Utfordringer med bonusbarn

[AnonymBruker]

Det som er litt synd når "bonusforeldre" kritiserer "bonusbarn" er at det ikke blir tatt høyde for hvor vondt det er for barna når foreldre skilles. Enda vondere når foreldrene finner nye partner. Og enda vondere igjen når foreldrene gifter seg med ny partner og i barnas øyne setter et endelig punktum. 

Det finnes ikke barn som ønsker å skape problemet, som er vrange og trassige med vilje, det står foreldre bak som ikke har gjort jobben sin og som ikke SER barnet. 

Anonymkode: fa31d...988

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det som er litt synd når "bonusforeldre" kritiserer "bonusbarn" er at det ikke blir tatt høyde for hvor vondt det er for barna når foreldre skilles. Enda vondere når foreldrene finner nye partner. Og enda vondere igjen når foreldrene gifter seg med ny partner og i barnas øyne setter et endelig punktum. 

Det finnes ikke barn som ønsker å skape problemet, som er vrange og trassige med vilje, det står foreldre bak som ikke har gjort jobben sin og som ikke SER barnet. 

Anonymkode: fa31d...988

Foreldrene til mitt bonusbarn gikk fra hverandre da jenta var en baby, og de har vært bestevenner siden og samarbeidet godt, selv om mor fant seg ny mann da jenta var 1 år. Hun har da hatt bonusfar og bonussøsken hos mor. -Trådstarter.

Anonymkode: d5777...efa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Foreldrene til mitt bonusbarn gikk fra hverandre da jenta var en baby, og de har vært bestevenner siden og samarbeidet godt, selv om mor fant seg ny mann da jenta var 1 år. Hun har da hatt bonusfar og bonussøsken hos mor. -Trådstarter.

Anonymkode: d5777...efa

Men du skjønner vel at barn på åtte år kan TENKE seg til et liv der mamma og pappa bor sammen? Der de ikke må flytte frem og tilbake? Jeg og min mann k gikk fra hverandre når minste var to, hen hadde en enorm reaksjon når far giftet seg MANGE år senere. 

Anonymkode: fa31d...988

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Men du skjønner vel at barn på åtte år kan TENKE seg til et liv der mamma og pappa bor sammen? Der de ikke må flytte frem og tilbake? Jeg og min mann k gikk fra hverandre når minste var to, hen hadde en enorm reaksjon når far giftet seg MANGE år senere. 

Anonymkode: fa31d...988

Jeg sier ikke at jeg ikke skjønner det, men jeg forklarte hvordan situasjonen var rundt dette. -Trådstarter.

Anonymkode: d5777...efa

[AnonymBruker]

Tantebarnet mitt er enebarn. Min søster har giftet seg på ny, noe niesen min synes er ok da hun ikke vet om noe annet - min søster giftet seg på ny da niesen min var tre år gammel. 

Men da faren fikk seg dame KLIKKET det helt for niesen min. Hun ringte 200 ganger per dag til faren sin, hylgrein, ble panisk. Det endte selvfølgelig med at de gikk fra hverandre - og de var kun kjærester i én kort måned! Tror ikke x-svogeren min tør å date før niesen min er voksen.. 

Tror at mange barn ikke takler å dele foreldren sin hvis de er vant til all oppmerksomheten alene. Niesen min var ni år når dette pågikk. 

Anonymkode: 920bd...037

[Gjest BethD]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Tantebarnet mitt er enebarn. Min søster har giftet seg på ny, noe niesen min synes er ok da hun ikke vet om noe annet - min søster giftet seg på ny da niesen min var tre år gammel. 

Men da faren fikk seg dame KLIKKET det helt for niesen min. Hun ringte 200 ganger per dag til faren sin, hylgrein, ble panisk. Det endte selvfølgelig med at de gikk fra hverandre - og de var kun kjærester i én kort måned! Tror ikke x-svogeren min tør å date før niesen min er voksen.. 

Tror at mange barn ikke takler å dele foreldren sin hvis de er vant til all oppmerksomheten alene. Niesen min var ni år når dette pågikk. 

Anonymkode: 920bd...037

Det er jo her foreldrene er nødt å ta tak! Barna kan ikke få styre på denne måten. Skal ikke foreldrene få ha kjærester pga barn fra før? 

