Tråden for oss damer med ADHD

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Kunne kopiert denne teksten og sagt den var min, -bortsett fra det med mannen, og at jeg selv elsker sosiale sammenkomster, og jeg blir ikke sliten av det. Alt annet stemte på en prikk, -men jeg er 48 år. 

Anonymkode: d74f3...347

Har du blitt diagnotisert? 

Bare lurer siden jeg også kjenner meg veldig igjen i den teksten, men jeg er fortsatt under utredning.

Anonymkode: 293e5...81a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Har du blitt diagnotisert? 

Bare lurer siden jeg også kjenner meg veldig igjen i den teksten, men jeg er fortsatt under utredning.

Anonymkode: 293e5...81a

Nei, har ikke bedt om utredning enda. Googlet litt og ser at det koster ca 30 000 for 16 timers privat utredning. 

Anonymkode: f37fa...48d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.5.2022 den 6.54):

Nei, har ikke bedt om utredning enda. Googlet litt og ser at det koster ca 30 000 for 16 timers privat utredning. 

Anonymkode: f37fa...48d

Jeg vet om privat nevropsykolog som tar 7-12 000 for utredning. 
Oslo.

Deler av utlendingen kan gjøres over digital plattform, mens testing kan tas på kontoret.

Anonymkode: 1a75a...449

[Rauha ja rakkaus]

Feil

Endret 25. mai 2022 av Rauha ja rakkaus
Gg

[AnonymBruker]

Er det flere her som stadig får seg nye hobbyer? 😬

Jeg får liksom for meg at jeg skal begynne med noe og da går jeg helt bananas 

Kjøper inn ting til denne nye hobbyen som om det er dette jeg skal drive med resten av livet, men så ender jeg selvfølgelig opp med å bli dritt lei etter en stund… og da er det en ny hobby.

Siden jul har jeg «vært/prøvd meg på» negldesigner, sminkør, strikke-dame og møbelsnekker (ja, du leste riktig.. jeg fikk for meg at jeg skulle snekre mine egne utemøbler  ). 

Er det flere som har det sånn? Man blir jo god i veldig mange ulike ting da, men kjelleren er full av hobby-ting som ikke lenger er i bruk 

Anonymkode: eb766...2fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er det flere her som stadig får seg nye hobbyer? 😬

Jeg får liksom for meg at jeg skal begynne med noe og da går jeg helt bananas 

Kjøper inn ting til denne nye hobbyen som om det er dette jeg skal drive med resten av livet, men så ender jeg selvfølgelig opp med å bli dritt lei etter en stund… og da er det en ny hobby.

Siden jul har jeg «vært/prøvd meg på» negldesigner, sminkør, strikke-dame og møbelsnekker (ja, du leste riktig.. jeg fikk for meg at jeg skulle snekre mine egne utemøbler  ). 

Er det flere som har det sånn? Man blir jo god i veldig mange ulike ting da, men kjelleren er full av hobby-ting som ikke lenger er i bruk 

Anonymkode: eb766...2fa

Kjenner meg igjen. Bruker også mye tid på ingenting, grubler og lager planer. Sliter også med angst, og å bevare vennskap bortsett fra barndomsvenner. 

Anonymkode: 6f343...46b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjenner meg igjen. Bruker også mye tid på ingenting, grubler og lager planer. Sliter også med angst, og å bevare vennskap bortsett fra barndomsvenner. 

Anonymkode: 6f343...46b

Her og. Har ikke så mye penger å bruke akkurat nå, så har bremsa ned litt. Men kjøpte inn broderiutstyr som bare ligger i et skap. Samme med masse tøy og gamle klær jeg tenker å sy om. Masse garn, strikkepinner osv. Maleutstyr.. masse materiale til å lage hjemmelagde jule/bursdagskort.

Ekstremt "håpløs" sosialt. Trives best med folk som virkelig kjenner meg, og som liker meg godt og vise verca. Orker ikke å henge særlig med folk jeg ikke har noe til felles med, snakke om overfladiske ting og bare pjatte. Dermed er det vanskelig å bli kjent med folk. Og henge med folk.

Noen klikker jeg godt med fra første stund. Jeg bare vet instinktivt at jeg kan snakke med de om aaalt, men venter såklart til vi blir bedre kjent med å gjøre det. Er dette typisk adhd?

