Hva kan jeg gjøre for dette barnet?

[AnonymBruker]

Først av alt; jeg ber om råd, og jeg vet hvor kjapp enkelte på KG kan være med å være hånlig, nedlatende etc. Jeg trenger råd, og ja, jeg vurderer barnevernsmelding, men jeg er fryktelig usikker på om det er rett/nødvendig/for mye, og derfor spør jeg hva dere tenker. 

Jeg kan ikke skrive alt, det blir for avslørende, men det er ingen mistanke om vold, s.mishandling, neglisjering eller at det er fare i hjemmet. Det er derfor jeg er så usikker på om BV er veien å gå. 

Foreldre skilt. Forelder 1 er alene, forelder 2 er gift og har fått et barn til. De har altså 3 barn, forelder 1 har felles to barn boende 50% av tiden. 

De to eldste er jevn i alder, men nok forskjell til at eldste nå har startet løsrivning og ikke vil ha småsøsken hengende rundt seg. Disse to deler soverom hos forelder 2, yngste har eget rom

De to minste (altså helsøsken og halvsøsken) er også i jevn-ish alder, men likevel mer enn ''tett". 

Den siste perioden på halvannet år har eldste begynt å trekke seg ut av familie 2. Lei av å dele rom med søsken, og det er forståelig. Det er foreslått til forelder 2 at eldste får eget rom, og de to yngste nå deler. Det blir avvist med at mellomste og yngste har lengre aldersavstand enn mellomste og eldste og yngste plager/ødelegger/forstyrrer lek. Det blir poengtert at mellomste gjør akkurat det samme med eldste, og eldste ikke får hverken privatliv eller mulighet til besøk. 

Hos forelder 1 har begge søsken eget rom, og eldste barnet har begynt å være mer der. I utgangspunktet veldig bra, de skal selv få velge hvor de vil være, men eldste utrykker at å være hos forelder 2 er vanskelig. Slitsomt. Stressende og masende. Det er teen-tendenser og en del hverdagskonflikter mellom barnet og forelder 2, men forelder 2 mener dette er normalt. 

Barnet kommer til forelder 1 hver dag, og vil ikke til andre forelderen i dens uke før det absolutt må, typ leggetid. Det overnatter ofte hos venner, besteforeldre og andre forelderen, så i praksis ikke 50%. 

Begge foreldre vet ikke hvordan gripe situasjonen, da barnet ikke sier nøyaktig hvorfor det er sånn, bare at det er roligere og stille hos den ene. De har prøvd gjentatte ganger å si at å fjerne seg fra familien ikke er løsningen. 

Barnet viser en del emosjonelle utfordringer. Om barnet i sitt hode har tenkt at det skal overnatte hos forelder 1 men det ikke passer (f.eks jobb, besøk, forelder 2 sier nei) så går barnet i meltdown og kan si ting som det blir å "gråte seg i søvn, ingen bryr seg, får jeg ikke bo her mer?" Det oppleves litt som emosjonell utpressing, men samtidig ikke. 

Barnet har det jeg mener er mer enn barnlig engstelse. Det sier ofte at det er redd for å sove, men ikke hvorfor. Redd lyder, redd for drømmer. 

Det har en overdreven frykt for ene forelderen, at noe skal skje. Kommer innom selvom forelderen er syk fordi det måtte sjekke om forelderen har det bra, og vil passe på. 

Om forelder ikke er hjemme når barnet kommer innom (gjerne uanmeldt) ringer barnet opptil 30 ganger + sms for å spørre hvor forelder er. Det er dramatiske meldinger med gråteemoji, flere spørsmålstegn. Det er en panikkfølelse i meldingene rett og slett. 

Forelder kan svare at den er på jobb, kan ikke svare og om det var noe viktig, får til svar at barnet måtte bare høre om forelder var OK. 

Barnet har sluttet to fritidsaktiviteter da barnet følte det ikke gjorde bra, følte press for å prestere (ubegrunnet, det var barnets opplevelse av egen prestasjon) og var livredd for å skuffe lagspillere og trenere. Utsagn som "alle kommer til å hate meg. Jeg er ikke god nok. Jeg får ikke til". 

