Jeg tåler så lite før jeg blir irritert/frustrert

[AnonymBruker]

Jeg er nok ganske sliten for tida, og får sjelden tid til å hente meg inn. Trodde det skulle bli bedre ettersom barna vokste til, men den gang ei. De er nå 12 og 14, og det er så mye å følge opp. Jeg tar meg selv i å ha kortere lunte enn noen gang, og blir lett frustrert og irritert når det blir noe ekstraarbeid. Ungene henger over meg 24/7 (ingen far i bildet), og jeg har dessverre lite avlastning i familien. Jeg er alene om alt, jobber 100 %, og tar meg selv i å sitte apatisk i sofaen kveld etter kveld - før og etter kjøring av barna hit og dit, eller ved planlegging/organisering av ukene... bare et skjevt ord eller en uenighet mellom barna f.eks. vipper meg av pinnen. Jeg blir oppøset/oppjaget og stressa, og blir dessverre en kjeftemamma til tider. Eller jeg gråter mine modige tårer.

Noen tips til å få snudd dette? Råd for å roe ned og få bedre tålmodighet?

Jeg har trappet ned på fritidsaktiviteter for barna så det ikke blir så mye kjøring, og de er flinke til å finne på ting alene inne eller ute med andre/venner. Men bare slike ting som er forventet, som foreldremøter, tannlege, barnebursdager, osv - dytter meg over kanten. Gruer meg til samfunnet åpner opp, og det blir mer forventninger om sosiale sammenkomster, osv. For det er et evig press her i bygda ihvertfall. Forventningen om at alle skal delta på alt.

Anonymkode: 41db3...74e

[Antiviruset]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er nok ganske sliten for tida, og får sjelden tid til å hente meg inn. Trodde det skulle bli bedre ettersom barna vokste til, men den gang ei. De er nå 12 og 14, og det er så mye å følge opp. Jeg tar meg selv i å ha kortere lunte enn noen gang, og blir lett frustrert og irritert når det blir noe ekstraarbeid. Ungene henger over meg 24/7 (ingen far i bildet), og jeg har dessverre lite avlastning i familien. Jeg er alene om alt, jobber 100 %, og tar meg selv i å sitte apatisk i sofaen kveld etter kveld - før og etter kjøring av barna hit og dit, eller ved planlegging/organisering av ukene... bare et skjevt ord eller en uenighet mellom barna f.eks. vipper meg av pinnen. Jeg blir oppøset/oppjaget og stressa, og blir dessverre en kjeftemamma til tider. Eller jeg gråter mine modige tårer.

Noen tips til å få snudd dette? Råd for å roe ned og få bedre tålmodighet?

Jeg har trappet ned på fritidsaktiviteter for barna så det ikke blir så mye kjøring, og de er flinke til å finne på ting alene inne eller ute med andre/venner. Men bare slike ting som er forventet, som foreldremøter, tannlege, barnebursdager, osv - dytter meg over kanten. Gruer meg til samfunnet åpner opp, og det blir mer forventninger om sosiale sammenkomster, osv. For det er et evig press her i bygda ihvertfall. Forventningen om at alle skal delta på alt.

Anonymkode: 41db3...74e

Barnebursdager bør gå sakte men sikker over når barna går inn i tenårene. Da bør du organisere det slik at det bare er de beste vennene som deltar på slikt, ikke la andre styre med sine forventninger du og din familie skal delta på og organisere. Hva andre vil gjøre er deres problem. Det er alltid viktig å kunne hente seg inn igjen spesielt i helgene når man går i fult arbeid. La barna velge en aktivitet der du trenger å involvere deg, og når man er 16 år bør dette barnet kunne reise fra og til uten at du står for dette hver gang. Bare et råd til deg! Legg opp oppdragelsen slik at barna bidrar hjemme, at de lærer å organisere og ordne også hjemme. At de tar sine tak de også. Det har dere alle igjen for på sikt. Det er ikke unormalt å  bli sur og irritert når man er trøtt og sliten, og det å ha aleneansvar for 2 tenåringer er en jobb i seg selv. Noen ganger feiler man, rett det opp og gå videre uten for mye styr. Velg dine kamper og gi og ta. Da lærer også barna dette og de får respekt. Kommer man der er masse gjort.

