf

Jeg har også problemer med å stå i en konflikt og velger ofte å ta skylden eller glatte over. Jeg er en direkte person som liker å ordne opp raskt. Er heller ikke langsint. Som du skriver har min mann også vært svært opptatt av å fremstå feilfri. 
 

Jeg blir straffet på en svært subtil måte som jeg ikke helt klarer å sette ord på. Samtidig er jeg redd for at jeg tar feil og at han ikke er så ille som jeg tror. Han har tross alt mange gode sider også. Så jeg er nødt til å bruke noe tid på å finne ut av dette.

Anonymkode: cb133...29e

[AnonymBruker]

Han er hvertfall ekstremt selvopptatt, og du hadde nok aldri godtatt det, om oppveksten var trygg/normal.

Det sier ganske mye at barna i tillegg har begynt å se det...

Anonymkode: 52ff8...399

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har det litt på samme måte i mitt forhold. 
Samboer har aldri eller gjør aldri feil, men med en gang jeg skulle si eller gjøre noe galt så får jeg kjeft og opplæring i hvordan ting skal gjøres. Tar jeg opp ting med han så går han rett i forsvar og personangrep. For en tid siden var vi på møte hvor jeg sa at jeg tidvis føler meg alene om husarbeid og barn, da vi kom hjem fikk jeg slengt til meg at "Ja…. jeg er jo bare en dårlig kjæreste og en ræva far, så jeg vet ikke hvorfor jeg gidder….." 

Vi diskuterte sak og ikke person, jeg har aldri sagt at han er et dårlig menneske/far/kjæreste, jeg sa at jeg føler meg alene om husarbeid osv i perioder og at jeg da kan føle på st jeg må være både mamma og pappa. 
 

Han spør meg aldri hvordan jeg har det og hører heller ikke etter når jeg forteller, forteller jeg at jeg er trist så får jeg "okei?" Tilbake og senere et "Hvorfor griner du?.." 

Han er super flink til å snakke om seg selv og alt han tilsynelatende kan, ekstremt selvgod. Ingen i hele verden kan måle seg med hvor bra, kjekk, sexy etc han er. Helt til han står der og får en drill i henda og beskjed om å henge opp en hylle. Da går han ned for telling og i stede for å gjøre ting enkelt går han liksom over bekken etter vann og gir seg selv et dårligere utgangspunkt på å få den hylla på veggen. 
 

Korte beskjeder når ikke inn og ved påminnelse er du bare masete. Han glemte å ta med den varme dressen til barnet vårt i barnehagen og dressen lå rett ved siden av barnet i bilen, så barnet måtte leke ute i en tynn dress og alt av ekstra tøy på inni dressen. Blir han konfrontert så har han i hvert fall husket dressen og legger skylda på meg. 
Er det matembalasje på benken (etter han) så får jeg kjeft for å rote og ikke kaste ting i søpla. Sier jeg at jeg kan bli bedre på det og at det egentlig gjelder begge to så blir han skikkelig sur for Hab roter aldri i følge seg selv. 
 

Har vært sammen i fire år, og nå makter jeg snart ikke mer. Føler meg som en tjener og hushjelp, aldri et lite takk å få for noe - kun krass kritikk og dritt. 
Da jeg ble gravid begynte han umiddelbart med fat-jokes. Der og da gøy, men i ettertid har det ikke gitt seg helt og jeg sitter og føler meg helt jævlig på innsiden fordi kroppen ikke er det den en gang var. (Samtidig elsker jeg kroppen min fordi den faktisk har båret frem et lite menneske og det er jo ganske kult og fascinerende!) Kjøpte også en gave til han som kostet 6000kr som han ønsket seg. Fikk ikke et takk, men kunne lese på sosiale medier at HAN hadde kjøpt den tingen. 
 