Så altså, det er masse små normale utsagn, men i det større bildet virker det som at barnet utvikler angst. 

Skole merker ingen ting. Barnet er eksepsjonelt smart, skoleflink og har venner. Av det foreldre ser så er det mer bekjente. De er sammen på skolen, men aldri utenom. 

Forelder 1 ønsker å involvere f.eks psykisk helse fra kommunen, forelder 2 nekter. Forelder 2 ønsker ikke å sykeligjøre det h*n mener er normal oppførsel. Forelder 2 får ikke høre fra barnet at det ikke ønsker å bo der 50% da barnet er redd for å såre og skuffe den forelderen. Dette har da blitt kommunisert via den andre forelderen, men forelder 2 vil ikke "underholde" slike tanker når barnet ikke sier noe. 

Jeg syns dette er vanskelig å se på, for det er ganske åpenbart at barnet trenger noe støtte fra noen utenfor for å styrke selvbilde, selvfølelse og sette ord på følelser. Slik det er nå virker det som bare en forelder skjønner det, og den andre ikke. 

Barnet har opplevd familiær dødsfall av perifer familie for flere år siden, og er redd for at foreldrene skal dø. Det er også store følelser når noe (døde ting) kastes, gies bort eller selges. For eksempel bilen som et familiemedlem hadde. Det var flere måneder med gråting og drømmer om bilen som alltid hadde vært der, og nå var borte. "Alt jeg er glad i blir borte" (stemmer jo ikke, men igjen, barnets opplevelse). 

Barnet sluttet med bilstol/boosterstol for flere år siden, og selvom det var noe barnet ønsket ble det kjempevanskelig når den ble tatt bort. Det gråt da det skjønte at stolen var kastet. 

Ting skal tas vare på, men i den grad at det tar vare på alt og ikke vil at foreldrene skal kaste det. Eksempel fra en sommer de var i en fornøyelsespark og kjøpte slush og fikk de i et stort rør. Dette røret hadde så sterke minner at det nektet å kaste det etterpå. Dette var et rør/kopp av plast, ikke vaskbart eller flergangs. Plastsøppel rett og slett. 

Barnet kom over noen papirer ene forelder skulle kaste, barnet gikk i oppløsning for dette var tegninger barnet hadde laget (og det var ikke tegninger. Det var 5 ark, med 1 strek på hvert ark etter at barnet tidligere hadde testet tusjene sine. Forøvrig var det og en greie, kunne ikke blande fargene på samme ark derfor 5 forskjellige ark for 5 forskjellige, enslige, streker).

Så jeg spør. Er jeg overdramatisk som tenker barnet trenger å få hjelp (og derfor vurderer BV, fordi jeg ikke vet hvem andre?) Eller har forelder 2 rett i at dette er normale reaksjoner og tenåringsfølelser? 

Jeg har ikke skrevet alder, men det er 4 år mellom de to yngste, og 3 år mellom eldste og mellomste. 

Jeg vet ikke hva jeg som er utenfor familien (dog venn med begge foreldre) kan gjøre. Jeg kan ikke snakke med skolen og jeg kan ikke snakke med legen. 

Forelder 1 vil heller ikke ta barnet til fastlegen for å lufte disse bekymringene når forelder 2 er så i mot det, forelder 1 er redd det vil skade samarbeidet de har. Forståelig, men er jo barnet som står der uten hjelp. 

Forelder 2 sier det ikke er nødvendig med lege, da de kun henviser til BUP, og der er det lange ventelister om de ikke blir avvist, i tillegg ønsker ikke forelder 2 å sykeliggjøre barnet og er redd de skal sette unødvendige diagnoser. Også forståelig, men foreldre kommer jo med egne observasjoner og kan fint være uenig i evt diagnoser som kommer. Det barnet trenger er å bli hørt og få reguleringshjelp for tanker/følelser. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. La det ligge, la foreldrene finne ut av dette sjøl, vente til barnet viser mer tydelige tegn på angst eller melde fra til -noen- ? 

Jeg ønsker ikke å melde foreldrene, de gjør en god jobb, jeg ønsker å få lys mot barnet. 

