Hvis du følte deg utenfor i vennegjengen, ville du sagt i fra da?

[AnonymBruker]

Jeg har en gjeng jeg har hengt med i mange, mange år, godt over 15 år. Vi har reist sammen og opplevd livets gleder og sorger sammen. Men nå har det seg sånn at jeg skiller meg litt ut i gjengen. Jeg er den eneste som nå er skilt, alene med barn og har dårlig råd. Etter bruddet har jeg opplevd det som om jeg ikke lenger er god nok for dem. Når jeg spør om de vil komme til meg en helg, så blir det bare tullet bort. I stedet snakker de om  at vi burde ta en helg i Barcelona eller lignende. 

I går fikk jeg melding fra en av dem om at det blir treff for hele gjengen en helg i vår. Jeg ble veldig forundret, for jeg hadde jo bedt dem til meg, og hvorfor ble en helg planlagt slik uten at jeg fikk ta del i det? Fordi de vet jeg ikke har råd? Jeg fikk liksom slengt til meg en melding om at "du må bare bli med altså"....det var det. Jeg ble så såret. Kjenner at jeg er skuffet over at min sivilstatus og de problemene jeg har,ikke gjør meg like "attraktiv" som venn lenger....Jeg vet ikke jeg, bør jeg si fra om dette? Jeg tenker jo at jeg bare skal bite det i meg og ikke lage drama. 

Vi er i 30 årene. 

Anonymkode: f0c3a...96c

[Ugresset]

Godt mulig du er på vei til å bli faset ut, dessverre. Ikke sikkert de gjør det bevisst, men at det ble naturlig for dem siden sivilstatus din endret seg. 

Hvis dette er kvinner du vil ha kontakt med så tror jeg det er du som må ta skrittet her. Fortelle at DU er den samme enda, men ikke livssituasjonen din, og at det kanskje er nå du trenger de mer en før. Men også at du hadde satt enormt stor pris på å få bli invitert med og planlegge. 

Du vil nok raskt merke hva de vil. Om invitasjonene blir sjeldnere og unnskyldningene dårligere. Jeg ønsker deg masse lykke til å håper dette ordner seg på best mulig måte for deg. Jeg vet hvordan det er å bli faset ut, men for meg var det helt ok. Det var ikke folk jeg ville henge noe mer med. 

[AnonymBruker]

Jeg har også opplevd noe lignende som å bli syk og falle ut av arbeidslivet, da forsvant vennene mine. Det er litt ekkelt i grunn for hvis man skal tenke at det er når man er syk man ser hvem som er dine virkelige venner. Ja da hadde jeg null. 

Jeg har ikke sagt noe. Gjengen er der enda, men de tar lite kontakt. Men jeg har for lengst funne meg nye ordentlige venner. En lærdom i livet. 

Anonymkode: cc5e4...d94

[AnonymBruker]

Jeg ville først reflektert over om du føler for mye på ting, og/eller om du har endret deg på noen måte. Eller om en liten følelse av å være "annerledes" mulig gjør at du er ekstra var på ting, eller har en selvforsterkende effekt. 

Jeg sier ikke at det er slik, det kan like så godt være en ubevisst handling fra venninnene dine.

Men vi er i samme aldersgruppe, så det har jo blitt et-par skilsmisser, og runder med sykdom, opp gjennom. Og ofte endrer personen seg. I et tilfelle var det så mye snakk om eksmannen at det som før var hyggelige treff med mye latter og prat om alt annet enn mann/barn/sykdom, ble preget av dette. I et annet tilfelle var det et tema som var så utrolig sårt for personen, at man blir gående på nåler. 

Jeg kan også gjerne gå en fjelltur, eller lage en middag hjemme, med venninner med dårlig råd. Men jeg har også lyst til å reise på jentetur til Paris, eller spise og drikke drinker på Hanami. Jeg kan jo ikke la et-par venninner begrense alt jeg gjør i livet. 

Ikke misforstå meg, vi bryr oss om hverandre, og støtter. Men når det som før var hyggelige og bekymringsløse treff igjen og igjen blir preget av forhold ved en person, da blir selvfølgelig relasjonen preget. 

