Tråden for oss damer med ADHD

[AnonymBruker]

Det er veldig mange som har ADHD diagnose også er det egentlig TRAUMER de har. Symptomene er ekstremt like.

Hvordan vet du om det er ADHD, og ikke TRAUME?

 

Anonymkode: 5393e...03f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg syns faktisk det er litt vanskelig å godta diagnosen i seg selv.

Jeg kan lese om ADHD på nettet en dag og tenke «fy søren, det er meg!», men neste dag kan jeg tenke at jeg bare innbiller meg det og at jeg kanskje er litt «drama queen» eller på en måte overdriver de problemene jeg har.

Veldig slitsomt egentlig, for jeg føler meg nesten som en bedrager når jeg er på samtaler hos DPS, samtidig som det må være en grunn for at jeg søkte hjelp i utgangspunktet  Jeg vet jo innerst inne at jeg sliter. Veldig vanskelig å godta det her. 

Anonymkode: eb766...2fa

Åå, akkurat sånn har jeg også hatt det, den siste tiden!😕 Før jeg fikk diagnosen, så tenkte jeg at jeg bare måtte ta meg sammen, og at jeg sikkert bare ikke prøvde hardt nok - selv om jeg på en måte visste at det måtte være noe mer også. Og nå som jeg har blitt diagnotisert, så føler jeg meg bare som en bedrager. 

Men jeg tror det er fordi at det tok litt tid før jeg ble hørt, og fordi at DPS var litt usikker - siden jeg virker så rolig, utad (når jeg er der..).  

Også ble det mange sånne spørsmål: "kommer du ofte forsent?", "glemmer du ofte avtaler?", osv.

MEN: jeg er jo livredd for at folk skal tenke, at jeg ikke bryr meg om ting eller at jeg bare driter i at folk har satt av tid til meg. Så jeg bruker mye energi på å skjule det. Jeg er jo vanligvis sent ute - men det blir heller sånn at jeg ikke gjør meg helt ferdig og bare springer med masse ting i hendene, som jeg tar med ut i bilen. Eller at jeg springer nesten hele veien bort😅 Det blir alltid skikkelig stress for meg når jeg skal noe.. selv om det kanskje ikke er så synlig for andre enn de nærmeste. 

Det var verre når jeg var barn, og ikke tenkte så mye på hvordan det gikk utover andre. Men når man går lenge med udiagnotisert adhd, så må man jo bare finne mestringsstrategier, og måter å skjule det på.. 

 

 

 

Anonymkode: b12b9...27d

[AnonymBruker]

Jeg skulle egentlig bare inn her for å spørre om hvor høy dose dere bruker, dere som går på Ritalin?

Jeg begynte på det for ikke så mange måneder siden. Men synes at det er litt vanskelig å kjenne etter på hvilken dose som virker best, da jeg sliter med utmattelse og noen andre fysiske symptomer, for tiden. 

Nå skulle jeg prøve med 80 mg - er det en høy dose, kanskje? Lurer på om jeg kanskje fungerte best på 60, men synes at det er vanskelig å skille mellom de, pga. det fysiske som jeg sliter med. Tror jeg skal høre med legen, om jeg kan trappe ned litt igjen.

Anonymkode: b12b9...27d

[AnonymBruker]

Har aldri blitt diagnostisert, men har hatt en mistanke om ADHD/ADD en stund. Mange av svarene her er bare "dette er meg!"

Jeg er 29 år, har fullført en bachelorgrad etter mange forsøk, og er i 100% jobb nå. Jeg begynte på jobben rett før pandemien, og hjemmekontor er mye av grunnen til at jeg føler jeg har mestret jobben. Nå når jeg må møte på jobb hver dag så sliter jeg mer og mer. 

