Utfordringer med bonusbarn

[AnonymBruker]

Det jeg lurer på er hvorfor dere har gått så fort frem med innflyttning allerede når du/dere har disse utfordringene. Å bygge relasjonen, tillit, og la far ta tak for å bedre oppførsel og følelser er noe som virker å burde blitt gjort i mye lengre tid før dere ble en felles enhet i samme hjem. Når du allerede nå sitter med disse tankene og dere voksne har ulike holdning til situasjonen lover det ikke akkurat så veldig bra. 

Anonymkode: 2c869...d59

[AnonymBruker]

Hei ts 😊

Vet ikke om jeg har så mange råd, men melder meg på da jeg har truffet en mann med to barn fra før. Etter å ha lest litt i denne tråden så kjenner jeg at jeg blir litt skremt og usikker på om jeg bare skal avbryte nå mens vi enda er i en veldig tidlig fase og ingenting har satt seg mellom far og meg. 

Min første tanke når jeg leste om situasjonen var ifht om noen har hatt en prat med denne lille jenta med en litt annen tilnærming? Ikke ta samtalen mens hun er sint, men når hun er rolig og 'vanlig' i humøret? At hun og far gjerne kunne funnet på noe en dag og samtidig kunne far prøvd å ha en samtale med henne om hvordan hun har det? Stille noen undrende spørsmål på en "ufarlig' måte? Hun trenger gjerne å trygges på at mamma og pappa alltid vil være der for henne og at en ny kjæreste ikke tar noen sin plass. Dersom det er dette som gnager i henne. 

Jeg har ikke barn selv så jeg vet ikke. Bare noe som slo meg når jeg nå begynte å tenke over min egen situasjon.

Anonymkode: f7f2a...929

[AnonymBruker]

Jon Are skrev (På 1.2.2022 den 9.46):

Nei, flytt ut og finn deg en annen mann uten barn. Skjønnet ikke hvorfor alle på død og liv skal presse seg gjennom. Et slikt forhold. Det kommer til å blir bare irritasjoner . 

Og i tillegg MÅ ha barn sammen! 

Anonymkode: ba750...aa7

[Mooza]

AnonymBruker skrev (På 1.2.2022 den 16.29):

Det er ikke magen hun sliter med og som hun sier er vondt. Det er som regel en finger, en tå osv. Dersom jeg og faren hennes har hatt en samtale på kanskje to minutter, bryter hun inn med at «Jeg har så vondt i stortåa at jeg begynner å grine», og så begynner hun å gråte. Hun kan også begynne å hylgråte fordi hunden min nyser, for da skvetter hun, i følge henne. Jeg ser ganske tydelig at dette er for å få oppmerksomhet av faren sin. Hun har vært vant med å ha han for seg selv de siste 4 årene, og opplever det nok som vanskelig og ikke få all oppmerksomhet hele tiden, da det er dette hun er vant til. Hun er også vant til at far er med henne og aktiviserer henne absolutt hele tiden! 
Takk for at du viser forståelse og en nyanse. -Trådstarter

Hun burde jo kunne aktivisere seg selv i den alderen. 

Du nevner dette med venner i et innlegg lenger ned- at hvis du hadde hatt barn så skulle du sørget for at den ungen var oppdratt nok til å fungere sosial osv. Har hun problemer med vennskap? Ei jente på 8-9 år vil jo typisk ha fritidsaktiviteter og venner som hun bruker tid på, og ha mindre tid til å gå å gnu opp i dere? Har hun ikke venner, eller bor dere langt fra vennene hennes? Har far tatt en samtale om hvorfor det er slik at hun får så vondt hele tiden? Har du? Hun er jo stor nok til å reflektere rundt dette. Det er mye med oppførsel som ikke høres helt normalt ut, og der jeg tror det kanskje er greit å søke hjelp. 

Det høres jo ut som dette har pågått en god stund. Jeg synes det er rart at far ikke reagerer. Men han er kanskje skremt av det han ser, og bagatelliserer dette. Det er faktisk ganske typisk at foreldre, særlig far gjør dette. Fungerer skole? Har hun noen røde flagg ellers, bortsett fra dette med dine foreldre?  

Det er jo ikke lenge før foreldre betyr mindre for henne og venner betyr straks mer. Dere har noen få år på å gjøre henne tryggere. Og jeg skal love deg en ting; Skjer det ikke nå- så er dette barnemat i forhold til hva dere vil møte når hun blir ungdom. Det er en fair advarsel. Så her må dere enten finne ut av hva som skjer, hvordan hun kan få det bedre- overse bagateller, og faktisk se hele ungen og ta tak i de utfordringer som er. 

Mitt barn sitt første møte med mine nye svigerforeldre var slik; Svigermor sa; " Ååå Du er i alle fall lik mammaen din". Min datter så opp med et mørkt blikk og sa; "Jeg er lik pappa". hahah....Jeg ler enda av det. Poenget er; Her er det jo litt trass og dine personlige preferanser for høflighet må du egentlig styre litt. Barn kommer i ulike variasjoner og med ulike faser. Det går seg til ofte. Min datter har blitt veldig glad i svigermor og de setter pris på henne., Men det var ikke enkelt ...hehhe.. 

