Barnehage - noen erfaringer?

[Gjest Anonymous]

Jeg har en gutt på ett år som har min mor som dagmamma. Vet at de to har det fint sammen, men nå vurderer vi barnehage. Han er veldig aktiv, sosial og interessert i andre barn, men det blir ikke så mange anledninger til å treffe andre barn. Derfor barnehage-tanken. Samtidig virker det litt skummelt med barnehage, og tilsvarende trygt og godt med dagmamma...

Tilla

[@lfa]

Dette tror jeg du har best vurderingsevne på selv.

Da min håpefulle var ett år, var han overhodet ikke klar for barnehage, men i dag som tre-åring, er barnehagen bare topp.

Hva med å dele på?

50% barnehage og 50% hos moren din? Så kan han heller ta fulltid i barnehagen neste år hvis det er vellykket.

[Væren]

Hvis du har en trygg og god dagmamma, kan dette være kjempefint!

Selv er jeg førskolelærer og har også tre barn selv som alle har gått i forskjellige barnehager.

I tillegg hadde vi en periode dagmamma til de to eldste.

Min erfaring er motsatt: Jeg var kjempeuheldig med dagmamma, og det hele ble ganske uutholdelig etterhvert. Hun forgudet minsten, og mislikte den eldste, så dere kan tenke dere hva jeg følte som var prisgitt hennes "gode humør" og varierende dagsform da jeg forlot ungene i hennes "varetekt" og måtte gå på jobb... Særlig ettersom jeg samtidig gjorde mitt beste for å gi andres barn en god og trygg hverdag...

I barnehagen finnes det folk som har utdannelse på barn og barns behov, førskolelærere har mye kunnskaper om barnets utvikling og psykologi, og kjenner til barnets behov på ulike alderstrinn.

Samtidig er barnehagen så "gjennomsiktig" at man som ansatt ikke kan "ture fram" som man ønsker om det skulle være et barn man sliter med å takle på rette måten. Man er en del av en personalgruppe som fortløpende evaluerer sitt arbeid med barna, og der man støtter og hjelper hverandre til å finne ut hva som er til barnets beste.

Hjemme hos en dagmamma er det ikke så mange som kan følge med på hva som skjer.

Nå vil jeg presisere at jeg ikke har et generelt negativt syn på dagmødre, for det har jeg overhodet ikke! Jeg kjenner mange flotte kvinner som har vært fantastiske dagmødre, og kjenner også mange som har vært storfornøyde med sin dagmamma, og som har følt hennes hjem som sine barns "andre hjem" og henne som en del av familien!

Det jeg prøver å si, er at det ikke nødvendigvis er "tryggere" å bruke dagmamma. Barnehage behøver selvsagt heller ikke være "det eneste rette" for alle. Selv mener jeg nok at de fleste barn har godt av et tilbud i barnehage, i hvert fall noen timer i uken. Og særlig de siste par årene før skolestart!

Jeg har også jobbet som førskolelærer på en 0-3 års avdeling med 3 ansatte og 9 barn, det var en fantastisk atmosfære på avdelingen, både barn og ansatte stortrivdes i hverdagen, det var mye lek, kos og omsorg, og foreldrene gav ofte uttrykk for hva barnehagen betydde for barnet og familien.

Besøk gjerne barnehagen du evt. bestemmer deg for å søke plass i, for å se om du kan tenke deg å ha barnet ditt der. Det høres jo ut som du har en sosial og utadvendt gutt, og han hadde sikkert stortrivdes sammen med andre barn! Kanskje kan en korttidsbarnehage være noe for dere? Uansett er han bare ett år, så om du ikke velger barnehage fra høsten av, så har du framdeles god til på deg til å la ham få del også i dette!

Følg magefølelsen din du, og ta det valget du mener er rett for deg/dere og barnet på det nåværende tidspunkt! Husk at en god dagmamma er bedre enn en dårlig barnehage - og omvendt!

Dette ble kanskje litt rotete sent på kvelden, men det var bare et forsøk på å nyansere litt!