Anonymkode: 9b7cc...cbd

[AnonymBruker]

Kan det være at du har forandret deg litt etter skillsmissen? Klager mye/er mye negativ? Snakker for mye om ting som er vanskelig slik at de synes du er «tung» å være sammen med? 

Anonymkode: a49a7...f81

[AnonymBruker]

Jeg vil heller tro det har noe med at de andre heller vil på storbyferie enn å komme på besøk til deg. Det er jo ikke så rart? De har jo ikke fått dårligere råd, kun du.
Jeg har vært litt i din situasjon. Jeg ble ikke skilt, men jeg fikk barn før mine venner, og når de dro på sydenturer passet det ikke helt for meg. Jeg kunne jo ikke da forvente at de sluttet å dra på jenteturer fordi jeg hadde baby? 

Anonymkode: 3d945...3e5

[AnonymBruker]

Jeg prøver å tenke som så at det med å ha venner er litt som å ha kjæreste. Vennene dine må ville ha det forholdet med deg, man kan ikke tvinge det fram. Det er brutalt, men vil du egentlig måtte «tvinge deg på»? Det er ganske vanlig å vokse fra hverandre, og det er også vanlig at folk endrer seg på 15 år. Jeg tror vi bør normalisere det litt. Jeg tviholder ikke på vennskap med folk jeg ikke lenger føler jeg har noe til felles med eller trives sammen med, og må akseptere at andre heller ikke gjør det. Noen ganger er det derfor jeg som blir «valgt bort». 

Så jeg synes der blir rart å ta det opp. Hva skal vennene svare? Jeg tviler på at det er så enkelt som at de ikke vil være venner lenger på grunn av at du nå har blitt skilt og har dårligere økonomi - det er nok mer sammensatt enn som så, med mindre de alle er fæle mennesker. 

Vennskap er for øvrig vanskelig når det er veldig ulik økonomi. Jeg forstår at venninnene heller vil bruke fridager på en helg i Barcelona eller tilsvarende, framfor å besøke deg. Det er vanskelig å være den med dårlig økonomi, og det er også slitsomt å hele tiden måtte tilpasse seg den med dårligst økonomi - og ikke kunne gjøre de tingene man egentlig vil på grunn av det. 

Anonymkode: 92442...c81

[AnonymBruker]

Jeg har vært der, den som var utenfor, og jeg ville ikke tatt det opp. 

Som den over sier. hva skal de svare da? Vil du at de skal være sympati-venner? Sånne som bare er venner med deg fordi du har guilt-trippet dem til det? Fordi de synes synd på deg? 

Vil de ikke være med meg, så er det bedre at man bare lar være. Jeg vil ikke mase for at noen skal være med meg, når jeg da føler at de egentlig ikke vil. 

Anonymkode: 9e9cd...bb8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har vært der, den som var utenfor, og jeg ville ikke tatt det opp. 

Som den over sier. hva skal de svare da? Vil du at de skal være sympati-venner? Sånne som bare er venner med deg fordi du har guilt-trippet dem til det? Fordi de synes synd på deg? 

Vil de ikke være med meg, så er det bedre at man bare lar være. Jeg vil ikke mase for at noen skal være med meg, når jeg da føler at de egentlig ikke vil. 

Anonymkode: 9e9cd...bb8

Støtter dette, livet skjer i vennegjenger også, og av og til når ting endrer seg så sklir man fra hverandre. Om dere vanligvis har reist på veninneturer osv, så er det ikke så rart de vil fortsette med det så lenge de har muligheten. 

Anonymkode: d9a45...433

[AnonymBruker]

Jeg opplevde noe lignende. Ble kronisk syk og kjente at vennene brøy seg om hverandre, men ikke meg. Etter flere år der jeg virkelig prøvde å være en god venn, men fikk null og niks tilbake, knakk jeg sammen og sa fra til to i gjengen, mine to svigerinner. Hu ene brøy seg rett og slett ikke (så fikk en bekreftelse på at jeg hadde rett også..). Hu andre har virkelig vist at hu bryr seg og har støttet meg i at den gjengen er ganske overfladisk. Det er ikke noe vondt i de, men de har hatt så lette liv at de skjønner ikke kronisk sykdom og og viser ikke noe empati. Jeg er veldig empatisk, omtenksom og gir mye av meg selv, og trenger venner som er mer lik meg. Det var ikke den gamle gjengen. De digger de som er vellykket, sporty, har penger, er utadvendt osv. Jeg som kronisk syk ble bare oversett. 
 

