Føler meg fornærmet av typen

[Gjest Gjest]

Jeg og typen har nå vært sammen i litt over 2,5 år. Generelt går det veldig bra, vi krangler sjeldent, bruker mye tid sammen, er enige om det meste etc. Som regel føler jeg at han setter god pris på at han har meg, men innimellom sier han ting som får meg til å føle at han ikke har respekt for meg...

Jeg er litt usikker på hvor mye detaljer jeg skal fortelle i historien, hele historien er veldig lang og de fleste detaljer har ikke med poenget å gjøre.

Saken er at han 3-4 ganger har sagt ting som jeg har tolket som at han indirekte kalt meg dum. Han forstår ikke at jeg tolket det som at han kalte meg dum, han forstår ikke hvorfor noen skulle gjøre det, og han nekter å si unnskyld eller innrømme at han sa noe upassende. Og sålenge han nekter å innrømme eller unnskylde det, gidder ikke jeg møte ham fordi jeg føler at han mangler respekt til meg.

Nå er det ganske nøyaktig et år siden første gangen, og flere måneder siden forrige gangen, så jeg får fortelle så godt jeg husker:

Alle de gangene jeg har følt at han indirekte kalte meg dum, har det vært en diskusjon med misforståelser basert på for dårlig kommunikasjon. Han er ikke s god til å forklare ting, han har selv innrømmet at han med fordel kunne vært flinkere til det, men han mener at jeg er minst like dårlig til å argumentere(jeg er uenig, men det har ikke med saken å gjøre).

Når jeg da misforstod ham, mente han hadde forklart bra nok, og i den siste diskusjonen mente han at jeg argumenterte veldig dårlig. Han sa da (husker ikke nøyaktig ordbruk, men ca) at jeg mangler logikk, jeg mener å huske at han i det verste tilfellet kalte tankegangen min idiotisk, og i et tilfelle klarte han å sammenligne meg med en person vi kjenner som begge vet er bokstavelig talt hjerneskadet og lever halvveis i sin egen verden og overhodet ikke klarer å argumentere for noe som helst whatsoever....

Først unnskyldte jeg ham med at det kunne være et engangstilfelle, så at vi hadde en krangle og vi begge var ganske irriterte på hverandre, men da han i det 3. tilfellet sammenlignet meg med en psykisk ubalansert person, og i det 4. tilfellet, på torsdag, sa at jeg ikke klarer å bruke logikk på en god måte, ble jeg sur.

Dette var over internett, og jeg dro bare på skolen uten å si noe mer da jeg ble sur.

Da jeg kom hjem fortalte jeg at jeg begynte å bli lei av at han indirekte kalte meg dum. Han var da helt uforstående til at han skulle ha kalt meg dum på noen måte... Jeg prøvde å forklare at når han sier at jeg ikke klarer å bruke logikk og han sammenligner meg med en hjerneskadet, psykisk syk person, blir je fornærmet og sur. Først trodde han, i en alder av 25, at definisjonen på å sammenligne er å sette likhetstegn mellom det man sammenligner(mobbe mobbe). Han misforstod dermed en stund hva jeg mente med at han sammenlignet meg md en hjerneskadet person. Men selv etter jeg hadde forklart ham definisjonen, vil han verken innrømme på noen måte at han sa noe upassende, eller si unnskyld på noen måte. Han sa isteden at "hvis du tar deg nær av at jeg sier du ikke er flink til å bruke logikk, så er du hårsår og det er ditt problem". Jeg mener derimot at man er nødt til å være bokstavelig talt dum for å ikke kunne bruke logikk, og jeg vet at vi har iq på ca samme nivå, så dette gjør ikke saken noe bedre.

Jeg prøvde også å si "etter hva du sier, så kan jeg kalle deg hemma hver gang du sier noe som ikke er godt nok gjennomtenkt, og du sier selv at hvis du blir sur da så er du hårsår". Dette svarte han aldri på. Jeg tviler på at han ikke hadde blitt fornærmet, men han bare hoppet over det og begynte å prate om andre detaljer i diskusjonen, hver gang jeg sa det.

Nå vil jeg altså ikke treffe ham noe mer før han sier unnskyld og innrømmer at det var upassende, mens han mener jeg er hårsår og tar meg unødvendig nær av ting.

Hva mener dere?

[Ciara]

Det er kanskje litt drastisk å ikke treffe ham? Du kan jo prøve å ta opp saken på nytt, og få ordentlig fram at du ble veldig lei deg. Du kan jo også spørre om han virkelig mener at du er dum?

Han høres ganske respektløs ut. Hvis han har argumenter à la "hvis du tar deg nær av at jeg sier du ikke er flink til å bruke logikk, så er du hårsår og det er ditt problem", så synes jeg ikke han er videre flink til å argumentere selv...

[Gjest Gjest]

Tja, vi treffes vanligvis i helgene, og da skal det jo være en koselig helg. Jeg føler ikke så veldig for å prøve å ha det koselig når han nekter å si unnskyld for noe som fornærmet meg.

Jeg tenker også at nå har jeg droppet å ta opp temaet 3 av 4 ganger, og siden jeg vil at han skal slutte med det så synes jeg at diskusjonen bør holde på til vi er enige og har saken ute av verden.

Nå har han forøvrig logget seg helt av internett, og det er noe han bare gjør når han enten mister forbindelsen, eller når jeg har vært sur på ham 1 gang tidligere. I sistnevnte tilfelle var han søkk vekk i en uke til jeg begynte å ringe ham og spurte hva han drev med:p Han takler tydeligvis fryktelig dårlig å få kritikk, og like dårlig å si unnskyld til noen. Det er vel egentlig han som har et problem her;p

[Tusenfryd]

Hvorvidt du har grunn til å være såret eller ikke, er det ikke han som bestemmer. Det er hv han få deg til å føle som bestemmer det. Det må han akseptere.