Lykke til med valget!

Hilsen

[Marlena]

Da skjønner jeg ikke hvorfor ikke du vurderer park.

Vi har lik situasjon som deg. Det er min mor som har dattern min når jeg er på jobb (jeg jobber ikke mye men litt) Hun har hatt henne siden hun var 1 år, nå har jeg latt henne begynne i park nettopp fordi hun har godt av å være sammen med andre barn for en liten stund. Det er jo bare 3-4 timer. De dagene moren min har henne leverer hun datteren min kl 10 i parken og henter henne igjen kl 14. Mannen min henter henne så ved 16 tida hos mamma. Tror moren min synes det er kjempe deilig med litt fri på dagen. De kan jo være ganske krevende, disse små. Datteren min har blitt 2 !/2. Ikke er det dyrt heller og du kan søke når på året du vil og er det plass kan du begynne med en gang.

Lykke til.

[Gjest Anonymous]

Hei!

Jeg har benyttet meg både av dagmamma og barnehage, har 2 barn, 40g 7 år. Hun minste begynte i barnehagen når hun var 1 år.

Jeg vil absolutt anbefale barnehage! Barna lærer så utrolig mye der som de ikke har samme mulighet til hos en dagmamma (eller park). Det er mennesker med pedagogisk utdanning som legger opp dagen til barnet ditt, og det er helt klart en fordel. Noe av det viktigste de lærer er sosial intelligens, og ta hensyn til andre. Også har man alt det andre... - tegning, forming, turer/utflukter osv. Alt dette gir en utrolig fin ballast til barna, så jeg hadde ikke vært i tvil - gå for barnehage!

Husk en ting - involver deg i barnehagen, snakk mye med de som jobber der, få et tett samarbeid med de ansatte. Da vil du vite/føle mye mer hvordan barnet ditt har det.

Lykke til!

Inca

[Marlena]

Jeg foreslo park mht til at barnet bare var 1 år og egentlig trivdes godt hos mormor/dagmamma, men at det kan være litt moro å leke med andre barn en liten stund også. Det får de vil gjort i en park. Man må nødvendigvis ikke være så pedagogiske for 1 åringer vel??

Det er jo greit når de blir litt større, men jeg synes 1 åringer kan få være 1 åringer, de blir så fort store.

Men selvfølgelig barnehage er nok kjempebra det.

[Væren]

Bare en liten kommentar:

Det er tvert i mot EKSTRA viktig å "være pedagogisk" med de aller minste barna!

De tre første leveårene er ubeskrivelig viktige og grunnleggende i livet vårt. Allerede fra barnet er født, har det nemlig sin egen personlighet, sitt eget temperament etc... Små barn kommuniserer med omverdenen fra første stund, via blikkontakt, lyder, og ikke språklig kommunikasjon. Måten barnet blir møtt på og får respons på er så utrolig viktig! Alle barn har krav på gode og tilrettelagte utviklingsmuligheter som er tilpasset dem selv!

Jeg kjenner flere barn som har tilbragt sitt første leveår i en seng eller lekegrind på et barnehjem i et fattig land. De har blitt adoptert hit, og har båret preg av å ha vært sterkt understimulert. De har gjerne hatt psyko-sosiale vansker, store huller i begreps- og språkutvikling, vansker med å forholde seg til andre på en god måte, og har trengt mye ekstra hjelp og støtte helt fra førskolealder og videre opp i skolen. Det er ikke uten videre bare enkelt å ta igjen det forsømte når et barn er så kraftig understimulert både intellektuelt og emosjonelt, og kanskje også på andre måter har fått mangelfull omsorg!

De første tre leveårene kan sammenlignes med grunnmuren på et hus; alt vi lærer, opplever, tenker og gjør senere i livet, skal bygges oppå og legges til de grunnleggende opplevelser og erfaringer som har blitt oss til del disse første viktige årene!

