Er litt fortvilet. Bup ringer plutselig og vil ha meg inn på møte og vil filme

[AnonymBruker]

Hei,

Har et barn som har adhd. Oppdaget selv at jeg har adhd, og mistenker en del diagnoser i min eks sin familie, da det er mye aggresjon og tvangstanker, stille sinne, snakker ikke om følelser osv. Jeg samarbeider bra med eksen, sikkert bedre enn det som er vanlig. Men vi er jo begge ikke helt "normale", og han han være ganske humørsyk og "stille sint", noe jeg ikke taklet i vårt forhold da jeg er følelsesmenneske, og må ha glede og godhet i min hverdag, spesielt i et forhold. glede, forståelse nysgjerrighet på hverandres følelser og opplevelser. Jeg slet sånn etter forholdet med han at jeg gikk til psykolog, og fant da ut at han hadde trekk på narcisissme.

Barnet vegrer seg mye for skole, tar medisiner for add og er mye kvalm da, sier han, og har mye triste tanker om ting. Klager MYE hos meg, og jeg lytter til både barnet, samtidig som at jeg er bekymret for fraværet. 

Jeg har jo hatt mitt de siste årene, med add diagnose som voksen, ny jobb, holder på å pusse opp en bolig og er mye stresset, og det preger meg nok i hverdagen med barnet. Det er ikke så lett å ta det med et smil når barnet ikke vil legge seg, ikke vil spise, gjøre lekser, osv. Barnet bemerker at jeg ikke ser glad ut. Men jeg skryter av barnet når det er selvstendig, jeg gir han mulighet til å prøve ut det han er redd for. Fikser sykkel og ski og skøyter og har alt utstyr han trenger. Men jeg er mye sliten, og er kanskje ikke så leken av meg, når jeg er så sliten, men har alltid vært den som har lekt med barnet ute i snøen og bygget snømann osv når han ville det som liten.

Far legger veldig mye press på at "vi har et spesielt forhold" og "at barnet er mye trist hos meg, sånn er det ikke hos han" og legger opp til at jeg ikke er flink på å få han "opp" i følelsene, altså at vi er så jækla triste her og at det er så bra der, men barnet deler jo ikke med han, vet ikke hvorfor, men han avfeier jo følelser, så det er kanskje det. Han synes det er kjempebra.

Å le og tulle, det er viktig for meg.. men akkurat nå er jeg ikke så god på det fordi jeg ikke greier å slappe av. Og jeg VET jo hvordan far kan være sur og sint, han stampet jo rundt hjemme helt til jeg sa ifra til han, når barnet sa "hvorfor er pappa sint nå?" hans familie bemerker også dette. "hvorfor er xx sint nå?"

Men så kaller altså psykologen MEG inn til et møte hvor jeg og barnet skal bli filmet mens vi har noen oppgaver. Dette heter "mim" og jeg tror det kommer til å bli helt ok,virker som en morsom sak og jeg gleder meg til å lære nye leker vi kan gjøre, er ikke noe redd for det, men jeg er så lei meg for at jeg liksom blir navlebeskuet for at barnet åpner seg til meg for triste følelser. Det er mye triste greier han forteller, og han forteller fordi han stoler på meg. Men det virker jo som skole og far og psykologen tror at det er jeg som liksom skaper dette triste da....🙄

 

Anonymkode: e4fa9...d18

[AnonymBruker]

Hva lurer du på da?

MIM er en strukturert samspillsobservasjon. Den filmes for å kunne vurdere mikrointeraksjoner og se på den med flere, det er vanlig at opptak slettes i etterkant. Det er absolutt ikke for å "lære nye leker." Dere vil få spesifikke oppgaver, som handler om ting å gjøre sammen, snakke om sammen, leke med sammen. Det er korte sekvenser. Man ser på hvordan du som forelder møter barnet, forklarer, samhandler etc og hvordan barnet responderer på dette og møter deg.

Ut fra dette kan man tilpasse eventuell veiledning og vurdere om det er noe som kan endres i samspillet for at barnet skal fungere bedre eller ha det bedre. 

Det er vanlig å gjøre denne type observasjoner med barnet med hver enkelt av foreldrene, ikke bare den ene. 

Er du usikker på årsaken, planen til BUP eller hva som skal gjøres - be om en samtale om dette i forkant. 

Anonymkode: c543b...b03

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hva lurer du på da?

MIM er en strukturert samspillsobservasjon. Den filmes for å kunne vurdere mikrointeraksjoner og se på den med flere, det er vanlig at opptak slettes i etterkant. Det er absolutt ikke for å "lære nye leker." Dere vil få spesifikke oppgaver, som handler om ting å gjøre sammen, snakke om sammen, leke med sammen. Det er korte sekvenser. Man ser på hvordan du som forelder møter barnet, forklarer, samhandler etc og hvordan barnet responderer på dette og møter deg.

Ut fra dette kan man tilpasse eventuell veiledning og vurdere om det er noe som kan endres i samspillet for at barnet skal fungere bedre eller ha det bedre. 