Min største utfordring er å beregne tid og å fullføre oppgaver under tidspress. Sosialt så har det alltid vært en issue. Jeg er alltid for sen, jeg bruker alltid dobbelt så lang tid som andre på å somle. Jeg har alltid tenkt at jeg bare er "unorsk" og omgangskretsen mener nok at jeg ikke respekterer andres tid eller ikke gjør nok innsats. Eksen min prøvde alltid å lure meg med å si at ting begynte en halvtime før det egentlig begynte. Og sånn har vi holdt på. Det var alltid en greie om at "sånn er hun bare".

Som sagt så har jeg mestret jobben når jeg kan gjøre den i skippertak på egenstyr. Men å måtte jobbe konsentrert på kontoret fra 8-16 er en stor utfordring. Det er ikke bare at jeg ikke "orker" å levere, men det er faktisk fysisk vondt å sitte i ro på en kontorstol og tvinge meg til å konsentrere om det jeg skal "nå". Jeg klarer det kanskje om et par timer, men forventingen fra arbeidsgiver er at det skal skje "nå". 

Ellers så har jeg aldri følt at jeg lander på noe. Har flyttet mye, kjøper mye nytt, budsjett er umulig. Er hele tiden styrt av impulser. 

Men jeg føler meg jo ikke psykisk syk. Har ingen depresjoner eller angst (som mange her sier de har), har det faktisk helt greit på mange måter, men føler jo at jeg skulle ønske at omverdenen aksepterte meg og ikke hele tiden prøvde å presse meg inn i en så streng tidsskjematisk mal som samfunnet forventer. Kanskje jeg heller skal flytte til Sør-Europa hvor de som er tidsnazis er avvikerne. 

Anonymkode: dc74d...43a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er veldig mange som har ADHD diagnose også er det egentlig TRAUMER de har. Symptomene er ekstremt like.

Hvordan vet du om det er ADHD, og ikke TRAUME?

 

Anonymkode: 5393e...03f

Litt usikker på om dette spørsmålet var til meg eller generelt, men for min del har barndommen og alt vært veldig bra, så det er ingen grunn til å mistenke traumer.

Det er vel også derfor man skal ha en forelder eller lignende som skal gi noen svar når man blir diagnostisert. 

Anonymkode: eb766...2fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Har aldri blitt diagnostisert, men har hatt en mistanke om ADHD/ADD en stund. Mange av svarene her er bare "dette er meg!"

Jeg er 29 år, har fullført en bachelorgrad etter mange forsøk, og er i 100% jobb nå. Jeg begynte på jobben rett før pandemien, og hjemmekontor er mye av grunnen til at jeg føler jeg har mestret jobben. Nå når jeg må møte på jobb hver dag så sliter jeg mer og mer. 

Min største utfordring er å beregne tid og å fullføre oppgaver under tidspress. Sosialt så har det alltid vært en issue. Jeg er alltid for sen, jeg bruker alltid dobbelt så lang tid som andre på å somle. Jeg har alltid tenkt at jeg bare er "unorsk" og omgangskretsen mener nok at jeg ikke respekterer andres tid eller ikke gjør nok innsats. Eksen min prøvde alltid å lure meg med å si at ting begynte en halvtime før det egentlig begynte. Og sånn har vi holdt på. Det var alltid en greie om at "sånn er hun bare".

Som sagt så har jeg mestret jobben når jeg kan gjøre den i skippertak på egenstyr. Men å måtte jobbe konsentrert på kontoret fra 8-16 er en stor utfordring. Det er ikke bare at jeg ikke "orker" å levere, men det er faktisk fysisk vondt å sitte i ro på en kontorstol og tvinge meg til å konsentrere om det jeg skal "nå". Jeg klarer det kanskje om et par timer, men forventingen fra arbeidsgiver er at det skal skje "nå". 

Ellers så har jeg aldri følt at jeg lander på noe. Har flyttet mye, kjøper mye nytt, budsjett er umulig. Er hele tiden styrt av impulser. 