[Jadzia]

Nå er de så store at barnebursdager kan byttes ut med pizza og film med venner eller lignende. Det trenger ikke være så stort og magisk hele tida. Det er ikke løsningen på alt, men på en av tingene i hvert fall. 
 

og jeg tror dette med at foreldremøter osv kan bli i overkant mye, er vanlig for de fleste. Spesielt på høsten. Etter en lang ferie med ungene hjemme, så starter «helvetet». Spesielt hvis man har barn både i barnehage og skole. For ikke bare er det møter for alle på stedet, men avdelingsvis/klassevis og. Og da baller det fort på seg med fire møter på et par uker. Og så kommer foreldresamtalene hakk i hæl. Jeg blir stressa og grinete bare av tanken jeg. 
 

og hvordan bor dere i forhold til aktivitetene de går på? Kan de ta buss? Eller gå eller sykle? Jeg bodde veldig landlig, men måtte pent ta buss til alt jeg skulle. Eneste gangene pappa hentet eller kjørte meg var hvis det ikke gikk busser. 

[AnonymBruker]

Jadzia skrev (1 time siden):

Nå er de så store at barnebursdager kan byttes ut med pizza og film med venner eller lignende. Det trenger ikke være så stort og magisk hele tida. Det er ikke løsningen på alt, men på en av tingene i hvert fall. 
 

og jeg tror dette med at foreldremøter osv kan bli i overkant mye, er vanlig for de fleste. Spesielt på høsten. Etter en lang ferie med ungene hjemme, så starter «helvetet». Spesielt hvis man har barn både i barnehage og skole. For ikke bare er det møter for alle på stedet, men avdelingsvis/klassevis og. Og da baller det fort på seg med fire møter på et par uker. Og så kommer foreldresamtalene hakk i hæl. Jeg blir stressa og grinete bare av tanken jeg. 
 

og hvordan bor dere i forhold til aktivitetene de går på? Kan de ta buss? Eller gå eller sykle? Jeg bodde veldig landlig, men måtte pent ta buss til alt jeg skulle. Eneste gangene pappa hentet eller kjørte meg var hvis det ikke gikk busser. 

Vi bor på landet, men de kan for det meste gå/sykle til sin aktivitet, med mindre det skal foregå noe i nabobygdene. 

Med tanke på vennebesøk så kan det tas buss etter skolen, men de må da hentes med bil på ettermiddag/kveld da det går lite med busser. Prøver å praktisere noe samkjøring, men de andre foreldrene kjenner hverandre bedre, og har da allerede fulle biler med hverandres barn.

Ja, alle møtene, utviklingssamtaler, klassenettverkstreff, klassedugnader og ulike aktiviteter/foreldrekaffe/fremvisning/konserter, osv, tar nesten knekken på meg. Det er forventninger om å delta på alt, ellers "lurer" du deg liksom unna...

Anonymkode: 41db3...74e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi bor på landet, men de kan for det meste gå/sykle til sin aktivitet, med mindre det skal foregå noe i nabobygdene. 

Med tanke på vennebesøk så kan det tas buss etter skolen, men de må da hentes med bil på ettermiddag/kveld da det går lite med busser. Prøver å praktisere noe samkjøring, men de andre foreldrene kjenner hverandre bedre, og har da allerede fulle biler med hverandres barn.

Ja, alle møtene, utviklingssamtaler, klassenettverkstreff, klassedugnader og ulike aktiviteter/foreldrekaffe/fremvisning/konserter, osv, tar nesten knekken på meg. Det er forventninger om å delta på alt, ellers "lurer" du deg liksom unna...

Anonymkode: 41db3...74e

De er såpass stor at du kan gå tur med venninner eller gjøre litt dine ting så du får en pause i hverdagen. 
heldigvis er barna dine så stor nå at de er mer selvstendig og du trenger strengt tatt ikke delta på alt som er oppe å går i bygda. 
i nabobygda her er det mye greier om å delta på alt mulig. Felles potetball dager på bygdehuset og full 17 mai opplegg osv. 

bare si du ikke har kapasitet. Hvis de svarer: alle er jo slitne, hvis vi skal få til noe må alle bidra osv. drit i det.. du kjenner dine begrensinger og nå trenger du litt fred og ro. 
 

 

Anonymkode: 9c9e9...7cf