Hjelp! Jeg er umoralsk og utro, men er lykkeligere enn noensinne!

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg er en voksen kvinne med barn og samboer. Jeg jobber ekstremt mye og tar studier ved siden av. i tillegg er jeg trener og aktiv i nærmiljøet.  Jeg har en kjæreste som er flott på mange måter. Han stiller opp for barna mine, han er trygg og han elsker meg. Dessverre har jeg ikke vært lykkelig fordi han sliter med å vise følelser... utenom de vonde følelsene... de viser han veldig veldig godt... Vi har vært sammen i mange år, opplevd gode og vonde opplevelser. Dessverre har det vært slik at dersom jeg har hatt vonde ting i livet så har han forduftet (gjort det slutt, eller bare unngår tema)eller bagatellisert dette.. Vi har forskjellig kjærlighetsspråk, han er ingen klemmer eller kysser, mens jeg viser kjærlighet med blikk, klemmer, fysisk kontakt. Han viser det med å stille opp praktisk med barna. Noe han er fantastisk på. Og dette er mine barn, ikke hans.. Jeg pleier kjøpe ting til han, bare fordi, eks dyre klokker, spa opplevelser, strikkhopp, lamborgini turer eller sjokoladegaver som han elsker det tenger ikke være noen anledning... Han gir ingen gaver verken til bursdager, jul, årsdager, valentine eller lignende. jeg kan til nød få en gratulerer med dagen... Jeg elsker alle årstider og familiesamlinger som jul, 17 mai, st.hans og mm. han hater alt av dette og ønsker helst ligge på sofaen og se på tv. så vi er forskjellig på alle punkter.

 

Da vi først traff hverandre var det litt motsatt. Vi var stormende forelsket, han mer enn det jeg var. Han ønsket å leve med meg fra starten av. jeg trengte mer tid fordi jeg ikke var helt klar. Jeg klarte ikke engang si at jeg elsket han da han sa det til meg etter 2 mnd. Han har sagt at han ville leve med meg, giftemål var ett kriterie fra hans side. vi ble samboere og har nå bodd sammen i 7 år. I gode og vonde dager. Han hadde tidligere reise jobb. jeg hadde da mine barn og hans barn mens han var borte. i helgene var vi sammen, hadde mye sex, masserte hverandre og fant på mye sammen. Og han var veldig snill. Han ble sint da også og slo i vegger, men han holdt seg til det. Han forklarte at han hadde vokst opp slik, at hans far viste sinne på denne måten og mangelen på følelser kom fra en innesluttet mor. Brødrene er likedan. Både venner og familie har vært tydelige på at de syns denne mannen er skadelig for meg fordi han er så nedverdigende mot meg. Men jeg ser de gode sidene hans og elsker han noe enormt. Og han ønsker virkelig være bedre. De siste 4 årene har han jobbet i hjemkommunen, har ingen samvær med sine barn lenger og sex kanskje en gang i mnd. massasjer, forspill, datenights er ikke eksisterende lenger. Jeg har også fridd 2 ganger og fått nei. Likevel ønsker han fortsette forholdet og går i kjelleren hvis jeg forteller at jeg ikke lenger har det greit i forholdet. Han kan enten gå i forsvar og fortelle hvor stygg jeg er, eller han kan gå i en situasjon hvor alt er så synd på han og at alle behandler han dårlig. Stort sett ender det med at jeg unnskylder meg og skal gjøre en endring. og han sier han skal gjøre en endring. Dette varer en uke så er det påan igjen. Han kan til tider bli så sjalu at han skader meg. MEn unnskylder dette og skjerper seg i lange tider. og nå har jeg gjort noe som virkelig vil gjøre han sint og sjalu... jeg har innledet ett forhold med en gift mann, en kollega... Det ble bare slik og vi har ingen planer om å leve sammen eller gå fra våre partnere. Greia er bare det at denne kollegaen har fått sterke følelser for meg. intense følelser som overgår alt jeg har vært borti før. Og dette er selvsagt gjensidig fra min side. Han prioriterer masse tid med meg, han ringer meg og er med meg hvis jeg opplever noe vondt i livet. Han viser interesse ovenfor meg og mitt liv og bryr seg oppriktig. Vi har samme verdier i livet. liker de samme tingene. Han er kjærlig og god og omtenksom. Vi har samme kjærlighetsspråk og sexen er fantastisk. han gir meg 5 orgasmer på en kveld, mens samboeren min ikke gir meg en når vi har sex en gang. så lenge han får sitt så er han ferdig... Min elsker sier han elsker meg og bryr seg om meg. Han stiller opp på sykehuset om jeg trenger han, noe min samboer nekter å gjøre fordi det er så vanskelig for han å høre at jeg har kreft eller at han ikke liker sykehus. Min elsker bryr seg kun om hva jeg ønsker og trenger. Vi har kjent hverandre i 4-5 år, men kun hatt en affære i 6mnd. Jeg har aldri hatt så sterke følelser for noen før og heller aldri blitt behandlet så respektfullt og omsorgsfullt som det denne mannen gjør. Og det er vel derfor følelsene ble så sterke. I tillegg er jo kjemien helt insane. Vi snakker ofte om dette og han sier han aldri har følt noe lignende og at det blir sterkere for hver dag. Han ønsker se meg nesten daglig eller snakke med meg på tlf. meldinger er ikke lenger nok. Han får meg alltid til å le, han trøster meg når jeg gråter, setter meg rolig på plass hvis jeg gjør noe dumt og får meg ned å jorden de gangene jeg flyr litt høyt. Han er en bauta, men samtidig gjør han meg så enormt lykkelig.  Han smelter meg helt og gjør kroppen min om til gele, men samtidig gjør han meg stødig som ett fjell.. han gjør meg sjenert, usikker og flau, samtidig som jeg føler meg mektig, sexy og modig og sterk.. han får frem sider av meg jeg ikke visste jeg hadde samtidig som jeg aldri har følt meg så som meg selv. Jeg føler min identitet har kommet frem etter mange års dvale, selv om samvittigheten og moralen min er dårligere enn noensinne. 