Anonymkode: 5ac5d...3ab

[AnonymBruker]

Enig med forelder to, høres ut som et normalt barn som er på vei inn i tenårene. Savn etter foreldre samtidig som de ønsker løsrivelse, ta vare på små minner og tegninger fra barndommen for å bevare den litt lenger. Folk dør og fysiske gjenstander forsvinner og barnet innser at verden går videre og ingenting varer for evig.

Ingen tar skade av og dele rom. Tenker egentlig også at det er dumt og sykeliggjøre, tror det er bedre at barnet har gode samtaler med en forelder eller ei tante o.l alene på kafé eller noe. Det gjør noe med en og fokusere på problemer og blåse ting opp hos psykologer som gjerne vil se etter diagnoser når man er i en sårbar fase full av hormoner og usikkerhet. 

Masse trygghet, klemmer og kos så barnet føler seg passet på selv om det nå skal begynne voksenreisen om noen år.

Mareritt er egentlig urelevant, mange sliter med mareritt livet ut uten noen spesielle årsaker.

Vil legge til at corona-pandemien har satt sine spor hos alle og hvis barnet leser mange skumle nyheter har jeg full forståelse for at det er ekstra redd for foreldre og sykdom uten at det er noe galt i det. Er jo bare død, død og dommedag for tiden.

Anonymkode: c6baf...f2d

[AnonymBruker]

Veldig mye av dette virker helt normalt (som ikke kaste et slush-beger), og barnevernet kan jeg ikke se at det er noen grunn til. Ikke BUP i første omgang heller. Du problematiserer voldsomt, og det er ingen ting å melde.
Barnet burde snakke med helsesykepleier på skolen, og eventuelt psykolog, på vår skole her det lavterskeltilbud om skolepsykolog og jeg har snakket med vedkommende alene vedr. min  bekymring for mitt barn og hvordan jeg skulle møte/takle/hjelpe med hennes følelser. De har også et slags "kurs" for barn som er i fare for å utvikle prestasjonsangst/sosialangst (handler om mestring), tror det var i 6.klasse. Men det må nok begge foreldre skrive under på at er ønskelig.

Forelder 1 selv kan snakke med helsesøster, barnet kan det. Forelder 1 bør eventuelt lufte sine bekymringer for egen fastlege? Så burde eventuelt foreldrene ta en prat angående samarbeid, kanskje på familievernkontoret. Forelder 1 har lite med om eldste barn har eget rom eller ikke, men hvis barnet sterkt ønsker en annen samværsordning bør det jo diskuteres i ordnede former. 

Anonymkode: 4f5fb...dcd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Først av alt; jeg ber om råd, og jeg vet hvor kjapp enkelte på KG kan være med å være hånlig, nedlatende etc. Jeg trenger råd, og ja, jeg vurderer barnevernsmelding, men jeg er fryktelig usikker på om det er rett/nødvendig/for mye, og derfor spør jeg hva dere tenker. 

Jeg kan ikke skrive alt, det blir for avslørende, men det er ingen mistanke om vold, s.mishandling, neglisjering eller at det er fare i hjemmet. Det er derfor jeg er så usikker på om BV er veien å gå. 

Foreldre skilt. Forelder 1 er alene, forelder 2 er gift og har fått et barn til. De har altså 3 barn, forelder 1 har felles to barn boende 50% av tiden. 

De to eldste er jevn i alder, men nok forskjell til at eldste nå har startet løsrivning og ikke vil ha småsøsken hengende rundt seg. Disse to deler soverom hos forelder 2, yngste har eget rom

De to minste (altså helsøsken og halvsøsken) er også i jevn-ish alder, men likevel mer enn ''tett". 

Den siste perioden på halvannet år har eldste begynt å trekke seg ut av familie 2. Lei av å dele rom med søsken, og det er forståelig. Det er foreslått til forelder 2 at eldste får eget rom, og de to yngste nå deler. Det blir avvist med at mellomste og yngste har lengre aldersavstand enn mellomste og eldste og yngste plager/ødelegger/forstyrrer lek. Det blir poengtert at mellomste gjør akkurat det samme med eldste, og eldste ikke får hverken privatliv eller mulighet til besøk. 