At barnet blir møtt med omsorg og kjærlighet, blir pratet med - og ikke bare til, får positive tilbakemeldinger på seg selv og dermed får et godt selvbilde, opplever det å mestre og få til ting, får varierte sanseinntrykk og opplevelser, får dekket sine fysiologiske behov, blir møtt med realistiske krav og med positive forventninger, etc... (Jeg kunne fortsatt i det uendelige her!!!) er av uvurderlig betydning!

Det er kanskje ikke bare barnehagen som kan tilby disse utviklingsmulighetene, men jeg hadde bare lyst til å understreke og forklare hvorfor det faktisk ER behov for førskolelærere / pedagoger også for de aller minste!

Vi som er utdannet for å kunne gi barn i førskolealder et pedagogisk tilbud møter så mange rare holdninger til barn, og også til det å jobbe med barn! "Vi ble da aldri dillet med på den måten da vi var små - men det ble nå folk av oss, også!" eller "Passe unger kan nå hvem som helst gjøre!"

Så av respekt for barnet og barndommens egenverdi, er det viktig å få fram at også de aller minste har krav på det aller beste - det er bare det at de ikke selv kan si fra hva som er det beste for dem! Derfor er det kanskje ekstra viktig at vi voksne er i stand til å tolke barnas signaler, ta dem på alvor - og handle deretter!

Hehe, denne kommentaren ble visst ikke så veldig LITEN likevel, men jeg håper dere bærer over med meg... Ble bare litt ivrig!

Klem fra

[Gjest Marlena ikke innlogget]

Nå snakket vi vel om Norge da, og jeg går utifra at barn som verken bruker park, barnehage eller dagmamma kan utvikle seg like normalt som barn som bruker disse tilbudene til daglig her i dette landet.

Eller kanskje det er bare jeg som er heldig..??

Datteren min har ikke gått i barnehage, ei heller i åpen barnehage, men hun begynte i park nå i høst som sagt. Hun snakker som en foss hele dagen lang, hun kan vel bortimot 50 sanger deriblandt Musevisa og Julekvledsvisa med alle de vers som tilhører (det er faktisk ganske mange...) Hun kan alfabetet og telle. Hun leker masse med seg selv og er flink til å leke med andre. Hun kan noen engelske fraser. Hun liker å pusle og og er veldig flink å tegne. Hun tegner faktisk tydelige tegninger!! Mest mennesker og sol. Hun husker selv på huskestativet.

Hun kan venstre og høyre, og ser seg alltid for når vi skal over veien og leter etter gangfelt til å gå over, hun sykler som en vind på 2 hjulsykkel med støttehjul. Hun smiler og sankker med mennesker som sier "hei" og "og så fin jente du var da"

Hun er 2 1/2!! Og kan enda mer enn det jeg orker å skrive her

Naboens barn begynte i barnehage da hun var litt over året, hun er også 2 1/2, hun kan forløpig bare si ord, ikke setninger. Hun kan ikke huske selv på huskestativet, hun kan heller ikke sykle selv. Hun ser seg ikke for når vi går tur og er ikke oppmerksom på biler. Hun kan heller ikke synge sanger enda.

Jeg er sikker på at foreldrene hennes gir henne masse omsorg og kjærlighet og at hun vil kunne slike ting etterhvert. Men hun går som sagt i barnehage og likevel kan hun ikke disse tingene som min datter kan og hun har altså ikke gått i barnehage.....

Det jeg egentlig vil fram til er at park er et godt alternativ dersom man ikke "trenger" barnehage til barnet sitt. Jeg bruker parken for dattern min sin skyld - for jeg kan godt egentlig ha henne hjemme eller hos mamma. Men jeg synes det er moro for henne å leke med andre barn. Sosialiseres med andre på hennes alder. Jeg behøver ikke barnehage for at barnet mitt skal lære seg ting & tang. Jeg anser meg selv som heldig for at jeg faktisk får lov å være med på den fantastiske utviklingen datteren min går igjennom og se den med mine egne øyne dag for dag, og å få lov å være med å "legge grunnlaget" og fundamentet selv.

Jeg er ikke imot barnehager så ingen må misforstå men jeg tror ikke at ethvert barn må trenge det!!

