Mødre som ikke synes at du er god nok

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten har vært et par i litt over 3 år og jeg skal endelig flytte inn hos ham til våren, men moren min mener at det ikke er noen god idé fordi forholdet sikkert ikke kommer til å vare og at jeg heller burde finne meg noen som er litt mer på mitt nivå.

Hun har aldri vist noen interesse for kjæresten min og skifter gjerne tema om jeg nevner han i farten. Har aldri spurt noen spørsmål om han i løpet av disse 3 årene eller ønsker å møte ham, så alt hun vet om han er helt grunnleggende ting jeg har fortalt som f.eks. alder, jobb, utdanning, boligsituasjon og et par hobbyer. Omtrent det eneste hun har bidratt med under disse samtalene er å fortelle meg at forhold ofte tar slutt og at det er helt normalt. 

Dette er vel egentlig en gjenganger fra oppveksten min med at jeg f.eks. ikke fikk lov til å satse på idrett (altså delta i konkurrering) pga jeg ikke var god nok ifølge henne, stadig fortelle meg at jeg nok sikkert ikke kom til å komme inn på drømmestudiet mitt (som jeg gjorde) og at jeg ikke måtte bli skuffet, fortelle meg at å ta master er ikke for alle og at det kanskje var litt for vanskelig for meg (jeg fullførte masteren), at jeg nok ikke kom til å klare å få meg relevant jobb som ferdigutdannet fordi jeg ikke er målrettet nok (jeg fikk meg relevant jobb før jeg var ferdig med masteren), og generelt fortelle meg at jeg nok aldri kommer til å klare å komme meg inn på boligmarkedet. 

Så nå sitter jeg her som 26-åring, har en fantastisk kjæreste som har foreldre som har aktivt støttet ham hele livet og han har klart å fått til veldig mye både idrettsmessig, karriere, økonomi, og nettverk, men moren min synes ikke at vi burde ta forholdet et steg videre fordi jeg heller burde finne noen mer på mitt eget nivå.

Hva gjør man egentlig? Jeg synes at det er sårende, men er det flere som har opplevd lignende?

Anonymkode: ddd3c...a8b

[Aristoteles]

Ja. Min mor har også alltid prøvd å "dra meg ned på jorda", som hun tror det er når hun kritiserer eller forteller meg at jeg er urealistisk med helt normale ting, som utdannelse. Jeg er middelaldrende, og har hatt fire lange forhold inkludert det jeg har nå, men hun har advart meg mot alle 😛 

Etter hvert som jeg selv har blitt eldre, så har jeg mer og mer tenkt at hun selv har opplevd mange skuffelser i livet. Ikke fått til, eller fått sjansen til, ting hun ønsket. Så jeg tror hun mener negativiteten sin godt. Hun er den type menneske so tenker det er bedre å ikke forvente/ønske seg noe som helt, enn å bli skuffet.

Hva gjør man? For meg ble det å forsøke å forstå hvorfor mamma er som hun er, og dermed kunne overse det i stedet for å bli lei meg eller sur. Men det er selvfølgelig ikke sikkert at din mor er som min mor, selv om det de gjør er likt.

[AnonymBruker]

Pappa har alltid dratt meg ned, så jeg har alltid kjørt mitt eget løp. Jeg har bare sluttet å dele ting med han før det viser seg å gå veldig bra. 

Anonymkode: 93332...cc9