Hadde jeg vært deg så hadde jeg kontaktet lege og bedt om henvisning til psykolog. Egt kun for å lufte hodet og utelukke at det er meg det er "noe galt med". Så får du vurdere om du ønsker parterapi eller time hos fvk for råd. 
Hos oss er parterapi ganske utelukket fordi jeg kommer til å få lide for samtalene på hjemmebane (stygge kommentarer, surmuling fordi han har vridd alt jeg har sagt "jeg er jo en dårlig far/kjæreste så……") og det har hverken jeg eller barna noe godt av, for de merker jo når ting ikke er greit

Anonymkode: 7ab38...714

Huff får vondt av din situasjon. Er det noen måte du kan nå inn til han og snakke om dette? 
 

Han kjefter ikke noe på meg. Hakker heller ikke, men straffer mer på en mer passiv aggressiv måte. Viser ingen interesse osv. bare opptatt av seg og sitt. 
 

Jeg har faktisk nettopp begynt hos en psykolog pga barndommen min og det er nok i forbindelse med dette og en konkret hendelse dom skjedde i romjulen at jeg plutselig ser på han helt annerledes enn tidligere. 

Anonymkode: cb133...29e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Huff får vondt av din situasjon. Er det noen måte du kan nå inn til han og snakke om dette? 
 

Han kjefter ikke noe på meg. Hakker heller ikke, men straffer mer på en mer passiv aggressiv måte. Viser ingen interesse osv. bare opptatt av seg og sitt. 
 

Jeg har faktisk nettopp begynt hos en psykolog pga barndommen min og det er nok i forbindelse med dette og en konkret hendelse dom skjedde i romjulen at jeg plutselig ser på han helt annerledes enn tidligere. 

Anonymkode: cb133...29e

Har prøvd flere ganger å snakke med han uten at jeg når inn. Han kan være 100% enig i det jeg sier om f.eks alkoholforbruk. Sier jeg at "jeg synes ikke noe om at det drikkes over en lav sko når barna er hjemme" så er han med på samtalen og kan si at "ja det er i så fall maks to øl til middagen i blandt" men så viser han senere at det ikke er hold i det han sier. 
 

Kan snakke om hvordan jeg har det, hvordan han har det og hvordan vi har det sammen og komme med forslag til ting som kan fikse noe av det sånn at vi får det bedre begge to. Så er han enig, men det skjer ikke noe i praksis. Han spør meg aldri hvordan jeg har det men kan helt fint spørre med en krass tone "Hvorfor er du sur?", og da har jeg oftest allerede prøvd å få han med på laget sånn at jeg kanskje ikke tipper over til å bli sur. Ber jeg om at han skal rydde kjøkkenet eller hjelpe med oppvaskmaskina henter han kanskje to tallerkner, setter de i oppvaskmaskina og går og setter seg igjen. Selv om det er mye annet som skal vaskes og. 
 

Tar jeg opp ting snur han på alt jeg sier og går i en slags offerrolle. Vet ikke hva jeg skal ta meg til snart 

Anonymkode: 7ab38...714

[AnonymBruker]

Har dessverre ikke så mange innspill, men er det spesielt ett trekk som virkelig får det til å krype i kroppen min er det du beskriver som grandiose trekk og store forestillinger om seg selv. Er du sikker på at han ikke gjennomskues av sine omgivelser? Min erfaring med folk som har grandiose trekk er at de også fremstår som pompøse, selvhøytidelige og gjerne fører et påtatt formelt språk. Det er gjerne noe folk legger merke til og hever øyenbrynene for. Men mannen din har kanskje ikke like uttalte trekk som det jeg beskriver.

Det høres uansett ikke ut som kjæresten din besitter de egenskapene som må til for selvrefleksjon og ny erkjennelse om hvem/hva han er og deretter justere egen oppførsel. Jeg tror slike karaktertrekk sitter for dypt til noen reell endring.

Anonymkode: 42bc0...b26

[AnonymBruker]

Hva skjedde i romjulen? 

Anonymkode: 0f02c...34c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har dessverre ikke så mange innspill, men er det spesielt ett trekk som virkelig får det til å krype i kroppen min er det du beskriver som grandiose trekk og store forestillinger om seg selv. Er du sikker på at han ikke gjennomskues av sine omgivelser? Min erfaring med folk som har grandiose trekk er at de også fremstår som pompøse, selvhøytidelige og gjerne fører et påtatt formelt språk. Det er gjerne noe folk legger merke til og hever øyenbrynene for. Men mannen din har kanskje ikke like uttalte trekk som det jeg beskriver.

