Hvorfor mistenker så mange "trygdesnyltere"?

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke hvorfor så mange mistenker "trygdesnyltere", når de ser en ufør som går tur eller ler, eller smiler. Eller som kanskje er aktiv i en frivillig organisasjon. Det er vanlig blant folk med psykiske problemer, å presse seg selv, for å holde fasaden og blidgjøre andre.

Vi hører jo mange eksempler fra folk med usynlige og GODT synlige skader får avslag på ufør og blir presset ut i jobb. Mange kan presse seg nesten til utmattelse, for å nå opp til andres forventninger (og sine egne), og kanskje for en liten periode klare å holde livet og psyken stabil. Men med en gang noe smeller i livet, er du rett ned på bunn igjen...

Jeg har hatt et ganske vanskelig liv og oppvekst (alkohol, fysisk og psykisk vold fra jeg var liten, sterk mobbing) med konsekvensene kompleks ptsd, ocd, angst og seperasjonsangst, og spiseforstyrrelser. Medfødt adhd. I tillegg slet jeg med rus et par år (marihuana, piller, av og til tyngre) og jobber fortsatt på med å holde meg unna. Jeg var stoned hver dag, det var min medisin mot angsten. Det var inntil jeg møtte forloveden min at jeg klarte å forbedre livet mitt, for en del år siden nå. Jeg er i slutten av 20-årene. Jeg selv har gjort mye arbeid, men han fungerte som en "katalysator" for bedringen min. Dette forholdet setter jeg så stor pris på og er så redd for, at dersom vi skilles, tror jeg psyken min hadde blitt fullstendig knekt og at jeg kunne risikert å få tilbake mange av de gamle uvanene og problemene mine. Og med disse fungerer jeg rett og slett ikke i en jobb. Jeg skal selvfølgelig ALDRI holde ham som gissel i dette forholdet, men det er et faktum likevel at jeg ikke tror jeg hadde greid meg så godt etter et brudd. Dette har jeg selvfølgelig aldri fortalt han. Selv om han selvfølgelig er blitt fortalt alt om fortiden min.

Selv om jeg bruker veldig mye tid og energi på å skjule plagene mine for alle andre, og at det på "utsiden" kan virke som jeg er frisk og ikke fortjener noe trygd, er sannheten jeg forteller svært få, en helt annen. Bare fordi jeg steller meg (omg, en selvfølge...) og er i stand til å vær i et forhold, og av og til møte ei venninne, har jeg det ikke lett.

Uten noe som helst glede i livet, er psyken i hvert fall ikke i stand til å fungere i arbeidslivet? Er man virkelig nødt til å sitte i rullestol, hyle av smerte, og ha på flekkete klær, for å fortjene uføretrygd? Jeg klarte ikke å fullføre høyere utdanning, noe som er en lang historie. Men jeg har jobbet litt som ufaglært innen helse innimellom, og jeg er i gang med prosessen om å søke om 70% ufør.

 

 

Anonymkode: 30af6...840

[Silva Pluvialis]

Hvorfor? 100 % kunnskapsløshet og fordommer.

[AnonymBruker]

Fordi det ikke synes utenpå hvor syke enkelte er. Og fordi noen tror uføre har betalt ferie hele tiden, og glemmer at det er betydelige helseproblemer i bunn.

Anonymkode: bdfd1...a46

[AnonymBruker]

En bekjent ble omskolert, fikk betalt tre år med bachelor, og fikk deretter betalt for to år med master. Strøk på masteroppgaven og ble 100% ufør like etterpå med en difus sykdom. Man vet selvfølgelig ikke hvilke vurderinger som er gjort, men det høres sketchy ut. Tror ikke vedkommende hadde blitt 100% ufør om hen fikk masteroppgaven godkjent (ut fra andrr ting jeg vet om vedkommende og det livet hen lever nå).