 

Hva i alle dager skal jeg gjøre? 

Anonymkode: aafea...60d

[AnonymBruker]

For tungt å lese. Husk avsnitt.

Anonymkode: 0737f...9a9

[solmåneogstjerner]

Enten får du holde deg til kjæresten din eller så må du gjøre det slutt. Selv om han tar det tungt så er det bedre enn at du går bak ryggen hans. 

[Rosatoast]

Du får gjøre det slutt, og stå i det. Du er jo ganske bevisst på manipulasjonen til samboeren din, du høres jo egentlig ut som en oppegående og intelligent kvinne. Så jeg forstår ikke helt hvorfor du innleder et forhold før du klarer å stå i det å slå opp..

Men dette er vel kanskje kalkulert fra deg, ubevisst. Hvis mannen din får vite dette forlater han deg? Eller? Det er vel det du håper på, men syntes virkelig du skal dumpe han - gi faen i alt han sier når du forteller at det er slutt. Dette er SÅ destruktivt på alle mulig måter, hadde dette vært meg hadde jeg dumpa fyren og kastet han på dør for lenge siden - mine barn skal ikke vokse opp med en såpass ustabil manipulerende latsabb som bonusfar. Alvorlig talt.

Og alle varseltegnene blinker rødt, han sa han elsker deg etter 2 mnd, og love-bombet deg i starten. Det er jo klassisk manipulering og typisk "sosiopatisk"-stil for å få noen rundt lillefingeren.  

Endret 7. februar 2022 av Rosatoast

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg er en voksen kvinne med barn og samboer. Jeg jobber ekstremt mye og tar studier ved siden av. i tillegg er jeg trener og aktiv i nærmiljøet.  Jeg har en kjæreste som er flott på mange måter. Han stiller opp for barna mine, han er trygg og han elsker meg.

Dessverre har jeg ikke vært lykkelig fordi han sliter med å vise følelser... utenom de vonde følelsene... de viser han veldig veldig godt... Vi har vært sammen i mange år, opplevd gode og vonde opplevelser. Dessverre har det vært slik at dersom jeg har hatt vonde ting i livet så har han forduftet (gjort det slutt, eller bare unngår tema)eller bagatellisert dette..

Vi har forskjellig kjærlighetsspråk, han er ingen klemmer eller kysser, mens jeg viser kjærlighet med blikk, klemmer, fysisk kontakt. Han viser det med å stille opp praktisk med barna. Noe han er fantastisk på. Og dette er mine barn, ikke hans.. Jeg pleier kjøpe ting til han, bare fordi, eks dyre klokker, spa opplevelser, strikkhopp, lamborgini turer eller sjokoladegaver som han elsker det tenger ikke være noen anledning...