Men jeg føler meg jo ikke psykisk syk. Har ingen depresjoner eller angst (som mange her sier de har), har det faktisk helt greit på mange måter, men føler jo at jeg skulle ønske at omverdenen aksepterte meg og ikke hele tiden prøvde å presse meg inn i en så streng tidsskjematisk mal som samfunnet forventer. Kanskje jeg heller skal flytte til Sør-Europa hvor de som er tidsnazis er avvikerne. 

Anonymkode: dc74d...43a

Jepp, kjenner meg igjen i mye av det her. Jeg føler meg på mange måter frisk, men samtidig er jeg ikke helt som alle andre. 
 

Jeg er også av typen som hele tiden endrer på ting. Kanskje i håp om at noe skal bli bedre, men det blir det jo aldri. Problemene følger en hvor enn man går.
 

Syns du skal ta en prat med fastlegen hvis dette er noe som plager deg mye i hverdagen. Det var det jeg gjorde og nå sitter jeg her med en ADHD diagnose og en mulighet til å prøve medisiner som kanskje kan gjøre hverdagen litt lettere. 

Anonymkode: eb766...2fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.5.2022 den 11.59):

Er det flere her som stadig får seg nye hobbyer? 😬

Jeg får liksom for meg at jeg skal begynne med noe og da går jeg helt bananas 

Kjøper inn ting til denne nye hobbyen som om det er dette jeg skal drive med resten av livet, men så ender jeg selvfølgelig opp med å bli dritt lei etter en stund… og da er det en ny hobby.

Siden jul har jeg «vært/prøvd meg på» negldesigner, sminkør, strikke-dame og møbelsnekker (ja, du leste riktig.. jeg fikk for meg at jeg skulle snekre mine egne utemøbler  ). 

Er det flere som har det sånn? Man blir jo god i veldig mange ulike ting da, men kjelleren er full av hobby-ting som ikke lenger er i bruk 

Anonymkode: eb766...2fa

Mannen er slik. Jeg har også mine "diller", men jeg har sluttet med de fleste siden det bare ender opp med mas eller små stikk om at ting ikke blir brukt eller fulgt opp. Spesielt sistnevnte er jeg elendig på, til mannens store sårhet og fortvilelse. Han er nemlig "skapbonde" og elsker å drive på med planter, trær og alt sånt. Han spør tjue ganger om "er det noe mer du vil ha i åkeren?", eller "hvilke bær vil du ha til å lage syltetøy av?". Jeg kan synes det er gøy å plante og sånt, men når det er gjort, er det liksom ferdig i mine øyne. Og så blir det glemt. 🙈 Uff!

Anonymkode: 5457d...cf6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Åå, akkurat sånn har jeg også hatt det, den siste tiden!😕 Før jeg fikk diagnosen, så tenkte jeg at jeg bare måtte ta meg sammen, og at jeg sikkert bare ikke prøvde hardt nok - selv om jeg på en måte visste at det måtte være noe mer også. Og nå som jeg har blitt diagnotisert, så føler jeg meg bare som en bedrager. 

Men jeg tror det er fordi at det tok litt tid før jeg ble hørt, og fordi at DPS var litt usikker - siden jeg virker så rolig, utad (når jeg er der..).  

Også ble det mange sånne spørsmål: "kommer du ofte forsent?", "glemmer du ofte avtaler?", osv.

MEN: jeg er jo livredd for at folk skal tenke, at jeg ikke bryr meg om ting eller at jeg bare driter i at folk har satt av tid til meg. Så jeg bruker mye energi på å skjule det. Jeg er jo vanligvis sent ute - men det blir heller sånn at jeg ikke gjør meg helt ferdig og bare springer med masse ting i hendene, som jeg tar med ut i bilen. Eller at jeg springer nesten hele veien bort😅 Det blir alltid skikkelig stress for meg når jeg skal noe.. selv om det kanskje ikke er så synlig for andre enn de nærmeste. 

Det var verre når jeg var barn, og ikke tenkte så mye på hvordan det gikk utover andre. Men når man går lenge med udiagnotisert adhd, så må man jo bare finne mestringsstrategier, og måter å skjule det på.. 

