Hvordan håndtere 4-åring som får sammenbrudd når ting ikke blir akkurat som han har tenkt?

[Wilma89]

Sønnen vår har akkurat fylt 4 år. Han har generelt alltid vært opptatt av hvordan ting skal være, men de siste månedene knekker han fullstendig sammen, hvis ting ikke blir som han har tenkt. Det er alt fra hvis vi går ned trappa før han, og han tenkte at han skulle være først. Hvis jeg bare foreslår feil lek eller åpner en yoghurt når han egentlig ville gjøre det selv. Han faller sammen på gulvet å hyler og skriker. Hvordan håndterer/møter man dette på best mulig måte? Har bedt om veiledning på helsestasjonen, men fint å få litt input fra også. 

I barnehagen er han en helt annen. Bare blid og fornøyd og får kun tilbakemeldinger på at han er sammarbeidsvillig og aldri noe motstand på noe. De kan ikke en gang se for seg det jeg beskriver🤷‍♀️

 

Endret 6. februar 2022 av Wilma89

[AnonymBruker]

Når de får en sånn kollaps går det ikke an å snakke til de. Her må vi vente til barnet roer seg, vi holder oss rolige, å når barnet er rolig nok snakker vi om det. Vi ber barnet om å forklare hvorfor dette skjedde og vi diskuterer hvordan vi kan løse slik uten å bli sinte. 
Vi anerkjenner frustrasjonen, men gir ikke etter for krav, det er viktig at barnet lærer seg å regulere følelser og at utbrudd ikke fører til at det han vil skal skje. Det er en fase, vi må bare stå i det. 

Anonymkode: 1cae8...ff4

[Arkana]

Dette høres veldig gjenkjennelig ut i forhold til den ene gutten vår da han var på samme alder. Meltdown for den minste ting og som hos dere var han overhodet ikke slik i barnehagen, bare hjemme. For vår del var det beste å være i forkant av utbruddene, gi ham valg der det var mulig (Vil du åpne yoghurten eller skal jeg gjøre det? Vil du ha den røde eller blå genseren? osv ) og forklare hvis det ikke var mulig. Utover det er det bare å holde ut og huske på at det er en fase som går over.  

[AnonymBruker]

Forskjell hjemme vs barnehage KAN være at han slipper frustrasjonen ut hjemme for der er han mest trygg. ❤️

Sover han godt om natten?

Vet han hva som skal skje i løpet av dagen?

Har han en rolig morgen med god tid og minst mulig stress?

Flott at dere har tatt kontakt med helsestasjonen 😊

Anonymkode: 602d0...bca

[AnonymBruker]

Jeg har lignende erfaring med ett av våre tre barn i den alderen. De andre hadde også en liten trassperiode, men spesielt ene. De oppdaget egen vilje, og utforsker grenser. Det er skikkelig slitsomt og litt av en tålmodighetsprøve! Men det går over! Mine tips er å forberede så godt det lar seg gjøre (typ: Om ti minutter skal vi dra), puste dypt og la det brenne ut, for så å forklare litt etterpå, og IKKE la trassen styre alt. Jeg kjenner til en familie der hele familielivet blir styrt av datteren og hennes nykker. Hun er nå 11, og det har vært slik siden hun var 4. Ikke spesielt sjarmerende, og hun sliter også ift venner fordi hun blir rasende hvis hun ikke får viljen sin. Husk at det er dere foreldre som bestemmer! 

Anonymkode: 202c1...b8b

[AnonymBruker]

Vår ene var slik, startet så smått  fra ettårsalder, og peaket nok i tre-fireårsalderen. Ga seg helt ikke før han var skolegutt😅 Vi var ikke alltid så pedagogiske som vi kanskje burde vært.. Det som kan hjelpe er forberedelser før alt som skal skje; beskjeder som barnet forstår, enten verbale eller med bildestøtte. Snakke gjennom planer i forkant. Vi lot vår «komme unna med» de mindre tingene, som det å komme først ned trappen, som var en utfordring hos oss også. Han var alltid først ned trappen, først på badet, inn i bilen etc. Han vokste det av seg, og er alt annet enn en tyrann som vil forfordeles nå. Når det først skar seg, prøve å benevne følelsen; «jeg ser at du er sint/lei deg nå». Stå i det uten å bli sint når det pågår, ikke prøve å avlede, men fortsette å benevne. 

