Ubalanse i forhold - en med barn, en uten

[AnonymBruker]

Skriver mest av alt for å lufte tankene, men kanskje noen kjenner seg igjen eller har råd. 
 

Jeg er samboer med en veldig fin mann, men sliter med følelsen av ubalanse i forholdet. Årsaken er at han er rundt 10 år eldre enn meg, og har tre barn som er tenåringer og voksne. Han har en greit forhold til eks og er en god far annenhver uke. Selv om forholdet er slutt, er de på mange måter familie.

Så har vi meg. Jeg blir førti i år, og avsluttet et langt tidligere forhold akkurat da jeg ellers ville vurdert å få barn. Det er ikke aktuelt å få barn med samboer jeg har nå. 

Det er ikke det at barn i seg selv er så viktig, men det jeg har «i bakhånd» er en god jobb, en eldre mor (er enebarn) og en håndfull venner. Han har på et vis fortsatt kjernefamilien, og blir aldri helt alene. Vi er ikke barnløse sammen, om det gir mening.

Jeg tror egentlig jeg angrer fryktelig på å ha gått inn i forholdet vel vitende om situasjonen. Og blitt fordi det er kos og selskap (annenhver uke), i stedet for å gi meg selv sjansen til å møte noen jeg kunne velge eller velge vekk barn sammen med. 

Samtidig er jeg redd for at om jeg går, ender jeg opp enda mer ensom. Og som en bekymring for min mor som nok allerede sørger i stillhet over at det ikke ble barnebarn. 

Vet rett og slett ikke hva jeg vil, og har veldig dårlig samvittighet for å sitte med en uvitende person mens jeg prøver å velge det som gjør meg minst ulykkelig… 

Anonymkode: 4b1f8...fd5

[AnonymBruker]

Om du har økonomi og overskudd til det, ville jeg seriøst vurdert å dra til Danmark og få barn på egenhånd. Det høres ut som noe som vil henge litt over deg resten av livet, og jeg tror nok at det er lettere å akseptere barnløshet om man har prøvd, enn å tenke «hva om». Særlig når du har kommet inn i din nye kjæreste sitt liv på et så seint tidspunkt, så tror jeg at denne følelsen av utenforskap dessverre vil henge på deg (snakker av erfaring). Lykke til, uansett hva du bestemmer deg for ❤️

Anonymkode: 0e4fe...6fd

[AnonymBruker]

Er han du er sammen med mottagelig for synspunktene dine? Kanskje dere kunne ha diskutert dette, og funnet en løsning? Trist at du skal gå og gruble på dette alene. Meningen med å være to skal jo være at man kan dele tankene sine med den andre.

Hvis du ikke tror dette nytter, må du gå ut av forholdet. Denne situasjonen vil gnage på deg ettersom tiden går. Dess eldre du blir, dess verre er det å finne en ny partner som vil det samme som deg.

Anonymkode: bd51a...055

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Om du har økonomi og overskudd til det, ville jeg seriøst vurdert å dra til Danmark og få barn på egenhånd. Det høres ut som noe som vil henge litt over deg resten av livet, og jeg tror nok at det er lettere å akseptere barnløshet om man har prøvd, enn å tenke «hva om». Særlig når du har kommet inn i din nye kjæreste sitt liv på et så seint tidspunkt, så tror jeg at denne følelsen av utenforskap dessverre vil henge på deg (snakker av erfaring). Lykke til, uansett hva du bestemmer deg for ❤️

Anonymkode: 0e4fe...6fd

Nå trenger man ikke dra til DK lenger.

Anonymkode: b8185...209

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Skriver mest av alt for å lufte tankene, men kanskje noen kjenner seg igjen eller har råd. 
 

Jeg er samboer med en veldig fin mann, men sliter med følelsen av ubalanse i forholdet. Årsaken er at han er rundt 10 år eldre enn meg, og har tre barn som er tenåringer og voksne. Han har en greit forhold til eks og er en god far annenhver uke. Selv om forholdet er slutt, er de på mange måter familie.

