Kjæreste etter samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Kjærester, hvor begge har barn på hver sin side. Hvordan er forholdene deres? Hvor ofte sees dere og hvor nære er dere?

Jeg prøver å trives, men merker at jeg savner familieliv og samboer. Føler ikke vi blir nære nok ved å bare treffes i helger og en ettermiddag i blant. Vet ikke om jeg kan venne meg til det eller om jeg bør avslutte hele greia og finne noen som har tid til å ta større del i livet.

Anonymkode: 09887...290

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Kjærester, hvor begge har barn på hver sin side. Hvordan er forholdene deres? Hvor ofte sees dere og hvor nære er dere?

Jeg prøver å trives, men merker at jeg savner familieliv og samboer. Føler ikke vi blir nære nok ved å bare treffes i helger og en ettermiddag i blant. Vet ikke om jeg kan venne meg til det eller om jeg bør avslutte hele greia og finne noen som har tid til å ta større del i livet.

Anonymkode: 09887...290

Jeg og kjæresten er særboere, men vi synes begge det er nok å treffes en og annen ettermiddag, og annenhver helg. . Nytter jo ikke dersom du ønsker noe mye mer. 

Anonymkode: 529fb...539

[micromaya]

Jeg og kjæresten kommer til å være særboere i lang tid fremover. Jeg har barn 100%, han annenhver helg. Vi treffes 2-3 ganger i uka + er sammen de helgene han ikke har barn. Det hender jeg er hos ham/dem når barna er der og, men da begrenser vi det gjerne til én natt. Jeg er veldig fornøyd med denne løsningen. Det gir meg en god del alenetid med mine barn, tid til å dyrke egne fritidsinteresser + litt egentid i ny og ne. Føler ikke at det skaper noen avstand mellom oss følelsesmessig – det er desto hyggeligere når vi faktisk har anledning til å være sammen.

Men jeg tenker, for din del, at det er greit å snakke med ham om disse tingene. Vi har landet på at dette er en løsning som funker fint for oss – men det er jo ikke dermed sagt at det passer for alle. Kanskje vil det hjelpe om dere setter et tidsperspektiv? At dere f eks tenker at dere skal bo sammen om så-så lenge?

[Hr. Aktiv]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Kjærester, hvor begge har barn på hver sin side. Hvordan er forholdene deres? Hvor ofte sees dere og hvor nære er dere?

Jeg prøver å trives, men merker at jeg savner familieliv og samboer. Føler ikke vi blir nære nok ved å bare treffes i helger og en ettermiddag i blant. Vet ikke om jeg kan venne meg til det eller om jeg bør avslutte hele greia og finne noen som har tid til å ta større del i livet.

Anonymkode: 09887...290

Du kan jo like gjerne dra frem giftemål på date. "Gift ved første blikk" er en solid tilitserklæring. 

[AnonymBruker]

Jeg har to barn, jeg og eksmannen gikk fra hverandre for tre år siden. Jeg gikk inn i et nytt forhold for litt over ett år siden, og vi har nok med å sees i mine frihelger og innimellom i ukene. Har ingen planer om å innlemme han i familien enda. Vi trives med å ha det slik 

Anonymkode: ee7ec...22a

[AnonymBruker]

Du må finne det du trives med, uavhengig av hva andre gjør og trives med. Men hvis det ikke er så lenge siden samlivsbruddet så kan det hende dette henger mer sammen med at du ikke har vent deg til det nye livet alene ennå? Ikke stress, å gå for fort inn i noe nytt fordi du savner samboer og familieliv er ikke en god start på et forhold, spesielt ikke når dere har barn.

Anonymkode: c59ec...511

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du må finne det du trives med, uavhengig av hva andre gjør og trives med. Men hvis det ikke er så lenge siden samlivsbruddet så kan det hende dette henger mer sammen med at du ikke har vent deg til det nye livet alene ennå? Ikke stress, å gå for fort inn i noe nytt fordi du savner samboer og familieliv er ikke en god start på et forhold, spesielt ikke når dere har barn.

Anonymkode: c59ec...511

For å svare mer konkret forrsten: nå er jeg singel, men da jeg var i et forhold så var vi mye sammen den uken uten barn (hadde 50/50). Vi var kanskje sammen 4-5 dager den uka. Det holdt lenge for meg. Men jeg er enig i at om det bare blir annenhver helg så kan det bli lite. De fleste har 50/50, og da klarer man på sikt å samordne slik at man har barnefri sammen. For de som har barn mer enn dette så er det selvfølgelig mer krevende.

Anonymkode: c59ec...511

[AnonymBruker]

Jeg og ekskona ble skilt for ca. fire år siden, vi har to barn sammen som vi har 50/50.

Vi har begge nye kjærester. Jeg er samboer med min nye kjæreste, hun har ikke egne barn. Min eks tror jeg treffer sin kjæreste veldig sporadisk, litt i helger og ferier (barna er ikke veldig mye sammen med ham vet jeg). Jeg har inntrykk av at forholdet ikke er så hot, men jeg vet ikke om det står på henne som ikke er så keen, eller ham som ikke vil ha noe mer. Kanskje begge deler.

Uansett virker vår situasjon litt typisk for menn og kvinner når jeg ser rundt meg. 