Anonymkode: 150e5...f2b

[AnonymBruker]

Jeg blir så vanvittig sliten av å være så overfølsom. 

Dette blir ikke bedre med årene, dessverre og jeg nærmer meg 50.

Tror mye kan være hormonelt, og der er jeg vel litt i ubalanse nå når man nærmer seg "utgått på dato" 

Syns det er vanskelig å fokusere på jobb når dagen begynner tung og trist. 

Anonymkode: d74f3...347

[AnonymBruker]

Kan det hende jeg har adhd? Jeg får ikke utredning pga traumatisk barndom og de mener det ligger igjen etter det. 

Var aktiv som barn, lekte helst med gutta og var høyt og lavt. Helt til jeg var i klasserommet, det var vanskelig å få med seg noe. Alt på tavla gikk i kryss og jeg fikk med meg lite, så da satt jeg heller å dagdrømte. Null konsentrasjon, lett distrahert, lærte seint, ekstra undervisning. Helt til ting ble i praksis, Helt rå i gymtimene og slikt. 

Slitt med sinne i tillegg, jeg sloss alltid med noen av gutta på skolen, så var vi bestevenner etterpå. Jeg klatret høyest og var med på alt av sprell. Konsentrasjon har alltid vært dårlig, jeg får sjeldent med meg en setning og må lese over mange ganger. Språket er ikke dårlig da, verken norsk eller engelsk, men å få ting ned på papir er en tung jobb. 

Som voksen klarer jeg ikke å finne ro eller sitte stille. Det føles som om jeg må bevege noe av meg hele tiden. Jeg må bare hente ditt og datt, gå på do, sitter aldri godt nok til å sitte helt i ro. Må fikle på tlf eller andre ting. Har funnet ut at det å strikke er en fin ting, men blir aldri ferdig med prosjekter, klarer ikke få med meg oppskriftene, henger ikke med på tellinger. Så jeg strikker bedre på frihånd. Samboer tro nesten at jeg har ticks siden noe beveger seg hele tiden. 

Når jeg rydder og vasker hus er det hit og dit hele tiden og ikke noe struktur i det. Jeg glemmer alt mulig, er vimsete, distre og alt må noteres. På tlf må alt noteres med påminnelse, takk og lov for at det finnes. 

Jeg vimset så fælt her at jeg slang døra i foten og knakk ei tå, det er helt vanlig. Alltid noen blåmerker fordi jeg går på ting i farta. Albuen min begynner å bli rimelig sliten av å slå borti ting. 

Heldigvis for energinivået mitt så henger jeg med på alt barna driver med hver dag. Nær kvelden kommer så er jeg utslitt, men må bare bevege meg konstant. Finner først roen når jeg ser på klokka at dette blir en kort natt. 

Sliter med angst i blant, uten at det er en klar tanke over hva jeg er redd for, det er bare en skikkelig indre uro. Det som har roet meg er å røyke, men nikotinet er lagt bort nå for å tenke på helsa og da mangler jeg en viss ro. 

Tidevis depresjoner, jeg regner med det er fordi jeg er sliten i hodet. For når det kommer til psykisk helse etter tøff barndom så har jeg tatt tak i alt og er igrunn ferdig med det. Jeg har likevel full kontroll i de periodene og gjør alltid det jeg må. Følelsene trykker jeg ned til jeg er alene og kan godt gråte foran tv eller i dusjen. 

Følsene er også i sving, jeg føler alt veldig sterkt. Jeg er sjeldent litt irritert når jeg først er irritert, når jeg er forbanna så er det skikkelig. Når jeg er glad så er jeg som regnbue, solstråler, masse energi og spretter rundt. Når jeg er trist så ser alt veldig mørkt ut. Så graviditeter var det tyngste på mine følelser. Aldri mer. 

Jeg er avhengig av rutiner og syns det blir slitsomt om det skjer noe spontant, alt skal planlegges. 

 

Det verste på meg er egentlig den konstante uroen. Kroppen og hodet blir slitent og det finnes ikke brems. 

Anonymkode: 0d81e...a7b

[AnonymBruker]

Meg over her igjen. Jobben som renholder har reddet meg til å kunne stå i en jobb. Det er aldri stille eller kjedelig og jeg tar pauser når jeg vil. 

