Må skrive av meg litt frustrasjon..

[Gjest utlogget nå...]

hjertet hopper i brystet hver gang jeg ser naboen...

har snakket en del med ham, kan nesten ikke unngå ham heller.

han er lekker. virkelig. og har verdens nydeligste øyne og et flott smil....

han er nok ikke perfekt, han heller. det er ingen menn... men likevel...

vil ikke gå fra samboeren min, samboeren min vet ingenting om mitt lille svermeri, naboen vet nok heller ingenting... og sånn må det bare fortsette... har det fint som jeg har det...

får håpe dette går over snart, for det er slitsomt å ikke klare å unngå å bli litt "rar" når jeg treffer ham, føler at jeg må passe meg for å ikke flørte, sende signaler. tror ikke at han har skjønt noe. vil egentlig at han skal skjønne, samtidig ikke.

egentlig er ikke dette noe alvorlig, bare et lite svermeri, håper jeg. men kommer nok ikke til å forsøke å innlede noe dypt vennskap med denne mannen, det ville være dumt av meg, med hensyn til de spirende følelsene jeg har for denne...

*sukk*

hvorfor kan ikke hjertet bare innrette seg etter hodet, og tilhøre EN mann hele tiden, utvetydig?

en del av meg ønsker å gi slipp, cut loose, la ham vite hva jeg føler (om ikke med klare ord, så med lange blikk, hentydninger, you name it), samtidig er det noe annet som holder igjen for harde livet, og det tror jeg er virkeligheten.

og virkeligheten er den jeg forholder meg til. in the end...

men fysj så vondt det gjør å tenke på alt jeg muligens går glipp av.

er i alle fall ærlig...

merkelig følelse, å ha alt dette i meg, og samtidig stortrives i hverdagen, kose meg sammen med samboeren, ligge inntil denne og kroe meg som en fornøyd pus hver kveld.

bor hjertet i virkeligheten også, eller er det bare jeg som tror at det av og til glemmer seg, og tar en tur til drømmeland?

hvem vet...

[Gjest utlogget nå... (trådstarter)]

...ingen som svarte på denne.

ikke så rart kanskje. hva skal man si?

ville bare si fra at jeg har det sånn enda. med naboen, altså. det er helt sykt.

samboeren og meg har vært sammen i fem år til våren. det er ganske lenge.

når jeg tenker at vi skal være sammen i fem nye år er det like før jeg må kvele en gjesp, samtidig liker jeg tanken, for vi har jo et barn sammen, et felles prosjekt sånn sett... det gjør det hele mer komplisert.

drømmer litt om å være singel og fri, gjøre det jeg har lyst til og ikke ha noen forpliktelser til en spesiell mann. men det er jo ikke virkeligheten.

når vet man at et valg man en gang tok koster for mye til at man bør stå ved det?

[Gjest Gjest_Fia_*]

når vet man at et valg man en gang tok koster for mye til at man bør stå ved det? 

←

Det lurer jeg også på.

Fia

(startet tråden om stumme menn)

[LilleMy]

Ai, ai, ai, ai......... Kan ikke komme med noen kloke svar dessverre, men skjønner at det er mange tanker i ditt hode nå....

[Gjest Lalala]

Uff, uff, uff, jeg skjønner så inderlig godt hvordan du har det, dessverre...

Men i mitt tilfelle er det ikke naboen det er snakk om, men en eks-kompis til min forlovede som jeg bare blir heeeeelt matt hver gang jeg ser, og jeg har aldri snakka med han (ok, kun da jeg var 2-3 år gammel, da var vi "kjærester"). Han er ikke direkte pen, men det er liksom bare ett eller annet med han som gjør meg helt... Jeg drømmer meg helt bort, jeg! Han er bare rett og slett SEXY! Heldigvis bor han 10 minutter borte fra meg, så jeg ser han bare av og til på butikken eller på havna eller slike steder. Da er han alltid sammen med den nydelige dama si...

