Venninne som verken viser engasjement eller omsorg

[AnonymBruker]

Hun er min beste venninne, og verken hun eller jeg har veldig nære vennskap utenfor det vennskapet vi to har sammen. Hun er singel, jeg har mann og barn. Vi kommer fra samme sted, men har begge flyttet hit vi bor nå, og vennskapet vårt vokste frem i 30-årene. 

Så til problemet: jeg opplever henne som uinteressert. Hun klarer å ta initiativ til å treffes, men hun evner ikke å vise interesse for meg eller mitt når vi først treffes. Det er stille helt til jeg begynner å prate. Føler jeg intervjuer henne, og om jeg vil fortelle noe om meg selv, så må jeg gjøre det på eget initiativ. Altså, hun spør ikke. F eks var jeg utenlands i høst, og det så hun på IG. Jeg kom tilbake, vi møttes, men hun spurte aldri om reisen. Jeg tenkte jeg skulle se hvor lenge det kunne gå uten at hun spurte om det, og det viste seg at hun aldri spurte. Ikke engang da jeg spurte henne om en reise hun skulle ha.

Slik er det med alt. Vi deler en del interesser, men hun spør aldri meg om diverse innenfor disse interessene. Jeg spør henne, for så å noen ganger fortelle litt selv. Det blir veldig enveis, om dere skjønner? Om jeg ikke spør eller forteller noe uoppfordret, er det faktisk stille mellom oss.

Jeg har opplevd noen vonde ting på veien, og har prøvd å få omsorg fra henne. Da mannen ble alvorlig syk, prøvde jeg å få litt støtte fra henne. Det skjedde ikke. Hun er rett og slett litt likegyldig. Hun feier det ikke vekk, men hun engasjerer seg heller ikke i det. Bringer jeg det ikke på banen når vi møtes, så blir det ikke nevnt. Det gjelder egentlig alt. F eks har vi bursdager svært nærme hverandre, og da ser jeg alltid til at hun blir feiret og får gave av meg. Når det så kommer til min bursdag like etterpå, nevnes det ikke. 

Jeg har også akkurat hatt korona. Spøkte litt med det inne på IG, og jeg så at hun hadde sett storyen min. Men null "god bedring". Jeg har også nylig vært gjennom et par operasjoner, men verken "lykke til" i forkant eller "god bedring" i etterkant. Hun "glemmer" også å si "god jul" og "ha en god helg" når vi møtes. Altså, det er liksom bare hei og hadet, ikke noe mer.

Hva er egentlig dette? Et dårlig vennskap, ja, men hva og hvordan og hvorfor? Kan jeg gjøre noe med det, eller skal jeg la det fade ut? Hun har egentlig ingen andre å henge med, så jeg ser for meg at hun blir veldig alene uten meg i livet sitt. Jeg derimot, har jo familie, samt andre bekjentskap som jeg vet kunne blitt nærere vennskap (om jeg hadde gitt det en sjanse). Men jeg er faktisk ikke så flink til å tenke egoistisk, har mye samvittighet for venninnen min som kan ende opp mutters alene.

Så hva gjør jeg? Tar en prat med henne om dette (hun er ikke typen til å prate om sånt)? Eller lar jeg det fade ut, uten å forklare henne hvorfor? Vi er begge konfliktsky, så det vil ikke bli en konflikt eller krangel ut av noe, heldigvis. Men jeg ser ikke helt hva jeg skal velge å gjøre...

PS: Kan det være en mild Asperger-diagnose inni bildet her? Greit nok at hun er introvert og sosialt sky, men jeg lurer på om det ligger noe mer bak?

Anonymkode: 21f4c...666

[AnonymBruker]

Det siste tror jeg er essensielt her. Kunne skrevet det samme om en kollega/vennine. Er sikker på at hun er selektiv mutist. Det blir monolog hver gang. Jeg hadde ikke orket det i lengden hvis jeg var deg.

Anonymkode: 68033...01d

[AprilLudgate]

Jeg tror dette handler om hennes væremåte og ikke manglende interesse for deres vennskap.

Hun har åpenbart ikke helt de sosiale evnene til å fake/speile heller, så jeg ville tenkt i diagnoseretning selv må jeg jo innrømme. 
 