 

 

 

Anonymkode: b12b9...27d

Jeg føler meg også som en bedrager. Ikke tør jeg å fortelle andre enn de nærmeste om diagnosen heller, for jeg har strevd hele livet med å mestre skole, jobb, husarbeid og det meste relatert til det sosiale, og har virkelig prøvd å skjule hva jeg sliter med og late som at jeg har ting på stell… har ingen utdanning utover VGS hvor jeg droppet en del fag, men har klart å jobbe meg «oppover» innen for et yrke som egentlig var en hobby først. 

Jeg er egentlig ganske smart men failer på er basic ting liksom… etter at jeg fikk diagnose og medisiner for noen år siden så har jeg gravis fått til flere ting. Feks klarer jeg å handle og sette sammen nogenlunde fine klær og ser ikke lenger ut som et takras 😂😂😂 

Kjenner meg godt igjen når det gjelder avtaler og å komme for seint… det har skapt såååå mye stress opp igjennom… og sikkert enormt med irritasjon for andre 🙈🙈 

 

Anonymkode: 9510a...fe5

[AnonymBruker]

Til dere som betalte for privat utredning: Hva kostet det totalt og hvor mange timer krevdes det? Å hvis feks foreldre må intervjues, kan dette tas over telefon/teams hvis utredning foregår langt unna? Må man ta en type Iq-test i utredning? Beklager hvis dumme spm.  

Og Oppfølgingsspørsmål: Hvordan er dere mtp impulskjøp? Har selv både kjøpt hus og hund (dvs store livsvalg) som burde vært laaaaangt mer gjennomtenkt. Feks, meg for en stund siden: "Skal ALDRI ha x-rase". Mann sender mld om nevnt rase allikevel, drar å ser på den litt motvillig...Samme dag har jeg sagt ja til kjøp🤯

Hus: Ser på hus lenge da vi trenger mer plass. Drar på visning. Byr dagen etterpå selvom vi er litt usikre!! Et år senere forstår vi at dette er for trangt.

Føler meg så dum💩 Jeg er ikke diagnostisert enda. Har ikke fast jobb pr nå og aner ikke om jeg kvalifiserer til dps, så må sikkert ta det privat. 

Anonymkode: f37fa...48d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Til dere som betalte for privat utredning: Hva kostet det totalt og hvor mange timer krevdes det? Å hvis feks foreldre må intervjues, kan dette tas over telefon/teams hvis utredning foregår langt unna? Må man ta en type Iq-test i utredning? Beklager hvis dumme spm.  

Og Oppfølgingsspørsmål: Hvordan er dere mtp impulskjøp? Har selv både kjøpt hus og hund (dvs store livsvalg) som burde vært laaaaangt mer gjennomtenkt. Feks, meg for en stund siden: "Skal ALDRI ha x-rase". Mann sender mld om nevnt rase allikevel, drar å ser på den litt motvillig...Samme dag har jeg sagt ja til kjøp🤯

Hus: Ser på hus lenge da vi trenger mer plass. Drar på visning. Byr dagen etterpå selvom vi er litt usikre!! Et år senere forstår vi at dette er for trangt.

Føler meg så dum💩 Jeg er ikke diagnostisert enda. Har ikke fast jobb pr nå og aner ikke om jeg kvalifiserer til dps, så må sikkert ta det privat. 

Anonymkode: f37fa...48d

Er på dps, så kan ikke si så mye om privat, men impulskjøp 🥵 fy F…

Kjøpte mitt første hus som 19-åring. Jepp, et hus! Jeg var alene, student og hadde funnet ut at jeg ville flytte ut. 3 dager senere hadde jeg kjøpt meg et hus gitt 

Viste seg faktisk å være et greit kjøp da jeg brukte mye mindre på lånet enn mine venner gjorde på å leie og huset var i overraskende god stand, så man kan si jeg hadde litt flaks. 
 