Anonymkode: 0d81e...a7b

[AnonymBruker]

Henger meg på denne tråden, synes det er så flott å lese andre sine erfaringer. Selv er jeg ikke diagnostisert, men det er et annet kapittel, blant annet så er det for mye styr å komme seg til lege (glemmer timeavtaler, vanskelig å organisere meg dit i en travel hverdag..), og da jeg en gang tok motet til meg ble det avfeid av fastlegen. Så sånn kan det gå, jeg er veldig sikker på at det er ADD jeg har, men så er jeg flink i skolefag (de som ikke har med tall og matematikk å gjøre,) så jeg har alltid fått hørt "du er ressurssterk bare litt lat", hjemme, på skolen og nå sist hos legen. Sikkert mange som kjenner seg igjen der. 

Jeg vil snakke litt om barndommen! Var det flere som gikk med en følelse av at ingenting "hang sammen", alt bare "fløt forbi" på en måte? Jeg klarte meg jo som sagt godt på skolen, likte å lese og tegne så gjorde det godt i alle "lese-fag". Men ingenting hang liksom i hop.. Lekser gjorde jeg sjelden, og skoledagene bare var en slags graut som jeg vasset rundt i uten å forstå hva som foregikk. Gymklær, skidag, det var helt tilfeldig om jeg klarte å henge med å få med utstyr og slikt. Matpakke glemte jeg ofte da jeg ble stor nok til å ha ansvar for det selv. 

Har selv 2 barn nå der den eldste har det litt på samme måte og trenger mye hjelp fra meg til å huske på alt. Det andre barnet derimot virker å ha full kontroll på alt, og hun er 6 år (!). Hun husker selv om de skal ha tur i barnehagen neste, og ordner seg matpakke og vannflaske til kvelden før - på eget initiativ. Jeg er så stolt og samtidig forundret at datteren min kan ha sånn kontroll på alt når jeg selv følte meg som en glassmanet i en vill havsstrøm hele skoletiden. 😄 

Anonymkode: 25353...ec7

[AnonymBruker]

Akkurat nå, som så mange ganger, er jeg fullstendig utkjørt av å være meg. Jeg er vant til å ha mange baller i lufta. Det er vanlig. Det å ha for mange, og folk som maser på hver av dem, da går det helt i ball for meg. 

Så hva gjør jeg da? Jo jeg tok på meg enda en oppgave. Lovet noe som tar hele morgendagen, og det meste av fredagen. Så skuffer jeg meg selv og andre ved å ikke bli ferdig med det som egentlig haster mer. 

Er det flere av dere andre som gjerne kan stå på som en propell nærmest konstant, men som går helt i spinn dersom andre har forventninger til dere? Jeg takler veldig fint å sjonglere mye, når jeg selv velger det og hva jeg skal prioritere, men føler jeg nærmest kortslutter dersom jeg opplever mas fra andre om hva som må gjøres og prioriteres. Da stresser jeg så fælt at jeg får gjort mindre enn vanlig. Koker liksom over i hodet. 

Anonymkode: 431fc...3b4

[Smugleseren]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Akkurat nå, som så mange ganger, er jeg fullstendig utkjørt av å være meg. Jeg er vant til å ha mange baller i lufta. Det er vanlig. Det å ha for mange, og folk som maser på hver av dem, da går det helt i ball for meg. 

Så hva gjør jeg da? Jo jeg tok på meg enda en oppgave. Lovet noe som tar hele morgendagen, og det meste av fredagen. Så skuffer jeg meg selv og andre ved å ikke bli ferdig med det som egentlig haster mer. 

Er det flere av dere andre som gjerne kan stå på som en propell nærmest konstant, men som går helt i spinn dersom andre har forventninger til dere? Jeg takler veldig fint å sjonglere mye, når jeg selv velger det og hva jeg skal prioritere, men føler jeg nærmest kortslutter dersom jeg opplever mas fra andre om hva som må gjøres og prioriteres. Da stresser jeg så fælt at jeg får gjort mindre enn vanlig. Koker liksom over i hodet. 