Hun virker interessert i kontakt, men at hun ikke klarer helt ordinære og grunnleggende sosiale koder og omgang. 
 

Om dere faktisk ER gode venninner rent personlig så hadde jeg spurt henne om dette. På en ikkeanklagende måte, og ikke spørre «har du diagnose X/Y eller» 😅

[AnonymBruker]

Kan det tenkes at hun ikke ser på dere på samme måte som du gjør? 

Anonymkode: 59fe0...571

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kan det tenkes at hun ikke ser på dere på samme måte som du gjør? 

Anonymkode: 59fe0...571

Hun ser på meg som sin beste venninne. Det har hun sagt flere ganger, når anledningen har passet seg. Hun følger også tips og råd jeg kommer med i forhold til jobb, karriere og diverse hobbyer, så jeg forstår jo at hun setter pris på meg og rådene mine. 

Hun er absolutt ikke typen til å lyve eller dekke over noe, så jeg tror henne når hun sier at jeg er hennes beste venn. 

Anonymkode: 21f4c...666

[AnonymBruker]

Fløff skrev (8 minutter siden):

Jeg tror dette handler om hennes væremåte og ikke manglende interesse for deres vennskap.

Hun har åpenbart ikke helt de sosiale evnene til å fake/speile heller, så jeg ville tenkt i diagnoseretning selv må jeg jo innrømme. 
 

Hun virker interessert i kontakt, men at hun ikke klarer helt ordinære og grunnleggende sosiale koder og omgang. 
 

Om dere faktisk ER gode venninner rent personlig så hadde jeg spurt henne om dette. På en ikkeanklagende måte, og ikke spørre «har du diagnose X/Y eller» 😅

Hun har aldri vært innom psykiatrien, eller noe som helst som har med psyken å gjøre, så hun hadde uansett ikke hatt et svar på det. Hun er svært oppegående i forhold til utdannelse og karriere, men hun sier selv at hun ikke bryr seg om f eks det sosiale på jobben. Hun møter opp på jobb, gjør jobben sin, og snakker svært lite med folk (har hun fortalt meg). Julebord går hun på kun fordi hun "må". 

Anonymkode: 21f4c...666

[AnonymBruker]

Noen mennesker er godt fornøyde med overfladiske relasjoner. Dersom hun trives med det og du ønsker noe dypere, er dere kanskje ikke kompatible som venner. 

Jeg ville pratet med henne. Forventningsavklaring. Hva ønsker og trenger dere av vennskapet? 

Anonymkode: e6ede...6a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det siste tror jeg er essensielt her. Kunne skrevet det samme om en kollega/vennine. Er sikker på at hun er selektiv mutist. Det blir monolog hver gang. Jeg hadde ikke orket det i lengden hvis jeg var deg.

Anonymkode: 68033...01d

Jeg leser at selektiv mutisme ofte kan være angstbasert eller traumebasert, så dette passer ikke helt med min venninne. Hun har ingenting fra barndom eller voksenliv som gir henne angst eller traumer. Hun er egentlig noe av det mest psykiske friske mennesket jeg kjenner. Det vet jeg fordi jeg har spurt, samt at jeg kjenner henne fra da vi bodde samme sted. God barndom, god oppvekst, godt voksenliv...

Anonymkode: 21f4c...666

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Noen mennesker er godt fornøyde med overfladiske relasjoner. Dersom hun trives med det og du ønsker noe dypere, er dere kanskje ikke kompatible som venner. 

Jeg ville pratet med henne. Forventningsavklaring. Hva ønsker og trenger dere av vennskapet? 

Anonymkode: e6ede...6a7

Jeg tror kanskje hun trives fordi JEG viser interesse for henne, mens jeg sitter og føler på at det er null interesse for MEG. Hun får jo god oppfølging av meg uansett om det er smått eller stort...

Anonymkode: 21f4c...666

[SmuleSMitt]

Hun er vel en parasitt, da. Du er empatisk og opptatt av at andre skal føle seg vel i ditt selskap. Sakte men sikkert blir vennskapet preget av denne rollefordelinga. Du gir, lytter og by på deg selv. Hun tar imot, det er ikke hun som skal gi, men du. Hun blir komfortabel med dette, og ønsker ikke bidra. Må hun bidra, får hun jo mindre igjen til seg selv. Hun har ikke andre relasjoner i livet sitt, så alt står og faller på deg. 