Hos forelder 1 har begge søsken eget rom, og eldste barnet har begynt å være mer der. I utgangspunktet veldig bra, de skal selv få velge hvor de vil være, men eldste utrykker at å være hos forelder 2 er vanskelig. Slitsomt. Stressende og masende. Det er teen-tendenser og en del hverdagskonflikter mellom barnet og forelder 2, men forelder 2 mener dette er normalt. 

Barnet kommer til forelder 1 hver dag, og vil ikke til andre forelderen i dens uke før det absolutt må, typ leggetid. Det overnatter ofte hos venner, besteforeldre og andre forelderen, så i praksis ikke 50%. 

Begge foreldre vet ikke hvordan gripe situasjonen, da barnet ikke sier nøyaktig hvorfor det er sånn, bare at det er roligere og stille hos den ene. De har prøvd gjentatte ganger å si at å fjerne seg fra familien ikke er løsningen. 

Barnet viser en del emosjonelle utfordringer. Om barnet i sitt hode har tenkt at det skal overnatte hos forelder 1 men det ikke passer (f.eks jobb, besøk, forelder 2 sier nei) så går barnet i meltdown og kan si ting som det blir å "gråte seg i søvn, ingen bryr seg, får jeg ikke bo her mer?" Det oppleves litt som emosjonell utpressing, men samtidig ikke. 

Barnet har det jeg mener er mer enn barnlig engstelse. Det sier ofte at det er redd for å sove, men ikke hvorfor. Redd lyder, redd for drømmer. 

Det har en overdreven frykt for ene forelderen, at noe skal skje. Kommer innom selvom forelderen er syk fordi det måtte sjekke om forelderen har det bra, og vil passe på. 

Om forelder ikke er hjemme når barnet kommer innom (gjerne uanmeldt) ringer barnet opptil 30 ganger + sms for å spørre hvor forelder er. Det er dramatiske meldinger med gråteemoji, flere spørsmålstegn. Det er en panikkfølelse i meldingene rett og slett. 

Forelder kan svare at den er på jobb, kan ikke svare og om det var noe viktig, får til svar at barnet måtte bare høre om forelder var OK. 

Barnet har sluttet to fritidsaktiviteter da barnet følte det ikke gjorde bra, følte press for å prestere (ubegrunnet, det var barnets opplevelse av egen prestasjon) og var livredd for å skuffe lagspillere og trenere. Utsagn som "alle kommer til å hate meg. Jeg er ikke god nok. Jeg får ikke til". 

Så altså, det er masse små normale utsagn, men i det større bildet virker det som at barnet utvikler angst. 

Skole merker ingen ting. Barnet er eksepsjonelt smart, skoleflink og har venner. Av det foreldre ser så er det mer bekjente. De er sammen på skolen, men aldri utenom. 

Forelder 1 ønsker å involvere f.eks psykisk helse fra kommunen, forelder 2 nekter. Forelder 2 ønsker ikke å sykeligjøre det h*n mener er normal oppførsel. Forelder 2 får ikke høre fra barnet at det ikke ønsker å bo der 50% da barnet er redd for å såre og skuffe den forelderen. Dette har da blitt kommunisert via den andre forelderen, men forelder 2 vil ikke "underholde" slike tanker når barnet ikke sier noe. 

Jeg syns dette er vanskelig å se på, for det er ganske åpenbart at barnet trenger noe støtte fra noen utenfor for å styrke selvbilde, selvfølelse og sette ord på følelser. Slik det er nå virker det som bare en forelder skjønner det, og den andre ikke. 

Barnet har opplevd familiær dødsfall av perifer familie for flere år siden, og er redd for at foreldrene skal dø. Det er også store følelser når noe (døde ting) kastes, gies bort eller selges. For eksempel bilen som et familiemedlem hadde. Det var flere måneder med gråting og drømmer om bilen som alltid hadde vært der, og nå var borte. "Alt jeg er glad i blir borte" (stemmer jo ikke, men igjen, barnets opplevelse). 

Barnet sluttet med bilstol/boosterstol for flere år siden, og selvom det var noe barnet ønsket ble det kjempevanskelig når den ble tatt bort. Det gråt da det skjønte at stolen var kastet. 

