Jeg og samboer lever to forskjellige liv under samme tak, vanskelig.

[AnonymBruker]

Han studerer viderestudie og er ferdig til sommeren nå, siste månedene nå så sitter han konstant med skolen. I det han er hjemme fra jobb så sitter han hele dagen og kvelden til han skal legge seg med skolen og snakker med faren sin som hjelper han i mange timer. Jeg er gravid og har svangerskapsdeprisjon. Jeg klager ikke på den måten og viser såklart forståelse for at han må sitte med skolen, men jeg kunne ønske at han kunne ha en time en lørdagskveld med meg eller at vi kunne gå en tur som en pause mellom slagene hans, eller at han ville snakke litt sammen bare på sengen når han kommer og legger seg. Men det skjer ikke, vi snakker såvidt sammen, bare akkurat litt i 20 minutter når vi spiser middag,men da snakker han mest om skolen og er vanskelig å snakke med han om noe annet da han ikke er interessert i det. 

Jeg er i mørke, og blir mer og mer deprimert og føler meg alene og er svært ulykkelig. Jeg er såpass langt nede nå at når jeg ikke selv er på jobben, så ligger jeg en del i mørke på soverommet eller gråter på for eksempel do eller i kjelleren mens jeg vasker tøy, han legger ikke merke til noe for han sitter med sitt. Jeg får ingen støtte av han for mine plager og han gidder ikke svare meg en gang hvis jeg forteller han om det. Jeg har gitt opp å sette han inn i ting, og selvom jeg forstår godt at han må ha mye fokus på skole, så synes jeg det ikke er greit at jeg er som luft for han der jeg går og bærer hans barn.  

Er det feil av meg,og ønske NOE tid med han liksom? Når vi ikke vier noe tid til hverandre eller gjør noe sammen, så føler jeg også at følelser og tanker blir anderledes. Jeg fantaserer om en annen kjæreste, enn mann som viser meg omsorg på de viktige tingene i livet og at han klarer å sjonglere ting når man skal klare å ha et liv sammen.  

Hvis det er har noe å si så er jeg i starten av 30 årene og han i straten av 40 årene. 

Anonymkode: b123a...20e

[lillevill]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Men det skjer ikke, vi snakker såvidt sammen, bare akkurat litt i 20 minutter når vi spiser middag,men da snakker han mest om skolen og er vanskelig å snakke med han om noe annet da han ikke er interessert i det. 

Jeg er litt redd for at du kanskje har funnet en mann som du ikke helt er på bølgelengde med. Har det alltid vært slik ? 

[AnonymBruker]

lillevill skrev (Akkurat nå):

Jeg er litt redd for at du kanskje har funnet en mann som du ikke helt er på bølgelengde med. Har det alltid vært slik ? 

Ja,men jeg var litt blind og sjøv det vekk før. Blind av kjærlighet dessverre,men det har blitt verre nå. Så nå sitter jeg her da, og vil så gjerne bare at vi skal få et godt liv sammen når vi først har kommet helt hit vi er. 

Anonymkode: b123a...20e

[lillevill]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja,men jeg var litt blind og sjøv det vekk før. Blind av kjærlighet dessverre,men det har blitt verre nå. Så nå sitter jeg her da, og vil så gjerne bare at vi skal få et godt liv sammen når vi først har kommet helt hit vi er. 

Anonymkode: b123a...20e

er han omsorgsfull når han først merker at du ikke har det bra, da ? Hva tenker han om å få barn ?

[AnonymBruker]

Han er i 40-årene??? Trodde du beskrev en ung student i slutten av tenårene, maks 21/22 år. En godt voksen mann som behandler sin gravide samboer som luft. Run like the Hunger Games just started!! 

Anonymkode: 8dda9...4cb

[AnonymBruker]

Uff, høres ut som min eks, fikk skikkelig flashback. Ble ikke noe bedre. Han sa alltid "jeg gjør dette for fremtiden, for vår familie". 