Hun trenger ikke engasjere seg, for du gjør all jobben. 

JEG hadde ikke orket en slik kontakt. JEG hadde gitt en forklaring, og så slengt igjen døren. For godt. Hva får du ut av dette "vennskapet"? Det høres jo ikke ut som noe vennskap. Vennskap er en dynamisk relasjoner hvor begge blir sett og hørt. 

[AnonymBruker]

Jeg har også store problemer med å sette meg inn i andres greie. Jeg øver meg, men glemmer det ofte. Og når noen har sagt noe så glemmer jeg det. Feks om en venninne skal på røntgen, så husker ikke jeg det før hun nevner det. 

Det er ikke det at jeg ikke bryr meg eller ikke liker vennene mine, men jeg bare kommer ikke på å grave og spør, og som sagt glemmer jeg veldig fort ting jeg blir fortalt. 

Anonymkode: 7207d...3b6

[Judy Grimes]

Har hun alltid vært sånn? Hvordan har dere klart å bli venner, i så fall?

[AnonymBruker]

Judy Grimes skrev (5 minutter siden):

Har hun alltid vært sånn? Hvordan har dere klart å bli venner, i så fall?

Vi gikk i samme kull på videregående, hadde mange felles venner. Og vi var begge studenter i samme by, hadde også samme krets der. Møtte tilfeldigvis på hverandre i 30-årene igjen, og da ble vi enige om å møtes. 

Hun er sjenert, så i begynnelsen tenkte jeg at hun var for sjenert til å holde samtalen med meg gående. Så jeg tok ansvar for praten, uten at jeg nødvendigvis liker å sitte med det ansvaret. Nå de siste årene ser jeg at det er sånn det ER, selv om hun ikke er sjenert overfor meg. 

Hun er flink til å ta initiativ, da, så jeg skjønner at hun vil bruke tid på meg. Men så kommer treffe, og da er det stille helt til jeg bryter stillheten. 

Anonymkode: 21f4c...666

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg har også store problemer med å sette meg inn i andres greie. Jeg øver meg, men glemmer det ofte. Og når noen har sagt noe så glemmer jeg det. Feks om en venninne skal på røntgen, så husker ikke jeg det før hun nevner det. 

Det er ikke det at jeg ikke bryr meg eller ikke liker vennene mine, men jeg bare kommer ikke på å grave og spør, og som sagt glemmer jeg veldig fort ting jeg blir fortalt. 

Anonymkode: 7207d...3b6

Jeg skjønner bare ikke at man kan glemme så mye om sine aller nærmeste? Joda, jeg glemmer noen detaljer når min mor babler i vei om uinteressant svada, men jeg husker jo på det viktigste. Jeg har jo selv mann og barn og øvrig familie, samt diverse bekjentskap ved siden av, og jeg gjør så godt jeg kan med å huske på hvem som gjør hva, hvordan og hvorfor. Tenker at det er viktig for rollen som kone, mor, datter, venninne osv...

Anonymkode: 21f4c...666

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg har også store problemer med å sette meg inn i andres greie. Jeg øver meg, men glemmer det ofte. Og når noen har sagt noe så glemmer jeg det. Feks om en venninne skal på røntgen, så husker ikke jeg det før hun nevner det. 

Det er ikke det at jeg ikke bryr meg eller ikke liker vennene mine, men jeg bare kommer ikke på å grave og spør, og som sagt glemmer jeg veldig fort ting jeg blir fortalt. 

Anonymkode: 7207d...3b6

Det spørs jo hvor alvorlige disse tingene er. Om det er trivialiteter som ikke har allverdens betydning, så er det fort gjort å glemme det og ikke følge opp disse tingene. Men om din venninne skal på røntgen fordi hun har funnet en kul hun er bekymret for og frykter hun kan ha kreft, så synes jeg det er veldig spesielt å glemme slike ting. Joda, du kan like din venninne allikevel, men jeg vil uansett sette et lite spørsmålstegn ved hvor mye du egentlig bryr deg. 

