Skummelt å få barn som introvert. Noen med erfaring?

[AnonymBruker]

Jeg er veldig introvert. Jeg trenger alene tid for å samle energien. Jeg er ikke slik som mange, som får energi gjennom å være sosial. Jeg har aldri sett på familietid som alenetid. 

Om jeg blir overkjørt som mor fordi jeg ikke får hvile, vil jo merkes av både barnet og partner. 
 

Finnes det håp?

Noen med erfaring som kan fortelle hvordan dere balanserer dette? Hvor mye alene tid får dere, til å hente dere inn igjen? 
 

Er det forsvarlig at jeg får barn?

Jeg kan holde ut i 2 uker i strekk med sosial omgang før jeg møter veggen. Og da trenger jeg lenger tid på å hente meg inn igjen. Det skal jo selvfølgelig ikke havne helt der. 
 

På daglig basis trenger jeg hvertfall 1-2 timer hver dag. 
 

Jeg har tenkt mye på dette. Når barnet havner i barnehage og skole så vil det jo gå helt fint (jobber hjemmefra, ikke pga korona restriksjoner, jobben har alltid vært sånn)

Men er litt redd for hvordan jeg skal balansere tiden før barnet er gammelt nok til å være i barnehage. Ferier osv vil jeg takle, da jeg vil vite at det bare er for en periode. Men babytiden før, syntes jeg er skummel, da jeg er redd for å ikke klare være så god mor som barnet fortjener. 
 

Dette innlegget høres kanskje litt ufølsomt ut, og vil ikke at noen skal tvile på at jeg faktisk ønsker barn! Dette er bare en del av det større bildet. Ønsker bare erfaring for de som kan kjenne seg igjen i dette punktet av hele opplevelsen

Anonymkode: 6c88f...024

[Margeritt]

Jeg er introvert, faren var gamer. Vi ga hverandre to ettermiddager hver i løpet av uken hvor vi kunne gjøre det vi hadde lyst til om vi ønsket det. Resten av kveldene var vi sammen. Fungerte veldig bra 😊

[AnonymBruker]

Jeg er meget introvert og jeg var sliten i to år. Fikk aldri "ladet opp" igjen. Helt til barnet fikk 2 dager i barnehagen. De første ukene brukte jeg faktisk de to dagene bare på å sove, fordi jeg var så sliten. Jeg har og en partner som er mye borte, så det ble mye tid med kun meg selv og barnet. Men om du har en partner som er hjemme så hadde jeg nok laget en liten avtale som hun over.

Anonymkode: 419c7...bce

[AnonymBruker]

For meg er det ikke sosial omgang å være sammen med barnet mitt. Barnet mitt er en del av meg, og regnes ikke som ''utenforstående''. Jeg er også veldig introvert, blir utrolig sliten av å være sosial og det gir meg egentlig fint lite annet enn energitap. Har alltid vært avhengig av mye egentid. Vært alene med en nå 4-åring og det går likevel bra  Barnet har vært klistremerke og hang på meg 24 timer i døgnet i starten, selvsagt får man aldeles klaustrofobi av det til tider! Men barnets behov kommer først og man finner en måte å overleve. 

Jeg har som sagt vært alene med min fra dag 1 frem til nå, så så mye som et minutts alenetid kunne jeg bare glemme i starten. Etter hvert rundt to års alder begynte ungen å sove i strekk fra 19-23, og da var jo de timene bare magiske. Likevel går det greit på et vis! Nå har jeg fått meg samboer som forguder guttungen min, og de finner på mye gøy. Nå synes jeg at jeg drukner i alenetid og får faktisk dårlig samvittighet hvis jeg har fri noen timer og ikke er med guttungen  Så kroppen og sinnet tilpasser seg. 

Anonymkode: 2e7e1...019

[AnonymBruker]

Jeg anser meg også som introvert, men sikkert ikke så mye som deg. 

Synes det var fint å være sammen med baby 😊 Det blir noe annet, og merket ikke noe på at jeg ble mindre tappet pga baby. 

