Venninne-barn? Hva skal jeg si?

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som i det siste virkelig har blomstret. Hun har etter langvarig sykdom endelig kommet seg vekk fra trøblete greier, fått seg jobb som tilkallingsvikar flere steder og kjæreste. De snakker må om barn. 
Problemet er at nå har hun en opptur og det er bra det. 
Men for bare tre måneder siden sto hun igjen i økonomisk rot som bare så vidt lot seg løse uten å få namsmann på døra. Normalt renhold klarer hun ikke gjennomføre i perioder hun sliter ekstra mye psykisk. Og når hun ikke er ekstra langt nede så syns jeg kanskje ikke renhold av leilighet holder helt stand da heller. Ofte er vanlige rutiner vanskelig for henne å gjennomføre. Noen dager spiser hun ikke , så sover hun 3 dager i strekk for så å ikke sove.  Og så er alt flott og så skjærer ting seg igjen like fort, Ting blir kaos rundt henne. Hun kan ha store planer uten mulighet til å gjennomføre dem.  I tillegg til psykisk sykdom er det også fysisk sykdom. Det er flere diagnoser det er snakk om. 
Nå har hun og kjæresten kastet prevensjon. De har ikke vært sammen lenge, men vi er i en alder hvor det er nødvendig å begynne nå før tiden er ute. Selv om dette høres litt vel forhastet ut. Hun ønsker seg sterkt barn. Så vidt jeg vet er hennes kjæreste i full jobb og virker til å være normalt  ressurssterk. Jeg vet at et barn kommer til å være veldig avhengig av han. Jeg vet ikke om han vet om hvor store problemer hun faktisk har til tider. De skal flytte sammen om noen uker i en leid leilighet. Så de bot ikke sammen enda. 

Hun ønsker seg så sterkt et barn så hun mener at når barnet kommer klarer hun selvfølgelig å holde det ryddig rundt seg, og ha rutiner på de viktigste tingene. Hun har pleid å ha selvinnsikt, men nå er den fullstendig borte.
Hva gjør jeg?  

Anonymkode: 73f7d...2bb

[AnonymBruker]

Ikke ditt problem.

Anonymkode: 875bf...e57

[AnonymBruker]

Ok, men hun spør meg om råd om ting. Skal jeg bare jatte med? 

Anonymkode: 73f7d...2bb

[AnonymBruker]

Det er ingen ting du kan gjøre. Uansett hva du gjør blir du hun sure negative vennen. Ikke bør du komme å si «hva sa jeg heller» dersom hun får barn og det ikke er like rosenrødt som hun først antok.  

Anonymkode: 2b0ef...373

[AnonymBruker]

Jeg har også en sånn venninne, og nå er barna hennes 8 og 11 år. La meg si det først, at hun har tatt godt vare på barna sine, og hun er en god forelder på mange, mange måter. Tross alt kaoset.
 

Hun ble 100% ufør før den eldste begynte på skolen, hun klarte på ingen måter med både barn, jobb og seg selv, og valgte å prioritere å følge opp barna. Hun står opp om morgenen og får barna på skolen, så hviler hun hele dagen, lager middag, aktiviserer barna og så legger hun seg sammen med dem på kvelden. Hun har ikke noe eget liv lengre, og jeg tror jeg er den eneste vennen som fortsatt er der. 
Huset var nytt for 12 år siden, og siden er det ikke gjort noen ting så forfallet har begynt for lengst. De er under tett oppfølging på gjeldsrådgiving, og barnevernet har vært innom noen ganger men konkluderer hver gang med at barna har det bra. Og det syns jeg også, med noen unntak, men fortsatt innafor. Mor har vært på rehabilitering et par ganger underveis i barndommen til barna, typ 3 uker her og der for å få oppfølging på fysisk og psykisk helse og da klarer far å ta vare på ungene med litt hjelp fra de rundt. 