Og jeg er, som deg, i et helt fint forhold, vi har vært sammen i 6 år i januar, men har ingen barn sammen. Vi er gode venner og har det helt ok, men... Ja, jeg blir som deg litt matt når jeg tenker på 6 nye år med min forlovede!

Så jeg vet ikke hva jeg kan si til deg, jeg... Det er trolig lite lurt å involvere deg altfor dypt med naboen akkurat nå som du er mest "sårbar", trolig vil dine følelser forsvinne litt etter litt. (I mitt tilfelle gjør de hvertfall alltid det...) Kjeder du deg sammen med kjæresten din? Det gjør hvertfall jeg/vi her, og det er jo egentlig ikke så rart, for etter 5-6 år kjenner man hverandre jo veldig godt og hverdagen sammen kan nok fort bli litt rutineprega. Så jeg vil tippe at det kanskje er noe slikt for deg og..? At du rett og slett er litt lei og vil ha noe spennende og nytt? I såfall må du involvere din samboer, kanskje dere kan dra på ferie sammen? Min samboer og jeg skal til Tunisia i januar, vi håper det kan gi oss litt piff inn i forholdet vårt... Kanskje det kunne vært en ide for dere også? Det virker som om du har lyst til å prøve å redde ditt eksisterende forhold på meg...

Nei, nå ble det visst ikke så mye fornuftig her... Bare vit at du er ikke alene om å ha det slik i perioder, dette med å få hjertet og fornuften til å bli enige er ikke alltid like lett... Jeg håper det ordner seg for deg!

P.S. Du har absolutt rett i at det er terapi i å skrive ned sine tanker!

[Gjest utlogget nå... (trådstarter)]

har snakket med ham igjen. naboen altså. og herregud- jeg får sånn intens lyst til å dra ham med meg rundt hushjørnet og råkline med ham...

...men er ganske usikker på om han hadde likt det... og samboeren min haddde nok IKKE likt det

ååååh, hvorfor skal dette med følelser være så innviklet?

han er så grei å prate med, morsom, omtenksom, høflig, vennlig, "fresk i frasparket", ganske enkelt helt rå. og fin kropp!

hadde jeg vært singel hadde jeg spurt ham om en natt sammen hadde vært noe...

[Gjest GreenSky]

Naboen er kjekk og mystisk, sambisen er den han er, og ikke så mystisk lenger. Det ukjente lokker. Om du skulle satset på denne mannen, ville han blitt "vanlig" etterhvert han også.

Og vi er ikke monogame av natur, vi vil forelske oss og bli betatt av andre etterhvert i løpet av et langt forhold. Bedre å innstille seg på at det vil skje før eller siden, og revurdere forholdet før dette skjer, ta et standpunkt allerede da, om forholdet er verdt å satse på eller ikke.

[la Flaca]

Nei, vi er nok ikke 100% monogame av natur. Men det er utrolig godt å bli ferdig med en sånn forelskelse og finne tilbake til mannen sin etterpå. Uten at man har gjort noe verre enn å tenke "forbudte" ting om flammen, selvfølgelig. Det er ihvertfall betryggende å vite at det går over igjen...

[Gjest utlogget nå... (trådstarter)]

men Grønnsky, naboen er ikke særlig mystisk. mange ville nok si at han ikke er særlig kjekk heller. han er egentlig en helt vanlig fyr, som for meg ikke er helt vanlig lenger. for å si det mildt.

sambisen er mer mystisk enn naboen... det har ingenting å si.

det har med tiltrekning å gjøre. ikke noe jeg kan styre i utgangspunktet, men noe jeg kan velge hvordan jeg reagerer på... og jeg reagerer fornuftig og rasjonelt. som vanlig. kommer sikkert til å angre på gamlehjemmet... men sånn er det nå bare.

vil ikke miste samboeren.