Samme mnd kjøpte jeg meg også en gammel bil og en katt  Fordi huset selvfølgelig var for langt unna den skolen jeg gikk på og jeg så en søt katt på Finn. 

Anonymkode: eb766...2fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg kan lese om ADHD på nettet en dag og tenke «fy søren, det er meg!», men neste dag kan jeg tenke at jeg bare innbiller meg det og at jeg kanskje er litt «drama queen» eller på en måte overdriver de problemene jeg har

Det er veldig typisk for folk som har adhd å tenke som deg.

Kjenner meg igjen. Prøver å snakke med de få nærmeste jeg har om dette. Bare en er støttende og mener det er bra jeg skal utredes. De andre kjenner bare til veldig stereotypisk gutte-adhd, tror ikke jeg har adhd som er så stille. "Alle glemmer, alle har kaos i tankene noen ganger" bla bla..

Føler noen ser på meg som lat, overdramatisk.... Jeg begynner å innse at det er veldig viktig for meg å ha en jobb jeg takler på ordentlig. Hvor jeg ikke må kompensere, maskere osv. Som ikke kan være for kjedelig, ikke for krevende osv. To av mine nærmeste sier at ingen liker å jobbe, men alle trenger penger. Men for de med adhd er det jo faktisk annerledes. Jeg har jobba i noen mnd her og der, eller vært ringevikar over lang tid, og kanskje jobba 40% i gjennomsnitt. På cven er det dermed ingen hull, men jeg takler rett og slett ikke hvilken som helst jobb over tid.

Flere som kjenner seg igjen? Jeg har bare klart meg på lite penger de periodene det går dårlig. Det er ikke sånn at jeg vil "utnytte nav" e.l. Føler dette er et problem som ikke tas på alvor.

Anonymkode: 150e5...f2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Det er veldig mange som har ADHD diagnose også er det egentlig TRAUMER de har. Symptomene er ekstremt like.

Hvordan vet du om det er ADHD, og ikke TRAUME?

 

Anonymkode: 5393e...03f

Maaaaaaange har begge deler!

Anonymkode: 150e5...f2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Åå, akkurat sånn har jeg også hatt det, den siste tiden!😕 Før jeg fikk diagnosen, så tenkte jeg at jeg bare måtte ta meg sammen, og at jeg sikkert bare ikke prøvde hardt nok - selv om jeg på en måte visste at det måtte være noe mer også. Og nå som jeg har blitt diagnotisert, så føler jeg meg bare som en bedrager. 

Men jeg tror det er fordi at det tok litt tid før jeg ble hørt, og fordi at DPS var litt usikker - siden jeg virker så rolig, utad (når jeg er der..).  

Også ble det mange sånne spørsmål: "kommer du ofte forsent?", "glemmer du ofte avtaler?"

Det de som spør bør huske er at selv om noen ikke kommer for sent, betyr ikke det at de ikke har adhd. Man har drøssevis av alarmer, huskelister, får påminnelser av mor eller partner, man gjør alt mulig for å være et sted minst 15 min før tida, fordi man vet at man ellers ville blitt for sen eller glemt hele greia. 

Anonymkode: 150e5...f2b

[AnonymBruker]

NewStart87 skrev (På 20.5.2022 den 13.25):

Dette var som å lese om meg selv! Dette med godteri og snacks gjør jeg også, hver bidige dag! 
 

Jeg er allerede på Cipralex ( anti depressiva ) mot angst og det jeg er litt redd for er om ADHD medisinen kan trigge angsten min, men ifølge ei venninne som er sykepleier så mener hun all den koffeinen jeg heller i meg trigger nok angsten mer enn hva medisin vil gjøre. Lurer på hvor mange mg koffein jeg faktisk får i meg i løpet av en dag, det er nok ikke lite. Bare en Monster alene ligger jo på nærmere 200 mg. Så drikker jeg kanskje ti bokser cola uten sukker oppå det igjen! 
 