Nå har det gått noen år og jeg og min svigerinne har fått nye venner ❤️❤️ Fantastiske venner som er der uansett. Alle er glad i alle i den gjengen.  Feks har jeg alltid vært alene på bursdagen min, ingen som har kommet innom, få som har sendt melding. I år er jeg overøst med blomster, gaver og jeg ble feiret. Er så rørt!  
 

Håper det ordner seg for deg, TS! Min erfaring er at det dukker opp nye venner. Man trenger ikke brenne broer, men man kan la det natulig fase ut med den gamle gjengen. 

Anonymkode: f9d29...f07

[AnonymBruker]

Bare finn deg nye venner som ikke lar deg skli ut fordi du ikke kan reise til Paris lenger.

Det finnes så mange andre der ute som ikke har denne status holdningen

Anonymkode: cc5e4...d94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Bare finn deg nye venner som ikke lar deg skli ut fordi du ikke kan reise til Paris lenger.

Det finnes så mange andre der ute som ikke har denne status holdningen

Anonymkode: cc5e4...d94

Status? Den dagen jeg gjør noe for status har jeg mistet meg selv.

Nå er det slik at jeg faktisk koser meg i Paris. Med stemningen, kulturen, vin, maten, og butikkene. Et perfekt sted for en jentetur. 

Folk må da forstå at man har ulik råd. Og at det ikke fungerer slik at alle må samles hjemme og gjøre rimelige aktiviteter hele tiden av den grunn. Som jeg skriver - lager gjerne middag hjemme, eller går en fjelltur. Men gi meg også Michelinrestauranter og Paris. 

Anonymkode: 9b7cc...cbd

[AnonymBruker]

Siden du snakker om "komme til meg en helg", bor du langt unna resten? Etter å ha vært hjemme i to år er jeg overklar for å reise på en storbyferie, å dra til en venninne en helg kan ikke sammenlignes i det hele tatt. Det kan jo være så enkelt som at de ikke har tatt deg med på planleggingen fordi de vet du ikke har råd. Hvis du vil ha alle hos deg så må du invitere konkret, med dato. 

Jeg inviterer ikke med alle på alt, rett og slett fordi alle ikke passer til det jeg har lyst til. Ikke alle har råd til utenlandsferie, spatur, spise ute, shopping ect, da ber jeg ikke om og om igjen folk jeg vet sliter med økonomien om å bli med. Da kan jeg heller invitere til noe som krever mindre penger en gang alle skal inkluderes. Og helt ærlig så krever det noen ganger energi å ha med en del folk, fordi det er mye klaging over penger, sykdom, frekke ekser eller slitsomt småbarnsliv. Kan du være en av dem? Tror nok det er mer med historien her enn det du har reflektert over selv, men å invitere med dato og kl.slett er en måte å gjøre det på, eller å spørre rett ut hvorfor du ikke fikk være med på turplanlegging (men når det så viser seg at du uansett ikke har råd, så er det kanskje greit å droppe klagingen om det). 

Anonymkode: 492ea...e35

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd litt slikt jeg og. 
Venninne 1 og venninne 2 avtaler ting seg i mellom, for så å spør rett etter på «jeg og Eva skal ut å spise der og der, vil du også være med?»

Dette har skjedd påfallende veldig ofte at dem to planlegger både det ene og det andre, og spør meg etterpå og ikke alltid det da passer for meg. Får aldri ta en del av planleggingen. Og nå gidder jeg ikke mer. Syns det er veldig barnslig oppførsel av voksne damer, så jeg har nå faset dem mer og mer ut. Men nå skal dem ha det til at det er meg som er den vanskelig «fordi.. dei har jo vært så inkluderende» 

Jeg har heldigvis andre venninner og familie som er mye hyggeligere å omgås 

Anonymkode: 6e769...618

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har opplevd litt slikt jeg og. 
Venninne 1 og venninne 2 avtaler ting seg i mellom, for så å spør rett etter på «jeg og Eva skal ut å spise der og der, vil du også være med?»