Så har vi meg. Jeg blir førti i år, og avsluttet et langt tidligere forhold akkurat da jeg ellers ville vurdert å få barn. Det er ikke aktuelt å få barn med samboer jeg har nå. 

Det er ikke det at barn i seg selv er så viktig, men det jeg har «i bakhånd» er en god jobb, en eldre mor (er enebarn) og en håndfull venner. Han har på et vis fortsatt kjernefamilien, og blir aldri helt alene. Vi er ikke barnløse sammen, om det gir mening.

Jeg tror egentlig jeg angrer fryktelig på å ha gått inn i forholdet vel vitende om situasjonen. Og blitt fordi det er kos og selskap (annenhver uke), i stedet for å gi meg selv sjansen til å møte noen jeg kunne velge eller velge vekk barn sammen med. 

Samtidig er jeg redd for at om jeg går, ender jeg opp enda mer ensom. Og som en bekymring for min mor som nok allerede sørger i stillhet over at det ikke ble barnebarn. 

Vet rett og slett ikke hva jeg vil, og har veldig dårlig samvittighet for å sitte med en uvitende person mens jeg prøver å velge det som gjør meg minst ulykkelig… 

Anonymkode: 4b1f8...fd5

Jeg har det litt på samme måte. Er vanskelig.

Anonymkode: 7de82...30b

[AnonymBruker]

Tusen takk for intenksomme og fordomsfrie svar, dere. 
 

Det er ikke aktuelt for meg å få barn alene. Jeg har vel egentlig ikke et ønske om barn i seg selv, mer «familiepakka». Men tror også jeg kunne vært lykkelig i et forhold om vi valgte vekk barn sammen.

Jeg burde nok kunne snakke med kjæresten om dette, men det er både vondt og føles sårende. Så er jeg også redd han skal foreslå at vi kan få barn sammen, for det ønsker jeg heller ikke. 
 

Så det riktige svaret er nok brudd. Men så fryktelige vanskelig å skulle såre både seg selv og en annen når man allerede har det litt vondt - og med det mister den eneste trøsten i hverdagen. 
 

💔TS

Anonymkode: 4b1f8...fd5

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Tusen takk for intenksomme og fordomsfrie svar, dere. 
 

Det er ikke aktuelt for meg å få barn alene. Jeg har vel egentlig ikke et ønske om barn i seg selv, mer «familiepakka». Men tror også jeg kunne vært lykkelig i et forhold om vi valgte vekk barn sammen.

Jeg burde nok kunne snakke med kjæresten om dette, men det er både vondt og føles sårende. Så er jeg også redd han skal foreslå at vi kan få barn sammen, for det ønsker jeg heller ikke. 
 

Så det riktige svaret er nok brudd. Men så fryktelige vanskelig å skulle såre både seg selv og en annen når man allerede har det litt vondt - og med det mister den eneste trøsten i hverdagen. 
 

💔TS

Anonymkode: 4b1f8...fd5

Hvorfor er det ikke aktuelt å få barn med han? Det knytter jo deg også mer til hans barn- de er søsken til ditt barn. Dere blir mer en familie «på papiret» 

Anonymkode: 8fd9b...347

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tusen takk for intenksomme og fordomsfrie svar, dere. 
 

Det er ikke aktuelt for meg å få barn alene. Jeg har vel egentlig ikke et ønske om barn i seg selv, mer «familiepakka». Men tror også jeg kunne vært lykkelig i et forhold om vi valgte vekk barn sammen.

Jeg burde nok kunne snakke med kjæresten om dette, men det er både vondt og føles sårende. Så er jeg også redd han skal foreslå at vi kan få barn sammen, for det ønsker jeg heller ikke. 
 

Så det riktige svaret er nok brudd. Men så fryktelige vanskelig å skulle såre både seg selv og en annen når man allerede har det litt vondt - og med det mister den eneste trøsten i hverdagen. 
 