Anonymkode: 01ca1...b60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

En bekjent ble omskolert, fikk betalt tre år med bachelor, og fikk deretter betalt for to år med master. Strøk på masteroppgaven og ble 100% ufør like etterpå med en difus sykdom. Man vet selvfølgelig ikke hvilke vurderinger som er gjort, men det høres sketchy ut. Tror ikke vedkommende hadde blitt 100% ufør om hen fikk masteroppgaven godkjent (ut fra andrr ting jeg vet om vedkommende og det livet hen lever nå).

Anonymkode: 01ca1...b60

Jeg gikk på et middels krevende 5-årig studie, uten obligatorisk oppmøte, utenom ca 4t i semesteret. Jeg gikk bare i 1.5 år men besto alle eksamenene med kun B og C. Det var i 2020 og halve 2021. Jeg gikk på absolutt 0 forelesninger utenom det lille obligatoriske, og kjøpte ikke engang noen av skolebøkene. Likevel besto jeg på alle eksamenene. Det er fordi studiet omhandler noe jeg er flink i "naturlig" og dermed krevde mindre arbeid i forberedelse. Siden de fleste var hjemmeeksamenene, søkte jeg på google om alle ukjente begreper

Jeg vet ikke arbeidsmengden ved en master, men jo, jeg forstår likevel hva du mener altså.

 

 

Anonymkode: 30af6...840

[AnonymBruker]

Det er nok sammensatt. En del jobber og sliter. De er nok enige i at man må betale det hvite ut av øyet for å være del av ett av verdens beste samfunn hvor "yt etter evne, motta ved behov" er fundamentalt. De som skal motta ved behov resten av livet må gjennom en lang og brutal prosess.  På den måte sikrer samfunnet seg at de fleste fortsatt vil betale inn og at ikke noen urettmessig får uføretrygd. Dette har blitt uthult på flere måter, folk settes opp mot hverandre og vi får amerikanske tilstander i politikken. Arbeidsløshet i distriktene har blitt avhjulpet ved uføretrygd i stedet for å pålegge folk å flytte på seg for å få jobb. Litt rasisme er det vel også? En del mennesker kommer til Norge etter et hardt liv andre steder, de får oppfylt "drømmen" om arbeid i vesten, står på dag og natt til de er utslitt før de blir pensjonister. Andre ser nok uføretrygd som en gevinst, uansett hvor de opprinnelig kommer fra. Siden prosessen med å komme dit er så lang, så er det ikke uvanlig at de som endelig blir uføre blir veldig glade og jubler for det.  Dette provoserer de som jobber og sliter som føler de har det tøft selv.

Anonymkode: c5ce4...d3f

[AnonymBruker]

Fordi de forstår ikke at vi later ikke som vi er syke, vi later som vi er friske! 

De dagene der smertene er så vonde at jeg ikke klarer å late som jeg er frisk, men at det blir synlig at jeg er syk, de dagene treffer dere meg ikke.

Anonymkode: 23314...751

[AnonymBruker]

Det er sammensatt og har forskjellige grunner. Det rare er at de som selv er trygdet, nekter å innse at det er snyltere også.

De serverer alltid en historie om hvor vanskelig det var å få trygd og hvor dårlige de er. Siden de opplevde det så vanskelig, skjønner de ikke at noen kan late som de er syk og deretter få trygd.

Anonymkode: 323cf...ef1

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er sammensatt og har forskjellige grunner. Det rare er at de som selv er trygdet, nekter å innse at det er snyltere også.

De serverer alltid en historie om hvor vanskelig det var å få trygd og hvor dårlige de er. Siden de opplevde det så vanskelig, skjønner de ikke at noen kan late som de er syk og deretter få trygd.

Anonymkode: 323cf...ef1

Og motsatt er det veldig mange som ikke skjønner at noen kan late som at de er frisk, og likevel få trygd….

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Fordi de forstår ikke at vi later ikke som vi er syke, vi later som vi er friske! 

De dagene der smertene er så vonde at jeg ikke klarer å late som jeg er frisk, men at det blir synlig at jeg er syk, de dagene treffer dere meg ikke.

Anonymkode: 23314...751

Dette!

