Utfordringer med bonusbarn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

DET er en sannhet med store modifikasjoner - hence det vi kaller oppdragelse. Dere må slutte å pakke ting inn i bomull.

Anonymkode: fb37b...e7b

Og barn flest er ikke englebarn i et hjem der de er trygge på de voksne. Se på hvordan de oppfører de seg ute blant folk utenfor kjernefamilien, da får du en pekepinn på oppdragelsen. 

Anonymkode: 856f6...c29

[AnonymBruker]

Flytt ut! 

Ikke finn på å få et barn med en mann som har en datter du ikke kan fordra. 

Anonymkode: eeb95...757

[AnonymBruker]

Dette er jo ikke et barn dere har problem med. Dette er et barn som har problemer, og som ingen voksne gidder hjelpe. Jeg får helt vondt av henne, stakkar. 

Har dere forsøkt å heller ta henne på alvor? Det er en god del her som tyder på at hun er et meget engstelig barn, og da er det ikke hjelpsomt å si "dette er en uro du ikke har grunn til å ha - ikke tenk mer på den" fordi barnet jo tenker på det. Det eneste barnet lærer av slikt er at voksne ikke gidder høre på henne, og at hennes problemer blir avfeid. 

Og problemer er ikke enten fysiske eller reelle eller innbilte. Angst og tvangstanker er begge "innbilte" lidelser som er meget reelle. Det samme er flyskrekk. Så at du tror hun innbiller seg ting er ikke relevant for om de skal taes på alvor. Hun skal det.

Forsøk å spørre henne hva presis hun er urolig for, innled en samtale om hva og hvorfor. 

Og så synes jeg faktisk ikke det er ok å anta at en 8-åring som er sur konstant ikke faktisk har smerter. Surhet er en velkjent "bivirkning" av vondter. Få henne utredet. Jeg kjenner et slikt barn, og det har hypermobile ledd som ble diagnostisert veldig sent og som reelt fører til "udefinerbare" og rare verker i kroppen som et barn ikke evner beskrive rikitg. 

Anonymkode: 01773...d27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Dette er jo ikke et barn dere har problem med. Dette er et barn som har problemer, og som ingen voksne gidder hjelpe. Jeg får helt vondt av henne, stakkar. 

Har dere forsøkt å heller ta henne på alvor? Det er en god del her som tyder på at hun er et meget engstelig barn, og da er det ikke hjelpsomt å si "dette er en uro du ikke har grunn til å ha - ikke tenk mer på den" fordi barnet jo tenker på det. Det eneste barnet lærer av slikt er at voksne ikke gidder høre på henne, og at hennes problemer blir avfeid. 

Og problemer er ikke enten fysiske eller reelle eller innbilte. Angst og tvangstanker er begge "innbilte" lidelser som er meget reelle. Det samme er flyskrekk. Så at du tror hun innbiller seg ting er ikke relevant for om de skal taes på alvor. Hun skal det.

Forsøk å spørre henne hva presis hun er urolig for, innled en samtale om hva og hvorfor. 

Og så synes jeg faktisk ikke det er ok å anta at en 8-åring som er sur konstant ikke faktisk har smerter. Surhet er en velkjent "bivirkning" av vondter. Få henne utredet. Jeg kjenner et slikt barn, og det har hypermobile ledd som ble diagnostisert veldig sent og som reelt fører til "udefinerbare" og rare verker i kroppen som et barn ikke evner beskrive rikitg. 

Anonymkode: 01773...d27

Hos én av 200 000 liksom. Herregud for en dramatisering.

Mange i den alderen, spesielt jenter, oppfører seg ufyselig. De gnager og sutrer, blir helt matt. Få de ut, la de aktivisere seg alene. 

Har en 9 år gammel jente innad i familien, og hun er på akkurat samme måte. Utrolig irriterende vesen. 

Anonymkode: fb37b...e7b

[AnonymBruker]

Nå ts skal jeg ta meg tid til å svare deg ordentlig og nyansert. 

Først av alt vil jeg faktisk applaudere deg for HI. Det er ikke bare bare på KG å innrømme at du føler noe som helst annet enn svulmende kjærlighet, tålmodighet og ønske om å gi av deg selv til stebarn. Har man komplekse eller nyanserte følelser er det liksom ikke måte på hvor synd det er på barnet. 

Min erfaring er at foreldre også har komplekse og nyanserte følelser for egne barn. Og vet dere hva? Folk applauderer og hyller åpenheten når det prates om! Hvorfor i alle dager skal steforeldre være de eneste som aldri opplever situasjonen som vanskelig? 