Vet ikke helt hva jeg skal råde deg til, det er ikke noe du kan gjøre annet enn å tilby støtte. Og at noen faktisk klarer å være gode foreldre oppi det jeg oppfatter som kaos. 

Anonymkode: b31a0...293

[AnonymBruker]

Nei, men utfordringen er at det til tider er slik at om jeg visste at en barn levde under slike forhold hadde jeg kontaktet barnevernet. 
 

Anonymkode: 73f7d...2bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har også en sånn venninne, og nå er barna hennes 8 og 11 år. La meg si det først, at hun har tatt godt vare på barna sine, og hun er en god forelder på mange, mange måter. Tross alt kaoset.
 

Hun ble 100% ufør før den eldste begynte på skolen, hun klarte på ingen måter med både barn, jobb og seg selv, og valgte å prioritere å følge opp barna. Hun står opp om morgenen og får barna på skolen, så hviler hun hele dagen, lager middag, aktiviserer barna og så legger hun seg sammen med dem på kvelden. Hun har ikke noe eget liv lengre, og jeg tror jeg er den eneste vennen som fortsatt er der. 
Huset var nytt for 12 år siden, og siden er det ikke gjort noen ting så forfallet har begynt for lengst. De er under tett oppfølging på gjeldsrådgiving, og barnevernet har vært innom noen ganger men konkluderer hver gang med at barna har det bra. Og det syns jeg også, med noen unntak, men fortsatt innafor. Mor har vært på rehabilitering et par ganger underveis i barndommen til barna, typ 3 uker her og der for å få oppfølging på fysisk og psykisk helse og da klarer far å ta vare på ungene med litt hjelp fra de rundt. 

Vet ikke helt hva jeg skal råde deg til, det er ikke noe du kan gjøre annet enn å tilby støtte. Og at noen faktisk klarer å være gode foreldre oppi det jeg oppfatter som kaos. 

Anonymkode: b31a0...293

Takk. Kanskje det er jeg som forhaster meg litt. 

Anonymkode: 73f7d...2bb

[AnonymBruker]

Jeg tror også at venninnen min kommer til å være en flott forelder de dagene hun er i grei form, i form av aktiviserende og lek. At hun ikke er flink til renhold vil si at det rett og slett flyter rundt henne. Hun samler på ødelagte ting intensjonen er å fikse. Og så blir det stående. Oppvask er ikke tatt så hun bruker papp, en gang kastet hun alle tallerkener og kjøpte nye (på kreditt)  fordi det var matrester som var vanskelig å få bort på dem. Og hun trengte jo egentlig nye…..

Anonymkode: 73f7d...2bb

[AnonymBruker]

Sånn var hun venninnen min også, og det er ikke uten grunn at de er til gjeldsrådgiving. Men rydding og vasking er hun blitt mye bedre på med årene. Samt at jeg tenker at det faktisk ikke er veldig farlig om gulvet er litt klissete i perioder.
Jeg tenker det er rett prioritering av ressursene å bruke energien på en skitur med ungene med appelsin og kakao framfor å vaske gulvene, hvis det er sånn at man ikke klarer begge delene den dagen.
Det er sånn jeg mener hun faktisk er en god forelder.
At hun prioriterer at ungene er hos frisøren, har ordentlige klær og utstyr, framfor å betale regninger er jeg derimot litt mer i tvil om. Men det er jo hennes bekymringer, ikke barnas. 
Om få år er ungene tenåringer, litt spent på den tiden, men altså det har gått over all forventning så langt. Jeg var minst like bekymret som deg da første barnet kom, selv om venninna mi var høyt oppe på den tiden, hadde jo funnet seg en fin kar, de bygde hus og livet så lyst ut. Jeg gledet meg med henne men tenkte med gru på hvordan de ti årene før hadde vært, hun hadde ikke kontroll på noe og det var vanskelig å tro at hun skulle endre seg veldig. Det har hun ikke heller, men det har gått bra. Jeg krysser fingrene for venninnen din, og for deg. 

Anonymkode: b31a0...293