Hvorfor skal man droppe eller flytte så fort ikke livet med bonusbarn er rosenrødt?

[AnonymBruker]

Ser her inne at så fort noen skriver at livet med bonusbarn er vanskelig så skal en enten flytte ut eller droppe forholdet? 
Skal man virkelig gi opp kjærligheten pga et trassig barn/tenåring/ung voksen? Skal det være slik at hvis ikke barnet elsker fars/mors nye partner så skal en bare droppe det? 
Skal en alltid ha sine barns tillatelse til å ha kjæreste/samboer? 
Er det virkelig barnet som bestemmer dette?  
Får det inntrykket her på KG

Anonymkode: f4782...4f4

[Ananas.]

Jeg har inntrykk av at det rådet oftest kommer fordi en del av dem som gir uttrykk over stor frustrasjon over bonusbarnet ikke egentlig ser ut til å ha tenkt igjennom det å leve et liv med barn, men «bare» har sett for seg å leve med barnets fordeler. Du må nesten akseptere at barnet er en del av pakka når du blir sammen med en med barn. 
En annen stor gruppe er de som irriterer seg voldsomt over barnet, som tydelig er slik på grunn av forelderens unnfallenhet. Likevel ser de for seg at partneren skal være en bedre forelder for et nytt fellesbarn. I begge de tilfellene tenker jeg at det beste er å gå, for alles skyld. 

[Olsen]

Hvis det er noe bra med slike innlegg, så er det at det kanskje kan bidra til at noen tenker seg om en gang til før de flytter sammen. Og da  særlig flytter sammen med en person med barn.

Både voksne og barn kommer i ulike utgaver. Foreldre kommer i ulike utgaver. En utmerket kjæreste kan vise seg som en litt mindre utmerket forelder. Iallfall sett fra den nye kjærestens synspunkt. 

Å tenke seg om er en god ting.

Endret 1. februar 2022 av Olsen

[AnonymBruker]

Jeg tenker at de som mener at barna bare må finne seg i å leve i et hjem med en ny voksen som ikke liker dem, og som helst så at de ikke var til, ikke egner seg som "bonusforeldre". Voksne har alltid et valg, barna er prisgitt de voksne. Foreldre som ofrer sine egne barns ve og vel på kjærlighetens alter, er også uegnet som foreldre. 

Det handler ikke om at barna skal bestemme noe som helst, men at barnas beste skal gå først. De har vært gjennom samlivsbrudd, må leve livet sitt i to ulike hjem, og skal i tillegg forholde seg til en ny voksenperson kanskje på begge steder. Det er ikke lett! 

Anonymkode: 5c25a...082

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ser her inne at så fort noen skriver at livet med bonusbarn er vanskelig så skal en enten flytte ut eller droppe forholdet? 
Skal man virkelig gi opp kjærligheten pga et trassig barn/tenåring/ung voksen? Skal det være slik at hvis ikke barnet elsker fars/mors nye partner så skal en bare droppe det? 
Skal en alltid ha sine barns tillatelse til å ha kjæreste/samboer? 
Er det virkelig barnet som bestemmer dette?  
Får det inntrykket her på KG

Anonymkode: f4782...4f4

Ja, det er visst slik at om man opplever frustrasjon er eneste løsning å flytte. Det er visst skikkelig synd på disse stebarna som ender opp med normale mennesker som gjør sitt beste for å skape gode relasjoner. 

Anonymkode: 57894...d48

[AnonymBruker]

Livet er nok ikke så sort/hvitt. Det er umulig å vite hvordan situasjonen blir før man er i den.

Barnet kan overraske, ny partner kan overraske.

Ser ikke hvorfor man skal tviholde på ett nytt forhold, om det ikke fungerer for den ene parten.

 

Her fikk barnet mitt en flott stemor, som virket som ei oppegående dame som var glad i barnet mitt.

Når de fikk ett fellesbarn ble situasjonen problematisk sa barnet mitt ikke lenger var ønsket der 50 % av tiden lenger.

Barnet mitt ble helt knust og følte seg svært uvedkommende når h*n var der annenhver helg sa stemor var sur, tvert og kritiserte mye.

H*n mistet også rommet sitt der da stemor ønsket å bruke det som kontor, slik at barnet mitt måtte sove på sovesofa i stuen.

Barnet mitt har slitt veldig etter alt dette og har ett svært anstrengt forhold til sin far. 
 

Jeg er selv stemor og kjenner godt til utfordringene.

Klarer man ikke å komme overens med partner sine barn fra før/er sjalu/finner situasjonen for vanskelig, så er det best for alle parter at man går (før man får fellesbarn). 

Anonymkode: 788c2...05d

[Khloe P.T]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Livet er nok ikke så sort/hvitt. Det er umulig å vite hvordan situasjonen blir før man er i den.

Barnet kan overraske, ny partner kan overraske.

Ser ikke hvorfor man skal tviholde på ett nytt forhold, om det ikke fungerer for den ene parten.

 

Her fikk barnet mitt en flott stemor, som virket som ei oppegående dame som var glad i barnet mitt.

Når de fikk ett fellesbarn ble situasjonen problematisk sa barnet mitt ikke lenger var ønsket der 50 % av tiden lenger.

Barnet mitt ble helt knust og følte seg svært uvedkommende når h*n var der annenhver helg sa stemor var sur, tvert og kritiserte mye.

H*n mistet også rommet sitt der da stemor ønsket å bruke det som kontor, slik at barnet mitt måtte sove på sovesofa i stuen.

Barnet mitt har slitt veldig etter alt dette og har ett svært anstrengt forhold til sin far. 
 

Jeg er selv stemor og kjenner godt til utfordringene.

Klarer man ikke å komme overens med partner sine barn fra før/er sjalu/finner situasjonen for vanskelig, så er det best for alle parter at man går (før man får fellesbarn). 

Anonymkode: 788c2...05d

Men hvor var faren til barnet ditt når alle disse endringene ble gjort?

[AnonymBruker]

Khloe P.T skrev (2 minutter siden):

Men hvor var faren til barnet ditt når alle disse endringene ble gjort?

Han ble en tafatt tøffel som var enig i alle forandringer.

Anonymkode: 788c2...05d