Anonymkode: 0ac6f...d2a

[nomore82]

Jeg tror ikke det finnes en fasitløsning for alle slike situasjoner. Men felles er at midt oppi det er det ingenting du kan gjøre fra eller til for å umiddelbart løse situasjonen. Har situasjonen oppstått så er min erfaring det beste å la det blåse seg ut av seg selv - UTEN å gi etter for krav.

Men selv om det ikke er en felles fasit så er det et par ting jeg synes jeg ser går igjen:
- misforståelser og dårlig kommunikasjon
- bortskjemt og uklare roller

Vær tidlig og tydelig på hva som skal skje, hvem som skal gjøre det og når det skal skje. Er noe uklart eller misforstått så oppklar dette uten videre dramatikk eller diskusjon. Prøver barnet å få viljen sin på noe du har bestemt så må du stå løpet ut selv om det blir sure miner. Men er det noe barnet kan være med på å bestemme selv så la de få lov til det. Og jo større de blir jo mer må de få lov til å bestemme selv. Men du skal fortsatt være den voksne som setter rammene.

Låser man seg i en situasjon med flere rundt så gjelder det å ta barnet ut av situasjonen så en får utagert.

[AnonymBruker]

Vi har det samme med vår på straks 4. 

Problemet her er at han blir så fysisk voldsom. Å la det blåse over uten å gripe inn, er ikke et alternativ når ting kastes omkring eller han fysisk går på oss (som i at det han vil, er å bli plukket opp og båret, og fysisk klatrer oppover oss mens han hyyyyyler..). Han kan også bite og slå når han blir skikkelig utav kontroll. 

Det går også ikke an å bare vente til det går over når det er noe vi MÅ rekke. Og han er så sterk (veldig stor og sterk for alderen) at det ikke er bare å knekke ham med tvang inn i bilstolen.. Bare det å tvangspåkle er etter hvert håpløst for han er for stor og sterk. 

Vi har prøvd det med å bare trekke oss litt unna, si rolig at vi er her om han vil ha kos, men gi ham et par meters avstand og pusterom, men så MÅ vi gripe inn og stoppe når han utagerer og ødelegger ting, eller går på oss. Og hva da? Ingen har klart å gi noe råd om det på helsestasjonen eller i bhg (for der er han aldri sånn...). 

Vi gir ikke etter for ting, det har vi aldri gjort, men det går liksom ikke over sånn som alle forståsegpåerne og ekspertene sier det vil. Han har hylt og skreket og kastet ting i tre timer i strekk på det verste. Selv om vi gjør "alt" rett (ikke gir etter, sier vi forstår, trekker oss unna og gir ham avstand så godt det lar seg gjøre, tilbyr klem, osv osv osv..). Og er ute i forkant med forberedelser, timere, valg, osv. Valg ender oftest med "Vil du ha de røde eller blå vottene? INGEN VOTTER NEINEINEINEINEI!!!!!!!!!!!!!"

Anonymkode: e758e...68b

[nomore82]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Vi har det samme med vår på straks 4. 

Problemet her er at han blir så fysisk voldsom. Å la det blåse over uten å gripe inn, er ikke et alternativ når ting kastes omkring eller han fysisk går på oss (som i at det han vil, er å bli plukket opp og båret, og fysisk klatrer oppover oss mens han hyyyyyler..). Han kan også bite og slå når han blir skikkelig utav kontroll. 

Det går også ikke an å bare vente til det går over når det er noe vi MÅ rekke. Og han er så sterk (veldig stor og sterk for alderen) at det ikke er bare å knekke ham med tvang inn i bilstolen.. Bare det å tvangspåkle er etter hvert håpløst for han er for stor og sterk. 

Vi har prøvd det med å bare trekke oss litt unna, si rolig at vi er her om han vil ha kos, men gi ham et par meters avstand og pusterom, men så MÅ vi gripe inn og stoppe når han utagerer og ødelegger ting, eller går på oss. Og hva da? Ingen har klart å gi noe råd om det på helsestasjonen eller i bhg (for der er han aldri sånn...). 

Vi gir ikke etter for ting, det har vi aldri gjort, men det går liksom ikke over sånn som alle forståsegpåerne og ekspertene sier det vil. Han har hylt og skreket og kastet ting i tre timer i strekk på det verste. Selv om vi gjør "alt" rett (ikke gir etter, sier vi forstår, trekker oss unna og gir ham avstand så godt det lar seg gjøre, tilbyr klem, osv osv osv..). Og er ute i forkant med forberedelser, timere, valg, osv. Valg ender oftest med "Vil du ha de røde eller blå vottene? INGEN VOTTER NEINEINEINEINEI!!!!!!!!!!!!!"