Han gir ingen gaver verken til bursdager, jul, årsdager, valentine eller lignende. jeg kan til nød få en gratulerer med dagen... Jeg elsker alle årstider og familiesamlinger som jul, 17 mai, st.hans og mm. han hater alt av dette og ønsker helst ligge på sofaen og se på tv. så vi er forskjellig på alle punkter.

Da vi først traff hverandre var det litt motsatt. Vi var stormende forelsket, han mer enn det jeg var. Han ønsket å leve med meg fra starten av. jeg trengte mer tid fordi jeg ikke var helt klar. Jeg klarte ikke engang si at jeg elsket han da han sa det til meg etter 2 mnd. Han har sagt at han ville leve med meg, giftemål var ett kriterie fra hans side. vi ble samboere og har nå bodd sammen i 7 år. I gode og vonde dager.

Han hadde tidligere reise jobb. jeg hadde da mine barn og hans barn mens han var borte. i helgene var vi sammen, hadde mye sex, masserte hverandre og fant på mye sammen. Og han var veldig snill. Han ble sint da også og slo i vegger, men han holdt seg til det. Han forklarte at han hadde vokst opp slik, at hans far viste sinne på denne måten og mangelen på følelser kom fra en innesluttet mor. Brødrene er likedan.

Både venner og familie har vært tydelige på at de syns denne mannen er skadelig for meg fordi han er så nedverdigende mot meg. Men jeg ser de gode sidene hans og elsker han noe enormt. Og han ønsker virkelig være bedre.

De siste 4 årene har han jobbet i hjemkommunen, har ingen samvær med sine barn lenger og sex kanskje en gang i mnd. massasjer, forspill, datenights er ikke eksisterende lenger. Jeg har også fridd 2 ganger og fått nei. Likevel ønsker han fortsette forholdet og går i kjelleren hvis jeg forteller at jeg ikke lenger har det greit i forholdet. Han kan enten gå i forsvar og fortelle hvor stygg jeg er, eller han kan gå i en situasjon hvor alt er så synd på han og at alle behandler han dårlig. Stort sett ender det med at jeg unnskylder meg og skal gjøre en endring. og han sier han skal gjøre en endring. Dette varer en uke så er det påan igjen. Han kan til tider bli så sjalu at han skader meg. MEn unnskylder dette og skjerper seg i lange tider. og nå har jeg gjort noe som virkelig vil gjøre han sint og sjalu...

jeg har innledet ett forhold med en gift mann, en kollega... Det ble bare slik og vi har ingen planer om å leve sammen eller gå fra våre partnere. Greia er bare det at denne kollegaen har fått sterke følelser for meg. intense følelser som overgår alt jeg har vært borti før. Og dette er selvsagt gjensidig fra min side. Han prioriterer masse tid med meg, han ringer meg og er med meg hvis jeg opplever noe vondt i livet. Han viser interesse ovenfor meg og mitt liv og bryr seg oppriktig. Vi har samme verdier i livet. liker de samme tingene. Han er kjærlig og god og omtenksom. Vi har samme kjærlighetsspråk og sexen er fantastisk. han gir meg 5 orgasmer på en kveld, mens samboeren min ikke gir meg en når vi har sex en gang. så lenge han får sitt så er han ferdig...

Min elsker sier han elsker meg og bryr seg om meg. Han stiller opp på sykehuset om jeg trenger han, noe min samboer nekter å gjøre fordi det er så vanskelig for han å høre at jeg har kreft eller at han ikke liker sykehus. Min elsker bryr seg kun om hva jeg ønsker og trenger. Vi har kjent hverandre i 4-5 år, men kun hatt en affære i 6mnd. Jeg har aldri hatt så sterke følelser for noen før og heller aldri blitt behandlet så respektfullt og omsorgsfullt som det denne mannen gjør. Og det er vel derfor følelsene ble så sterke.

 I tillegg er jo kjemien helt insane. Vi snakker ofte om dette og han sier han aldri har følt noe lignende og at det blir sterkere for hver dag. Han ønsker se meg nesten daglig eller snakke med meg på tlf. meldinger er ikke lenger nok. Han får meg alltid til å le, han trøster meg når jeg gråter, setter meg rolig på plass hvis jeg gjør noe dumt og får meg ned å jorden de gangene jeg flyr litt høyt. Han er en bauta, men samtidig gjør han meg så enormt lykkelig. 