Du har kanskje stor glede av vennskapet, men omsorgen stikker kanskje ikke dypt nok til at du bekymrer deg for hennes ve og vel.

Anonymkode: c5c48...bce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg skjønner bare ikke at man kan glemme så mye om sine aller nærmeste? Joda, jeg glemmer noen detaljer når min mor babler i vei om uinteressant svada, men jeg husker jo på det viktigste. Jeg har jo selv mann og barn og øvrig familie, samt diverse bekjentskap ved siden av, og jeg gjør så godt jeg kan med å huske på hvem som gjør hva, hvordan og hvorfor. Tenker at det er viktig for rollen som kone, mor, datter, venninne osv...

Anonymkode: 21f4c...666

Jeg skjønner det ikke heller.  Føler ikke jeg har dårligere forhold til familie og venner av den grunn, de er like glade i meg og jeg i dem. 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det spørs jo hvor alvorlige disse tingene er. Om det er trivialiteter som ikke har allverdens betydning, så er det fort gjort å glemme det og ikke følge opp disse tingene. Men om din venninne skal på røntgen fordi hun har funnet en kul hun er bekymret for og frykter hun kan ha kreft, så synes jeg det er veldig spesielt å glemme slike ting. Joda, du kan like din venninne allikevel, men jeg vil uansett sette et lite spørsmålstegn ved hvor mye du egentlig bryr deg. 

Du har kanskje stor glede av vennskapet, men omsorgen stikker kanskje ikke dypt nok til at du bekymrer deg for hennes ve og vel.

Anonymkode: c5c48...bce

Det spiller ingen rolle om det er lite eller stort. Men jeg øver meg på å følge med på hva som blir satt og å følge opp det de sier. Jeg bryr meg virkelig. 

Anonymkode: 7207d...3b6

[Judy Grimes]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Hun er sjenert, så i begynnelsen tenkte jeg at hun var for sjenert til å holde samtalen med meg gående. Så jeg tok ansvar for praten, uten at jeg nødvendigvis liker å sitte med det ansvaret. Nå de siste årene ser jeg at det er sånn det ER, selv om hun ikke er sjenert overfor meg. 

Anonymkode: 21f4c...666

Jeg var litt som din venninne da jeg var ungdom, og hadde problemer med å fungere sosialt. Ble kjent med en jente som gjorde som deg, og tok ansvar for å holde samtalen gående de første gangene vi møttes. Men jeg justerte jo væremåten min etter hvert som jeg ble mer og mer komfortabel i vennskapet vårt. Synes det er meget spesielt at denne damen fremdeles oppfører seg på samme måte etter flere år. Det burde jo være en selvfølge for oppegående mennesker å si "hvordan går det med deg?" eller "hva har skjedd siden sist?".

Kan hende dere rett og slett har falt inn i et mønster som det er vanskelig å bryte ut av. Det er sikkert vanskelig å ta det opp med henne, men det er jo kanskje verdt å gi henne en sjanse til å forbedre seg før du fader henne ut.

[AnonymBruker]

Slutt å bruk energi på henne, og bruk heller energien din til å finne deg nye venninner. Dette her gir deg jo ikke noen ting! 

Hva jeg ville gjort: neste gang hun vil møte deg så sitt å vær like stille som henne. Uten å være sur på noen måte, men forhåpentligvis vil hun kanskje få en aha-opplevelse da. Kanskje hun forstår hvordan det er å være deg og hele tiden måtte holde i gang praten og vise interesse og omsorg for noen som bare sitter der som en sekk med poteter. 

Ikke gi bursdagspresang til henne. Hvis hun blir sur for det eller etterlyser presang så bare si "jeg fikk jo ikke noe av deg/får aldri presang av deg?🤷🏻‍♀️". Der er sånn man må være mot sånne folk. Hun blir kanskje sur, men det har hun virkelig ingen grunn til å bli. 

Hvis du absolutt må ha kontakt med dette mennesket så hold det til et minimum. Ikke gjør deg selv sårbar ved å fortelle om sykdom eller andre tunge ting, bare si at ting går bra! Det er faktisk mye bedre enn å fortelle vonde ting til folk som ikke bryr seg eller hiser interesse, men heller prater om sine ting. Finn deg heller en ny venn eller to som du kan snakke i fortrolighet med. 