Det er vanlig å gjøre denne type observasjoner med barnet med hver enkelt av foreldrene, ikke bare den ene. 

Er du usikker på årsaken, planen til BUP eller hva som skal gjøres - be om en samtale om dette i forkant. 

Anonymkode: c543b...b03

Jeg synes det virker veldig bra og ser egentlig frem til det. Men føler ofte at de ser på meg med en slik navlebeskuende måte, både hos skole og da far som liker å få meg til å se "dum ut" men ikke deler så mye selv når jeg vet at han har mye han burde jobbet med. Men han vil gjerne fremstå som eksepsjonell ut, og jeg er jo åpen for at jeg har feil og ting jeg bør jobbe med. 

Anonymkode: e4fa9...d18

[AnonymBruker]

Synes at det å være åpen om mine feil er nesten dumt, fordi barnet sliter mye med engstelse triste tanker, og jeg får da "skylden"

Anonymkode: e4fa9...d18

[AnonymBruker]

Vær åpen om følelsene dine. Det du skriver her forklarer jo mye om den forskjellen som er mel. deg og den andre forelderen.  Videre bør du tenke på hvordan du kan minske stress i livet ditt slik du kan bli mer glad og ha overskudd til å være tilstede. Skaff deg selv hjelp- en online coach som kan hjelpe deg strukturere, motivere deg til endringer.

Barn har vanskelig for å regulere seg selv og sine følelser når mor er ulykkelig, men det du trenger er å finne lykken og roen i livet ditt slik at barnet lettere kan regulere seg selv. Barnet ditt er kan hende følsom og trenger optimisme og lykke fra deg for å bedre stå mot hverdagens utfordringer. Det er et godt tegn på at kjærligheten og tilknytningen mel dere er sterk. 
 

Angst er vanlig når du har add. Mye katastrofetenkning, grubling og bekymringer- den gode nyheten er at dette kan løses ved at dere begge får hjelp. Og så er det viktig å snakke sammen- men alltid med målet om at ting skal ordne seg og gjøre ting aktivt for at det skal skje. Bygg noe sammen- fullfør et prosjekt, reise.. et eller annet som har stor interesse. Fullfør sammen slik at barnet lærer at skritt for skritt, med tålmodighet og optimisme- så får man det til. Slike mestringsopplevelser- små som store- erroderer angsten hos voksne og barn. Finn din balanse og mening og gjør ting m barnet, så faller ting på plass etter hvert. Dette er meningen m livet- alt annet er bare støy ankurat nå

Anonymkode: 86f07...522

[AnonymBruker]

Hvis barn er deprimerte mens de bruker adhd-medisiner bør de bytte eller slutte. Jeg har selv adhd hyperaktiv type, ble diagnosert først som 7-åring, ritalin har alltid gjort meg ekstremt deprimert

Anonymkode: 1fc1b...442

[AnonymBruker]

De vurderer nok begge foreldre ts, selv om du syns det er mest deg det går på. Har selv vært med på filming under samtale med psykolog, det gikk helt fint og opptaket slettes etterpå.

Sånn ellers så må jeg bare si at det er slitsomt med folk som hele tiden forventer glede og smil og latter og at alt skal være kosemoseoverdose. Hvis det gjør at barnet ditt må undertrykke følelsene sine for å tilpasse seg denne happy happy verden fin, så kan det jo forklare hvorfor han er trist. 

Anonymkode: acdb7...8b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

De vurderer nok begge foreldre ts, selv om du syns det er mest deg det går på. Har selv vært med på filming under samtale med psykolog, det gikk helt fint og opptaket slettes etterpå.

Sånn ellers så må jeg bare si at det er slitsomt med folk som hele tiden forventer glede og smil og latter og at alt skal være kosemoseoverdose. Hvis det gjør at barnet ditt må undertrykke følelsene sine for å tilpasse seg denne happy happy verden fin, så kan det jo forklare hvorfor han er trist. 

Anonymkode: acdb7...8b9

Jeg håper jo det da. Far vil ikke være med på mim kurs tror jeg. Og om han hadde vært med, hadde det gått helt fint, er ikke bekymret for meg selv heller. Men barnet har adhd så da er det mye armer og bein, ofte kasting av ting, gjerne rett fleisen på noen og en slags "nedsmelting" emosjonellt sett om det kreves mye av han. skolen sliter masse med å aktivere han jevnt over tid og han trenger noen som stadig driver han fremover i aktivitetene. Vet hun som hjelper han på skolen med dette synes det er veldig slitsomt. Han vil litt en stund, men orker ikke masse over lengre tid. Så aktiviteter med meg i en hel time tviler jeg på at barnet vil være med på. Men vi prøver, er åpen for det om det vil lære meg noe nytt hvor jeg kan bli en mer balansert og flink mor.

Jeg er enig i at det er slitsomt å holde maska, feks når barnet nekter plent å kle på seg og man er sent ute om morgenen. Det er det vi sliter mest med, å få han fra a til b til c, uten at det blir sure miner og klaging og grining. Både jeg og eks blir jo stressa, når han ikke vil, og det er ikke bra å starte hver morgen med dårlig stemning fordi man er stresset.  

