Hvorfor utdanner man seg til psykolog?

[AnonymBruker]

Dere som utdanner dere til psykolog, hva er grunnen til at dere går akkurat dette studiet? Er det prestisje eller at dere brenner for å hjelpe andre mennesker? 

Anonymkode: 194f0...e8b

[AnonymBruker]

1. Prestisje

2. Ønske om å hjelpe seg selv først og fremst

3. Ref. 1, prestisje. Status å ha Psykolog-tittelen

Anonymkode: 552ee...fe6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

1. Prestisje

2. Ønske om å hjelpe seg selv først og fremst

3. Ref. 1, prestisje. Status å ha Psykolog-tittelen

Anonymkode: 552ee...fe6

Forklarer hvorfor psykologer ikke klarer å hjelpe folk 

Anonymkode: 194f0...e8b

[AnonymBruker]

Er psykologi egentlig prestisje da? Ja, det er vanskelig å komme inn men jeg opplever sjelden at dette gir meg noen status. Opplever heller litt det motsatte, oftere å bli rakket ned på, eller folk som vil "sette meg på plass" med at deres utdanning ikke er mindre verdt enn min. 

Selvsagt ligger et ønske om å hjelpe men også på grunn av genuin interesse for å lære mer om menneskesinnet, mennesker, samfunnet osv. Man studerer jo dem type tunge dag også fordi man i seg selv finner faget spennende. Faget kan også brukes til mye mer enn terapi. Alle psykologer blir ikke den tradisjonelle psykologen som hjelpeper i direkte arbeid (selv ikke alle som går på profesjon)

Man antar ikke at leger blir leger fordi de vil redde sin egen fysiske helse, man antar ikke at lærere blir lærere fordi de hadde en elendig skolehistorie selv, man antar ikke at svømmetrener blir det for å sikre at de selv ikke drukner så hvorfor antar man at psykologer er den eneste faggruppen som blir det for å gi terapi til seg selv? Her kommer den negative holdningen mot psykologer ofte frem tenker jeg. 

Anonymkode: 2bfc4...c2f

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Forklarer hvorfor psykologer ikke klarer å hjelpe folk 

Anonymkode: 194f0...e8b

Så sant!! Det finnes virkelige noen arrogante, selvsentrerte mennesker som aldri burde kalt seg for psykologer. 

Anonymkode: d736a...3e9

[Belima]

Tror det er mange som ikke forteller alt til en psykolog/psykiatriker. Åpner ikke folk seg 100%, kommer en ikke noe sted. For mange er det ofte så traumatisk å snakke om hendelser/problemer at de ikke klarer det. Den verden de lever i og overlever i kan gå i stykker og da orker de ikke si alt. Kanskje en bare gir et "kjøttbein" og håper at psykologen skal forstå resten av problemene de har. Ikke alle behandlingsformer passer alle typer plager heller, så det er viktig at en finner en psykolog  med rett behandling for akkurat sitt problem.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

1. Prestisje

2. Ønske om å hjelpe seg selv først og fremst

3. Ref. 1, prestisje. Status å ha Psykolog-tittelen

Anonymkode: 552ee...fe6

Hahaha, status er det i alle fall ikke. Unngår så langt jeg kan å fortelle nye mennesker at jeg er psykolog, fordi det ofte fører til uønsket oppmerksomhet. Jeg driver ikke med behandling da, så kan dessverre ikke hjelpe meg selv😉 Jeg studerte psykologi fordi det var sykt spennende, og plutselig var jeg psykolog.

Anonymkode: 52e0d...f70

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Så sant!! Det finnes virkelige noen arrogante, selvsentrerte mennesker som aldri burde kalt seg for psykologer. 

Anonymkode: d736a...3e9

Det er ikke noe eget for psykologer, det finnes det i absolutt alle yrker og sammenhenger i livet, dessverre... 

Anonymkode: 13f25...d01

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er ikke noe eget for psykologer, det finnes det i absolutt alle yrker og sammenhenger i livet, dessverre... 

Anonymkode: 13f25...d01

Helt korrekt. Kanskje jeg har vært uheldig med psykologene jeg har hatt. Den ene psykologen avsluttet «timen» etter 20 min! 1200kr for 20 min er ikke verdt det. 