Det går veldig fint nå. Stedatteren min er 24, og fra å være en liten frekk sak som jeg toet mine hender over, så er jeg blitt veldig glad i henne.  For all del; Hun kan enda slå litt med leppa, men slik er hun. Mine barn har sine ting de og. Akkurat som meg og mannen. Det er noe med å se personen bak alle fasene og de gode sidene vi alle har i oss. Fremelske dem, og legge til rette for at hun kan utvikle seg trygt og godt. 

Men det er arbeid og det er tålmodighet. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.2.2022 den 15.25):

Unnskyld meg , jeg er ikke TS, men dette her bare så idotisk at jeg måtte kommentere. 
Du har ingen som helst grunn eller viten til å påstå at om TS fikk en datter så ville hun bli akkurat samboerens datter. 
Det er jo helt på trynet! 
Denne datteren har en oppførsel som er en kombinasjon av arv, miljø og oppdragelse. 
Den samme kombinasjonen som vi andre er påvirket av. 
Vi bruker det vi har av omsorgsevne og « verktøy i skuffen» når vi får barn vi skal oppdra. 
Mangler du noen av delene så kan du få problemer med å greie å bære en bra mor eller far . 
Jeg er ikke bekymret på TS vegne 

Anonymkode: 546a8...e71

Det var satt litt på spissen, men poenget er at man har en mye høyere terskel for egne barn. Ting et bonusbarn gjør, ville man kunne tolerert av egne.

Alle barn bør oppdras, men her virker det som om alle med en gang godtar at dette barnet er ufordragelig og bør oppdras. 
Skulle likt å se et barn som alltid er høflig og gjør de riktige tingene.

Anonymkode: 2d85b...a43

[AnonymBruker]

BethD skrev (10 timer siden):

Du er jo helt på jordet,tror du man godtar alt fordi man er barnets forelder?

Nei slett ikke. Men jeg tror at man tolerer mye mer av egne barn enn av andres, og spesielt bonusbarn. 
Selvfølgelig skal barn oppdras, men det kan lett ble til at ale er negativt.

Jeg mener at ts er den voksne her, relasjonen mellom far og datter har vært der hele barnets liv. Nå skal plutselig en ny flytte inn og begynne oppdragelsen.

Anonymkode: 2d85b...a43

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hei ts 😊

Vet ikke om jeg har så mange råd, men melder meg på da jeg har truffet en mann med to barn fra før. Etter å ha lest litt i denne tråden så kjenner jeg at jeg blir litt skremt og usikker på om jeg bare skal avbryte nå mens vi enda er i en veldig tidlig fase og ingenting har satt seg mellom far og meg. 

Min første tanke når jeg leste om situasjonen var ifht om noen har hatt en prat med denne lille jenta med en litt annen tilnærming? Ikke ta samtalen mens hun er sint, men når hun er rolig og 'vanlig' i humøret? At hun og far gjerne kunne funnet på noe en dag og samtidig kunne far prøvd å ha en samtale med henne om hvordan hun har det? Stille noen undrende spørsmål på en "ufarlig' måte? Hun trenger gjerne å trygges på at mamma og pappa alltid vil være der for henne og at en ny kjæreste ikke tar noen sin plass. Dersom det er dette som gnager i henne. 

Jeg har ikke barn selv så jeg vet ikke. Bare noe som slo meg når jeg nå begynte å tenke over min egen situasjon.

Anonymkode: f7f2a...929

Far har hatt en prat med henne, og snakket med henne om hvordan hun har det. Hun forteller da til han at hun syns det er bra at jeg og hunden min har flyttet inn, og at hun egentlig ikke ville at faren skulle ha kjæreste, men så lenge det var meg var det greit. Så vi vet ikke hva eller om det er noe som gnager henne, eller om hun bare er sånn. Som tidligere skrevet er hun på denne måten mot alle voksne, også andre familiemedlemmer, men også mot vennene sine. 
Dette med bonusbarn trenger ikke være som dette. Jeg har tidligere vært sammen med en mann som hadde to barn, og det var rett og slett en glede og ha dem i livet og de to guttene hadde en helt annen værmåte enn jenta jeg er «bonusmor» for nå. Så det kan absolutt gå bra! Så ikke bli skremt av denne tråden. 😊 -Trådstarter.

Anonymkode: d5777...efa

[AnonymBruker]

Mooza skrev (6 timer siden):

Hun burde jo kunne aktivisere seg selv i den alderen. 

Du nevner dette med venner i et innlegg lenger ned- at hvis du hadde hatt barn så skulle du sørget for at den ungen var oppdratt nok til å fungere sosial osv. Har hun problemer med vennskap? Ei jente på 8-9 år vil jo typisk ha fritidsaktiviteter og venner som hun bruker tid på, og ha mindre tid til å gå å gnu opp i dere? Har hun ikke venner, eller bor dere langt fra vennene hennes? Har far tatt en samtale om hvorfor det er slik at hun får så vondt hele tiden? Har du? Hun er jo stor nok til å reflektere rundt dette. Det er mye med oppførsel som ikke høres helt normalt ut, og der jeg tror det kanskje er greit å søke hjelp. 