Jeg også lurer på hvilke medisiner de andre her inne anbefaler. Føler jeg har hørt så mye negativt om Ritalin, men det er kanskje i høye doser? 

Jeg sliter også med angst i tilleg og tro meg, store doser koffein gir symptomer helt like angst. Har du forsøkt en dag uten? Jeg vet det er vanskelig. Selv kjenner jeg på nedsatt livskvalitet uten euforien og energien koffeinet gir meg. Ikke minst sliter jrg mye med fatigue og får nesten ikke gjort noen ting uten koffein. Men med for mye får jeg altså masse angst og hjertebank og da velger jeg heller fatigue.

Ellers enig i at sukker døyver både angst og tankespinn.

Anonymkode: 0b5af...edb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.5.2022 den 14.29):

I utredningen tar man vel for seg både autisme, adhd og diverse annet.

Jeg har tenkt at jeg kan ha asperger i tillegg til adhd f.eks.

Anonymkode: 150e5...f2b

Jeg skal utredes for adhd og er helt sikker på jeg vil få diagnosen. Hadde derimot ikke blitt sjokkert om jeg fikk en diagnose innen autismespekret i tillegg. Jeg har slitt sosialt hele livet. Ikke hatt nære venner over tid siden 12-årsalderen. Omtrent ikke vært sammen med venner på fritiden siste 10 år. Da kun i festsammenheng. Ingen vennekontakt soste 5 årene.
Kun hatt kortvarige kjæresteforhold i voksen alder. Fikk meg utrolig nok (første) samboer da jeg ble 38 og har nå 2 barn. Klarer det såvidt føler jeg og mannen har det nok tøft til tider. Men han sliter med sitt han også, og sammen er vi hverdagshelter❤️

Han vil støtte meg igjennom utredningen uansett hva det ender opp med.

Anonymkode: 0b5af...edb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.5.2022 den 6.54):

Nei, har ikke bedt om utredning enda. Googlet litt og ser at det koster ca 30 000 for 16 timers privat utredning. 

Anonymkode: f37fa...48d

Du kan vinne i helselotto som meg. Legen min skrev en god henvisning og jeg skal nå få utredning hos en privat praktiserende psykiater med offentlig avtale som går under frikort ordningen❤️

Anonymkode: 0b5af...edb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er veldig typisk for folk som har adhd å tenke som deg.

Kjenner meg igjen. Prøver å snakke med de få nærmeste jeg har om dette. Bare en er støttende og mener det er bra jeg skal utredes. De andre kjenner bare til veldig stereotypisk gutte-adhd, tror ikke jeg har adhd som er så stille. "Alle glemmer, alle har kaos i tankene noen ganger" bla bla..

Føler noen ser på meg som lat, overdramatisk.... Jeg begynner å innse at det er veldig viktig for meg å ha en jobb jeg takler på ordentlig. Hvor jeg ikke må kompensere, maskere osv. Som ikke kan være for kjedelig, ikke for krevende osv. To av mine nærmeste sier at ingen liker å jobbe, men alle trenger penger. Men for de med adhd er det jo faktisk annerledes. Jeg har jobba i noen mnd her og der, eller vært ringevikar over lang tid, og kanskje jobba 40% i gjennomsnitt. På cven er det dermed ingen hull, men jeg takler rett og slett ikke hvilken som helst jobb over tid.

Flere som kjenner seg igjen? Jeg har bare klart meg på lite penger de periodene det går dårlig. Det er ikke sånn at jeg vil "utnytte nav" e.l. Føler dette er et problem som ikke tas på alvor.

Anonymkode: 150e5...f2b

Jepp, jeg er evig student fordi jeg sliter i arbeidslivet.

Har hatt uendelig mange jobber, men enten går jeg fort lei eller så hater jeg jobben så intenst at jeg slutter (ofte fordi jeg føler jeg ikke mestrer den) . Det er egentlig helt håpløst. 