Dette blir helt på siden av alt, men jeg vil påstå at min datter som ikke går i banrehage er vel så stimulert om ikke mer enn de som faktisk går i B.hage!!

[*Lillian*]

Jeg jobber på en 0-3årsavdeling i barnehage, og jeg må bare si at så lenge du har muligheten til å velge noe annet enn barnehage synes jeg du skal gjøre det! (Akkurat nå, mener jeg)

Jeg synes barn egentlig er for små til å gå i barnehage når de er kun ett år gamle!! Derfor ville jeg hatt dagmamma fram til barnet var 2,5-3år hvis jeg hadde den muligheten.

Jeg vet at mange strever med å få til det, spesielt her hvor det er mye mer usikkerhet om hva slags mennesker man får tak i som dagmamma (flere folk, færre kjenner hverandre osv). Derfor er mange bare pokka nødt til å sende barna i barnehage fra de er så små (må sannsynligvis det selv når den dagen kommer), men jeg ville helst ventet et par år til hadde jeg vært deg.

Men det er du som bestemmer dette, du må nesten finne det ut etter hva du føler er best for ditt barn.

Noen ettåringer kan jo faktisk være kjempeklare for barnehage, men min erfaring tilsier at de fleste ikke er det...

Lykke til, jeg er sikker på du finner et valg som du vil bli tilfreds med uansett!

[Væren]

Marlena: Jeg brukte disse eksemplene for å dokumentere hvor viktige de første leveårene til et barn er! Mine eksempler forteller litt om hvordan et barns utvikling kan stagnere på ulike områder dersom visse kriterier ikke er tilstede!

Dette var for å imøtegå påstanden om at det ikke er så viktig å "være pedagogiske" allerede med ettåringer! Det er en grunnleggende viktig alder, og vi har så utrolig stor påvirkningsmulighet i alle retninger!

Jeg er heller ikke enig med Lillian her, for jeg har også arbeidet som førskolelærer på 0-3 års avdeling og sitter tvert i mot igjen med helt motsatte erfaringer! Det kommer selvfølgelig mye an på både barnehagen og personalet som jobber der om det er et bra tilbud for 0-3 åringer å være i barnehagen. Sånt er ofte personavhengig, og de minste er mer følsomme og sårbare overfor sånne faktorer.

Synes det er trist å konstantere at personale som er ansatt til å jobbe med de aller minste i barnehagen har slike holdninger til det arbeidet de gjør - nemlig at barna helst ikke burde vært der. Dette mener jeg er med på å undergrave både barnehagen som institusjon, og troen på at vi selv gjør en betydningsfull jobb! Dessuten ville jeg hatt en feil innstilling til ungene om jeg liksom skulle synes litt synd på dem som "måtte være i barnehagen" hele dagen!

Min erfaring etter 15 år som utdannet førskolelærer er at barnehage er bra - stort sett for alle barn! Kanskje ikke for alle, og kanskje ikke fra de er så små. Det finnes barn som ikke trives og finner seg til rette i barnehagen, men jeg har ærlig talt ikke opplevd så mange tilfeller!

Det jeg har prøvd å si er at alle til sjuende og sist må ta et personlig valg for sin familie og sitt barn, og gjøre det som føles rett!

Ingen barn utvikler seg heller likt, så det er klart et barn som er hjemme med mamma eller hos dagmamma kan være vel så tidlig for alderen som et barn som går i barnehage.

Førskolelærere har 3 års utdanning fra lærerhøgskole, og er spesialisert på barns utvikling og barns behov, og har godkjenning for å drive et pedagogisk tilbud for førskolebarn. Dette skal jo også være en forsikring for at hvert enkelt barn, såvel som hele barnegruppen, blir sett og ivaretatt, og får et tilbud som gir utviklingsmuligheter i forhold til sin egen alder.