Det høres jo ut som dette har pågått en god stund. Jeg synes det er rart at far ikke reagerer. Men han er kanskje skremt av det han ser, og bagatelliserer dette. Det er faktisk ganske typisk at foreldre, særlig far gjør dette. Fungerer skole? Har hun noen røde flagg ellers, bortsett fra dette med dine foreldre?  

Det er jo ikke lenge før foreldre betyr mindre for henne og venner betyr straks mer. Dere har noen få år på å gjøre henne tryggere. Og jeg skal love deg en ting; Skjer det ikke nå- så er dette barnemat i forhold til hva dere vil møte når hun blir ungdom. Det er en fair advarsel. Så her må dere enten finne ut av hva som skjer, hvordan hun kan få det bedre- overse bagateller, og faktisk se hele ungen og ta tak i de utfordringer som er. 

Mitt barn sitt første møte med mine nye svigerforeldre var slik; Svigermor sa; " Ååå Du er i alle fall lik mammaen din". Min datter så opp med et mørkt blikk og sa; "Jeg er lik pappa". hahah....Jeg ler enda av det. Poenget er; Her er det jo litt trass og dine personlige preferanser for høflighet må du egentlig styre litt. Barn kommer i ulike variasjoner og med ulike faser. Det går seg til ofte. Min datter har blitt veldig glad i svigermor og de setter pris på henne., Men det var ikke enkelt ...hehhe.. 

Det går veldig fint nå. Stedatteren min er 24, og fra å være en liten frekk sak som jeg toet mine hender over, så er jeg blitt veldig glad i henne.  For all del; Hun kan enda slå litt med leppa, men slik er hun. Mine barn har sine ting de og. Akkurat som meg og mannen. Det er noe med å se personen bak alle fasene og de gode sidene vi alle har i oss. Fremelske dem, og legge til rette for at hun kan utvikle seg trygt og godt. 

Men det er arbeid og det er tålmodighet. 

 

Hun har ikke direkte problemer med vennskap eller det å være sosial, men hun kan være veldig frekk mot vennene sine og si i mot dem på alt. Jeg merker til tider at vennene blir litt «motløse». Dersom vennene hennes sier noe til henne, sier hun alltid i mot og slår hardt ned på dem.

Og dette med vondtene hennes er noe vi også har snakket med henne om, men disse «vondtene» kommer ofte dersom hun har fått lite oppmerksomhet. Hun kommer da med disse utsagnene, og får hun ikke oppmerksomhet med en gang så tar hun ikke dette videre. Det går som regel på vondt i tå eller en finger. Hadde hun hatt mye vondt i mage feks hadde vi tatt dette mer på alvor. Når hun også har sagt at hun har «så vondt i tåa at hun begynner å grine», så har jeg spurt om jeg kan få se på det, men da sier hun heller «det er ikke så farlig». -Trådstarter.

Anonymkode: d5777...efa

[Gjest Jon Are]

AnonymBruker skrev (På 2/3/2022 den 14.26):

Og i tillegg MÅ ha barn sammen! 

Anonymkode: ba750...aa7

Det er naturlig at man ønsker seg barn. Finner man seg en partner uten barn, må man regne med dette spørsmålet dukker opp. Jeg syns primært man bør styre unna partnere med barn dersom man har dette ønsket. Sparer seg for mange konflikter. Våre og dine og mine og dine og våre blir aldri det samme som kjernfamilen

[AnonymBruker]

Du har feil fokus. Problemet er ikke datteren, men pappaen hennes som ikke tar tak. Så kan du si tusen ganger hvor fantastisk han er og hvor høyt du elsker han og ikke henne, men da er du ikke vee rota.

Anonymkode: c58fa...e23

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.2.2022 den 18.03):

Det var satt litt på spissen, men poenget er at man har en mye høyere terskel for egne barn. Ting et bonusbarn gjør, ville man kunne tolerert av egne.

Alle barn bør oppdras, men her virker det som om alle med en gang godtar at dette barnet er ufordragelig og bør oppdras. 
Skulle likt å se et barn som alltid er høflig og gjør de riktige tingene.

Anonymkode: 2d85b...a43

Jeg vil påstå det motsatte. Som både mamma og stemor kommer stebarna (dessverre) unna med mye mer enn mine egne.

Anonymkode: 22c3a...839

[AnonymBruker]

Jeg synes dette høres ut som en bortskjemt drittunge, tafatt far og mor, som ikke klarer å sette grenser. Dårlig oppdragelse dom jeg ikke hadde taklet. Bonusbarn er ikke bonus. Jeg kaller de for stebarn, for som regel, er de langt fra noe bonus. Og ofte følger det med en mor som styrer over faren til barnet. Er du sikker på du orker dette «resten av livet»? Dere skal ha barn selv, hvordan trur du «bonusen» din blir da?

Anonymkode: f8cd9...d29