Han smelter meg helt og gjør kroppen min om til gele, men samtidig gjør han meg stødig som ett fjell.. han gjør meg sjenert, usikker og flau, samtidig som jeg føler meg mektig, sexy og modig og sterk.. han får frem sider av meg jeg ikke visste jeg hadde samtidig som jeg aldri har følt meg så som meg selv. Jeg føler min identitet har kommet frem etter mange års dvale, selv om samvittigheten og moralen min er dårligere enn noensinne. 

 

Hva i alle dager skal jeg gjøre? 

Anonymkode: 56a16...4be

[AnonymBruker]

Du skal gå fra mannen som ikke behandler deg bra. 

Anonymkode: d2708...8d6

[AnonymBruker]

Jeg blir helt utmattet av å lese innlegget ditt, for det er så fullstappet med informasjon og lange setninger uten avsnitt.

Du begynner også flere setninger med liten bokstav, og  jeg lurer på om det du skriver er sant, for du skriver at du jobber ekstremt mye og i tillegg er du trener på fritiden og har mange barn, og på toppen av dette har du en kreft!?

 Jeg foreslår at du avslutter forholdet til din nåværende mann.

Anonymkode: 06356...215

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hei.

Jeg er en voksen kvinne med barn og samboer. Jeg jobber ekstremt mye og tar studier ved siden av. i tillegg er jeg trener og aktiv i nærmiljøet.  Jeg har en kjæreste som er flott på mange måter. Han stiller opp for barna mine, han er trygg og han elsker meg.

Dessverre har jeg ikke vært lykkelig fordi han sliter med å vise følelser... utenom de vonde følelsene... de viser han veldig veldig godt... Vi har vært sammen i mange år, opplevd gode og vonde opplevelser. Dessverre har det vært slik at dersom jeg har hatt vonde ting i livet så har han forduftet (gjort det slutt, eller bare unngår tema)eller bagatellisert dette..

Vi har forskjellig kjærlighetsspråk, han er ingen klemmer eller kysser, mens jeg viser kjærlighet med blikk, klemmer, fysisk kontakt. Han viser det med å stille opp praktisk med barna. Noe han er fantastisk på. Og dette er mine barn, ikke hans.. Jeg pleier kjøpe ting til han, bare fordi, eks dyre klokker, spa opplevelser, strikkhopp, lamborgini turer eller sjokoladegaver som han elsker det tenger ikke være noen anledning...

Han gir ingen gaver verken til bursdager, jul, årsdager, valentine eller lignende. jeg kan til nød få en gratulerer med dagen... Jeg elsker alle årstider og familiesamlinger som jul, 17 mai, st.hans og mm. han hater alt av dette og ønsker helst ligge på sofaen og se på tv. så vi er forskjellig på alle punkter.

Da vi først traff hverandre var det litt motsatt. Vi var stormende forelsket, han mer enn det jeg var. Han ønsket å leve med meg fra starten av. jeg trengte mer tid fordi jeg ikke var helt klar. Jeg klarte ikke engang si at jeg elsket han da han sa det til meg etter 2 mnd. Han har sagt at han ville leve med meg, giftemål var ett kriterie fra hans side. vi ble samboere og har nå bodd sammen i 7 år. I gode og vonde dager.

Han hadde tidligere reise jobb. jeg hadde da mine barn og hans barn mens han var borte. i helgene var vi sammen, hadde mye sex, masserte hverandre og fant på mye sammen. Og han var veldig snill. Han ble sint da også og slo i vegger, men han holdt seg til det. Han forklarte at han hadde vokst opp slik, at hans far viste sinne på denne måten og mangelen på følelser kom fra en innesluttet mor. Brødrene er likedan.

Både venner og familie har vært tydelige på at de syns denne mannen er skadelig for meg fordi han er så nedverdigende mot meg. Men jeg ser de gode sidene hans og elsker han noe enormt. Og han ønsker virkelig være bedre.