💔TS

Anonymkode: 4b1f8...fd5

Jeg forstår godt hvordan du har det. Og jeg tror mange kan kjenne på disse følelsene når de har "blitt med" i en familie.

Jeg har ikke vært blant kvinnene som har gått rundt siden barndommen og fantasert om meg selv som mor, eller smeltet når jeg har sett en baby. Barneønsket har vært direkte knyttet til mannen, og har vokst frem i vår tid sammen. Han har også barn fra før. Da jeg var singel tenkte jeg at jeg egentlig kunne vært singel for alltid, og på en måte tror jeg fortsatt jeg er blant menneskene som kan det, da jeg trives usedvanlig godt i eget selskap og sjelden kjenner på ensomhet. Det er jo fint å vite. Samtidig tror jeg singellivet ville vært verre om jeg nå skulle gått fra mannen.

Anonymkode: b107d...dd1

[Mooza]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er ikke aktuelt for meg å få barn alene. Jeg har vel egentlig ikke et ønske om barn i seg selv, mer «familiepakka». Men tror også jeg kunne vært lykkelig i et forhold om vi valgte vekk barn sammen.

Jeg burde nok kunne snakke med kjæresten om dette, men det er både vondt og føles sårende. Så er jeg også redd han skal foreslå at vi kan få barn sammen, for det ønsker jeg heller ikke. 

Det er litt motstridene det du forteller. Du vil ikke ha barn selv, men du kunne tenkt deg å ha barn tidligere. Du vil ha familie, men du liker ikke at han har familie, som jo på en måte blir din familie hvis dere blir gamle sammen. Skal du finne en partner som aldri har fått barn og ikke har familie slik at du ikke skal føle på tap? 

Du har en mann du liker, og han er en god far og kjæreste virker det som. Disse ungdommene vil jo snart forsvinne ut i sitt eget liv... så dette familielivet hans er jo ikke noe som vil vare evig, og da er det dere to. Forhåpentligvis med besøk av barn, og kanskje barnebarn der du blir bonus-bestemor.  Hvorfor er du ikke med han når han har barna? Er det fordi dere ikke bor sammen, og du ikke er inkludert? Vil du gjerne være det?

Det høres rart ut å gå fra han - selv om du ikke vil ha barn selv, fordi han har ungdommer som snart flytter ut. Det virker ikke logisk. Du kjenner på et tap, men du må se på alt du har og alt det gode som faktisk er livet ditt og mulighetene som ligger der. 

 

[AnonymBruker]

Hvis du er glad i han og ville blitt hvis han ikke hadde hatt barn, er det korttenkt å skulle bryte ut nå når barna er på vei ut.

Gresset er neppe grønnere på andre siden, og det spørs om en barnløs mann er et bedre valg, du må i så fall finne deg en yngre hvis du fortsatt ønsker barn, med de utfordringer det medfører.

Anonymkode: e0e33...0b9

[AnonymBruker]

Det er veldig merkelig å si at du vil gå fra ham fordi han har noe du uansett ikke ønsker deg. Ditt eneste problem med denne mannen er at han ikke har valgt bort barn sammen med deg. Det blir for dumt. Er det sjalusi i bunn og grunn?

Anonymkode: 9fac2...cfc

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er veldig merkelig å si at du vil gå fra ham fordi han har noe du uansett ikke ønsker deg. Ditt eneste problem med denne mannen er at han ikke har valgt bort barn sammen med deg. Det blir for dumt. Er det sjalusi i bunn og grunn?

Anonymkode: 9fac2...cfc

Hun sier det er ubalansen som er problemet. Altså at de ikke har lik familiesituasjon. Det gjør jo at man får ulike perspektiver på viktige ting i livet og at han har en annen type nettverk enn henne. Oppfatter det ikke som sjalusi, men at hun ønsker å være med en som har lik situasjon som seg selv. 

Anonymkode: 5799f...3bf