For det andre. Noen barn er lettere å like enn andre. Det er ikke slik at alle barn er fantastiske, og at en personlighet med gode og mindre gode sider oppstår på attenårsdagen. Jeg ble kjent med stedatteren min da hun var tolv. Selv om jeg vet at jeg som voksen hadde ansvar for relasjonen, hadde det vært greit med litt drahjelp. Det er ikke slik at jeg spontant svulmet over av kjærlighet til denne pre-teen jenta som rullet med øynene og sa whatever. Det er heller ikke slik at du kan bestemme deg for å føle omsorg og kjærlighet for et menneske som du føler bare motarbeider. 

Men du må prøve. Det ER ditt ansvar. 

Dette hadde nok vært enklere å bære, og å klare, om det var lov til å føle på at det er vanskelig. 

Så hva er mulighetene dine?

Gå fra mannen. 

Prat med ham. Få forståelse. Skap et samhold. Forsøk å hjelpe jenta, og den familien dere skaper, sammen. 

Anonymkode: d6c16...049

[AnonymBruker]

Hvis dere skal få felles barn bør dere vente i 9 år. Det er klart dette ikke kommer til å gå bra. Stakkars jente bor med en voksen som ikke liker henne. 

Anonymkode: 1407c...891

[AnonymBruker]

Hadde satt meg ned og tatt en skikkelig prat med henne.

Uten å blande inn andre enn henne og deg selv. Si rett ut hvordan du opplever henne, hvorfor er hun sånn og hva kan dere gjøre sammen for at dette blir bedre. 

Si at du har vanskelig for å akseptere ufin oppførsel fra henne, sånn er ikke lov å prate til andre. 

Selv hadde jeg snakket til henne som om det var min egen datter. Jeg aksepterer at unger sliter med sitt, men jeg aksepterer ikke frekke og ufine unger som svarer dritt tilbake til voksne. 

Anonymkode: 511b3...41a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Ja, hun får tid med pappaen sin. Jeg holder meg litt i bakgrunnen og forsøker og la dem fortsatt ha sine greier selv om jeg har flyttet inn. Vi gjør også ting sammen. Jeg foreslår å dra på shopping, dra ut i skogen og tenne bål, og ting jeg vet hun liker. Om jeg skal lufte hunden min spør jeg alltid om hun vil være med, fordi jeg vet hun syns det er stas og få leie hunden. Så det går ikke på det at jeg ikke vil bli kjent med henne, for jeg prøver virkelig. Og det har forresten vært slutt mellom hennes far og moren hennes siden hun var en baby. 

Dette med at hun har vondt i magen og begynner å hylgrine, er frekk osv. Det kjenner jeg faktisk igjen. Det er nesten skummelt å lese. 

Min mann sin datter var 8-9 år da vi kom sammen. Mye av det samme som du forteller skjedde der også, ikke bare hos oss, men hjemme hos mor med hennes mann.... Heldigvis hadde jeg en datter på samme alder, og de to fant sammen- noe som gjorde det bedre. Men hun kunne være ganske frekk på en måte som jeg ikke tolerer fra mine barn. Det var vanskelig å si noe på det, fordi jeg nok ante at her lå det noe bak som var litt skjørt og jeg følte ikke at jeg kunne konfrontere henne. . Jeg måtte også ta dette opp med min mann da det begynte å gå meg på nervene løs. Jeg måtte jo til slutt være så ærlig at jeg sa at jeg begynte å mislike ungen, og dette kunne ikke fortsette. Jeg ville jo så gjerne bli glad i dette barnet.  De hadde en samtale, og det ble bedre, dette med frekkhet. Det er lettere å gi omsorg og ha tålmodighet med et barn som ikke er frekk med deg.

Det ga seg jo. Hun ble tryggere og dette med magen roet seg. Det er nok en periode der det er viktig at du bare holder fortet og samler all omsorg du har i deg for å ikke bli forbannet på dette barnet. Vi mennesker er så sammensatte, og trygghet over tid vil lønne seg. Få far til å ta dette med magen og følelsene hennes på alvor, og gjør det selv også. Det kan jo ikke være godt å ha det slik for henne. Hadde hun vært trygg, så hadde hun jo fokusert på kjekke ting og ikke følt det slik hun gjør nå. Her er det noen basale behov som må dekkes, og om dere må ofre dere en periode for å dekke de behovene, så gjør det. Trøst og gi oppmerksomhet, hvis det er det hun trenger. Gjør det til hun har fått forståelse for at hun er viktig. Viktigst. Da vil hun roe seg ned ... 