De siste 4 årene har han jobbet i hjemkommunen, har ingen samvær med sine barn lenger og sex kanskje en gang i mnd. massasjer, forspill, datenights er ikke eksisterende lenger. Jeg har også fridd 2 ganger og fått nei. Likevel ønsker han fortsette forholdet og går i kjelleren hvis jeg forteller at jeg ikke lenger har det greit i forholdet. Han kan enten gå i forsvar og fortelle hvor stygg jeg er, eller han kan gå i en situasjon hvor alt er så synd på han og at alle behandler han dårlig. Stort sett ender det med at jeg unnskylder meg og skal gjøre en endring. og han sier han skal gjøre en endring. Dette varer en uke så er det påan igjen. Han kan til tider bli så sjalu at han skader meg. MEn unnskylder dette og skjerper seg i lange tider. og nå har jeg gjort noe som virkelig vil gjøre han sint og sjalu...

jeg har innledet ett forhold med en gift mann, en kollega... Det ble bare slik og vi har ingen planer om å leve sammen eller gå fra våre partnere. Greia er bare det at denne kollegaen har fått sterke følelser for meg. intense følelser som overgår alt jeg har vært borti før. Og dette er selvsagt gjensidig fra min side. Han prioriterer masse tid med meg, han ringer meg og er med meg hvis jeg opplever noe vondt i livet. Han viser interesse ovenfor meg og mitt liv og bryr seg oppriktig. Vi har samme verdier i livet. liker de samme tingene. Han er kjærlig og god og omtenksom. Vi har samme kjærlighetsspråk og sexen er fantastisk. han gir meg 5 orgasmer på en kveld, mens samboeren min ikke gir meg en når vi har sex en gang. så lenge han får sitt så er han ferdig...

Min elsker sier han elsker meg og bryr seg om meg. Han stiller opp på sykehuset om jeg trenger han, noe min samboer nekter å gjøre fordi det er så vanskelig for han å høre at jeg har kreft eller at han ikke liker sykehus. Min elsker bryr seg kun om hva jeg ønsker og trenger. Vi har kjent hverandre i 4-5 år, men kun hatt en affære i 6mnd. Jeg har aldri hatt så sterke følelser for noen før og heller aldri blitt behandlet så respektfullt og omsorgsfullt som det denne mannen gjør. Og det er vel derfor følelsene ble så sterke.

 I tillegg er jo kjemien helt insane. Vi snakker ofte om dette og han sier han aldri har følt noe lignende og at det blir sterkere for hver dag. Han ønsker se meg nesten daglig eller snakke med meg på tlf. meldinger er ikke lenger nok. Han får meg alltid til å le, han trøster meg når jeg gråter, setter meg rolig på plass hvis jeg gjør noe dumt og får meg ned å jorden de gangene jeg flyr litt høyt. Han er en bauta, men samtidig gjør han meg så enormt lykkelig. 

Han smelter meg helt og gjør kroppen min om til gele, men samtidig gjør han meg stødig som ett fjell.. han gjør meg sjenert, usikker og flau, samtidig som jeg føler meg mektig, sexy og modig og sterk.. han får frem sider av meg jeg ikke visste jeg hadde samtidig som jeg aldri har følt meg så som meg selv. Jeg føler min identitet har kommet frem etter mange års dvale, selv om samvittigheten og moralen min er dårligere enn noensinne. 

 

Hva i alle dager skal jeg gjøre? 

Anonymkode: 56a16...4be

Hadde gått i fra mannen.

En kompis av meg hadde det ikke bra i forholdet og vi begynte å flørte med hverandre. De gikk fra hverandre siden hun behandlet ikke han bra. 

Anonymkode: c20e7...1b2

[AnonymBruker]

Imponert over ditt supertravle liv klarer å presse inn en elsker her. Jeg synes du bør gjøre det slutt med han du har hjemme. Er ikke liv laga om du må være utro. 

Du minnet meg om noen. Er du fra Rogaland og snart 40 år? ☺

Anonymkode: 16405...0ab

[Antiviruset]

Stoler ikke på noe av dette TS sier, det lukter selvforherligende subjektiv egoisme lang vei. Egoist som bare tenker på seg selv, og begår svik. I stedet for å ha karakter, avslutte og så gjøre det som måtte falle henne inn. Husk en ting! Slike ting har en tendens til å komme ned over ditt eget hode. Sannheten er som en kork, den kommer alltid til overflaten før eller senere.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei.