En annen ting jeg synes er creepy er måten de endrer seg når tiden er ute. Det går fra full empati, forståelse, ansiktsuttrykk etc til pokerface før jeg får terminalen i trynet og må ut. Skjønner at de må avsluttet, likevel virker hele greia så iscenesatt. 

Anonymkode: d736a...3e9

[AnonymBruker]

Finnes det virkelig så mye prestisje i 2022 om man er psykolog? For en rar og underlig ting å påstå.
Det er prestisje i å jobbe med juss. Det er prestisje å være lege. Tannlege. Megler. Det er mye prestisje å være ingenting, men allikevel i aviser og media fordi man tilfeldigvis mener noe eller har vært på et tv program hvor man skulle gjøre noe man normalt sett ikke gjør. Prestisje er et veldig rart ord, og ærlig talt tror jeg vi psykologer opplever akkurat det samme som sykepleiere og lærere; det snakkes fryktelig negativt om oss når ting ikke blir som andre vil.
Forskjellen er at som psykolog opplever man veldig sjeldent at det er så mange hederstaler som det kan være til sykepleiere. Men ta nå for eksempel den pandemien vi fremdeles sitter oppi; hvor mye press tror dere det er fra våre pasienter kontra det er for de som har fysiske plager og skader. Det er ikke noe forskjell. Tvert imot har det blitt flere som er redde, utslitte og bekymrede. Og sykere. Og det gjelder absolutt de som allerede var pasienter, de har ikke fått det noe bedre i det hele tatt og har hatt behov for øyeblikkelige timer og samtaler. Hele døgnet.

Og da ønsker jeg ikke at det skal være prestisje, det er ikke det jeg ber om eller ønsker - men jeg ønsker meg inderlig at det jeg har studert for og jobbet så hardt for skal få samme respekten som alle andre jobber fordi jeg og kollegaene mine har tross alt yrkesstolthet. At det finnes noen som kanskje ikke burde være i jobben sin mer; slik er det i alle yrker!!

Jeg oppfyller allikevel noen klisjeer. Jeg ble psykolog fordi jeg trengte en slags personlig berging, men det er også derfor temaet psykologi fikk så stor interesse at jeg gjerne ville studere faget. Slik er det egentlig også med mange andre yrker, er det ikke?
Inntekten var ikke en stor pådriver, men jeg var selvfølgelig klar over at jeg ville være i stand til å betale studielånet.
Men hovedtanken min var allikevel kun en eneste en, jeg ville og vil fremdeles bruke det jeg kan fra eget liv og det jeg har tilegnet meg av kunnskap til å hjelpe andre i samme situasjon og med de samme erfaringene jeg har. Det er kort og godt et yrke som for meg gir mening og livskvalitet. Jeg er der jeg skal være, og kunne ikke tenkt meg å gjøre noe annet.
Så får enkelte komme med sine fordommer og snakke så negativt de bare makter.

Anonymkode: 4d3b5...152

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Finnes det virkelig så mye prestisje i 2022 om man er psykolog? For en rar og underlig ting å påstå.
Det er prestisje i å jobbe med juss. Det er prestisje å være lege. Tannlege. Megler. Det er mye prestisje å være ingenting, men allikevel i aviser og media fordi man tilfeldigvis mener noe eller har vært på et tv program hvor man skulle gjøre noe man normalt sett ikke gjør. Prestisje er et veldig rart ord, og ærlig talt tror jeg vi psykologer opplever akkurat det samme som sykepleiere og lærere; det snakkes fryktelig negativt om oss når ting ikke blir som andre vil.
Forskjellen er at som psykolog opplever man veldig sjeldent at det er så mange hederstaler som det kan være til sykepleiere. Men ta nå for eksempel den pandemien vi fremdeles sitter oppi; hvor mye press tror dere det er fra våre pasienter kontra det er for de som har fysiske plager og skader. Det er ikke noe forskjell. Tvert imot har det blitt flere som er redde, utslitte og bekymrede. Og sykere. Og det gjelder absolutt de som allerede var pasienter, de har ikke fått det noe bedre i det hele tatt og har hatt behov for øyeblikkelige timer og samtaler. Hele døgnet.