Anonymkode: e758e...68b

Men hva er det som gjør at han gir seg til slutt?

[AnonymBruker]

nomore82 skrev (1 minutt siden):

Men hva er det som gjør at han gir seg til slutt?

Aner ikke... Noen ganger funker det med distraksjon. At noe annet skjer, så han glemmer hylingen. Aldri midt i meltdownen.. men når han begynner å miste litt futt, og kommer litt ut av tåken, så kan det gå å distrahere. 

Noen ganger tror jeg bare han blir sliten og roer seg ned av seg selv, brenner ut futtet, så han naturlig roer seg. 

Og når han har roet seg litt, prøver vi å prate gjennom ting, "ble du så lei deg for at de blå vottene var til vask? Ja, du liker jo så godt å gå med dem, er de lilla vottene dumme, synes du, jaaa, jeg skjønner, jeg synes også det er kjipt når den genseren jeg hadde mest lyst til å gå med er til vask, æsj altså, da får vi ta på yndlingsvottene i morgen vettu, for da er de rene og tørre. Mon tro hva mormor gjør på i dag, tror du hun skal gå på tur (aaaavlede...). 

Anonymkode: e758e...68b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Vi har det samme med vår på straks 4. 

Problemet her er at han blir så fysisk voldsom. Å la det blåse over uten å gripe inn, er ikke et alternativ når ting kastes omkring eller han fysisk går på oss (som i at det han vil, er å bli plukket opp og båret, og fysisk klatrer oppover oss mens han hyyyyyler..). Han kan også bite og slå når han blir skikkelig utav kontroll. 

Det går også ikke an å bare vente til det går over når det er noe vi MÅ rekke. Og han er så sterk (veldig stor og sterk for alderen) at det ikke er bare å knekke ham med tvang inn i bilstolen.. Bare det å tvangspåkle er etter hvert håpløst for han er for stor og sterk. 

Vi har prøvd det med å bare trekke oss litt unna, si rolig at vi er her om han vil ha kos, men gi ham et par meters avstand og pusterom, men så MÅ vi gripe inn og stoppe når han utagerer og ødelegger ting, eller går på oss. Og hva da? Ingen har klart å gi noe råd om det på helsestasjonen eller i bhg (for der er han aldri sånn...). 

Vi gir ikke etter for ting, det har vi aldri gjort, men det går liksom ikke over sånn som alle forståsegpåerne og ekspertene sier det vil. Han har hylt og skreket og kastet ting i tre timer i strekk på det verste. Selv om vi gjør "alt" rett (ikke gir etter, sier vi forstår, trekker oss unna og gir ham avstand så godt det lar seg gjøre, tilbyr klem, osv osv osv..). Og er ute i forkant med forberedelser, timere, valg, osv. Valg ender oftest med "Vil du ha de røde eller blå vottene? INGEN VOTTER NEINEINEINEINEI!!!!!!!!!!!!!"

Anonymkode: e758e...68b

Som å lese om datteren vår... 

Anonymkode: 7e843...0ed

[Anonym90059005]

Kanskje barnet har litt for mange "kontroll"- muligheter i hjemmet, som de ikke har godt av å ha. Ofte skal ikke barn måtte behøve å ta valg, da blir det kaos og argumentering, vi voksne må gjøre det enkelt ved å ta valgene for dem. De er ikke modne nok til å skulle håndtere masse beslutninger. Det behøver ikke være et  valg om f.eks. blå eller røde votter, men at det allerede er bestemt at det er disse vottene fra dag 1. Så slipper de valg om den eller den løsningen en annen dag. I barnehagen har barna som regel ikke et valg, der må de følge alt som er bestemt og som resten gjør. 

Tror av og til inkluderingen og at barna skal utvikle sin selvstendighet gjøres i litt for stor grad hos mange, og alt skal diskuteres og forklares og argumenteres og forstås osv. Kan bli for mye av det gode. 

[AnonymBruker]

Anonym90059005 skrev (1 minutt siden):

Kanskje barnet har litt for mange "kontroll"- muligheter i hjemmet, som de ikke har godt av å ha. Ofte skal ikke barn måtte behøve å ta valg, da blir det kaos og argumentering, vi voksne må gjøre det enkelt ved å ta valgene for dem. De er ikke modne nok til å skulle håndtere masse beslutninger. Det behøver ikke være et  valg om f.eks. blå eller røde votter, men at det allerede er bestemt at det er disse vottene fra dag 1. Så slipper de valg om den eller den løsningen en annen dag. I barnehagen har barna som regel ikke et valg, der må de følge alt som er bestemt og som resten gjør. 