Jeg er en voksen kvinne med barn og samboer. Jeg jobber ekstremt mye og tar studier ved siden av. i tillegg er jeg trener og aktiv i nærmiljøet.  Jeg har en kjæreste som er flott på mange måter. Han stiller opp for barna mine, han er trygg og han elsker meg. Dessverre har jeg ikke vært lykkelig fordi han sliter med å vise følelser... utenom de vonde følelsene... de viser han veldig veldig godt... Vi har vært sammen i mange år, opplevd gode og vonde opplevelser. Dessverre har det vært slik at dersom jeg har hatt vonde ting i livet så har han forduftet (gjort det slutt, eller bare unngår tema)eller bagatellisert dette.. Vi har forskjellig kjærlighetsspråk, han er ingen klemmer eller kysser, mens jeg viser kjærlighet med blikk, klemmer, fysisk kontakt. Han viser det med å stille opp praktisk med barna. Noe han er fantastisk på. Og dette er mine barn, ikke hans.. Jeg pleier kjøpe ting til han, bare fordi, eks dyre klokker, spa opplevelser, strikkhopp, lamborgini turer eller sjokoladegaver som han elsker det tenger ikke være noen anledning... Han gir ingen gaver verken til bursdager, jul, årsdager, valentine eller lignende. jeg kan til nød få en gratulerer med dagen... Jeg elsker alle årstider og familiesamlinger som jul, 17 mai, st.hans og mm. han hater alt av dette og ønsker helst ligge på sofaen og se på tv. så vi er forskjellig på alle punkter.

 

Da vi først traff hverandre var det litt motsatt. Vi var stormende forelsket, han mer enn det jeg var. Han ønsket å leve med meg fra starten av. jeg trengte mer tid fordi jeg ikke var helt klar. Jeg klarte ikke engang si at jeg elsket han da han sa det til meg etter 2 mnd. Han har sagt at han ville leve med meg, giftemål var ett kriterie fra hans side. vi ble samboere og har nå bodd sammen i 7 år. I gode og vonde dager. Han hadde tidligere reise jobb. jeg hadde da mine barn og hans barn mens han var borte. i helgene var vi sammen, hadde mye sex, masserte hverandre og fant på mye sammen. Og han var veldig snill. Han ble sint da også og slo i vegger, men han holdt seg til det. Han forklarte at han hadde vokst opp slik, at hans far viste sinne på denne måten og mangelen på følelser kom fra en innesluttet mor. Brødrene er likedan. Både venner og familie har vært tydelige på at de syns denne mannen er skadelig for meg fordi han er så nedverdigende mot meg. Men jeg ser de gode sidene hans og elsker han noe enormt. Og han ønsker virkelig være bedre. De siste 4 årene har han jobbet i hjemkommunen, har ingen samvær med sine barn lenger og sex kanskje en gang i mnd. massasjer, forspill, datenights er ikke eksisterende lenger. Jeg har også fridd 2 ganger og fått nei. Likevel ønsker han fortsette forholdet og går i kjelleren hvis jeg forteller at jeg ikke lenger har det greit i forholdet. Han kan enten gå i forsvar og fortelle hvor stygg jeg er, eller han kan gå i en situasjon hvor alt er så synd på han og at alle behandler han dårlig. Stort sett ender det med at jeg unnskylder meg og skal gjøre en endring. og han sier han skal gjøre en endring. Dette varer en uke så er det påan igjen. Han kan til tider bli så sjalu at han skader meg. MEn unnskylder dette og skjerper seg i lange tider. og nå har jeg gjort noe som virkelig vil gjøre han sint og sjalu... jeg har innledet ett forhold med en gift mann, en kollega... Det ble bare slik og vi har ingen planer om å leve sammen eller gå fra våre partnere. Greia er bare det at denne kollegaen har fått sterke følelser for meg. intense følelser som overgår alt jeg har vært borti før. Og dette er selvsagt gjensidig fra min side. Han prioriterer masse tid med meg, han ringer meg og er med meg hvis jeg opplever noe vondt i livet. Han viser interesse ovenfor meg og mitt liv og bryr seg oppriktig. Vi har samme verdier i livet. liker de samme tingene. Han er kjærlig og god og omtenksom. Vi har samme kjærlighetsspråk og sexen er fantastisk. han gir meg 5 orgasmer på en kveld, mens samboeren min ikke gir meg en når vi har sex en gang. så lenge han får sitt så er han ferdig... Min elsker sier han elsker meg og bryr seg om meg. Han stiller opp på sykehuset om jeg trenger han, noe min samboer nekter å gjøre fordi det er så vanskelig for han å høre at jeg har kreft eller at han ikke liker sykehus. Min elsker bryr seg kun om hva jeg ønsker og trenger. Vi har kjent hverandre i 4-5 år, men kun hatt en affære i 6mnd. Jeg har aldri hatt så sterke følelser for noen før og heller aldri blitt behandlet så respektfullt og omsorgsfullt som det denne mannen gjør. Og det er vel derfor følelsene ble så sterke. I tillegg er jo kjemien helt insane. Vi snakker ofte om dette og han sier han aldri har følt noe lignende og at det blir sterkere for hver dag. Han ønsker se meg nesten daglig eller snakke med meg på tlf. meldinger er ikke lenger nok. Han får meg alltid til å le, han trøster meg når jeg gråter, setter meg rolig på plass hvis jeg gjør noe dumt og får meg ned å jorden de gangene jeg flyr litt høyt. Han er en bauta, men samtidig gjør han meg så enormt lykkelig.  Han smelter meg helt og gjør kroppen min om til gele, men samtidig gjør han meg stødig som ett fjell.. han gjør meg sjenert, usikker og flau, samtidig som jeg føler meg mektig, sexy og modig og sterk.. han får frem sider av meg jeg ikke visste jeg hadde samtidig som jeg aldri har følt meg så som meg selv. Jeg føler min identitet har kommet frem etter mange års dvale, selv om samvittigheten og moralen min er dårligere enn noensinne. 