Og da ønsker jeg ikke at det skal være prestisje, det er ikke det jeg ber om eller ønsker - men jeg ønsker meg inderlig at det jeg har studert for og jobbet så hardt for skal få samme respekten som alle andre jobber fordi jeg og kollegaene mine har tross alt yrkesstolthet. At det finnes noen som kanskje ikke burde være i jobben sin mer; slik er det i alle yrker!!

Jeg oppfyller allikevel noen klisjeer. Jeg ble psykolog fordi jeg trengte en slags personlig berging, men det er også derfor temaet psykologi fikk så stor interesse at jeg gjerne ville studere faget. Slik er det egentlig også med mange andre yrker, er det ikke?
Inntekten var ikke en stor pådriver, men jeg var selvfølgelig klar over at jeg ville være i stand til å betale studielånet.
Men hovedtanken min var allikevel kun en eneste en, jeg ville og vil fremdeles bruke det jeg kan fra eget liv og det jeg har tilegnet meg av kunnskap til å hjelpe andre i samme situasjon og med de samme erfaringene jeg har. Det er kort og godt et yrke som for meg gir mening og livskvalitet. Jeg er der jeg skal være, og kunne ikke tenkt meg å gjøre noe annet.
Så får enkelte komme med sine fordommer og snakke så negativt de bare makter.

Anonymkode: 4d3b5...152

Er noen som er flinke. Men mange prøver ikke en gang å hjelpe andre. Har aldri møtt en psykolog med dypere forståelse som virkelig prøver å hjelpe. 

Anonymkode: 194f0...e8b

[AnonymBruker]

Håper for all del traumebehandling blir del av alle årene elevene må igjennom. Er for mye kvasi-intelektuell fokus med kose-mose kognitiv terapi, når fokus bør ligge på traumebehandling, gjerne tung. Dette må pådrives av politikerne, flere og flere havner over i psykiatrien som jo har et mildt sagt marginalt behandlingstilbud, siden disse hjelpesløse behandlerne på diverse dps’er får herje fritt med sin mangelfulle kompetanse pga uadekvat utdanning. Hele situasjonen er meget trist, ingenting blir jo gjort, og imens har man karikaturer som Kjøs og Thuen som får lov til representere yrket i media.

Anonymkode: bb63c...921

[AnonymBruker]

Status

Anonymkode: f1e65...b13

[AnonymBruker]

Det er mange som liker å ta ut aggresjonen sin på psykologer (eller for den saks skyld fastlegen sin, samt lærere, blant annet), når de føler de ikke får den hjelpen de trenger/fortjener/skal ha.

Å være behandler idag, å være i en hjelperrolle, er krevende fordi vi lever i en tid hvor alle forventer så fryktelig mye av andre. Får man ikke det man forventer, skrikes det opp med store bokstaver. 

Vi lever i en tid med entitlement. Mange opplever at de har rett og krav på all verdens hjelp og støtte. Psykologen skal bli den mammaen eller pappaen du aldri hadde. Psykologen skal gjøre jobben for deg. Psykologen skal være det mest fantastiske, empatiske mennesket du har møtt. Psykologen skal alltid, ALLTID, si de rette tingene. Nåde psykologen om psykologen sier noe som du blir usikker på! Psykologer burde vite bedre! Psykologer burde ha absolutt kompetanse på traumer, les: psykologen burde ha absolutt kompetanse på MEG!

Alt som er fælt og vondt i verden kan jeg lempe over på psykologen og skylde på psykologen og DPS dersom jeg ikke kommer meg videre i livet mitt. 

Psykologer og lærere er vel mer å regne som folks syndebukker og sorte får. Greit å ha noen å skylde på når ting ikke går bra og livet blir for krevende. 

Anonymkode: 98b93...f18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Forklarer hvorfor psykologer ikke klarer å hjelpe folk 

Anonymkode: 194f0...e8b

Ja. Jeg har en personlig teori om at mange psykologer har narsissistiske trekk. De ønsker å «hjelpe» ved å bli sett på som viktig selv, og oppnår makt over andre. Ganske skremmende. 

Anonymkode: a045f...eb9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Er psykologi egentlig prestisje da? Ja, det er vanskelig å komme inn men jeg opplever sjelden at dette gir meg noen status. Opplever heller litt det motsatte, oftere å bli rakket ned på, eller folk som vil "sette meg på plass" med at deres utdanning ikke er mindre verdt enn min. 