Ting skal tas vare på, men i den grad at det tar vare på alt og ikke vil at foreldrene skal kaste det. Eksempel fra en sommer de var i en fornøyelsespark og kjøpte slush og fikk de i et stort rør. Dette røret hadde så sterke minner at det nektet å kaste det etterpå. Dette var et rør/kopp av plast, ikke vaskbart eller flergangs. Plastsøppel rett og slett. 

Barnet kom over noen papirer ene forelder skulle kaste, barnet gikk i oppløsning for dette var tegninger barnet hadde laget (og det var ikke tegninger. Det var 5 ark, med 1 strek på hvert ark etter at barnet tidligere hadde testet tusjene sine. Forøvrig var det og en greie, kunne ikke blande fargene på samme ark derfor 5 forskjellige ark for 5 forskjellige, enslige, streker).

Så jeg spør. Er jeg overdramatisk som tenker barnet trenger å få hjelp (og derfor vurderer BV, fordi jeg ikke vet hvem andre?) Eller har forelder 2 rett i at dette er normale reaksjoner og tenåringsfølelser? 

Jeg har ikke skrevet alder, men det er 4 år mellom de to yngste, og 3 år mellom eldste og mellomste. 

Jeg vet ikke hva jeg som er utenfor familien (dog venn med begge foreldre) kan gjøre. Jeg kan ikke snakke med skolen og jeg kan ikke snakke med legen. 

Forelder 1 vil heller ikke ta barnet til fastlegen for å lufte disse bekymringene når forelder 2 er så i mot det, forelder 1 er redd det vil skade samarbeidet de har. Forståelig, men er jo barnet som står der uten hjelp. 

Forelder 2 sier det ikke er nødvendig med lege, da de kun henviser til BUP, og der er det lange ventelister om de ikke blir avvist, i tillegg ønsker ikke forelder 2 å sykeliggjøre barnet og er redd de skal sette unødvendige diagnoser. Også forståelig, men foreldre kommer jo med egne observasjoner og kan fint være uenig i evt diagnoser som kommer. Det barnet trenger er å bli hørt og få reguleringshjelp for tanker/følelser. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. La det ligge, la foreldrene finne ut av dette sjøl, vente til barnet viser mer tydelige tegn på angst eller melde fra til -noen- ? 

Jeg ønsker ikke å melde foreldrene, de gjør en god jobb, jeg ønsker å få lys mot barnet. 

Anonymkode: 5ac5d...3ab

ADHD. Da er det ikke uvanlig at barnet ikke reagerer adekvat men gjerne overdrevet følelsesmessig. Det trenger ikke å bety at barnet ikke har det bra. 

Typisk jente med ADHD i barneskolealder. Utredning hos BUP er veien å gå. Barnevernet kan lite om diagnoser og er ikke riktig instans. 

Anonymkode: 83d65...8d9

[AnonymBruker]

Den ene forelderen kan ikke nekte den andre å søke hjelp av lege, helsesøster, bup etc. Hvis ett barn trenger helsehjelp skal det ha helsehjelp. Jeg tenker helsesøster er første stedet man henvender seg men det betinger at barnet vil snakke.

Anonymkode: 55f81...702

[AnonymBruker]

Det er ingenting i det du beskriver som gjør at jeg tenker det ville være riktig å melde til barneverntjenesten. 

Det kan hende barnet burde utredes. Det er i så fall opp til foreldrene å vurdere. 

Anonymkode: de77d...7a1

[AnonymBruker]

Dette høres ut som mitt barn med add. Selv om vi foreldre er sammen så oppfører barnet seg veldig likt. Liker ikke søsken, vil ha mye oppmerksomhet, må ha ting gjort på sine premisser og blir fort sliten av mye lyd. Mitt barn er også flink på skolen, men ukonsentrert og distre. Jeg ville nok ha snakket med lege eller helsesøster her. Trenger ikke være noen diagnose, men greit å få noen råd. Har barnet alltid hatt denne væremåten eller noe som har kommet den siste tiden?

Anonymkode: cdf17...f17

[AnonymBruker]

Barnevern synes jeg blir feil. Høres ut som barnet har angst. Burde snakket med psykolog, men dette er ikke ditt ansvar å sørge for.

Anonymkode: a11f3...b04