Nå barna blir litt større, blir det jo 2-3 timer på kvelden. Så, da får man jo litt stillhet, om man trenger det😊

Anonymkode: 38875...e71

[AnonymBruker]

Går helt fint! Legger meg aldri etter kl. 22 da. Leser da rundt en halvtime på senga. Egentid er vaske opp og brette tøy. Ellers så legger små barn seg gjerne rundt 19, og da har man noen timer. Er vel heller jobb som sliter på meg. 

Anonymkode: f7b36...953

[AnonymBruker]

Babyer er ikke så sosialt krevende. De sover også mye. 

Fra 1,5 og 2års alder derimot 😅 kan være utmattende.

Det gjelder å ta seg litt pauser. Jeg sitter ofte litt lengre på do med mobilen for små avbrekk. Også avtaler jeg med mannen om å gå tur etc. Små barn legger seg tidlig, så kvelden er fri. 

Det vil nok gå bra for deg også. Uendelig kjærlighet og beskyttertrang hjelper på tålmodigheten. En del egoistiske behov blir mindre viktig 

 

Anonymkode: 85709...974

[AnonymBruker]

Jeg er litt introvert, og jeg føler ikke at tid alene med barna er belastende. Med mannen, da kjenner jeg at det er godt med pauser. Men alene hjemme med barna er nesten som å være alene hjemme. Særlig når de var så små som barnehagealder og yngre, de krever liksom en annen type tilstedeværelse fra meg, ikke slitsomt på den måten.

Under nedstenging gikk jeg lange turer alene.

Anonymkode: a5269...113

[tangent]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg er litt introvert, og jeg føler ikke at tid alene med barna er belastende. Med mannen, da kjenner jeg at det er godt med pauser. Men alene hjemme med barna er nesten som å være alene hjemme. Særlig når de var så små som barnehagealder og yngre, de krever liksom en annen type tilstedeværelse fra meg, ikke slitsomt på den måten.

Under nedstenging gikk jeg lange turer alene.

Anonymkode: a5269...113

Jeg er enig i denne. Mannen gjør meg mer sliten enn barna. Det er mer "utfordrende" sosialt. Spesielt når barna var babyer føltes de mer som en utvidet del av meg selv enn en annen person å forholde seg til. Så lenge du kommuniserer godt med partneren og dere er villige til å avlaste hverandre og gi hverandre space, så kan det gå veldig fint.

[AnonymBruker]

Syntes de første månedene der baby var på meg hele tiden (føltes det som) var verst. Da vi kunne legge ham klokken 19 og bruke kveldene som vi ville følte jeg at jeg fikk livet i gave. Han er nå tre år og veldig kontaktsøkende, så får ikke «fri» fra han når han er våken, men de timene på kvelden gjør at det går helt fint.

Anonymkode: 72219...2f1

[AnonymBruker]

Ja, jeg kan bare bekrefte dine frykter, TS. Jeg er introvert - og ja, jeg blir veldig sliten av å ha barn oppå meg hele tiden, ikke fysisk men mentalt. Ett barn går stortsett greit men to samtidig er utrolig slitsomt for meg, da de begge snakker meg inn i ørene konstant, føles det som. Barna mine er 5 og 7 år gamle nå. Babyperioden var selvsagt stor overgang, og ja, det var vanskelig å ha babyen på deg hele tiden - men det er noe jeg klarte å venne meg fort til. Med bruk av bæresele, så følte jeg at det gikk egentlig greit, babyen fikk nærhet, men jeg fikk annen stimuli enn bare sitte på sofa med babyen. Så babyperioden ikke var noe ille for meg.

Det er større barn som er vanskelige for meg. De fra 2 år og oppover. De krever så mye, sosialt sett. Og ja, det går selvsagt ut over mannen, da man nesten ikke kan bli sint og irritert på egne barn (vel, de minste ihvertfall), så går alt irritasjon over ham. Og ja, han blir dyttet vekk på kvelden fordi jeg orker virkelig ikke mer sosial samvær med noen, etter at barna har lagt seg. Er det samme mange andre her opplever? Virker som sikker vei mot skilsmisse. 

Jeg angrer jo ikke på å ha fått barn, men jeg innså at jeg kunne vært like lykkelig i livet uten barn. 