Hilsen

[*Lillian*]

Jeg er heller ikke enig med Lillian her, for jeg har også arbeidet som førskolelærer på 0-3 års avdeling og sitter tvert i mot igjen med helt motsatte erfaringer! Det kommer selvfølgelig mye an på både barnehagen og personalet som jobber der om det er et bra tilbud for 0-3 åringer å være i barnehagen. Sånt er ofte personavhengig, og de minste er mer følsomme og sårbare overfor sånne faktorer.

Synes det er trist å konstantere at personale som er ansatt til å jobbe med de aller minste i barnehagen har slike holdninger til det arbeidet de gjør - nemlig at barna helst ikke burde vært der. Dette mener jeg er med på å undergrave både barnehagen som institusjon, og troen på at vi selv gjør en betydningsfull jobb! Dessuten ville jeg hatt en feil innstilling til ungene om jeg liksom skulle synes litt synd på dem som "måtte være i barnehagen" hele dagen!

Jeg vil nå påstå at alle barnehagene jeg har vært innom med småbarnsavdeling har vært svært gode bhg, men likevel mener jeg de er for små til å gå i barnehage!

Jeg utviser da slettes ikke min holdning på at jeg synes barna er for små overfor andre!! Jeg mener, dette lar jeg jo selvfølgelig ikke foreldre og andre få merke! Barna er der, og da er det min jobb (som jeg elsker!!!) å ta vare på dem!

Jeg undergraver ikke barnehagen som institusjon, men jeg synes ikke det er noe galt i å kunne stille seg litt kritisk til det selv om jeg jobber der! Jeg har ikke tro på at vi gjør en betydningsfull jobb, jeg VET vi gjør en betydningsfull jobb!!

Jeg synes ikke synd på barna som "må være er hele dagen", det har jeg ikke skrevet. Jeg sier bare at jeg synes mange av dem er for små til å begynne i barnehage allerede som ettåringer, fordi det er den erfaringen jeg har gjort!

Som sagt må man "se an" barnet, alle er jo forskjellige, men sånn i det store og det hele synes jeg de er for små.

Nå vet ikke jeg hvor flink du er i jobben din, men jeg vil påstå at jeg gjør en like bra jobb som deg selv om jeg tenker de tankene i hodet mitt! Så å "skylde" på personalet og barnehagen for at jeg har motsatt erfaring fra deg, synes jeg er helt bak mål.

Men, vi har alle ulike meninger.

Til slutt er det opp til hver enkelt forelder uansett!

[Gjest Lea]

Er litt enig med Lillian jeg.

Har også jobbet men små barn og synes at det er for tidlig at sende et barn i barnehage når det er 1 år. I alle fall på heltid.

Hva med halv dag i barnehage da?

Syntes at det var vondt å se barn på under 1 år bli levert klokken 8 og hentet klokken 17. Det er slitsomt å gå i barnehage også.

Dette er jo "skrekkeksempelet" da.

Men en hel dag i barenhage er litt mye for et så lite barn.

[Gjest Marlena, Ikke innlogget]

Jeg synes inlegget til Lillian var bra! Jeg skjønner hva du mener.

Væren: Hvis du leste innlegget mitt så ser du hva jeg mener med å ikke være "så pedagogiske" med 1 åringer...

Altså dattern min kan en hel rekke ting som jeg antar at jeg faktisk har lært henne uten at jeg selv har tenkt på å lære henne det. Det er det som er å være forelder mener jeg.

Så sant man har anledning til å ha barna hjemme de aller første leveårene så tror jeg at alle mamma'r/pappa'r gjør slike ting helt automatiske uten å ha "pedagogisk utdannelse"

Uansett hvor mye pedagogisk bakgrunn man har er man ikke mamma eller pappa til barna som gårb i Bhage og når de er sså små 0-3 mener iallefall jeg at de har det aller best hjemme hos foreldrene dersom det er mulig. Det ville iallefall være helt utenkelig for meg å sende min datter i B hage fordi det er så pedagogisk når jeg er hjemme så mye, det synes jeg ville være svært ulogisk.