Det høres uansett ikke ut som kjæresten din besitter de egenskapene som må til for selvrefleksjon og ny erkjennelse om hvem/hva han er og deretter justere egen oppførsel. Jeg tror slike karaktertrekk sitter for dypt til noen reell endring.

Anonymkode: 42bc0...b26

Han er generelt godt likt. Morsom, hjelpsom og generøs. Han er typen som stopper opp og hjelper fremmede, plukker opp søppel og lar folk komme foran han i kø osv. 

Han prøver ikke å være fin på det. Kjører nedbetalt eldre bil selv om han kunne fikset seg en dyr bil i morgen. Er ikke opptatt av merker og fremstår veldig jovial. 
 

Det er en grunn til at jeg først nå etter så mange år ser hvor selvopptatt han egentlig er. Disse andre personlighetstrekkene har forvirret meg. Han er generøs med meg også. Spanderer alltid, kjører barna hit og dit og er handy hjemme. Han får ting gjort, men han vil ikke gjøre noe om han blir bedt. Ber du han om å ta oppvasken blir han sur. Han må gjøre ting på eget i initiativ. Ingen skal fortelle han hva han skal gjøre. 
 

Han har liten vilje til forandring og liten selvinnsikt. Det er svært vanskelig å nå inn til han for han mener han ikke gjør noe galt. Han mener generelt at alle damer klager og ingen er fornøyde. Så man avfeies med at han gjør det han klarer og mer har han ikke å gi. 

Anonymkode: cb133...29e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har prøvd flere ganger å snakke med han uten at jeg når inn. Han kan være 100% enig i det jeg sier om f.eks alkoholforbruk. Sier jeg at "jeg synes ikke noe om at det drikkes over en lav sko når barna er hjemme" så er han med på samtalen og kan si at "ja det er i så fall maks to øl til middagen i blandt" men så viser han senere at det ikke er hold i det han sier. 
 

Kan snakke om hvordan jeg har det, hvordan han har det og hvordan vi har det sammen og komme med forslag til ting som kan fikse noe av det sånn at vi får det bedre begge to. Så er han enig, men det skjer ikke noe i praksis. Han spør meg aldri hvordan jeg har det men kan helt fint spørre med en krass tone "Hvorfor er du sur?", og da har jeg oftest allerede prøvd å få han med på laget sånn at jeg kanskje ikke tipper over til å bli sur. Ber jeg om at han skal rydde kjøkkenet eller hjelpe med oppvaskmaskina henter han kanskje to tallerkner, setter de i oppvaskmaskina og går og setter seg igjen. Selv om det er mye annet som skal vaskes og. 
 

Tar jeg opp ting snur han på alt jeg sier og går i en slags offerrolle. Vet ikke hva jeg skal ta meg til snart 

Anonymkode: 7ab38...714

Min blir også veldig sur når jeg påpeker alkohol. Han stoppet å drikke i lang tid og da var han veldig på å påpeke at jeg hadde drukket, spesielt foran barna sverte han meg. Du er full, fyllesyk osv når jeg hadde vært ute med venninner. Jeg har aldri gjort eller sagt slik til han foran barna. Jeg blir heller aldri full og mister kontroll foran barna. Han kan reparere hele dagen derpå med barna i hus og har driti seg mye ut. Det er grunnen til at han sluttet å drikke i over 1 år. Han la merke til at barna sa ifra til han at de ikke liker at han er full. 

Anonymkode: cb133...29e

[AnonymBruker]

Dette ble langt... Men jeg har aldri før skrevet det ned noensted så det bare rablet ut av fingrene mine her 😅

Eksen var en gang før i tiden en veldig sjarmerende, snill, imøtekommende, arbeidsom og morsom mann som alle likte og skrøt av. Men for han var det bare fasaden og en god del manipulering. Hjemme var han en totalt annen person. Som kun jeg fikk se og møte. Hjemme kunne han beskrives som kald, likegyldig, deprimert, kort lunte, snakka ned om andre, fantes ikke empatisk.. Men han var ikke alltid sånn. Han kunne i gode perioder også være den fyren jeg forelsket meg i: morsom, snill, kosete, tullete.. Og det var denne personen/eller disse egenskapene som gjorde at jeg ble såppas lenge og ikke var klar over at jeg var sammen med en psykisk syk mann. 