Det er ikke enkelt å gå inn i et forhold med barn. Det er ikke enkelt å være foreldre. Det krever mye av tiden din. Men hvis du greier å se det fra et lite barns perspektiv, og blande den kjærlighet du har til far over på barnet- som jo er fryktelig viktig for far, så vil du nok høste til slutt. 

 

Anonymkode: 38e2a...278

[AnonymBruker]

Eller ungen bare ikke har fått riktig oppdragelse ? Kan være så forbanna enkelt som det. Er så lei av å høre de unnskyldningene om at « barn er ikke vanskelig de HAR det vanskelig» Vettuka… en 8 åring bør ha lært seg vanlig folkeskikk og hvis ikke så er det oppdragelsen det går på. Selvom en 8 åring har det «vanskelig» så betyr det ikke at de skal være ufordragelige. Ikke rart unger i dag ikke eier normal høflighet når alt skal unnskyldes med å gjøre barnet til offeret. 
 

Min 6 åring kan også slenge kommentarer å prøve seg på å være frekk men da får han grei beskjed med en gang og vi setter oss ned å prater etterpå om at hvis han har det vanskelig så er jeg her og vi kan prate om det. Ufordragelighet aksepteres ikke uansett grunn 

Anonymkode: e8970...6c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Eller ungen bare ikke har fått riktig oppdragelse ? Kan være så forbanna enkelt som det. Er så lei av å høre de unnskyldningene om at « barn er ikke vanskelig de HAR det vanskelig» Vettuka… en 8 åring bør ha lært seg vanlig folkeskikk og hvis ikke så er det oppdragelsen det går på. Selvom en 8 åring har det «vanskelig» så betyr det ikke at de skal være ufordragelige. Ikke rart unger i dag ikke eier normal høflighet når alt skal unnskyldes med å gjøre barnet til offeret. 
 

Min 6 åring kan også slenge kommentarer å prøve seg på å være frekk men da får han grei beskjed med en gang og vi setter oss ned å prater etterpå om at hvis han har det vanskelig så er jeg her og vi kan prate om det. Ufordragelighet aksepteres ikke uansett grunn 

Anonymkode: e8970...6c2

Tror du at foreldre ikke korrigerer sine barn, når de er frekke og ufine? De fleste foreldre gjør faktisk det! 

Dersom din 6- åring fortsetter å være frekk, bryr seg ikke om at han ikke får lov til å snakke slik, hva vil du da gjøre? Si det en gang til? Og rykke tilbake til start? 

Helt utrolig at noen tror at ved å korrigere adferd, så avtar den. Se på problemet med mobbing, det har eksistert i hundrevis av år. Likevel klarer man ikke å få bukt med det. 

 

Anonymkode: fdeb5...25f

[Tatja]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Barn som utfordrer er ikke vanskelige, de har det vanskelig. 

Anonymkode: 6b096...86b

Eller de er rett og slett sta/bortskjemt. Aner jo ikke om det gjelder TS' stedatter, selvfølgelig. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Får hun tid med pappan sin? Eller tid med deg? Hun har nok mye vonde følelser. Og virker som du er sjalu på henne og vil ha far for deg selv. Virker som du ikke vil bli kjent eller like henne. Det er ditt ansvar å jobbe med relasjonen. Det eller flytt. Er far så herlig når han ikke vil kommunisere da?

Hilsen ei som åpnet opp armene for stesønn fra dag 1 og har et godt forhold. 

Anonymkode: 6b096...86b

Det er faktisk ikke alltid lett å danne en god relasjon selvom du åpner armene...Her spiller mye inn. Men bra det gikk fint med dere!

Anonymkode: 60080...2fb

[Xanadu]

Jeg skjønner at det er vanskelig, men det høres ikke ut som om dette barnet har det helt greit. Du og din mann må snakke sammen om dette skal kunne fungere, og kanskje du må formidle akkurat det.

[Festlig]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Ja, hun får tid med pappaen sin. Jeg holder meg litt i bakgrunnen og forsøker og la dem fortsatt ha sine greier selv om jeg har flyttet inn. Vi gjør også ting sammen. Jeg foreslår å dra på shopping, dra ut i skogen og tenne bål, og ting jeg vet hun liker. Om jeg skal lufte hunden min spør jeg alltid om hun vil være med, fordi jeg vet hun syns det er stas og få leie hunden. Så det går ikke på det at jeg ikke vil bli kjent med henne, for jeg prøver virkelig. Og det har forresten vært slutt mellom hennes far og moren hennes siden hun var en baby. 