[Eponine]

Litt trøtt og syk-så beklager om jeg utrykker meg uklart, men tenker ikke klart med feber, rennende neser og øyne

Som du sier, så virker det som det er mer en slags virkelighetsflukt, en spennende ting i en rutinefyllt hverdag. Det er lett å la seg fasinere og beundre , og også tiltrekke av andre mennesker, dette skjer nok de aller fleste, og er ikke noe du bør bekymre deg over.

Regner med at du er også ganske ung (ihvertfall 20-30?), og dere har vært sammen i 5 år. Noe som er langt i overnevnte alder, man er altså i en etableringsfase i livet på mange måter, man legger planer og binder seg på hender og føtter. Dette kan vel også skape en slags panikk? Man får liksom hele tyngden av ansvar, fremtid og planer over seg, og man kan kanskje bli litt engstelig..føle behov for å være fri og flykte litt. Noe som jo er helt normalt!

Du sier "men fysj så vondt det gjør å tenke på alt jeg muligens går glipp av."

Prøv å vinkle det på en annen måte : Tenk på alt du hadde gått glipp av om du hadde vært med naboen istedet for sambo.

Jeg vet selvfølgelig ingenting om hvordan landet egentlig ligger, eller hvordan ting egentlig er. Men om jeg bare kan komme med generelle gjetninger og råd basert på det:p

Du beskriver tiltrekkningen til din nabo som at det har noe med "hjertet" å gjøre. Jeg vet at det ofte bare er et utrykk og ikke ment slik, men husk at det du føler for din samboer nok har mer med hjertet å gjøre enn den tiltrekkningen du har for din nabo.

Gresset er som oftest ikke grønnere på den andre siden. Når man er i et lengre samboer forhold så smelter man ofte litt sammen. Man oppbygger sin egen rutine i livet, ikke bare minner, men man får et slags sammarbeid, en slags trygghet. Det er kanskje ikke så lett å holde på tiltrekkningen romantikken og forelskelsen etter så mange år, men et lengre forhold har sin egen romantikk, sin egen skjønnhet enn den yrende , sprellende forelskelsen man kan oppleve i begynnelsen. Nå vet du jo helt klart alt dette, jeg bare egentlig lufter tanker om emnet sånn generellt. Det er sikkert mange utfordringer dere kommer til å møte på veien, men om du er glad i han. Så er det helt klart verdt det, og du vil nok aldri angre når du sitter på gamlehjemmet:) For ved siden av deg vil du ha en person som elsker deg uendelig, og som ville gått igjennom ild og vann for deg.

Jaja, var sikkert mye vås jeg skrev der oppe:)

Ønsker deg ihvertfall lykke til! og syns du gjør lurt i å ikke bli nærmere kjent med han..

[Gjest Gjest]

EPonine skriver mye fornuftig.

Spør deg selv om en ting:

Hvorfor er du samboer med samboeren din? Hvis det er fordi det bare ble sånn, er det antagelig på tide å vurdere forholdet alvorlig.

Hvis det er fordi du valgte ham på grunn av hans positive egenskaper og kvaliteter - da bør du tenke over om det er rett å hive det på båten og skape problemer i ditt barns liv på grunn av et tilfeldig svermeri. Svermerier vil alltid komme å gå. Jeg betrakter dem som et lite krydder i hverdagen. Det er lov å flørte med andre menn, men jeg vet godt hvor grensen går.

Jeg har vært gift i over tyve år.

Etterhvert som årene går blir den skatten man har sammen, i form av felles barn, felles minner og felles liv større.

Forutsatt at dere ikke gjør hverandre mer vondt enn godt.

Du vil ikke angre på gamlehjemmet på at du tok vare på skatten din.

Du vil nok angre mer dersom du sitter på gamlehjemmet og ingen virkelig er glad i deg - alt du har å se tilbake på er en serie med forhold som varte i noen få år inntil en av dere fant noe mer spennende.