Men å ikke gidde prate med han og sånn, er kanskje ikke veldig voksent...?

[Nabodama]

Du har altså bestemt deg for å være sur helt til han innser problemet av seg selv, og da ber om unnskyldning?

Beklager, men det tror jeg neppe fører fram til det du egentlig vil. I beste fall klarer du å presse en unnskyldning ut av ham til syvende og sist, men uten at han skjønner problemet mer av den grunn. Og da vil nok historien gjenta seg.

En annen ting er at han nå finer ut at du har et lite heldig handlingsmønster. Når noe er galt, setter du deg bare ned i din ende og er sur. Ikke mange som har tålmodighet med sånt.

Ser du har pratet med ham, men gjør det en gang til. Fortell hvordan det føles for deg, selv om du har gjort det før, men denne gangen skal du ikke være sur!

Snakk med ham på samme måte som du gjør når du skal betro ham noe, ikke på en sur/sint måte, da kommer han bare i forsvar.

[Gjest Gjest]

Vel la meg presisere at jeg ikke nekter å prate med ham, vi har nå diskutert det siden torsdag, og jeg prøver fortsatt å få ham til å forstå hvorfor jeg blir fornærmet, uten at han ser ut til å forstå det overhodet.

Jeg forstår ikke hvorfor han ikke skjønner at jeg blir fornærmet av å bl.a bli sammenlignet med en som har skade i hjernen og er i psykisk ubalanse, han skjønner ikke at det er noe å tenke på idet hele tatt...

Målet mitt her er å få ham til å slutte å si slike ting, fordi jeg har ingen lyst til å ha en kjæreste som med jevne mellomrom fornærmer intelligensen min. Og for å få ham til å slutte med det så må jeg få ham til å forstå hvorfor. Det sliter jeg med...

[Gjest gjest1]

hmmm... vet bare så altfor godt hvordan du har det. Min eks var på akkurat samme måtan, og kunne aldri forstå at det var noe å bli lei seg over? Det var jo bare noe han sa?

[Gjest Master]

Nå syns jeg faktisk at du fornærmer han også, hvis du kaller ham for "typen". Et ganske nedveridigende begrep syns jeg.

[Gjest Bøllefrøet]

Nå syns jeg faktisk at du fornærmer han også, hvis du kaller ham for "typen". Et ganske nedveridigende begrep syns jeg.

←

[Gjest Bøllefrøet]

Forresten, for å svare på innlegget ditt Trådstarter så må jeg bare si at jeg reagerte veldig på det at han hadde logget seg av nettet i en uke og ikke giddet å ta kontakt med deg før du tok kontakt med han, det var utrolig umodent av en 25-åring Og hvis han er så sta som det kommer fram her så tror jeg det hjelper svært lite at du nekter å treffe han før han sier unnskyld, noe han sannsynligvis er altfor "stolt" til å gjøre.. Tror ikke han gir seg dessverre, men du kan jo prøve å snakke med han rolig og behersket uten å krangle med han, kan jo hende det hjelper.. Lykke til

[Gjest Gjest]

Jeg klorer meg fast i beherskelsen nå når vi fortsatt diskuterer. Han går rundt grøten, flisespikker, og bare hopper over på mindre detaljer når jeg konfronterer ham med hvorfor jeg er sur. Det er fristende å bruke utropstegn og store bokstaver, men forrige gang jeg gjorde det så klikka han omtrent tilbake...

Nå sa jeg at jeg hvis han hopper over på andre detaljer flere ganger så gidder jeg ikke svare på det sålenge han ikke svarer på mitt.

Skal forresten sies at han ikke er den mest sosiale typen, er oppvokst i langt mindre sosiale omgivelser enn jeg er, ikke forstår hvorfor bånd mellom søskener er så sterkt osv... Så han er litt spesiell på noen områder når det gjelder å være sosial

[Gjest Thea Tralsk]

For å si det som det er: Du fremstiller typen din som ganske sta og ikke spesielt smart, og du fremstiller deg selv som ganske sta og absolutt ikke smart.

Høres ikke ut som noen match made in heaven, i hvert fall ikke når man kaster bort tid på å krangle om detaljer som ligger langt tilbake i tid. Kan man ikke ta slike ting opp der og da, er det ikke veldig genialt å komme trekkende med dem langt, langt etter. Ikke rart typen tilter litt!

[Gjest jamsi]

Dere har begge mye dere må jobbe med før dere i hele tatt tenker tanken på å flytte sammen. Dere får prøve å finne ut av om forholdet i hele tatt er liv laga. Og det sier jeg ikke for å være meggete, men fordi at et negativt mønster har så veldig lett for å sette seg fast i et forhold.

[L@dy in red]

Alvorlig talt, kast den møkkamannen der han hører hjemme. Å si noe sånt er det samme som han overhode ikke har respekt.

Nei, vet du meg hva....... kvitt deg med den gubben.

Alle har vel sine unskyldninger på å være sint, men vist han ikke kan kontrollere kjeften mer, så sier det mer om han.

Ærlig talt, han kan bare gjøre mot deg det du TILLATER han å gjøre.

[Gjest Gjest]

Syns faktisk dere virker rimelig barnslige begge to, om om han gjentatte ganger kaller deg ting som du finner krenkende så ser jeg ikke poenget med å være sammen.