Anonymkode: cac5d...7c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Slutt å bruk energi på henne, og bruk heller energien din til å finne deg nye venninner. Dette her gir deg jo ikke noen ting! 

Hva jeg ville gjort: neste gang hun vil møte deg så sitt å vær like stille som henne. Uten å være sur på noen måte, men forhåpentligvis vil hun kanskje få en aha-opplevelse da. Kanskje hun forstår hvordan det er å være deg og hele tiden måtte holde i gang praten og vise interesse og omsorg for noen som bare sitter der som en sekk med poteter. 

Ikke gi bursdagspresang til henne. Hvis hun blir sur for det eller etterlyser presang så bare si "jeg fikk jo ikke noe av deg/får aldri presang av deg?🤷🏻‍♀️". Der er sånn man må være mot sånne folk. Hun blir kanskje sur, men det har hun virkelig ingen grunn til å bli. 

Hvis du absolutt må ha kontakt med dette mennesket så hold det til et minimum. Ikke gjør deg selv sårbar ved å fortelle om sykdom eller andre tunge ting, bare si at ting går bra! Det er faktisk mye bedre enn å fortelle vonde ting til folk som ikke bryr seg eller hiser interesse, men heller prater om sine ting. Finn deg heller en ny venn eller to som du kan snakke i fortrolighet med. 

Anonymkode: cac5d...7c6

Dette gjorde jeg for litt siden. Det var stille LENGE. Til slutt kommenterte hun noe, og jeg svarte uten å utbrodere. Så stille lenge. Et par nye kommentarer fra henne, og jeg med enkle, lite utbroderende svar. Det var det kjipeste treffet jeg har hatt med noen noensinne. 

Hun blir forøvrig ikke sur for å ikke få gave eller oppmerksomhet. Hun er som sagt svært flat i humøret, og hadde ikke sagt noe eller blitt sur over manglende gave. Jeg har ikke tenkt til å nevne bursdagen hennes i år, så får vi se hva som skjer. Litt nysgjerrig på om hun kommer til å nevne den selv eller ei.

Jeg MÅ ikke ha kontakt med henne i det hele tatt, jeg kan velge henne bort. Men jeg tror faktisk ting kunne vært veldig bra dersom hun hadde blitt mer oppmerksomhet rundt meg og mitt.

Anonymkode: 21f4c...666

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Dette gjorde jeg for litt siden. Det var stille LENGE. Til slutt kommenterte hun noe, og jeg svarte uten å utbrodere. Så stille lenge. Et par nye kommentarer fra henne, og jeg med enkle, lite utbroderende svar. Det var det kjipeste treffet jeg har hatt med noen noensinne. 

Hun blir forøvrig ikke sur for å ikke få gave eller oppmerksomhet. Hun er som sagt svært flat i humøret, og hadde ikke sagt noe eller blitt sur over manglende gave. Jeg har ikke tenkt til å nevne bursdagen hennes i år, så får vi se hva som skjer. Litt nysgjerrig på om hun kommer til å nevne den selv eller ei.

Jeg MÅ ikke ha kontakt med henne i det hele tatt, jeg kan velge henne bort. Men jeg tror faktisk ting kunne vært veldig bra dersom hun hadde blitt mer oppmerksomhet rundt meg og mitt.

Anonymkode: 21f4c...666

Syntes du skal møte hun, og når dere treffes så begynner du å prate om forventninger i et vennskap. Hadde jeg vært deg, hadde jeg bare sagt rett ut at jeg føler dette er veldig enveiskjørt - og at jeg ikke får noe ut av vennskapet fordi jeg føler jeg gir og gir, men ikke får noe tilbake. 

Her har du faktisk ingenting å miste, ved å være dønn ærlig. Og det virker også som at hun trenger å høre dette, det er jo en grunn til at du er hennes eneste venn samt bestevenninne.. Hallo i luken. Ikke vær nedlatende eller anklagene når dere/du har denne samtalen, men bare si direkte hvordan dette vennskapet er for deg. Og at du sterkt vurderer å bryte kontakt pga dette. Mulig hun da får en aha-opplevelse og klarer å reflektere rundt dette.