[AnonymBruker]

Høres jo ut som at hun har tvangstanker og det er en fryktelig slitsom tilstand. Når adferden hennes så tydelig viser at hun har det vondt og vanskelig, så synes jeg dere bør søke hjelp. Sjekk med kommunen om det finnes lavterskeltilbud der far og mor kan få rådgiving og få vurdert om hun bør henvises til utredning.

Anonymkode: 859dd...a51

[AnonymBruker]

Jeg tenker at her må far ta tak i problemene hvis det skal bli bedre. Jenta er så stor at det burde gå an å ha en skikkelig samtale med henne om dette. 
Hvis det er slik at hun sliter veldig med situasjonen så kan dere skaffe hjelp til å håndtere det. 

Anonymkode: eda95...329

[AnonymBruker]

En ting som slo meg da jeg begynte å lese denne tråden er: HVA GJØR dere sammen med barnet? Er det bare kjedelige voksenting der barnet må aktivisere seg selv, eller driver dere med ulike aktiviteter?

Våre barn er voksne nå, jeg har to og mannen en. Vi var en ganske "organisert" familie der vi drev med ulike aktiviteter som alle likte, samt at vi rullerte på aktiviteter. 

Når man GJØR noe sammen er det mye lettere å ha det GØY! Men selvsagt var det f,eks "middagshvil" for oss voksne der det skulle være stille. Våre unger hadde en fast spilletid for dag og det var de kjempeflinke å holde.

Jeg har så utrolig mange gode minner fra ungene var små. Krangel med stemor/stefar kan jeg huske 2 eller 3 tilfeller av-

Anonymkode: cca99...154

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

En ting som slo meg da jeg begynte å lese denne tråden er: HVA GJØR dere sammen med barnet? Er det bare kjedelige voksenting der barnet må aktivisere seg selv, eller driver dere med ulike aktiviteter?

Våre barn er voksne nå, jeg har to og mannen en. Vi var en ganske "organisert" familie der vi drev med ulike aktiviteter som alle likte, samt at vi rullerte på aktiviteter. 

Når man GJØR noe sammen er det mye lettere å ha det GØY! Men selvsagt var det f,eks "middagshvil" for oss voksne der det skulle være stille. Våre unger hadde en fast spilletid for dag og det var de kjempeflinke å holde.

Jeg har så utrolig mange gode minner fra ungene var små. Krangel med stemor/stefar kan jeg huske 2 eller 3 tilfeller av-

Anonymkode: cca99...154

Vi gjør mye sammen alle tre, og velger aktiviteter hun syns er ålreit. Hun liker best å reise på shopping/cafe, men vi drar også ut i skogen og tenner bål osv. Dette syns hun er greit så lenge det ikke er langt og gå, og vi prøver å legge til rette for det. Nå har hun også lyst til å lære og stå på slalomski, så det skal vi gjøre i helgen. Så det er ikke sånn at vi ikke gjør noe sammen. 

Anonymkode: d5777...efa

[AnonymBruker]

19 hours ago, AnonymBruker said:

Det som er litt synd når "bonusforeldre" kritiserer "bonusbarn" er at det ikke blir tatt høyde for hvor vondt det er for barna når foreldre skilles. Enda vondere når foreldrene finner nye partner. Og enda vondere igjen når foreldrene gifter seg med ny partner og i barnas øyne setter et endelig punktum. 

Det finnes ikke barn som ønsker å skape problemet, som er vrange og trassige med vilje, det står foreldre bak som ikke har gjort jobben sin og som ikke SER barnet. 

Anonymkode: fa31d...988

Jeg har hele tiden vært åpen med min bonusdatter om at jeg er her, og jeg vil aldri gjøre noe for å ta fra henne pappaen hennes. 

Det er ikke alltid lett når hun himler med øynene og sier "ja, sure". 

Det endelige punktumet for foreldrenes relasjon kom lenge før meg. Noen ganger når hun kommer med ønsker om at vi alle kan være venner, har jeg lyst til å være ærlig. Sannheten er at moren hennes bedro pappaen hennes over flere år, og at han ikke orker å se henne. Jeg skulle klart å klistre på meg et smil noen timer. 

Ergo velger jeg at stedatteren heller kan mislike meg enn å få vite alle sannheter om foreldrene sine. 

Noen ganger har jeg lyst til å gråte av frustrasjon. Men, om jeg blir lei meg eller frustrert er jeg visst desperat, et monster osv... 