Anonymkode: 431fc...3b4

Skriv liste og huke av etter hvert. Gjerne med 1, 2 og 3-prioriteringer

[AnonymBruker]

Smugleseren skrev (5 minutter siden):

Skriv liste og huke av etter hvert. Gjerne med 1, 2 og 3-prioriteringer

Sikkert ikke dumt. Tror jeg må gjøre det sammen med min mann, for han maser mest nå, og det har ikke akkurat hjulpet at jeg sier at jeg ikke kan være overalt. 

Tror litt av utfordringen når andre har forventninger er at da føler jeg at alt brenner, mens når jeg gjør ting av egen lyst og prioriteringer klarer jeg selv å se hva som haster mest. Likevel, det er liksom noe som skjer i kroppen/hodet min når andre har forventninger til resultater. Da går plutselig alt mye tregere, og jeg klarer ikke å holde fokus. 

På en måte litt flaut, for jeg står jo alltid på som en propell, men når noe er viktig for andre blir jeg tregere. Redd det skal oppfattes som at jeg ikke bryr meg om det som er viktig for andre, men jeg blir bare så stresset av forventninger fra andre. Det blir et enormt kjør i hodet. 

Anonymkode: 431fc...3b4

[AnonymBruker]

I går kom beskjeden om at jeg har ADHD. Har vært til utredning i mange mnd nå, så det var sånn sett ikke noen overraskelse…. men allikevel litt sårt når det på en måte er påvist og «hugget i sten» 

Neste steg blir medisinering, så da lurer jeg på: er det noen andre her som går på medisiner? Gjør de hverdagen enklere eller er det mer bivirkninger enn positiv effekt? Hvilke symptomer har bedret seg hos deg som har startet med medisiner? 

Anonymkode: eb766...2fa

[Besserwisser]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

I går kom beskjeden om at jeg har ADHD. Har vært til utredning i mange mnd nå, så det var sånn sett ikke noen overraskelse…. men allikevel litt sårt når det på en måte er påvist og «hugget i sten» 

Neste steg blir medisinering, så da lurer jeg på: er det noen andre her som går på medisiner? Gjør de hverdagen enklere eller er det mer bivirkninger enn positiv effekt? Hvilke symptomer har bedret seg hos deg som har startet med medisiner? 

Anonymkode: eb766...2fa

Angående medisiner - sånn jeg har forstått det så får «alle» Ritalin først, da det er standard-medisinen. Men stadig ny forskning veier i retningen av at dette ikke er det meste legemiddelet. Faktisk så mye som nesten 50% har liten eller ingen effekt av det. Bivirkningene er også store for svært mange. Et tilleggsaspekt med dette med medisiner: ADHD har i all tid vært sett på som en «guttesykdom». Det er vel mest de siste årene at man innser at også jenter kan ha det (med til dels helt andre symptomer). Det gjør at medisiner ofte er utviklet og testet på gutter/menn, og gjør at kvinner gjerne kan reagere annerledes på dem.

Men vi er forskjellige. Min beste venninne bruker Ritalin, og det fungerer veldig bra for henne. For meg var det helt feil. Jeg mistet all matlyst, opplevde til dels store svingninger i humør og opplevde mye kvalme på ettermiddagene. Hva gjelder hodet/tankekjør var det ingen forskjell. En utfordring med Ritalin er at de har kort halveringstid, noe som gjør at du må huske å ta flere tabletter i tidsintervaller i løpet av dagen. Conserta har jeg hørt noen bruke, ikke prøvd det selv. Selv bruker jeg Aduvanz. Her tar du bare en tablett om morgenen og den varer hele dagen. Jeg har aldri hatt problemer med konsentrasjonen, alltid mestret skole, jobb osv uten problem (eller faktisk på et ganske høyt nivå), så jeg kan ikke si noe om den effekten. Det jeg merker det på er at tankekjøret stilner noe, ikke helt. Men isteden for at det står 20 radiokanaler på samtidig, så er det kanskje bare 5. Jeg tror nok ikke at medisin er en mirakelkur, mange av symptomene vil fremdeles være der. Men jeg tror mange opplever at de blir lettere å håndtere. Nå skal det også sies at jeg kun bruker det i perioder. Jeg liker ikke å bruke det i ferier eller rolige perioder på jobb. Men i de mest intense mnd på jobb med svært mange ulike prosjekter som skal koordineres og gjennomføres, da bruker jeg det  