Forholdet varte i ca 10 år. I årene etter bruddet det har han bla. Fått diagnoser som bipolar, psykotisk og schizo-typ.

De første to årene våre sammen, var han stort sett veldig snill og sjarmerende. Men vi var også unge, i tenårene. Det var veldig intenst og lidenskapelig, vil jeg si, fra start og kjemien mellom oss var noe jeg aldri hadde opplevd før. 

På vårt første eller andre år sammen, dro han til militæret og vi hadde avstandsforhold. Allerede da burde jeg ha lagt merke til små ting som virket litt manipulerende. Men det la jeg jo ikke merke til så klart, så ung og uerfaren som jeg var og han var hele min verden.

I årene etter det hadde jeg store tillitsproblemer til han, og med god grunn. Han var også en lystløgner. Kunne lyve om stort og smått, ting som han engang ikke trengte å lyve om, men som han av en eller annen grunn likevel gjorde. Men jeg ville likevel være med han, dele livet med han.. Jeg ville gjøre alt for at vi skulle få det bedre sammen.

Vi hadde flere brudd, noen som varte i noen få dager og andre brudd som varte i noen uker. Ett brudd varte i ca 2 mnd men vi hadde jevnlig kontakt og det var stort sett jeg som gikk ut av forholdet og han kom krypende tilbake og klarte gang på gang å få meg til å tro at denne gangen blir det bedre. 

Og i perioder var det bra. Mer stabilt, jeg så at han prøvde å være skjerpet. Men jeg forsto også innerst inne at dette bare ville vare en kort periode. Jeg tviholdt på den gode perioden for plutselig så kunne det snu seg. Og det gjorde det. Every fucking time 😅

På vårt femte-sjette år sammen tok han grep i div ting som ofte var triggere for han... Feks så tålte han alkohol veldig dårlig så det kuttet han helt ut. Gaming kuttet han også ut. Han drev også med litt andre ting som ikke var noe bra, og ifølge han kuttet han ut det også, men i ettertid tror jeg ikke han gjorde det likevel. Men der og da trodde jeg han, jeg ville at det skulle være sant. Endelig skulle kanskje ting bli stabilt og sunt mellom oss. Endelig hadde han modnet kanskje, tenkte jeg.

Så fikk vi et barn. Det første året med barn gikk faktisk over all forventning. Han stilte opp og var en god pappa. Han var også bedre på kommunikasjon og samarbeid. Men fortsatt, innerst inne, kjente jeg en slags klump i meg.. Jeg visste at dette ikke ville vare for evig. Jeg så at det ikke var naturlig for han. Han måtte anstrenge seg sånn hele tiden, være skjerpet.. Det bare lå ikke i naturen for han. Det var et eller annet ved han som ikke stemte.

Det var aldri fysisk vold, men en del psykisk vold, spesielt i de dårlige periodene. Der han var dårlig psykisk... Og tok dårlige valg. Da gikk mye utover meg. Manipulering, løgner, tomme trusler, ignorering, være kald, gi meg skyldsfølelse.. 

Da barnet var litt over 1 så begynte jeg å merke at ting var litt på vei ned igjen. Han virket mer ustabil, fraværende, kort temperament, care.. Han utviklet også spiseforstyrrelser og hadde søvnproblemer, så han var trolig deprimert, men det blånektet han for. Det var visst flaut og ikke fader om han var gal i hodet.