Dette har skjedd påfallende veldig ofte at dem to planlegger både det ene og det andre, og spør meg etterpå og ikke alltid det da passer for meg. Får aldri ta en del av planleggingen. Og nå gidder jeg ikke mer. Syns det er veldig barnslig oppførsel av voksne damer, så jeg har nå faset dem mer og mer ut. Men nå skal dem ha det til at det er meg som er den vanskelig «fordi.. dei har jo vært så inkluderende» 

Jeg har heldigvis andre venninner og familie som er mye hyggeligere å omgås 

Anonymkode: 6e769...618

Er dette så frekt da? Det hender jeg også gjør det.. fordi jeg tilfeldig treffer oftere på venninne 1 enn 2, så avtaler jeg noe med venninne 1 som vi ber med 2 på… De gjør det samme med meg.

Anonymkode: f9d29...f07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har opplevd litt slikt jeg og. 
Venninne 1 og venninne 2 avtaler ting seg i mellom, for så å spør rett etter på «jeg og Eva skal ut å spise der og der, vil du også være med?»

Dette har skjedd påfallende veldig ofte at dem to planlegger både det ene og det andre, og spør meg etterpå og ikke alltid det da passer for meg. Får aldri ta en del av planleggingen. Og nå gidder jeg ikke mer. Syns det er veldig barnslig oppførsel av voksne damer, så jeg har nå faset dem mer og mer ut. Men nå skal dem ha det til at det er meg som er den vanskelig «fordi.. dei har jo vært så inkluderende» 

Jeg har heldigvis andre venninner og familie som er mye hyggeligere å omgås 

Anonymkode: 6e769...618

Kan virkelig ikke se hva som er så frekt med det. Jeg møter oftere en venninne enn en annen fordi vi jobber sammen, da avtaler vi gjerne og så inviterer vi med nr 3. Hva i all verden gjør dette til barnslig oppførsel? Kan du ikke selv klare å ta initiativ til å møtes der du vil og når det passer for deg? De inviterer deg med og inkluderer og så er du sur, nei her er det ikke venninne 1 og 2 som er problemet, det er deg. 

Anonymkode: 492ea...e35

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan virkelig ikke se hva som er så frekt med det. Jeg møter oftere en venninne enn en annen fordi vi jobber sammen, da avtaler vi gjerne og så inviterer vi med nr 3. Hva i all verden gjør dette til barnslig oppførsel? Kan du ikke selv klare å ta initiativ til å møtes der du vil og når det passer for deg? De inviterer deg med og inkluderer og så er du sur, nei her er det ikke venninne 1 og 2 som er problemet, det er deg. 

Anonymkode: 492ea...e35

Det ligger mye bak her som jeg ikke vil dele i tilfelle det blir kjent igjen. Men vi er mange fler som ser denne oppførselen til disse to. Og jeg har tatt mye initiativ også (men ingen som gidder å fortelle eller lese lang versjonen inne på kg, så jeg holdt meg til kort versjonen😉).
Jeg har truffet på random felles venner og flere ymter frempå at jeg orker henge med dem.  Jeg foklarer at jeg prøver å ta dem for det dem er, men de er veldig smålig (vi er veldig mange som er irritert på oppførselen. Min samboer holdt nesten på å klikke på hun ene og hadde lyst til å ta en telefon til henne. Men jeg klarte å roe han ned).

Andre eksempler er visst vi prater i sammen, så blikker disse to andre med hverandre når jeg snakker. Hun ene kan til tider være ekstremt nedlatende når hun er i dårlige perioder.

Som sagt, så har jeg heldigvis andre å forholde meg til og merker hvor mye bedre humøret mitt er av å være med andre. 

Anonymkode: 6e769...618