[AnonymBruker]

Besserwisser skrev (8 timer siden):

Angående medisiner - sånn jeg har forstått det så får «alle» Ritalin først, da det er standard-medisinen. Men stadig ny forskning veier i retningen av at dette ikke er det meste legemiddelet. Faktisk så mye som nesten 50% har liten eller ingen effekt av det. Bivirkningene er også store for svært mange. Et tilleggsaspekt med dette med medisiner: ADHD har i all tid vært sett på som en «guttesykdom». Det er vel mest de siste årene at man innser at også jenter kan ha det (med til dels helt andre symptomer). Det gjør at medisiner ofte er utviklet og testet på gutter/menn, og gjør at kvinner gjerne kan reagere annerledes på dem.

Men vi er forskjellige. Min beste venninne bruker Ritalin, og det fungerer veldig bra for henne. For meg var det helt feil. Jeg mistet all matlyst, opplevde til dels store svingninger i humør og opplevde mye kvalme på ettermiddagene. Hva gjelder hodet/tankekjør var det ingen forskjell. En utfordring med Ritalin er at de har kort halveringstid, noe som gjør at du må huske å ta flere tabletter i tidsintervaller i løpet av dagen. Conserta har jeg hørt noen bruke, ikke prøvd det selv. Selv bruker jeg Aduvanz. Her tar du bare en tablett om morgenen og den varer hele dagen. Jeg har aldri hatt problemer med konsentrasjonen, alltid mestret skole, jobb osv uten problem (eller faktisk på et ganske høyt nivå), så jeg kan ikke si noe om den effekten. Det jeg merker det på er at tankekjøret stilner noe, ikke helt. Men isteden for at det står 20 radiokanaler på samtidig, så er det kanskje bare 5. Jeg tror nok ikke at medisin er en mirakelkur, mange av symptomene vil fremdeles være der. Men jeg tror mange opplever at de blir lettere å håndtere. Nå skal det også sies at jeg kun bruker det i perioder. Jeg liker ikke å bruke det i ferier eller rolige perioder på jobb. Men i de mest intense mnd på jobb med svært mange ulike prosjekter som skal koordineres og gjennomføres, da bruker jeg det  

Takk for utfyllende svar! Jeg har problemer nok med å huske å ta en tablett om dagen, så flere kan fort bli en utfordring.

Håper jeg får noe effekt av medisiner, for alternativet var visst å bare leve uten. Noe som ikke fungerer så godt 

Anonymkode: eb766...2fa

[Besserwisser]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Takk for utfyllende svar! Jeg har problemer nok med å huske å ta en tablett om dagen, så flere kan fort bli en utfordring.

Håper jeg får noe effekt av medisiner, for alternativet var visst å bare leve uten. Noe som ikke fungerer så godt 

Anonymkode: eb766...2fa

Skulle bare mangle 😃
Vil tro også legen kan (bør kunne) en del om de ulike medisinene. Til syvende og sist må en nesten bare prøve ut hva som passer for deg. Er det en ting jeg har lært er det at det er ekstremt store forskjeller på hvordan diagnosen utarter seg hos de enkelte. Ja, det er mange fellestrekk og gjenkjennbare atferdstegnm både utad og innad. Noe jeg synes denne tråden har fått frem på en god måte. Derfor synes jeg også den er viktig. Samtidig synes jeg det er vanskelig å vite hva som er personlighet og hva som er diagnosen. Det er enkelte beskrivelser som jeg rett og slett på ingen måte kjenner meg igjen i. Så er det enkelte andre trekk som jeg kjenner meg igjen i, men som jeg beinhardt hele livet har arbeidet med meg selv for å endre. Og igjen andre trekk som jeg sliter med å mestre og endre. FOr meg har det vært så viktig å vise (mest for meg selv) at jeg _er_ ikke en diagnose. Jeg har det. Og den er ikke meg, den er en del av meg. Å mestre livet og hverdagen med alle de utfordringer den bringer med seg, det må vi alle gjøre. Diagnose eller ei. Derfor var og er medisiner noe «problematisk» for meg personlig å godta, for meg selv. Men merkelig nok har jeg ingen problem med å godta at andre trenger det. Interne konflikter much? 😛

Jeg håper alle fall du får den bistanden du trenger som kan bidra til å gjøre hverdagen lettere

[Besserwisser]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Takk for utfyllende svar! Jeg har problemer nok med å huske å ta en tablett om dagen, så flere kan fort bli en utfordring.