Mot slutten av forholdet vårt så jeg til han at dette ikke var et sunt miljø for barnet vårt og at jeg ville ut av forholdet hvis han ikke gikk med på å gå til psykolog, parterapi osv. Han ble veldig kald og sa at jeg kunne gjøre som jeg ville. En periode var han fryktelig sint og kunne finne på å rope og kjefte høylytt på meg midt i en parkeringsplass på et kjøpesenter. Og så plutselig kunne han late som jeg ikke eksisterte. "du er død for meg" husker jeg han sa før han gikk over til ignorering som varte i kanskje 2 uker (dette var etter det siste bruddet vårt)

Da jeg flyttet ut med barnet ble vi med en gang enige om 80/20 ordning siden barnet var så liten enda. Han kjempet ikke om noe mer omsorg og syns det var helt greit, så det var like greit. Men det tok over 1 mnd før han gadd å sette seg ned med meg for å planlegge hvilke helger han skulle ha barnet etc. Han drøyde det veldig og innrømte til og med selv at han syns det virket veldig skremmende å ha ansvaret for barnet alene en hel helg... Da gikk det også opp for meg at selv om vi var sammen, så var det kun jeg som tok ansvar for barnet hele veien. Han tok barnet når det gjaldt lek eller å få den til å sovne. Men alt annet rundt lå ikke i hans interesse i det hele tatt. 

Han prøvde på en merkelig måte å få meg tilbake i perioder, men heldigvis hadde jeg for en gangs skyld guts nok til å stå imot, selv om fristelsen var der innimellom. Men jeg så, med tiden, at han ikke hadde det noe bra psykisk, selv om han sa selv at det gikk bra og at han alltid følte seg så energisk og høy på livet... Nå i ettertid skjønner jeg jo at han trolig var i en manisk periode. Heldigvis gikk det bra de 2 helgene han hadde barnet for etter det så kom det en fredag der han skulle hente barnet, og jeg forsikret meg om at han var klar for å ha barnet en hel helg. Da innrømte han at han ikke følte seg i form men kunne ha barnet i en natt. Jeg sa at det er helt greit å ikke ha barnet i det hele tatt, evt kanskje i bare noen timer. Det viktigste var barnets sikkerhet og ikke at jeg skulle få en helg fri. Han sa ikke imot og var helt enig. De dro på lekeland i noen timer og kom tilbake og det var aller siste gangen han hadde ansvar for barnet. 

Ikke lenge etter det forsvant han brått og var borte i et halvt år. Gud vet hva han drev med i de månedene.. 

Dette er nå over 4 år siden og han er fremdeles svært syk, sliter psykisk, går inn og ut av psykiatrisk avd og klarer seg såvidt. I løpet av de 4 årene har barnet og jeg møtt han ca 10 ganger tilsammen. Denne gangen har vi ikke sett han på ca 1 1,5 år.. Så lenge har det ikke gått før. 

 

Men det jeg tenker nå, i ettertid, er at jeg var blind. Blind på kjærlighet, uerfaren, naiv... Men jeg er også evig takknemlig for at jeg klarte å komme meg ut av det tilslutt. Jeg mistet meg selv som person totalt. Jeg holdt på å bli ufør, jeg hadde aldri hatt en ordentlig jobb etc. Bare 1 år etter bruddet så fikk jeg meg en jobb og har deretter klatret oppover både jobbmessig og som person.. Den jeg er i dag er en helt annen enn for 4 år siden. 

 

Det er ganske sykt hvor mye en person kan ha påvirkning på en annen og hvor blind man kan bli på det når man står midt i det selv.

Anonymkode: a8222...3cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Dette ble langt... Men jeg har aldri før skrevet det ned noensted så det bare rablet ut av fingrene mine her 😅

Eksen var en gang før i tiden en veldig sjarmerende, snill, imøtekommende, arbeidsom og morsom mann som alle likte og skrøt av. Men for han var det bare fasaden og en god del manipulering. Hjemme var han en totalt annen person. Som kun jeg fikk se og møte. Hjemme kunne han beskrives som kald, likegyldig, deprimert, kort lunte, snakka ned om andre, fantes ikke empatisk.. Men han var ikke alltid sånn. Han kunne i gode perioder også være den fyren jeg forelsket meg i: morsom, snill, kosete, tullete.. Og det var denne personen/eller disse egenskapene som gjorde at jeg ble såppas lenge og ikke var klar over at jeg var sammen med en psykisk syk mann. 