Tror av og til inkluderingen og at barna skal utvikle sin selvstendighet gjøres i litt for stor grad hos mange, og alt skal diskuteres og forklares og argumenteres og forstås osv. Kan bli for mye av det gode. 

Joda. Men det funker heller ikke.

Småbarn har et voldsomt behov for å føle at de har medbestemmelsesrett og kontroll i sitt eget liv. Og det er derfor alle "ekspertene" anbefaler å la dem få bestemme de tingene som ikke er så viktig - som blå eller røde votter, mens det om de skal ha votter, IKKE er et valg. Votter skal på, det kan de ikke velge, men de kan få velge hvilke votter. 

Barnet behøver ikke å ta valg, barnet blir tilbudt å ta et valg. På noen ting. 

Å ikke la barnet velge noe, blir bare enda mer trass og hyling hos oss. Vi har kun ett stk vinterdress, og den skal jo da på. Enten barnet vil eller ikke. Og ofte vil ikke barnet.. ergo, masse hyl, skrik, og til slutt tvangspåkledning.. 

Anonymkode: e758e...68b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Vi har det samme med vår på straks 4. 

Problemet her er at han blir så fysisk voldsom. Å la det blåse over uten å gripe inn, er ikke et alternativ når ting kastes omkring eller han fysisk går på oss (som i at det han vil, er å bli plukket opp og båret, og fysisk klatrer oppover oss mens han hyyyyyler..). Han kan også bite og slå når han blir skikkelig utav kontroll. 

Det går også ikke an å bare vente til det går over når det er noe vi MÅ rekke. Og han er så sterk (veldig stor og sterk for alderen) at det ikke er bare å knekke ham med tvang inn i bilstolen.. Bare det å tvangspåkle er etter hvert håpløst for han er for stor og sterk. 

Vi har prøvd det med å bare trekke oss litt unna, si rolig at vi er her om han vil ha kos, men gi ham et par meters avstand og pusterom, men så MÅ vi gripe inn og stoppe når han utagerer og ødelegger ting, eller går på oss. Og hva da? Ingen har klart å gi noe råd om det på helsestasjonen eller i bhg (for der er han aldri sånn...). 

Vi gir ikke etter for ting, det har vi aldri gjort, men det går liksom ikke over sånn som alle forståsegpåerne og ekspertene sier det vil. Han har hylt og skreket og kastet ting i tre timer i strekk på det verste. Selv om vi gjør "alt" rett (ikke gir etter, sier vi forstår, trekker oss unna og gir ham avstand så godt det lar seg gjøre, tilbyr klem, osv osv osv..). Og er ute i forkant med forberedelser, timere, valg, osv. Valg ender oftest med "Vil du ha de røde eller blå vottene? INGEN VOTTER NEINEINEINEINEI!!!!!!!!!!!!!"

Anonymkode: e758e...68b

Prøvd cos kurs? Mange kommuner tilbyr det eller noe lignende, ikke at jeg oppfatter det som at dere gjør noe feil men kan være greit å ha noen ekstra verktøy i sekken 🙂 

Anonymkode: 24a1e...f29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Prøvd cos kurs? Mange kommuner tilbyr det eller noe lignende, ikke at jeg oppfatter det som at dere gjør noe feil men kan være greit å ha noen ekstra verktøy i sekken 🙂 

Anonymkode: 24a1e...f29

Jepp, det har vi vært på. Har også lest boken, fulgt videoene på folkom, lest ørten bøker som også følger samme linje som cos, og altså, det er som de også sier: Noen ganger så virker det ikke.. Lederen på kurset vi var på, sa at hun også endte opp med å tvangspåkle unger, bære illskrikende og sparkende unger ut av butikken, osv. 

Anonymkode: e758e...68b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har det samme med vår på straks 4. 

Problemet her er at han blir så fysisk voldsom. Å la det blåse over uten å gripe inn, er ikke et alternativ når ting kastes omkring eller han fysisk går på oss (som i at det han vil, er å bli plukket opp og båret, og fysisk klatrer oppover oss mens han hyyyyyler..). Han kan også bite og slå når han blir skikkelig utav kontroll. 

Det går også ikke an å bare vente til det går over når det er noe vi MÅ rekke. Og han er så sterk (veldig stor og sterk for alderen) at det ikke er bare å knekke ham med tvang inn i bilstolen.. Bare det å tvangspåkle er etter hvert håpløst for han er for stor og sterk. 