Håper jeg får noe effekt av medisiner, for alternativet var visst å bare leve uten. Noe som ikke fungerer så godt 

Anonymkode: eb766...2fa

Skulle bare mangle 😃
Vil tro også legen kan (bør kunne) en del om de ulike medisinene. Til syvende og sist må en nesten bare prøve ut hva som passer for deg. Er det en ting jeg har lært er det at det er ekstremt store forskjeller på hvordan diagnosen utarter seg hos de enkelte. Ja, det er mange fellestrekk og gjenkjennbare atferdstegnm både utad og innad. Noe jeg synes denne tråden har fått frem på en god måte. Derfor synes jeg også den er viktig. Samtidig synes jeg det er vanskelig å vite hva som er personlighet og hva som er diagnosen. Det er enkelte beskrivelser som jeg rett og slett på ingen måte kjenner meg igjen i. Så er det enkelte andre trekk som jeg kjenner meg igjen i, men som jeg beinhardt hele livet har arbeidet med meg selv for å endre. Og igjen andre trekk som jeg sliter med å mestre og endre. FOr meg har det vært så viktig å vise (mest for meg selv) at jeg _er_ ikke en diagnose. Jeg har det. Og den er ikke meg, den er en del av meg. Å mestre livet og hverdagen med alle de utfordringer den bringer med seg, det må vi alle gjøre. Diagnose eller ei. Derfor var og er medisiner noe «problematisk» for meg personlig å godta, for meg selv. Men merkelig nok har jeg ingen problem med å godta at andre trenger det. Interne konflikter much? 😛

Jeg håper alle fall du får den bistanden du trenger som kan bidra til å gjøre hverdagen lettere

[AnonymBruker]

Besserwisser skrev (19 timer siden):

Skulle bare mangle 😃
Vil tro også legen kan (bør kunne) en del om de ulike medisinene. Til syvende og sist må en nesten bare prøve ut hva som passer for deg. Er det en ting jeg har lært er det at det er ekstremt store forskjeller på hvordan diagnosen utarter seg hos de enkelte. Ja, det er mange fellestrekk og gjenkjennbare atferdstegnm både utad og innad. Noe jeg synes denne tråden har fått frem på en god måte. Derfor synes jeg også den er viktig. Samtidig synes jeg det er vanskelig å vite hva som er personlighet og hva som er diagnosen. Det er enkelte beskrivelser som jeg rett og slett på ingen måte kjenner meg igjen i. Så er det enkelte andre trekk som jeg kjenner meg igjen i, men som jeg beinhardt hele livet har arbeidet med meg selv for å endre. Og igjen andre trekk som jeg sliter med å mestre og endre. FOr meg har det vært så viktig å vise (mest for meg selv) at jeg _er_ ikke en diagnose. Jeg har det. Og den er ikke meg, den er en del av meg. Å mestre livet og hverdagen med alle de utfordringer den bringer med seg, det må vi alle gjøre. Diagnose eller ei. Derfor var og er medisiner noe «problematisk» for meg personlig å godta, for meg selv. Men merkelig nok har jeg ingen problem med å godta at andre trenger det. Interne konflikter much? 😛

Jeg håper alle fall du får den bistanden du trenger som kan bidra til å gjøre hverdagen lettere

Jeg syns faktisk det er litt vanskelig å godta diagnosen i seg selv.

Jeg kan lese om ADHD på nettet en dag og tenke «fy søren, det er meg!», men neste dag kan jeg tenke at jeg bare innbiller meg det og at jeg kanskje er litt «drama queen» eller på en måte overdriver de problemene jeg har.

Veldig slitsomt egentlig, for jeg føler meg nesten som en bedrager når jeg er på samtaler hos DPS, samtidig som det må være en grunn for at jeg søkte hjelp i utgangspunktet  Jeg vet jo innerst inne at jeg sliter. Veldig vanskelig å godta det her. 

Anonymkode: eb766...2fa