(Skal være dønn ærlig på at jeg ikke ville flyttet sammen med en dame som også har barn fra før). 

Anonymkode: b9701...018

[AnonymBruker]

Ts her. 

Takk for svarene, litt interessant å se hva andre gjør. 

Jeg kunne nok vært fornøyd med å være særboere, hvis vi allikevel hadde mer tid sammen. Vi har begge 50/50, så vi hadde kunnet ha mye mer tid sammen enn det vi har. Virker som han er mest ivrig på å planlegge tid sammen når har har barna, noe jeg synes er litt rart. Jeg føler vi burde bygge vårt forhold først og fremst vi to, når vi har så mye barnefri.

Vært sammen i ca 1 år. Og vi har snakket om hva vi ønsker ut av forholdet og planen er å flytte sammen når ungene begynner på ungdomsskole, av praktiske årsaker. Men, vet ikke om jeg føler det blir så aktuelt for min del når vi tilbringer så lite tid sammen nå som det vi gjør. Han sier han også ønsker mer tid sammen men det oppleves ikke helt sånn. 
 

Anonymkode: 09887...290

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Ts her. 

Takk for svarene, litt interessant å se hva andre gjør. 

Jeg kunne nok vært fornøyd med å være særboere, hvis vi allikevel hadde mer tid sammen. Vi har begge 50/50, så vi hadde kunnet ha mye mer tid sammen enn det vi har. Virker som han er mest ivrig på å planlegge tid sammen når har har barna, noe jeg synes er litt rart. Jeg føler vi burde bygge vårt forhold først og fremst vi to, når vi har så mye barnefri.

Vært sammen i ca 1 år. Og vi har snakket om hva vi ønsker ut av forholdet og planen er å flytte sammen når ungene begynner på ungdomsskole, av praktiske årsaker. Men, vet ikke om jeg føler det blir så aktuelt for min del når vi tilbringer så lite tid sammen nå som det vi gjør. Han sier han også ønsker mer tid sammen men det oppleves ikke helt sånn. 
 

Anonymkode: 09887...290

Hvordan er overlappingen deres? Har dere barna samtidig, på motsatt uker, eller med overlapping?

Jeg tenker det er naturlig å planlegge noe kjærestetid der begge har barnefri. Jeg og kjæresten gjorde mye av det det første året, før hun ble introdusert for barna. Helgeturer og ferier o.l., der det bare var oss to.

Dersom han ikke er interessert i det, hadde jeg lurt på om han var oppriktig interessert i deg som partner (ikke bare som en som hjelper til med barna).

Anonymkode: b9701...018

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan er overlappingen deres? Har dere barna samtidig, på motsatt uker, eller med overlapping?

Jeg tenker det er naturlig å planlegge noe kjærestetid der begge har barnefri. Jeg og kjæresten gjorde mye av det det første året, før hun ble introdusert for barna. Helgeturer og ferier o.l., der det bare var oss to.

Dersom han ikke er interessert i det, hadde jeg lurt på om han var oppriktig interessert i deg som partner (ikke bare som en som hjelper til med barna).

Anonymkode: b9701...018

Vi har lagt opp slik at vi har samme uker. Allikevel overnatter vi kanskje sammen i helgen og sees kanskje 1-2 ettermiddager i uken. Planlegger lite og har aldri reist noe sted, bare vi to. 
Det er mye jobb som skal gjøres den uken, for hans del. 
 

Det er nettopp det jeg føler litt på, om han egentlig først og fremst vil ha «selskap»/«underholdning» til barna sine.. jeg vet ikke hvordan jeg skal bli sikker men føler det er noe som ikke stemmer helt. Andre ganger føles alt kjempefint, men med all den tiden som jeg skulle ønske vi heller tilbrakte tid sammen, blir jeg undrende til hvorfor ikke han føler det samme. 

Anonymkode: 09887...290

[Mona123]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi har lagt opp slik at vi har samme uker. Allikevel overnatter vi kanskje sammen i helgen og sees kanskje 1-2 ettermiddager i uken. Planlegger lite og har aldri reist noe sted, bare vi to. 
Det er mye jobb som skal gjøres den uken, for hans del. 
 

Det er nettopp det jeg føler litt på, om han egentlig først og fremst vil ha «selskap»/«underholdning» til barna sine.. jeg vet ikke hvordan jeg skal bli sikker men føler det er noe som ikke stemmer helt. Andre ganger føles alt kjempefint, men med all den tiden som jeg skulle ønske vi heller tilbrakte tid sammen, blir jeg undrende til hvorfor ikke han føler det samme. 

Anonymkode: 09887...290

Følg magefølelsen. Finnes noen der ute som ikke får deg til å føle sånn. 

[AnonymBruker]

Akkurat som jeg skulle skrevet innlegget selv. Sitter selv i samme situasjon. Jeg er så glad i mannen og barna hans. Men føler vi aldri kommer nærme nok når vi bruker veldig lite tid sammen. Vært i tvil om det er «meg» som forventer for mye eller om jeg bare er litt sær. Men jeg savner å sove med noen hver dag, og dele mine kvelder med etter barna er lagt. Og jeg er usikker om dette er noe han også ønsker. Også er jeg flau, redd og konfliktsky så jeg tar dette ikke opp med han😬.

 

Anonymkode: 31ea5...3c4