Vi har prøvd det med å bare trekke oss litt unna, si rolig at vi er her om han vil ha kos, men gi ham et par meters avstand og pusterom, men så MÅ vi gripe inn og stoppe når han utagerer og ødelegger ting, eller går på oss. Og hva da? Ingen har klart å gi noe råd om det på helsestasjonen eller i bhg (for der er han aldri sånn...). 

Vi gir ikke etter for ting, det har vi aldri gjort, men det går liksom ikke over sånn som alle forståsegpåerne og ekspertene sier det vil. Han har hylt og skreket og kastet ting i tre timer i strekk på det verste. Selv om vi gjør "alt" rett (ikke gir etter, sier vi forstår, trekker oss unna og gir ham avstand så godt det lar seg gjøre, tilbyr klem, osv osv osv..). Og er ute i forkant med forberedelser, timere, valg, osv. Valg ender oftest med "Vil du ha de røde eller blå vottene? INGEN VOTTER NEINEINEINEINEI!!!!!!!!!!!!!"

Anonymkode: e758e...68b

Sånn var vår også, minnest jeg! Man må prøve seg frem. Barn er ulike, og det som virker på mange barn, virker kanskje ikke på ditt barn! 

Det som var best her, var om vi fikk han på rommet. Da kunne han få rase i fra seg. Ingen viktige ting kunne bli ødelagt der. Jeg var det med han, noen ganger var jeg utenfor døren. Når han hadde rast i fra seg, var det å snakke litt, sitte på fanget og få klem! Godt for barnet, og godt for mor! 

De kan være utrolig steke fra 4 år, iallfall når de er sinte. Jeg fikk meg to store kloremerker i pannen en gang, samt på armen 🧐🧐 

Pust med magen 🤓🤓

Anonymkode: 62dd3...a45

[AnonymBruker]

Jeg kan skrive en bok om dette...

Her funker det best med forberedelser på forhånd. Jeg minner om noe som skal skje senere i dag, om en time, om 10 minutter, osv. Da har barnet mulighet å avslutte og gli i en overgang over til neste som skal gjøres.

Det hjelper også å la barnet bestemme over noen ting - du bestemmer dette, mamma og pappa bestemmer dette. Så føler de at de bestemmer noe i sitt liv. For eksempel får de velge klær på morgenen, men jeg spesifiserer type klær - genser, bukse, strømpebukse, osv. Jeg gir også valg ''vil du ha det eller det til frokost'' og sier de noe jeg ikke har nevnt ''det har vi ikke nå, vi har bare det og de så du kan velge''. Eller ''skal vi stikke innom butikken og kjøpe mat etter barnehagen'', sier de nei, sier jeg ''da får jeg dra alene da'' og noen ganger blir det ''jeg blir med senere''. 

Anonymkode: 58dea...9d8

[AnonymBruker]

Arkana skrev (På 6.2.2022 den 12.30):

Dette høres veldig gjenkjennelig ut i forhold til den ene gutten vår da han var på samme alder. Meltdown for den minste ting og som hos dere var han overhodet ikke slik i barnehagen, bare hjemme. For vår del var det beste å være i forkant av utbruddene, gi ham valg der det var mulig (Vil du åpne yoghurten eller skal jeg gjøre det? Vil du ha den røde eller blå genseren? osv ) og forklare hvis det ikke var mulig. Utover det er det bare å holde ut og huske på at det er en fase som går over.  

Slik gjør vi også. Vi snakker om alt det som skal skje slik at barnet blir forberedt på overganger. Gir barnet valgmuligheter der det passer. Jeg gir 2-3 alternativer, da barnet ikke har forutsetninger for å velge fritt. Viser forståelse og forklarer dersom det ikke er mulig.

Jeg er i nærheten når det er nedsmelting. Med eldste fungerte det best å gi kos. Yngste er derimot rasende og vil absolutt ikke ha kos, men etter litt rasing, vil han ha kos likevel. Andre ganger må vi passe på at han ikke skader seg eller ødelegger noe når han raser. Det kan innebære at vi må bruke makt og holde fast barnet. Vi er opptatt av å sette ord på følelsene etterpå.

I den alderen har de klare tanker om hvordan noe skal være, og når det ikke blir slik, har de ikke teknikker for å håndtere det og omstille seg. Det er altså ikke snakk om at barnet går inn for å være vanskelig. Anbefaler podkasten Foreldrekoden fra Aftenposten. Psykolog Hedvig Montgomery har flere ganger snakket om dette.

Anonymkode: a7cf4...518