Anonymkode: ac9dd...5b6

[AnonymBruker]

Jeg blir fort sliten av det sosiale og når det skjer mye. Det første året av barnas liv har vært kjempe tøffe for meg, men nå er det lettere. Jeg sover når de sover og vi er nok mye hjemme, men i disse tider så er det jo ok. Samboer er veldig sosial og ofte spontan av seg. Han tar med barna på familiebesøk og slikt så jeg får ekstra hvile. Når barna er lagt så hender det ofte at samboer er ute på jobb, ærend eller hobby så får jeg ekstra alenetid. Plutselig blir barna så store at de ikke trenger mamma så mye lengre og da blir det ennå roligere. 

Anonymkode: 135ec...fc6

[AnonymBruker]

Jeg er veldig introvert, men overlevde 2 barn på kort tid. Alenetid etter at ungene sover 

Anonymkode: 41221...d5d

[AnonymBruker]

Tenker det kommer mye an på hvordan faren til barnet er. Er han villig til å ta litt mer enn deg? 2 - 4 årsalderen kan være tøff. Men da legger de seg tidlig. Når de blir større er de jo våkne lenge, og du må sikkert bruke noen ettermiddager til å bli med på aktiviteter. Følte at perioden med store barn var mest slitsom, siden ettermiddagene var travle. 

Anonymkode: a3d2d...571

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Babyer er ikke så sosialt krevende. De sover også mye. 

Fra 1,5 og 2års alder derimot 😅 kan være utmattende.

Det gjelder å ta seg litt pauser. Jeg sitter ofte litt lengre på do med mobilen for små avbrekk. Også avtaler jeg med mannen om å gå tur etc. Små barn legger seg tidlig, så kvelden er fri. 

Det vil nok gå bra for deg også. Uendelig kjærlighet og beskyttertrang hjelper på tålmodigheten. En del egoistiske behov blir mindre viktig 

 

Anonymkode: 85709...974

Babyer sover slettes ikke alltid mye dessverre.

Jeg hadde litt samme behov pga kronisk sykdom (altså ladebehov over snittet) og tenkte endel på det samme.

Fikk barn når jeg hadde god nok helse til full jobb, trening, sosialt liv osv. 

Jeg fikk alvorlige søvnproblemer fra 5.mnd uti svangerskapet - og fra da til barnets fylte 2 år sov jeg uten å overdrive 0-3 timer i døgnet. En sjelden gang 5 timer.

Etter fylte 2 år- 4 gikk det i 6 timer. 
 

Vi slapp unna kolikk, men jeg vil likevel si at barseltiden var veldig tøff. Det mest krevende var nok likevel jobbstart og frem til 2,5 år.

Jeg sov fortsatt ekstremt lite, og barn flest er jo hyppig syke det første året i bhg. Jeg må si jeg virkelig følte meg som en slave av alle andres behov.

Man MÅ vaske klær fulle av oppkast midt på natta, og man MÅ levere ting til fristen på jobb. Og man MÅ gjøre de mest grunnleggende ting.

Men, det som hjalp meg/oss mye var å være endel ute. Og kaffe 😅 
 

Små barn legger seg tidlig ja, men fy faderen for et helvete legging kunne være absolutt alle kvelder 🙈 En periode kom jeg liksom fra jobb, middag - så ryddet vi litt bomba horehus, og SÅ: noen timer med sint hyling fra barn med lakenskrekk. Våkne minst 5-7 ganger frem til 04, og 04 ville han opp.

Nå er han 8 år, og legger seg veldig greit - men det er fortsatt litt rabling innimellom på natt og opp kl 05.30-06. 
 

Også enig i at tiden med større barn for noen kan være like/mer krevende pga aktiviteter osv. 

Men oppsummert er 1-2 timer total egentid hver dag bare å glemme for vår del med mindre man teller jobb som alenetid. 

[AnonymBruker]

Jeg holdt på å gå på veggen i permisjonen. Aldri ett sekund uten baby på meg i ni måneder. Det er også tøft etterpå, mest i helgene. Det krever mye av meg å være "på" fra fredag ettermiddag til søndag kveld, uten pause. Barnet sovner klokka åtte, og for å få nok søvn må jeg legge meg ti. Med dusj, matpakkefiks og noe husarbeid inni der er det lite tid til å bare koble av (men noe er det jo).