Selvsagt ligger et ønske om å hjelpe men også på grunn av genuin interesse for å lære mer om menneskesinnet, mennesker, samfunnet osv. Man studerer jo dem type tunge dag også fordi man i seg selv finner faget spennende. Faget kan også brukes til mye mer enn terapi. Alle psykologer blir ikke den tradisjonelle psykologen som hjelpeper i direkte arbeid (selv ikke alle som går på profesjon)

Man antar ikke at leger blir leger fordi de vil redde sin egen fysiske helse, man antar ikke at lærere blir lærere fordi de hadde en elendig skolehistorie selv, man antar ikke at svømmetrener blir det for å sikre at de selv ikke drukner så hvorfor antar man at psykologer er den eneste faggruppen som blir det for å gi terapi til seg selv? Her kommer den negative holdningen mot psykologer ofte frem tenker jeg. 

Anonymkode: 2bfc4...c2f

Nå er jo ikke psykologi et tungt fag som du skriver, tvert imot er psykologi et nokså mykt fag. Jeg har studert 1. året av psykologi profesjon, og fikk B i snitt med minimal innsats. Jobbet i tillegg fulltid nesten hele andre semester. Har nå byttet studium til et mye tyngre fag. Når det er sagt så er psykologi absolutt spennende, men tungt er det ikke.

Anonymkode: 9f4d1...cf8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Ja. Jeg har en personlig teori om at mange psykologer har narsissistiske trekk. De ønsker å «hjelpe» ved å bli sett på som viktig selv, og oppnår makt over andre. Ganske skremmende. 

Anonymkode: a045f...eb9

Du har ikke vurdert om denne teorien din kanskje sier mest om deg selv, og dine egne narsissistiske behov for å stemple en hel yrkesgruppe? Hadde jeg gått rundt med slike tanker om psykologstanden, slik du har, hadde jeg tenkt på meg selv som ganske skremmende. 

Man har ikke makt over andre som psykolog. Som psykolog er man drillet i å hjelpe mennesker til å ta tilbake eller finne sin egen makt. Det verste psykologer opplever er vel det å møte på pasienter som legger all makt og ansvar over på psykologen. Psykologer er som regel over gjennomsnittet empatiske mennesker som evner å glede seg over at mennesker finner sin egen vilje og kraft. 

Anonymkode: 98b93...f18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du har ikke vurdert om denne teorien din kanskje sier mest om deg selv, og dine egne narsissistiske behov for å stemple en hel yrkesgruppe? Hadde jeg gått rundt med slike tanker om psykologstanden, slik du har, hadde jeg tenkt på meg selv som ganske skremmende. 

Man har ikke makt over andre som psykolog. Som psykolog er man drillet i å hjelpe mennesker til å ta tilbake eller finne sin egen makt. Det verste psykologer opplever er vel det å møte på pasienter som legger all makt og ansvar over på psykologen. Psykologer er som regel over gjennomsnittet empatiske mennesker som evner å glede seg over at mennesker finner sin egen vilje og kraft. 

Anonymkode: 98b93...f18

Signerer. De mest utfordrende pasientene er de som bare sier «fiks meg» uten å se sin egen rolle i eget liv, uten å ville gjøre noe og gjerne egentlig ikke vil ha noen innspill. Og det er ofte de som klager mest her på KG virker det som. 

Anonymkode: 1d4bc...a04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Man antar ikke at leger blir leger fordi de vil redde sin egen fysiske helse, man antar ikke at lærere blir lærere fordi de hadde en elendig skolehistorie selv, man antar ikke at svømmetrener blir det for å sikre at de selv ikke drukner så hvorfor antar man at psykologer er den eneste faggruppen som blir det for å gi terapi til seg selv? Her kommer den negative holdningen mot psykologer ofte frem tenker jeg. 

Anonymkode: 2bfc4...c2f

Akkurat psykologi er litt spesielt, mener å ha hørt at folk studerer psykologi for å forstå sine egne tanker og psyke bedre. De aller fleste tør ikke å åpne seg 100% opp til en fremmed, og studerer da psykologi selv for å få en forståelse av det hjernen tenker.

Det er jo ikke rart at psykologi er så populært i tiden psykiske lidelser skyter i været.

Anonymkode: cac2f...057