[Gjest Miloine]

.

Mannen din elsker du, men du er ikke lenger forelsket i han.

Du er nok bare forelsket i selve forelskelsen når det gjelder nabomannen.

[Gjest Gjest]

Det du føler er faktisk helt normalt...når en har vært sammen med en mann en stund, så er det lett for å "fantasere" om hvordan livet ville vært med en annen mann. Tror de fleste har vært der...Alle kan bli "forelsket" selv om de er i et forhold...Jeg ble det...i en fyr som spurte meg ut og var kjekk som dagen lang...to ganger så jeg ham der jeg jobber...Og dett was dett...jeg fikk ham ikke ut av hodet...det gikk vel en mnd. så var han glemt...tror det er lett å bli forelsket i forelskelsen...ville aldri gått fra samboeren min for å finne ut av det...jeg vet at gresset ikke er grønnere på den andre siden...

Det går nok over skal du se..iallefall om du virkelig elsker han du er sammen med nå

[Gjest Catwoman]

Må si meg enig med Grønnsky.

Naboen virker mer mystisk.. ikke for hvordan han ser ut... men fordi du ikke kjenner han så godt, han er "ulovlig", alt det du vet om og har gjort med din samboer vet du ikke og har ikke gjort med naboen.

[org]

Se han for deg når han raper, fiser og plukker seg i nesa.

Kanskje kan det få deg ned på jorda igjen.

*hjelpsom*

[Gjest utlogget nå... (trådstarter)]

...måtte hente frem igjen min gamle frustrasjonstråd fra i fjor...

har fortsatt ikke glemt denne mannen, det hopper i brystet hver gang jeg ser ham, og når han ser på meg og smiler, jeg sverger... man kan drukne i de øynene. og smilet...

snakket med ham igjen i dag.

tidligere på dagen så jeg ham ligge i hagen sin og sole seg i bare shorts, måtte skynde meg inn fra verandaen for å ikke falle for fristelsen til å smugkikke over rekkverket.. (tenk så flaut å bli oppdaget av noen andre i en sånn situasjon)

..er fortsatt sammen med samboeren min, jeg har ikke gjort noe galt, naboen aner nok fremdeles ikke hva jeg tenker. ikke sambisen heller, for så vidt...

men hvor lenge skal dette vare, egentlig?

det burde vel begynne å gå over snart??

[Gjest Tanita]

Det er jo ikke sikkert at han er singel i det hele tatt da! Har han sagt at han er singel? Uansett, du har samboeren din, det er lov å drømme, men...

[Gjest Gjest]

Du kan jo prøve å forestile deg at din samboer har det på samme måte. han har også kanskje en dame han har svermet for i lengre tid som han synes at fantastisk lekker. Han tenker på henne og drømmer om henne, mens han er sammen med deg.

Du er vel ikke mer spennende for han enn han er for deg?

Normalt å bli betatt av andre, men det går an å prøve å skifte fokuset over på samboeren.

[Gjest Gjest]

Problemet er jo gjerne at en ønsker det "forbudte"... Hvis du tenker mye på han blir han heller ikke lett å glemme. Tror jeg hadde foreslått en romantisk ferie med sambo. Prøve (selv om det ikke er lett...) å glemmer nabo'n...

[La Guapa]

Den situasjonen du beskriver nå vil nesten alle komme ut for i et ekteskap.

Du treffer en som slår beina under deg, tar pusten fra deg, gjør deg yr og fumlete.

Hva er det med den mannen som får dette til å skje.

Han som kanskje ikke er så kjekk som mannen din, men allikevel får deg til å ville gjøre kjempe-forbudte ting med en annen.

Bare du hører stemmen hans blir du helt mongo og rødmer....

De fleste velger å la det bli med svermeriet.

Skulle du være så uheldig at denne kjekkasen føler det på samme måte har du et større problem....DA er det om å gjøre å velge rett.