Anonymkode: eb766...2fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det de som spør bør huske er at selv om noen ikke kommer for sent, betyr ikke det at de ikke har adhd. Man har drøssevis av alarmer, huskelister, får påminnelser av mor eller partner, man gjør alt mulig for å være et sted minst 15 min før tida, fordi man vet at man ellers ville blitt for sen eller glemt hele greia. 

Anonymkode: 150e5...f2b

Det sies ofte at de med ADHD kommer for sent til ting, men jeg er faktisk helt motsatt. Er ofte så redd for å komme for sent, så jeg overkompenserer. Ender derfor opp med å komme en halvtime for tidlig til viktige avtaler  Det skal ikke være lett. 

Anonymkode: eb766...2fa

[Besserwisser]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det de som spør bør huske er at selv om noen ikke kommer for sent, betyr ikke det at de ikke har adhd. Man har drøssevis av alarmer, huskelister, får påminnelser av mor eller partner, man gjør alt mulig for å være et sted minst 15 min før tida, fordi man vet at man ellers ville blitt for sen eller glemt hele greia. 

Anonymkode: 150e5...f2b

 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det sies ofte at de med ADHD kommer for sent til ting, men jeg er faktisk helt motsatt. Er ofte så redd for å komme for sent, så jeg overkompenserer. Ender derfor opp med å komme en halvtime for tidlig til viktige avtaler  Det skal ikke være lett. 

Anonymkode: eb766...2fa

Akkurat dette er en av de tingene jeg har hengt meg litt opp i. Nettopp det at jeg føler mange kan bruke diagnosen som en unnskyldning til feks det å være rotene, ustrukturert, komme for sent osv… Jeg har en venninne av meg som _alltid_ kommer for sent til avtaler. «Åh, ja men jeg skulle bare, måtte bare». Hun forsvarer det med at hun har ADHD. Jeg mener man kan forklare en god del atferd med diagnosen, men det forsvarer ikke handlingen. Det er ikke slik at det er umulig å komme tidsnok fordi du har ADHD. Det betyr at du kanskje må jobbe litt ekstra hardt med deg selv, være bevisst på ditt eget handlingsmønster og lage rutiner som «holder deg i skinnet». Jeg mener sterkt at det å komme for sent til avtaler er manglende respekt for andres tid. At man ikke anstrenger seg nok for å komme tidsnok, til tross for at du faktisk har andre mennesker som også har anstrengt seg for å rekke avtalen. Jeg må innrømme at jeg føler slik type forsvaring av atferd som ellers ikke er akseptabelt med å skylde på diagnosen bidrar til å nøre opp under stigmaet den dessverre enda har. Min bror har dysleksi og lærevansker. Gav han opp skolen og tenkte det var umulig? Nei. Han jobbet 5 ganger hardere enn alle andre, leste mye mer, arbeidet beinhardt for å mestre det mange av oss tar som en selvfølge. Er det «rettferdig»? Nei kanskje ikke. Men vi har alle utfordringer, og jeg synes det er problematisk når man skylder på andre faktorer.

[Anonymeeee]

AnonymBruker skrev (På 7.2.2022 den 22.56):

Add dame her 😇 for meg har diagnosen bare gitt utfordringer.. som førte til angst, stabil depresjon over lang tid, utmattelse og smerter ( ved for store belastninger som arbeid og når det har vært mye på meg ) 

jeg er veldig nysjerrig på: 

hva jobber dere med? ( dere som MÅ ha variert arbeid for å ikke kjede dere ) 

Hva sliter dere mest med? Har dere mye hukommelsesproblemer, oppmerksomhetsvansker, lærevansker, forståelsesvansker, tempovansker, osv?

Sliter dere mye i hverdagen med familie, alle gjøremål, jobb ? 

Hvordan ligger dere på skalaen utifra alder? Normalt? Under/over ? 

Anonymkode: 2b959...e46

Tempovansker er veldig meg for å si d sånn.