Anonymkode: d6c16...049

[Christina82]

Ryddet for brukerdebatt og avsporinger. 

Christina82, mod

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.1.2022 den 21.58):

Dette har kanskje vært diskutert tidligere, men jeg aner virkelig ingen råd!

Jeg ble sammen med drømmemannen for 1,5 år siden, og nå har vi flyttet sammen. Jeg er så glad for det, og gleder meg til å få egne barn med han. Men jeg har ett «problem»; datteren hans. Hun er 8 år, straks 9 og har en lite ok oppførsel. Hun er frekk mot voksne, sier alltid i mot alle uansett hva det er og er stortsett fryktelig sur. Hun forventer at faren hennes er der hver gang hun sier «hopp», og klarer ikke ta hensyn til andre og skal alltid ha ting på sine egne måter. Dersom jeg og samboeren min har en samtale og hun ikke har fått oppmerksomhet på en liten stund, begynner hun og snakke om hvor mye smerter hun har overalt og sier ofte «jeg har så vondt at jeg gråter», selv om denne smerten ikke er reell. Det virker som hun får mye oppmerksomhet på denne måten hjemme hos mor. Hun «trasser» også mye og begynner plutselig å hylgrine for ting vi ikke vet hva er. Hun er også redd bakterier, og vasker seg mye på hendene og syns alt er ekkelt. Hvis jeg forsøker å tulle med henne blir jeg møtt med et surt fjes eller en frekk tone tilbake. Hun svarer meg alltid med en frekk tone og hun blir ikke igrensesatt av faren sin dersom hun er frekk mot voksne. Jeg har forsøkt å snakke med faren hennes om dette, og om hun egentlig syns det er greit at jeg og faren hennes har flyttet sammen. Hun sier ofte til faren sin at hun er glad for at jeg har flyttet inn, men det er ikke den følelsen jeg sitter igjen med. 
Hun er her 5 dager i uken annenhver uke, og jeg gruer meg alltid til de dagene. Jeg syns hun er helt ufordragelig og gleder meg til hun drar igjen. Jeg syns dette er veldig leit, da jeg helst skulle sett at jeg likte henne, da jeg elsker pappaen hennes mer enn noe i denne verden. 
Jeg vet faktisk ikke om jeg holder ut med samboeren min på grunn av dette barnet.. Jeg har forsøkt å snakke med han om alt dette, men da lukker han seg. Han har selv sagt at han vet det er mye å jobbe med ifht datteren, men han ser fortsatt ikke det jeg tar opp med han. Er det noen som har tips eller som har vært i liknende situasjon? Hjelp! 

Anonymkode: d5777...efa

En dag når du selv har en datter på 9 år, hvis du er så heldig å få en vil du oppdage at hun vil være akkurat som samboeren din sin datter. Forskjellen er at du vil godta alle nykkene og alle problemene fordi du elsker henne og hun er din. 
Hvis du ikke greier å være den voksne her, så flytt ut. Dette er ikke bra for barnet.

Anonymkode: 2d85b...a43

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

En dag når du selv har en datter på 9 år, hvis du er så heldig å få en vil du oppdage at hun vil være akkurat som samboeren din sin datter. Forskjellen er at du vil godta alle nykkene og alle problemene fordi du elsker henne og hun er din. 
Hvis du ikke greier å være den voksne her, så flytt ut. Dette er ikke bra for barnet.

Anonymkode: 2d85b...a43

Unnskyld meg , jeg er ikke TS, men dette her bare så idotisk at jeg måtte kommentere. 
Du har ingen som helst grunn eller viten til å påstå at om TS fikk en datter så ville hun bli akkurat samboerens datter. 
Det er jo helt på trynet! 
Denne datteren har en oppførsel som er en kombinasjon av arv, miljø og oppdragelse. 
Den samme kombinasjonen som vi andre er påvirket av. 
Vi bruker det vi har av omsorgsevne og « verktøy i skuffen» når vi får barn vi skal oppdra. 
Mangler du noen av delene så kan du få problemer med å greie å bære en bra mor eller far . 
Jeg er ikke bekymret på TS vegne 

Anonymkode: 546a8...e71

[punkyB]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Det er nok noe i oppdragelsen her… Hun er veldig frekk mot alle, og spesielt voksne. Da hun møtte foreldrene mine første gang var hun så frekk og kalte blant annet MIN pappa for dum, og jentas far korrigerte henne ikke. Hun satt i sofaen og uffet seg og spurte høyt når foreldrene mine skulle dra igjen. Hun ble heller ikke snakket til om dette. Da jeg tok opp med faren hennes etterpå at sånn oppførsel ikke er greit, kunne han ikke se problemet. Han mente hun var hyper. Hun får også drive som hun vil hjemme hos mor, og styrer mye av showet selv om hun har stesøsken. -Trådstarter.

