En barneskolelærers bekjennelser

[AnonymBruker]

Jeg må ta denne som anonym, føler ikke for å utlevere meg her nå.Jeg er sliten, utmattet, og har ingenting å gi. Det er flere i mitt yrke som føler det samme, for meg er arbeidsbelastningen ekstra stor fordi jeg har en del krevende elever. Jeg er som dere sikkert skjønner kontaktlærer på en barneskole. Dagene går i ett, alt er et slit, samme hvor tidlig jeg møter opp på jobb, hvor mye jeg står på, så kommer jeg aldri i mål. Så fort den ene henvisningen/IOPen/rapporten er skrevet, dukker det opp nye krav og nye ting å ta tak i. Det er ingenting som blir gjort for lette byrden, og for å være ærlig er det ikke rom for det heller. Kollegaene mine er like slitne som meg, 2-3 har gått på veggen allerede, vet om en til som snart bukker under for presset. Skolen jeg jobber på bærer preg av utrolig dårlig ledelse, rektor som rett og slett gir blaffen i sine ansatte. Han kan være direkte ufin mot enkelte, mens «favorittene» får styre som de vil. Avdelingsledere på skolen jeg jobber på holder sjeldent ut mer enn 1-3 år. I løpet av de 7 årene jeg har jobbet her, har jeg hatt 4 ulike avdelingsledere som alle har sagt opp. Det er rett og slett ikke håp. Det er vel unødvendig å si at jeg gruer meg til å dra på jobb. Midt oppi dette har jeg en liten unge, familie og hjem å ta meg av. Mannen jobber turnus og det såkalte «tredje skiftet» faller 100% på meg.
 

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, for det er ikke bare å starte på nytt, utdanne seg til noe annet eller bytte jobb. Som folk flest har jeg boliglån, utgifter og en livsstil som er basert på den lønnen jeg har nå. Jeg kan ikke leve som student, jeg kan heller ikke begynne å jobbe i butikk, fordi jeg er avhengig av den inntekten jeg har nå. Jeg er veldig overbevist om at alle andre jobber innenfor samme yrke vil ha den samme belastningen. Mulig jeg finner en litt hyggeligere rektor, men i det store og hele vil arbeidsbelastningen være lik. 
 

Situasjonen min er ganske låst, det er ingen utvei enn å holde ut og bruke feriene til å komme seg ovenpå. Jeg søker på stillinger utenfor skolen, men har ikke fått napp noen sted. Har også prøvd å søke meg inn på voksenopplæring og lignende, men uten hell. 
 

Det hender jeg drømmer om å vinne i Lotto, selvom jeg ikke spiller eller å få korona, slik at jeg får noen dager fri fra jobben i det minste. Sykemelding er ikke et alternativ, er jeg syk i en uke, må jeg jobbe 150% de neste to ukene, for å ta igjen det jeg ikke har fått gjort. Det er rett og slett håpløst.
 

Jeg leser stadig skrekkhistorier  om hvor dårlig NAV behandler de som søker hjelp der. Det er faktisk det som holder meg i jobb akkurat nå, alternativet er så mye verre forteller jeg meg selv. Jeg har i det minste en jobb å gå til, en fast inntekt å leve av, som gjør det mulig for meg å bo i en grei bolig og sette av penger til barnet mitt. Og jeg vet ærlig talt ikke hvor lenge dette kan holde meg i arbeid…
 

Uff, dette ble langt og negativt, men poenget mitt er at livet ikke er så enkelt som «livsstil veiledere» skal ha oss til å tro. Det er ikke bare å bytte beite, flytte til ett annet land eller «do what makes you happy” hele tiden. Innimellom er livet hardt, tøft og lite oppløftende. 

Anonymkode: 28e5a...e26