Anonymkode: aa88a...906

[AnonymBruker]

Fordi 1. det er veldig mange på trygd i Norge, det er mistenksomt at Norge har så mange flere syke enn andre land. 2. det er surt å måtte jobbe og betale skatt til en stadig økende gruppe hjemmeværende. 3. den gruppen med hjemmeværende klager og vil ha mer, det er mange i jobb som ikke har mer å gi i skatt. Dette konstante presset skaper misnøye blant arbeidere. 4. mange som jobber har plager som de lever med. Følelsen er at noen av de trygdede kunne presset seg mer og bidratt i en vanlig inntektsgivende jobb. 

Anonymkode: 742fa...7d0

[AnonymBruker]

Jeg kunne ikke tenke meg en verre skjebne enn å bli ufør, så jeg har ikke tenkt sånn at det skal være noe å lyve seg til..

Jeg lurer litt på om dette med å mistenke andre for å være trygdesnyltere kan være mest ubredt blant folk som skulle ønske de hadde det selv eller nærmest føler de burde hatt det fordi de har noen plager og er drittlei jobben sin. At man skuler bort på naboen som får uføretrygd imens man selv står der med leddgikt og mild vinterdepresjon og må gå på den ræva jobben sin hver dag, og ikke tjene spesielt mye mer på det heller.

Pluss, lets be fair: Trygdesnyltere finnes vel også. De som lurer systemet ødelegger ryktet for andre.

Anonymkode: 2b746...ca0

[Kosemose]

Jeg skjønner ikke at en frisk person vil ønske å stå utenfor arbeidslivet og gjøre seg avhengig av trygd, så jeg tar det for gitt at trygdede er fysisk eller mentalt syke. 

[Gjest Kastanjefrø]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg forstår ikke hvorfor så mange mistenker "trygdesnyltere", når de ser en ufør som går tur eller ler, eller smiler. Eller som kanskje er aktiv i en frivillig organisasjon. Det er vanlig blant folk med psykiske problemer, å presse seg selv, for å holde fasaden og blidgjøre andre.

Vi hører jo mange eksempler fra folk med usynlige og GODT synlige skader får avslag på ufør og blir presset ut i jobb. Mange kan presse seg nesten til utmattelse, for å nå opp til andres forventninger (og sine egne), og kanskje for en liten periode klare å holde livet og psyken stabil. Men med en gang noe smeller i livet, er du rett ned på bunn igjen...

Jeg har hatt et ganske vanskelig liv og oppvekst (alkohol, fysisk og psykisk vold fra jeg var liten, sterk mobbing) med konsekvensene kompleks ptsd, ocd, angst og seperasjonsangst, og spiseforstyrrelser. Medfødt adhd. I tillegg slet jeg med rus et par år (marihuana, piller, av og til tyngre) og jobber fortsatt på med å holde meg unna. Jeg var stoned hver dag, det var min medisin mot angsten. Det var inntil jeg møtte forloveden min at jeg klarte å forbedre livet mitt, for en del år siden nå. Jeg er i slutten av 20-årene. Jeg selv har gjort mye arbeid, men han fungerte som en "katalysator" for bedringen min. Dette forholdet setter jeg så stor pris på og er så redd for, at dersom vi skilles, tror jeg psyken min hadde blitt fullstendig knekt og at jeg kunne risikert å få tilbake mange av de gamle uvanene og problemene mine. Og med disse fungerer jeg rett og slett ikke i en jobb. Jeg skal selvfølgelig ALDRI holde ham som gissel i dette forholdet, men det er et faktum likevel at jeg ikke tror jeg hadde greid meg så godt etter et brudd. Dette har jeg selvfølgelig aldri fortalt han. Selv om han selvfølgelig er blitt fortalt alt om fortiden min.

Selv om jeg bruker veldig mye tid og energi på å skjule plagene mine for alle andre, og at det på "utsiden" kan virke som jeg er frisk og ikke fortjener noe trygd, er sannheten jeg forteller svært få, en helt annen. Bare fordi jeg steller meg (omg, en selvfølge...) og er i stand til å vær i et forhold, og av og til møte ei venninne, har jeg det ikke lett.