 

Hva i alle dager skal jeg gjøre? 

Anonymkode: aafea...60d

Så klart du gjør det slutt, for et dumt spørsmål.

her skriver du verden lengste tekst bare for å uskyldigjøre det du gjør bak ryggen på han du kaller kjæreste. 

Du går til din kjæreste, sier det er slutt og så flytter dere fra hverandre. 

Anonymkode: d3d9f...31c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hei.

Jeg er en voksen kvinne med barn og samboer. Jeg jobber ekstremt mye og tar studier ved siden av. i tillegg er jeg trener og aktiv i nærmiljøet.  Jeg har en kjæreste som er flott på mange måter. Han stiller opp for barna mine, han er trygg og han elsker meg. Dessverre har jeg ikke vært lykkelig fordi han sliter med å vise følelser... utenom de vonde følelsene... de viser han veldig veldig godt... Vi har vært sammen i mange år, opplevd gode og vonde opplevelser. Dessverre har det vært slik at dersom jeg har hatt vonde ting i livet så har han forduftet (gjort det slutt, eller bare unngår tema)eller bagatellisert dette.. Vi har forskjellig kjærlighetsspråk, han er ingen klemmer eller kysser, mens jeg viser kjærlighet med blikk, klemmer, fysisk kontakt. Han viser det med å stille opp praktisk med barna. Noe han er fantastisk på. Og dette er mine barn, ikke hans.. Jeg pleier kjøpe ting til han, bare fordi, eks dyre klokker, spa opplevelser, strikkhopp, lamborgini turer eller sjokoladegaver som han elsker det tenger ikke være noen anledning... Han gir ingen gaver verken til bursdager, jul, årsdager, valentine eller lignende. jeg kan til nød få en gratulerer med dagen... Jeg elsker alle årstider og familiesamlinger som jul, 17 mai, st.hans og mm. han hater alt av dette og ønsker helst ligge på sofaen og se på tv. så vi er forskjellig på alle punkter.

 