Det er klart at mange synes at Bhage er et bra alternativ og det e rjeg enig i, men ikke at alle må gå i Bhage for enhver pris fordi det er så bra, andre ting tror jeg kan være vel så bra - og barna (iallfall i de fleste normale hjem i NOrge) utvikler seg like bra.

[Væren]

For å rydde opp litt i noen misforståelser:

Utgangspunktet for denne tråden var barnehage kontra dagmamma. Den første "gjest" ønsket råd på om hun skulle søke barnehageplass til sin ettårige sønn, og jeg gav henne rådet:

"Kanskje kan en korttidsbarnehage være noe for dere? Uansett er han bare ett år, så om du ikke velger barnehage fra høsten av, så har du framdeles god til på deg til å la ham få del også i dette!"

Jeg har kommet med mine personlige synspunkter på små barn og barnehage, noe jeg står fullt og helt for. Jeg har da heller ikke sagt at foreldre skal sende sine barn i barnehage fordi det er "mer pedagogisk" så lenge de har anledning og lyst til å være hjemme med sine barn! Det vi diskuterer er HVA som er det beste for barna når den dagen kommer at man faktisk er avhengig av et tilbud, dagmamma eller barnehage, og da siterer jeg meg selv igjen:

"Følg magefølelsen din du, og ta det valget du mener er rett for deg/dere og barnet på det nåværende tidspunkt! Husk at en god dagmamma er bedre enn en dårlig barnehage - og omvendt!"

Jeg har selv hatt barna mine i en barnehage hvor vi ikke var så veldig fornøyd med personalet. Jeg er overbevist om at den graden av trivsel og glede som er tilstede i barnehagen, og måten barna finner seg tilrette på og blir trygge, nok er svært avhengig av personalet som til en hver tid jobber i barnehagen! Det tror jeg alle kan være enig i! På våre personalmøter bruker vi derfor ganske mye tid på å fortløpende evaluere arbeidet vårt med barna; bl.a. ved å diskutere våre holdninger og måter å jobbe på, både som enkeltpersoner og som samlet personalgruppe.

Lillian: Jeg aner ingenting om hvorvidt du er dyktig eller ikke i jobben din, noe som forøvrig også er helt uinteressant i denne diskusjonen. Du påstår at du gjør en like bra jobb som meg, og det tviler jeg ikke på! Men jeg uttalte meg faktisk ganske prinsipielt her, beklager om det kunne misforstås.

Min metodikklærer fra lærerhøgskolen uttalte en gang allerede på 80 tallet at: "Førskolelærere som har den holdningen at det er galt å sende ettåringer i barnehagen har ingenting i en jobb på småbarnsavdeling å gjøre!" Det hun mente å si med dette, var at selv om vi tror oss aldri så bevisste på dette, så vil vi ubevisst kunne komme til å formidle negative holdninger. Mens handlinger og utsagn er tydelige og håndfaste, er holdninger mer skjulte og ikke alltid så lette å få øye på, men kan likevel komme til å prege måten vi oppfører oss på. Det er ikke så lett å påvise en holdning!

Marlena: Pedagogikk betyr faktisk "læren om oppdragelse og undervisning". Det foreldre gjør helt naturlig sammen med sine barn, og som fører til at de lærer og utvikler seg, er derfor altså pedagogikk i praksis! Du "er pedagogisk" sammen med datteren din i de fleste situasjoner! Det er det som gjør at hun sannsynligvis tilegner seg nye ferdigheter hver dag!

Jeg har ikke ment å forfekte at barnehage er "et must" for alle barn: "Barnehage behøver selvsagt heller ikke være "det eneste rette" for alle."

Det viktigste er etter mitt syn at tilbudet fungerer for både foreldre og barn. Har man en flink og pålitelig dagmamma er det flott, har man en barnehage hvor barnet trives er det flott, har man muligheten til å være hjemme med sine barn og ønsker dette - selvfølgelig er dette også kjempeflott!!!

Det blir til slutt et personlig valg! Det kan vi vel alle være enig om, tror jeg!

Jeg er sikker på at du greier å finne fram til den løsningen som blir den beste for dere, gjest!

Hilsen