Men det kan jo gå bra også, som flere skriver over her så kan man takle det helt fint og 😊

Anonymkode: 74ad7...41b

[AnonymBruker]

Jeg er introvert og trenger mye alenetid. Mannen og jeg delte derfor permisjonen 50/50 tidlig slik at vi begge jobbet noen dager i uken. Mannen er også veldig flink til å ta med barnet ut og la meg hente meg inn. Så er det jeg som står for de mer rolige aktivitetene hjemme med barnet, som baking, se film, tegne, bygge Lego etc mens han gjør sine ting.

Vi har lite avlastning, så viktig for oss å avlaste hverandre. 

Anonymkode: 769d1...642

[AnonymBruker]

Hva er skummelt med det? Har vært introvert og sjenert i hele mitt liv, men hater det når noen beskriver det som et slags handicap.

Anonymkode: 45ec5...b17

[AnonymBruker]

Jeg følte jeg var mye alene når barnet var baby, på en positiv måte 🙂 Selv om kvilene var korte (30 min), satt jeg meg ned med en kopp te og leste litt/hørte på podcast. Babyen gråt lite, så vi koste oss mye med å bære han på magen i huset og gikk mye tur med både bæring og vogn. Du er liksom ikke sosial på samme måte som du er med voksne 😅 Sosiale sammenkomster blir også begrenset naturlig da du faktisk ikke kan være like sosial som før 😊

Nå er barnet litt eldre, og da legger han seg tidlig. Då bruker jeg og far tid sammen eller for oss selv. Jeg er kanskje ikke like introvert som deg, men det hjelper for meg å sette på støyreduserende hodetelefoner og bare gjøre noe så enkelt som å henge opp tøy, ut av oppvaksmaskinen etc. Å ha på støyreduserende øretelefoner stenger av verden litt. Og, ikke minst, en veldig forståelsesfull ekstrovert samboer hjelper også. Han tar med seg barnet ut/med på sosiale ting alene en times tid når han kan så jeg får være alene og gjøre mitt 🙂

Anonymkode: f66ea...e7c

[AnonymBruker]

Jeg lurte på det samme før vi fikk barn. Jeg har alltid vært glad i barn, og hatt et veldig stort ønske om å få barn, og det kjentes rett og ikke direkte skummelt. Men jeg var veldig spent på hvordan det ville gå. 

Og for min del har mindre søvn og mindre alenetid gått mye bedre enn jeg ventet. For det første opplever jeg ikke det å være sammen med mine egne barn på samme måte som å være sosial med andre. Jeg har alltid trivdes med å være sosial med noen få gode venner. Altså å ha ei nær venninne på kaffe et par timer syns jeg er trivelig, mens å treffe fem kolleger på kafé er ordentlig utmattende. Barna mine er blant de nære få. Det blir litt som med mannen min. Jeg husker jeg lurte på hvordan det skulle bli å være samboer med ham også. Men de tankene var fort glemt etter at vi flyttet sammen.

For det andre nyter jeg korte stunder av egentid på en helt annen måte enn før. Tiden mellom barnas leggetid og at jeg legger meg selv. I bilen med fin musikk mellom min jobb og barnehagen. En varm kaffekopp jeg rekker å drikke mens de leker fint sammen på naborommet. Det blir aldri dager helt alene mer. Men timene og minuttene her og der betyr mer. Jeg lader fortere. 

Så for meg er ikke det å være introvert i seg selv noe som gjør livet med barn hardt. Om noe syns det å være introvert passer bra. Jeg lengter ikke ut på byen når ungene har sovnet. Det gjør meg absolutt ikke noe at jeg går glipp av en sosial happening en lørdag fordi jeg skal gjøre noe sammen med barna. 

Det ene barnet mitt er en sosial type som alltid vil være sammen med folk og alltid vil være med der ting skjer. Det syns jeg er litt utfordrende. Men fint også  Det andre barnet ser ut til å være mer lik meg, og pusler gjerne med sitt mens jeg pusler med mitt. 

Anonymkode: 0e971...3fc