Forholdet varte i ca 10 år. I årene etter bruddet det har han bla. Fått diagnoser som bipolar, psykotisk og schizo-typ.

De første to årene våre sammen, var han stort sett veldig snill og sjarmerende. Men vi var også unge, i tenårene. Det var veldig intenst og lidenskapelig, vil jeg si, fra start og kjemien mellom oss var noe jeg aldri hadde opplevd før. 

På vårt første eller andre år sammen, dro han til militæret og vi hadde avstandsforhold. Allerede da burde jeg ha lagt merke til små ting som virket litt manipulerende. Men det la jeg jo ikke merke til så klart, så ung og uerfaren som jeg var og han var hele min verden.

I årene etter det hadde jeg store tillitsproblemer til han, og med god grunn. Han var også en lystløgner. Kunne lyve om stort og smått, ting som han engang ikke trengte å lyve om, men som han av en eller annen grunn likevel gjorde. Men jeg ville likevel være med han, dele livet med han.. Jeg ville gjøre alt for at vi skulle få det bedre sammen.

Vi hadde flere brudd, noen som varte i noen få dager og andre brudd som varte i noen uker. Ett brudd varte i ca 2 mnd men vi hadde jevnlig kontakt og det var stort sett jeg som gikk ut av forholdet og han kom krypende tilbake og klarte gang på gang å få meg til å tro at denne gangen blir det bedre. 

Og i perioder var det bra. Mer stabilt, jeg så at han prøvde å være skjerpet. Men jeg forsto også innerst inne at dette bare ville vare en kort periode. Jeg tviholdt på den gode perioden for plutselig så kunne det snu seg. Og det gjorde det. Every fucking time 😅

På vårt femte-sjette år sammen tok han grep i div ting som ofte var triggere for han... Feks så tålte han alkohol veldig dårlig så det kuttet han helt ut. Gaming kuttet han også ut. Han drev også med litt andre ting som ikke var noe bra, og ifølge han kuttet han ut det også, men i ettertid tror jeg ikke han gjorde det likevel. Men der og da trodde jeg han, jeg ville at det skulle være sant. Endelig skulle kanskje ting bli stabilt og sunt mellom oss. Endelig hadde han modnet kanskje, tenkte jeg.

Så fikk vi et barn. Det første året med barn gikk faktisk over all forventning. Han stilte opp og var en god pappa. Han var også bedre på kommunikasjon og samarbeid. Men fortsatt, innerst inne, kjente jeg en slags klump i meg.. Jeg visste at dette ikke ville vare for evig. Jeg så at det ikke var naturlig for han. Han måtte anstrenge seg sånn hele tiden, være skjerpet.. Det bare lå ikke i naturen for han. Det var et eller annet ved han som ikke stemte.

Det var aldri fysisk vold, men en del psykisk vold, spesielt i de dårlige periodene. Der han var dårlig psykisk... Og tok dårlige valg. Da gikk mye utover meg. Manipulering, løgner, tomme trusler, ignorering, være kald, gi meg skyldsfølelse.. 

Da barnet var litt over 1 så begynte jeg å merke at ting var litt på vei ned igjen. Han virket mer ustabil, fraværende, kort temperament, care.. Han utviklet også spiseforstyrrelser og hadde søvnproblemer, så han var trolig deprimert, men det blånektet han for. Det var visst flaut og ikke fader om han var gal i hodet.

Mot slutten av forholdet vårt så jeg til han at dette ikke var et sunt miljø for barnet vårt og at jeg ville ut av forholdet hvis han ikke gikk med på å gå til psykolog, parterapi osv. Han ble veldig kald og sa at jeg kunne gjøre som jeg ville. En periode var han fryktelig sint og kunne finne på å rope og kjefte høylytt på meg midt i en parkeringsplass på et kjøpesenter. Og så plutselig kunne han late som jeg ikke eksisterte. "du er død for meg" husker jeg han sa før han gikk over til ignorering som varte i kanskje 2 uker (dette var etter det siste bruddet vårt)