Da vi først traff hverandre var det litt motsatt. Vi var stormende forelsket, han mer enn det jeg var. Han ønsket å leve med meg fra starten av. jeg trengte mer tid fordi jeg ikke var helt klar. Jeg klarte ikke engang si at jeg elsket han da han sa det til meg etter 2 mnd. Han har sagt at han ville leve med meg, giftemål var ett kriterie fra hans side. vi ble samboere og har nå bodd sammen i 7 år. I gode og vonde dager. Han hadde tidligere reise jobb. jeg hadde da mine barn og hans barn mens han var borte. i helgene var vi sammen, hadde mye sex, masserte hverandre og fant på mye sammen. Og han var veldig snill. Han ble sint da også og slo i vegger, men han holdt seg til det. Han forklarte at han hadde vokst opp slik, at hans far viste sinne på denne måten og mangelen på følelser kom fra en innesluttet mor. Brødrene er likedan. Både venner og familie har vært tydelige på at de syns denne mannen er skadelig for meg fordi han er så nedverdigende mot meg. Men jeg ser de gode sidene hans og elsker han noe enormt. Og han ønsker virkelig være bedre. De siste 4 årene har han jobbet i hjemkommunen, har ingen samvær med sine barn lenger og sex kanskje en gang i mnd. massasjer, forspill, datenights er ikke eksisterende lenger. Jeg har også fridd 2 ganger og fått nei. Likevel ønsker han fortsette forholdet og går i kjelleren hvis jeg forteller at jeg ikke lenger har det greit i forholdet. Han kan enten gå i forsvar og fortelle hvor stygg jeg er, eller han kan gå i en situasjon hvor alt er så synd på han og at alle behandler han dårlig. Stort sett ender det med at jeg unnskylder meg og skal gjøre en endring. og han sier han skal gjøre en endring. Dette varer en uke så er det påan igjen. Han kan til tider bli så sjalu at han skader meg. MEn unnskylder dette og skjerper seg i lange tider. og nå har jeg gjort noe som virkelig vil gjøre han sint og sjalu... jeg har innledet ett forhold med en gift mann, en kollega... Det ble bare slik og vi har ingen planer om å leve sammen eller gå fra våre partnere. Greia er bare det at denne kollegaen har fått sterke følelser for meg. intense følelser som overgår alt jeg har vært borti før. Og dette er selvsagt gjensidig fra min side. Han prioriterer masse tid med meg, han ringer meg og er med meg hvis jeg opplever noe vondt i livet. Han viser interesse ovenfor meg og mitt liv og bryr seg oppriktig. Vi har samme verdier i livet. liker de samme tingene. Han er kjærlig og god og omtenksom. Vi har samme kjærlighetsspråk og sexen er fantastisk. han gir meg 5 orgasmer på en kveld, mens samboeren min ikke gir meg en når vi har sex en gang. så lenge han får sitt så er han ferdig... Min elsker sier han elsker meg og bryr seg om meg. Han stiller opp på sykehuset om jeg trenger han, noe min samboer nekter å gjøre fordi det er så vanskelig for han å høre at jeg har kreft eller at han ikke liker sykehus. Min elsker bryr seg kun om hva jeg ønsker og trenger. Vi har kjent hverandre i 4-5 år, men kun hatt en affære i 6mnd. Jeg har aldri hatt så sterke følelser for noen før og heller aldri blitt behandlet så respektfullt og omsorgsfullt som det denne mannen gjør. Og det er vel derfor følelsene ble så sterke. I tillegg er jo kjemien helt insane. Vi snakker ofte om dette og han sier han aldri har følt noe lignende og at det blir sterkere for hver dag. Han ønsker se meg nesten daglig eller snakke med meg på tlf. meldinger er ikke lenger nok. Han får meg alltid til å le, han trøster meg når jeg gråter, setter meg rolig på plass hvis jeg gjør noe dumt og får meg ned å jorden de gangene jeg flyr litt høyt. Han er en bauta, men samtidig gjør han meg så enormt lykkelig.  Han smelter meg helt og gjør kroppen min om til gele, men samtidig gjør han meg stødig som ett fjell.. han gjør meg sjenert, usikker og flau, samtidig som jeg føler meg mektig, sexy og modig og sterk.. han får frem sider av meg jeg ikke visste jeg hadde samtidig som jeg aldri har følt meg så som meg selv. Jeg føler min identitet har kommet frem etter mange års dvale, selv om samvittigheten og moralen min er dårligere enn noensinne. 

 

Hva i alle dager skal jeg gjøre? 

Anonymkode: aafea...60d

Du høres ut som du er rammet av en massiv livskrise, som jo ikke er helt uvanlig når alderspanikken kommer krypende. Ta deg en valium eller to, og vent til psykosen går over.

Anonymkode: d7647...8e5

[AnonymBruker]

Du bør selvfølgelig forlate samboeren din. Han er en voldelig drittsekk og du er ulykkelig. Hvordan har barna det oppi alt dette?

Kan elskeren din vurdere å forlate sitt forhold? Eller er det helt uaktuelt?

Anonymkode: b59a7...198