Uten noe som helst glede i livet, er psyken i hvert fall ikke i stand til å fungere i arbeidslivet? Er man virkelig nødt til å sitte i rullestol, hyle av smerte, og ha på flekkete klær, for å fortjene uføretrygd? Jeg klarte ikke å fullføre høyere utdanning, noe som er en lang historie. Men jeg har jobbet litt som ufaglært innen helse innimellom, og jeg er i gang med prosessen om å søke om 70% ufør.

 

 

Anonymkode: 30af6...840

Så du tenker det er rettferdig at andre folk skal betale alle utgiftene dine fordi du hadde en vanskelig barndom? Om det skulle vært regelen ville det ikke blitt mye penger til andre ting her i landet.

[AnonymBruker]

Fordi uføre jeg kjenner sier rett ut at «det er litt deilig, det er jo litt som å ha ferie hele tiden». Ja, personen er kanskje ikke helt frisk mentalt og har litt utfordringer, men en arbeidsutplassering kunne vedkommende lett vært med på noen ganger i uken. Men hvorfor det, når man heller kan ha «ferie»? 

Anonymkode: 1a523...3e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Fordi uføre jeg kjenner sier rett ut at «det er litt deilig, det er jo litt som å ha ferie hele tiden». Ja, personen er kanskje ikke helt frisk mentalt og har litt utfordringer, men en arbeidsutplassering kunne vedkommende lett vært med på noen ganger i uken. Men hvorfor det, når man heller kan ha «ferie»? 

Anonymkode: 1a523...3e0

De prøver vel å finne noe positivt i situasjonen, da. Å være ufør er på ingen måte som "å ha ferie hele tiden", tvert imot. En kronisk sykdom har man 24/7, man har aldri ferie.

Anonymkode: aa88a...906

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

De prøver vel å finne noe positivt i situasjonen, da. Å være ufør er på ingen måte som "å ha ferie hele tiden", tvert imot. En kronisk sykdom har man 24/7, man har aldri ferie.

Anonymkode: aa88a...906

Ikke om man er en trygdesnylter, selvsagt.

Anonymkode: 323cf...ef1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ikke om man er en trygdesnylter, selvsagt.

Anonymkode: 323cf...ef1

Ja, men da er man trygdesnylter. Da er man ikke ufør.

Anonymkode: aa88a...906

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Fordi 1. det er veldig mange på trygd i Norge, det er mistenksomt at Norge har så mange flere syke enn andre land. 2. det er surt å måtte jobbe og betale skatt til en stadig økende gruppe hjemmeværende. 3. den gruppen med hjemmeværende klager og vil ha mer, det er mange i jobb som ikke har mer å gi i skatt. Dette konstante presset skaper misnøye blant arbeidere. 4. mange som jobber har plager som de lever med. Følelsen er at noen av de trygdede kunne presset seg mer og bidratt i en vanlig inntektsgivende jobb. 

Anonymkode: 742fa...7d0

Tror dette er spikeren på hodet. Det er veldig spesielt denne enorme mengden syke som finnes i Norge. Og så er det vel ikke så rart at man blir litt oppgitt og rett og slett misunnelig når man sitter på jobb i arbeidstiden og får snapper/bilder av uføretrygdede venner som ligger på stranda med en god bok og soler seg eller er på hyttetur med venner etc mens man selv sitter der og sliter. Kankje har man karret seg på jobb etter null søvn, ryggen verker og man har andre kroniske plager, men man står jo på og så går en stor andel av lønnen for dette til skatt. Er ikke så rart man blir litt oppgitt da. 

Jeg tror hvert fall mye av grunnen ligger der. 

Anonymkode: 3ef1f...a32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Ja, men da er man trygdesnylter. Da er man ikke ufør.

Anonymkode: aa88a...906

Ja, men en har likevel status som "ufør" og ingen vet at en snylter trygd. Noen vil påstå det og andre vil si at en ikke er det.

Anonymkode: 323cf...ef1