Da jeg flyttet ut med barnet ble vi med en gang enige om 80/20 ordning siden barnet var så liten enda. Han kjempet ikke om noe mer omsorg og syns det var helt greit, så det var like greit. Men det tok over 1 mnd før han gadd å sette seg ned med meg for å planlegge hvilke helger han skulle ha barnet etc. Han drøyde det veldig og innrømte til og med selv at han syns det virket veldig skremmende å ha ansvaret for barnet alene en hel helg... Da gikk det også opp for meg at selv om vi var sammen, så var det kun jeg som tok ansvar for barnet hele veien. Han tok barnet når det gjaldt lek eller å få den til å sovne. Men alt annet rundt lå ikke i hans interesse i det hele tatt. 

Han prøvde på en merkelig måte å få meg tilbake i perioder, men heldigvis hadde jeg for en gangs skyld guts nok til å stå imot, selv om fristelsen var der innimellom. Men jeg så, med tiden, at han ikke hadde det noe bra psykisk, selv om han sa selv at det gikk bra og at han alltid følte seg så energisk og høy på livet... Nå i ettertid skjønner jeg jo at han trolig var i en manisk periode. Heldigvis gikk det bra de 2 helgene han hadde barnet for etter det så kom det en fredag der han skulle hente barnet, og jeg forsikret meg om at han var klar for å ha barnet en hel helg. Da innrømte han at han ikke følte seg i form men kunne ha barnet i en natt. Jeg sa at det er helt greit å ikke ha barnet i det hele tatt, evt kanskje i bare noen timer. Det viktigste var barnets sikkerhet og ikke at jeg skulle få en helg fri. Han sa ikke imot og var helt enig. De dro på lekeland i noen timer og kom tilbake og det var aller siste gangen han hadde ansvar for barnet. 

Ikke lenge etter det forsvant han brått og var borte i et halvt år. Gud vet hva han drev med i de månedene.. 

Dette er nå over 4 år siden og han er fremdeles svært syk, sliter psykisk, går inn og ut av psykiatrisk avd og klarer seg såvidt. I løpet av de 4 årene har barnet og jeg møtt han ca 10 ganger tilsammen. Denne gangen har vi ikke sett han på ca 1 1,5 år.. Så lenge har det ikke gått før. 

 

Men det jeg tenker nå, i ettertid, er at jeg var blind. Blind på kjærlighet, uerfaren, naiv... Men jeg er også evig takknemlig for at jeg klarte å komme meg ut av det tilslutt. Jeg mistet meg selv som person totalt. Jeg holdt på å bli ufør, jeg hadde aldri hatt en ordentlig jobb etc. Bare 1 år etter bruddet så fikk jeg meg en jobb og har deretter klatret oppover både jobbmessig og som person.. Den jeg er i dag er en helt annen enn for 4 år siden. 

 

Det er ganske sykt hvor mye en person kan ha påvirkning på en annen og hvor blind man kan bli på det når man står midt i det selv.

Anonymkode: a8222...3cc

Exen din er jo psykisk syk, han har tydeligvis hatt et veldig mye høyere funksjonsnivå når han var med deg kontra nå. Kan være lurt å skrive det ned ja, da blir det plutselig mer tydelig hvordan det har vært.

Som du skriver så er det veldig rart hvor blind man blir, jeg oppfatter ikke meg selv som naiv, jeg er snarere litt for skeptisk og kritisk. Alikevel så føler jeg at jeg har blitt forledet eller er litt i tåka. Kan ha noe med som du sier at han ikke er kontinuerlig slik, at det har gått i perioder og at nå som barna er større og mindre krevende så har man mer tid til å stoppe opp, eller at han har blitt verre. 

Jeg tror jeg fremover skal skrive litt ned. Jeg ser at jeg har lett for å "glemme" ting. Jeg ønsker ikke å dvele ved negativitet og hater å gå rundt å være sur, derfor er jeg ikke langsint. Det er nok en stor faktor her for at han har kunne ture mer frem. Jeg er veldig tydelig som person, man vet hvor man har meg. Jeg er heller direkte og er heller ikke konfliktsky. Ønsker å rydde opp så fort som mulig. 

 

 

Anonymkode: cb133...29e