På trilleturer snakket trillet han vogna med ene hånda og snakket business i tlf med andre hånda. 

På juleavslutninger satt han med headset i ene øret og måtte rett som det var dra, hvis han i det hele tatt greide sette av tid til å møte opp. 

Etter noen år tenkte jeg "åja, så dette er fremtiden min. Er det verdt det?" 

Glad det er slutt

Anonymkode: 6754f...d63

[AnonymBruker]

lillevill skrev (8 minutter siden):

er han omsorgsfull når han først merker at du ikke har det bra, da ? Hva tenker han om å få barn ?

Nei, han er ikke det. Han kunne ikke skuffet mer på det området. Jeg så ikke at det var som det var på det området før vi flyttet sammen. 

Han ønsker seg dette barnet mer enn meg. 

Anonymkode: b123a...20e

[lillevill]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei, han er ikke det. Han kunne ikke skuffet mer på det området. Jeg så ikke at det var som det var på det området før vi flyttet sammen. 

Han ønsker seg dette barnet mer enn meg. 

Anonymkode: b123a...20e

Hvor langt er du på vei da? 

[AnonymBruker]

Kan du dra hjem til foreldrene dine eller en venninne en stund? Så får du mennesker rundt deg som bryr seg? Når han etterhvert oppdager at du ikke er der, så sier du at du blir syk av å være usynlig for ham. Du trenger litt oppmerksomhet, omsorg og interesse hver dag. Om så en halvtime må han klare å avse. Ellers kan du ikke bo med ham.

Anonymkode: b4d0b...f24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Han studerer viderestudie og er ferdig til sommeren nå, siste månedene nå så sitter han konstant med skolen. I det han er hjemme fra jobb så sitter han hele dagen og kvelden til han skal legge seg med skolen og snakker med faren sin som hjelper han i mange timer. Jeg er gravid og har svangerskapsdeprisjon. Jeg klager ikke på den måten og viser såklart forståelse for at han må sitte med skolen, men jeg kunne ønske at han kunne ha en time en lørdagskveld med meg eller at vi kunne gå en tur som en pause mellom slagene hans, eller at han ville snakke litt sammen bare på sengen når han kommer og legger seg. Men det skjer ikke, vi snakker såvidt sammen, bare akkurat litt i 20 minutter når vi spiser middag,men da snakker han mest om skolen og er vanskelig å snakke med han om noe annet da han ikke er interessert i det. 

Jeg er i mørke, og blir mer og mer deprimert og føler meg alene og er svært ulykkelig. Jeg er såpass langt nede nå at når jeg ikke selv er på jobben, så ligger jeg en del i mørke på soverommet eller gråter på for eksempel do eller i kjelleren mens jeg vasker tøy, han legger ikke merke til noe for han sitter med sitt. Jeg får ingen støtte av han for mine plager og han gidder ikke svare meg en gang hvis jeg forteller han om det. Jeg har gitt opp å sette han inn i ting, og selvom jeg forstår godt at han må ha mye fokus på skole, så synes jeg det ikke er greit at jeg er som luft for han der jeg går og bærer hans barn.  

Er det feil av meg,og ønske NOE tid med han liksom? Når vi ikke vier noe tid til hverandre eller gjør noe sammen, så føler jeg også at følelser og tanker blir anderledes. Jeg fantaserer om en annen kjæreste, enn mann som viser meg omsorg på de viktige tingene i livet og at han klarer å sjonglere ting når man skal klare å ha et liv sammen.  

Hvis det er har noe å si så er jeg i starten av 30 årene og han i straten av 40 årene. 

Anonymkode: b123a...20e

Har du snakket med han om dette? At du er deprimert, at du griner, at du sliter, at du føler du ikke har noen kjæreste lenger for han gir faen i deg og det er kun skole? Si det rett ut til han, kutt ut å se sterk ut. Kutt ut å late som alt er ok. 