Anonymkode: e4fa9...d18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Hvis barn er deprimerte mens de bruker adhd-medisiner bør de bytte eller slutte. Jeg har selv adhd hyperaktiv type, ble diagnosert først som 7-åring, ritalin har alltid gjort meg ekstremt deprimert

Anonymkode: 1fc1b...442

Ja, han hadde den reaksjonen på ritalin, så vi brukte ikke det lenge.

Anonymkode: e4fa9...d18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Angst er vanlig når du har add. Mye katastrofetenkning, grubling og bekymringer- den gode nyheten er at dette kan løses ved at dere begge får hjelp. Og så er det viktig å snakke sammen- men alltid med målet om at ting skal ordne seg og gjøre ting aktivt for at det skal skje. Bygg noe sammen- fullfør et prosjekt, reise.. et eller annet som har stor interesse. Fullfør sammen slik at barnet lærer at skritt for skritt, med tålmodighet og optimisme- så får man det til. Slike mestringsopplevelser- små som store- erroderer angsten hos voksne og barn. Finn din balanse og mening og gjør ting m barnet, så faller ting på plass etter hvert. Dette er meningen m livet- alt annet er bare støy ankurat nå

takk, det var et fint råd. Å fokusere på mestring. Det skal jeg huske på.

Anonymkode: e4fa9...d18

[AnonymBruker]

Det som plager meg mye nå er at far liksom har et negativt lys over det at barnet snakker mer om triste ting hos meg. Han selv snakker ikke om følelser så mye, og synes jo at det fungerer "toppers" fordi han feier det bort og får barnet over på noe annet. Dette synes han fungerer godt fordi da blir barnet mer balansert i humøret hos han og han opplever lite problemer. 

men det vil jo si at jeg får mer av det hos meg og må være den bautaen som barnet trenger mtp følelser fordi far ikke er "flink med følelser" som han sier. ( "kvinnfolk er mye flinkere med sånt" )

Anonymkode: e4fa9...d18

[AnonymBruker]

ADHD/ADD medisiner kan gi mange bivirkninger, kvalme er ganske utbredt og det samme med depresjon. Hvis sønnen din har slike bivirkninger burde dere bytte medisin, eller slutte. Mange med disse diagnosene MÅ ikke ha medisiner og kan fine lære seg andre strategier for ting. 

Anonymkode: a686d...1ee

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det som plager meg mye nå er at far liksom har et negativt lys over det at barnet snakker mer om triste ting hos meg. Han selv snakker ikke om følelser så mye, og synes jo at det fungerer "toppers" fordi han feier det bort og får barnet over på noe annet. Dette synes han fungerer godt fordi da blir barnet mer balansert i humøret hos han og han opplever lite problemer. 

men det vil jo si at jeg får mer av det hos meg og må være den bautaen som barnet trenger mtp følelser fordi far ikke er "flink med følelser" som han sier. ( "kvinnfolk er mye flinkere med sånt" )

Anonymkode: e4fa9...d18

Høres ut som at dere trenger en time hos FVK, og far her trenger å bli belyst om at dere har en følsom gutt og han trenger å få anerkjennelse for følelsene sine av begge foreldre. 

Far høres ut som en sjåvinist som undertrykker sine egne følelser fint, men vi lever ikke på 60-tallet lengre. Han må anerkjenne følelsene til gutten sin, han er ikke en robot. 

Hva er egentlig problemet? Hvorfor skal far problematisere at gutten prater om følelser og er trist? Eller er drt du som tar opp dette?. Eller er det bare en måte han prater på, for å "bevise" for deg at gutten liksom har det best hos pappa? Uansett så trenger dere to en samtaletime sammen, samarbeidet fungerer jo ikke godt høres det ut som.

Endret 5. februar 2022 av Rosatoast

[AnonymBruker]

Rosatoast skrev (17 minutter siden):

Hva er egentlig problemet? Hvorfor skal far problematisere at gutten prater om følelser og er trist? Eller er drt du som tar opp dette?. Eller er det bare en måte han prater på, for å "bevise" for deg at gutten liksom har det best hos pappa? Uansett så trenger dere to en samtaletime sammen, samarbeidet fungerer jo ikke godt høres det ut som.

Fordi han mener at jeg ikke er flink nok på å distrahere fra bekymringene. At jeg forlater barnet "nede" om du forstår. Det er veldig tunge ting som barnet åpner seg for hos meg og det er veldig tungt å være den ene som må ta imot at dette og at far da "slipper unna." fordi han ikke er åpen siden det bare er "tull og tøys og fantasi".

Far er flink med mye, men han er også veldig opptatt av å fremstå bra i forhold til meg. Han spiller meg dårlig på en måte og fremstiller meg i et mindre godt lys om han kan. Samarbeidet er ok men det er slitsomt når far er sånn. Det hender også at far kutter ut kontakt i en hel uke. Men jeg svelger kameler på kameler og later som at alt er bra allikevel. 

Anonymkode: e4fa9...d18