Anonymkode: d5777...efa

Virker jo som om det er faren som er problemet.  Det der er jo en oppførsel faren må ta tak i og være klar på at ikke er ok

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.1.2022 den 22.53):

Ehh, jo. Der er alltid en løsning bak arferd. Barn er ikke født onde. De formes av miljø, oppdragelse, læring.

https://www.foreldremestring.no/blog/hvilke-holdninger-er-viktig-i-mote-med-barna-vare

Anonymkode: 6b096...86b

Nei, men de kan ha fått mangelfull oppdragelse eller ha blitt bortskjemt. Kombien av de to er fryktelig. 

Anonymkode: f975f...420

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.2.2022 den 16.48):

Men du skjønner vel at barn på åtte år kan TENKE seg til et liv der mamma og pappa bor sammen? Der de ikke må flytte frem og tilbake? Jeg og min mann k gikk fra hverandre når minste var to, hen hadde en enorm reaksjon når far giftet seg MANGE år senere. 

Anonymkode: fa31d...988

Signerer denne. Min sønn var 2 år når vi gikk ifra hverandre. Han husker ingenting fra vi bodde sammen. Jeg giftet meg når han var 7 år. Han gråt i bryllupet og sa at nå var "alt håp ute for deg og pappa" 

Anonymkode: 6b096...86b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

En dag når du selv har en datter på 9 år, hvis du er så heldig å få en vil du oppdage at hun vil være akkurat som samboeren din sin datter. Forskjellen er at du vil godta alle nykkene og alle problemene fordi du elsker henne og hun er din. 
Hvis du ikke greier å være den voksne her, så flytt ut. Dette er ikke bra for barnet.

Anonymkode: 2d85b...a43

Dette er jo bare svada? Jeg hadde satt grenser og oppdratt barnet mitt nettopp fordi jeg elsker henne! Jeg hadde oppdratt henne og satt grenser, slik at hun hadde visst hvilken oppførsel som er ok og ikke. Nettopp fordi hun skulle blitt en likandes person, fått venner osv. Jeg hadde aldri oversett dårlig oppførsel kun fordi barnet er mitt eget. Det blir jo bare for dumt. -Trådstarter.

Anonymkode: d5777...efa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Unnskyld meg , jeg er ikke TS, men dette her bare så idotisk at jeg måtte kommentere. 
Du har ingen som helst grunn eller viten til å påstå at om TS fikk en datter så ville hun bli akkurat samboerens datter. 
Det er jo helt på trynet! 
Denne datteren har en oppførsel som er en kombinasjon av arv, miljø og oppdragelse. 
Den samme kombinasjonen som vi andre er påvirket av. 
Vi bruker det vi har av omsorgsevne og « verktøy i skuffen» når vi får barn vi skal oppdra. 
Mangler du noen av delene så kan du få problemer med å greie å bære en bra mor eller far . 
Jeg er ikke bekymret på TS vegne 

Anonymkode: 546a8...e71

Helt enig med deg! Jeg hadde også oppdratt barnet mitt og satt grenser for dårlig oppførsel nettopp fordi jeg elsker barnet mitt! Jeg hadde satt grenser og oppdratt henne, slik at hun hadde visst hvilken oppførsel som er ok og ikke. Og nettopp dette er ganske relevant for å få seg venner osv. -Trådstarter.

Anonymkode: d5777...efa

[Gjest BethD]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

En dag når du selv har en datter på 9 år, hvis du er så heldig å få en vil du oppdage at hun vil være akkurat som samboeren din sin datter. Forskjellen er at du vil godta alle nykkene og alle problemene fordi du elsker henne og hun er din. 
Hvis du ikke greier å være den voksne her, så flytt ut. Dette er ikke bra for barnet.

Anonymkode: 2d85b...a43

Du er jo helt på jordet,tror du man godtar alt fordi man er barnets forelder?