Anonymkode: f5a37...e8a

[AnonymBruker]

Jeg opplever at din mann er målbevisst og jobber hardt for deg og kommende baby nå mens du er gravid, fordi han forstår at tiden vil antagelig ikke vært der når babyen er kommet. Jeg sier ikke at dine følelser er ikke berettiget, men han står på og studerer vsa. jobb slik at dere får en bedre hverdag når barnet er der. Jeg tror du må prøve å se det fra han side. Dere skal ha barn sammen, dere bor sammen - åpenbart elsker han deg overalt på jord. Prøv å sette deg i hans sko :) 

Anonymkode: a10ed...067

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du burde tenkt rasjonelt og ikke bare forelskelse når dere ble sammen og hvertfall når dere flyttet sammen.

Har han hvert sånn før du ble gravid kan du virkelig ikke forvente at han forandrer seg TS. Dette går på dum blindhet. Eneste du kan gjøre er å ta ansvar for deg selv.

1. Si i fra at du flytter fra han hvis han ikke kan skjerpe seg på det du trenger av han som samboer og kommende far.

2. Kom deg til lege og videre til psykolog. Du kan ikke skylde alt på han. Du må selv skaffe hjelp.

3. Forandrer seg ikke så flytter du ut. Du har selv ansvar for din lykke TS.

Anonymkode: 29552...ce4

[AnonymBruker]

Det viktigste nå er at du og han tar en åpen og ærlig prat. Du må være tydelig til han at du ikke har det bra, at du trenger mer fra han. 
Mange menn jobber veldig mye før de får barn, det er en form for omsorg de viser på den måten, for de vil gjøre sitt beste for å forsørge deg og barnet. Men det kan ikke bikke over slik at du blir helt tilsidesatt. Du må prøve å snakke med ham om dette, at du setter pris på hans innsats, men at det er blitt for mye og at du må få mer tid sammen med ham, kjæresten din. 
Jeg tror dette kan la seg løses, men du må vise følelsene dine og være tydelig. Imens må du ta ansvar for deg selv, komme deg ut i frisk luft og dagslys, gjøre noe hyggelig for deg selv hver dag, nå kan man jo også lettere treffe andre for en kaffe e.l Når barnet kommer, sørg for å bli med i barselgrupper og vær aktiv med å være med andre småbarnsmødre. Det kan bli veldig fint etterhvert, men du må også selv ta ansvar for egen lykke. Masse lykke til!

Anonymkode: 58df9...ad7

[AnonymBruker]

Dette hørtes rett og slett fælt ut❤️Sånn kan du ikke ha det! Hvor langt er du på vei? En annen her spurte om du kunne dratt vekk til foreldre i en periode, og det tror jeg er en god idé. Det vil hjelpe å komme deg vekk fra mørket.

Jeg tror at du kan være deprimert fordi du innser at han ikke egner seg som pappa når han ikke klarer å vise deg minimum av omsorg engang. Når man er gravid har man radaren så sinnsykt på for slike ting, og man blir ekstra kritisk. Og det som skurrer stemmer også ofte, i alle fall gjorde det det for min del. Det er en del av redebygging-instinktet, tenker jeg.
 

Du må snakke med enten lege eller jordmor om dette før depresjonen blir verre, husk at du om litt skal ta vare på en liten baby. Da trenger du hjelp❤️

Anonymkode: 66b50...d35

[~white lady~]

Dette må dere snakke sammen om. Hverdagen deres fungerer ikke, og begge to har ansvar for hverandre så lenge dere er i et forhold sammen.

Gi utrykk for at du setter pris på at han jobber hardt for ei bedre fremtid for dere tre, men at du trenger kvalitetstid sammen med han, minst en halvtime hver dag. 

Har du hørt om kjærlighetsspråkene? Det høres ut som dere er ulike der. 

Det er viktig at dere klarer å kommunisere sammen før barnet kommer. Man kan ikke gå rundt og forvente at den andre er tankeleser, og så bli lei seg og furte pga manglende oppmerksomhet. Alt som ikke fungerer i et forhold, har en tendens til å eskalere når man får barn som krever sitt.