Mobbing må tas på alvor.

[Gjest Knutern201]

Jeg vil gjerne dele min historie for p bringe oppmerksomhet til noe som er det jævligste et barn/ungdom/en voksen kan oppleve, mobbing. Jeg føler ikke det tas på alvor, og det kan ødelegge liv, og sette permanente spor i en person. 
 

Jeg husker kun små biter og episoder, men det starta nesten fra første klasse på barneskolen. Jeg var kortest, tynnest, og mest sjenert. Jeg ble sett på som et lett mål av eldre gutter. Jeg har alltid hatt kompiser som er mye yngre enn meg selv, og det hadde jeg også da, så de gikk i barnehagen enda. Det starta ganske mildt, det gikk mest på utseendet mitt, og hvor liten jeg var. Dette fortsatte i et par år før det utvikla seg til styggere mobbing av de eldre guttene på mellomskolen «faan du er stygg» og «jævla dverg». Det var spesielt  Èn person som leda mobbetoget, en skikkelig ekkel fyr fra min bys rikeste familie. 
 

Når kompisene mine begynte på skolen og jeg begynte på mellomskolen ble jeg litt mer selvsikker, men det varte ikke lenge, for da utvikla den uskyldige mobbinga seg til vold. Jeg ble slått, sparka og ledd av hver dag, klærne mine ble kasta i sølepytter, og mobberne spytta meg i ansiktet. Jeg prøvde å fortelle de voksne hva som foregikk, men de trodde meg ikke. Jeg husker særlig en episode hvor jeg var invitert til lillebroren til snobbe mobberen sin bursdag, og han skulle prøve å tvinge meg til å spille fotball, jeg ville ikke av frykt for å bli banka. Når jeg til slutt måtte bli med, knakk ene kompisen min sammen og sa til foreldrene til mobberen «forstår dere ikke at han er redd? Forstår dere ikke at han blir mobba hver eneste jævla dag, han blir banka ig er livredd» foreldrene bare ledde det bort mens kompisen min sto å gråt. 
 

Så til ungdomsskolen. Her ble det verre, en dag satt jeg og en kompis på et grupperom å prata. Da kom mobberen bort til meg, tok hendene sine rundt halsen min å forsøkte å kvele meg bevisstløs. Mamma så merkene på halsen min etter skolen, og raste inn på rektorens kontor, og sa «nå har han faen meg prøvd å ta livet av sønnen min». De trodde henne ikke. 
 

Årene gikk og jeg ble sparka og slått, mobba verbalt og psykisk helt til mobberen var ferdig på skolen, men det var ikke slutten. Jeg hadde akkurat begynt å trene styrke, og karate, og livet smilte. Jeg begynte på vgs, musikk. Det første året gikk fantastisk helt til jeg ville satse på idrett på vg2, jeg bytta til en skole nærmere huset vårt, ig der begynte det på nytt. Folk i gangene ropte etter meg, og rakka ned på utseendet mitt. Jeg var fortsatt den minste, og styggeste til tross for at jeg hadde begynt å trene. Jeg begynte å slite skikkelig psykisk det året, jeg fikk panikkanfall og hadde mareritt hver natt. Til slutt klarte jeg ikke å møte opp på skolen lengre uten å få enorme panikkanfall. Jeg slutta å møte opp. Jeg strøk i alle fag på vg2 og måtte prøve på nytt. 
 

jeg har nå prøvd å fullføre vg2 tre ganger til ingen bytte. Jeg skal til utredning for angst, ptsd, depresjon og adhd i mars. Jeg sliter med selvskading, og har ikke mye glede igjen i livet. Jeg har blitt terrorisert hele livet, men til tross for det, skal jeg prøve å fullføre vgs til høsten i en alder av 21. Dette var min historie, jeg håper inderlig at folk begynner å ta mobbing på alvor. Det kan ha enorme konsekvenser for offeret, spesielt når mobber aldri får noen konsekvenser selv.