Anonymkode: d5777...efa

Jeg støtter deg fullt ut , og du hørtes ut til å være 100% oppegående. 
Men dette med datteren har skjedd etter foreldrenes samlivsbrudd, og de har ikke greid å møte datterens behov på rette måten. 
Dårlig samvittighet og fokus på eget voksenbehov ligger bak bestemmelsen om å ka datteren få styre hverdagen og graden av oppmerksomhet. 
Barn trenger rutiner og regler som de kan følge naturlig. 
Samalen med hva, hvem og hvorfor er viktige for at de skal forstå årsak og konsekvenser.
Jeg tror du må få far med på å få en bedre innsikt i hva hans rolle som skilt far betyr. 
Det kan bety at du må presse han i riktig retning , og at det kanskje tilslutt blir ett valg mellom et korrigert og bra familieliv eller en singeltilværelse der han kanskje blir bitter på sin datter pga hun får skylden for å ha ødelagt fars forhold. 
Jeg tror ikke du har noe valg ❤️

[AnonymBruker]

Det er jo veldig vanskelig for oss her inne å bedømme om barnet er en normal 9-åring, eller om barnet er «unormal». Og om barnet er «unormalt» vanskelig, kommer det da av oppdragelse eller at barnet har det vondt? Umulig å svare på synes jeg. 

Men en ting kan jeg hvert fall si - nesten alle jeg kjenner som har hatt barn i den alderen forteller om at barna ble små monstre i 9-10 års alderen. Ellers søte og veloppdratt barn som plutselig var frekke og utrolig irriterende å være sammen med. 

Anonymkode: 37569...4d1

[Loff77]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Hun høres da ganske normal ut? Alle barn har sine greier, men dette var da ikke spesielt mye? 
Tror ikke dette forholdet er noe å satse på når du takler så lite. 

Anonymkode: 23981...9d1

Nei det er ikke normalt å oppføre seg sånn når man er 9år, sikkert ikke uvanlig dog i Norge hvor ingen snart har tid eller gidder å være foreldre

Endret 1. februar 2022 av Loff77

[AnonymBruker]

Har far hatt andre kjærester før deg, eller er jenta vant til å være midtpunktet i fars liv uten noen som helst "konkurranse"? For meg høres det ut  som hun sliter litt med overgangen til å måtte dele far med andre. Hvis hun er villig til å snakke med deg, gjøre noe med deg, ville jeg prøvd å kjøre litt på med bonding gjennom ting bare dere to gjør sammen. Det er ikke alltid lett og det kan ta tid, men så lenge foreldrene er oppegående og samarbeider godt, vil jeg tror det går bra med litt innsats 😊

Anonymkode: ec341...e62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har far hatt andre kjærester før deg, eller er jenta vant til å være midtpunktet i fars liv uten noen som helst "konkurranse"? For meg høres det ut  som hun sliter litt med overgangen til å måtte dele far med andre. Hvis hun er villig til å snakke med deg, gjøre noe med deg, ville jeg prøvd å kjøre litt på med bonding gjennom ting bare dere to gjør sammen. Det er ikke alltid lett og det kan ta tid, men så lenge foreldrene er oppegående og samarbeider godt, vil jeg tror det går bra med litt innsats 😊

Anonymkode: ec341...e62

Faren hennes har hatt èn kjæreste før meg, og da gikk jenta i barnehagen. Hun er veldig vant med og ha faren sin alene, og har han surret godt rundt lillefingeren. Hun oppfører seg sånn hun vil og blir så og si aldri snakket til. Hun er også vant med å være midtpunktet hjemme hos mor, selv om hun har stesøsken der.

-Trådstarter.

Anonymkode: d5777...efa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Dette med at hun har vondt i magen og begynner å hylgrine, er frekk osv. Det kjenner jeg faktisk igjen. Det er nesten skummelt å lese. 

Min mann sin datter var 8-9 år da vi kom sammen. Mye av det samme som du forteller skjedde der også, ikke bare hos oss, men hjemme hos mor med hennes mann.... Heldigvis hadde jeg en datter på samme alder, og de to fant sammen- noe som gjorde det bedre. Men hun kunne være ganske frekk på en måte som jeg ikke tolerer fra mine barn. Det var vanskelig å si noe på det, fordi jeg nok ante at her lå det noe bak som var litt skjørt og jeg følte ikke at jeg kunne konfrontere henne. . Jeg måtte også ta dette opp med min mann da det begynte å gå meg på nervene løs. Jeg måtte jo til slutt være så ærlig at jeg sa at jeg begynte å mislike ungen, og dette kunne ikke fortsette. Jeg ville jo så gjerne bli glad i dette barnet.  De hadde en samtale, og det ble bedre, dette med frekkhet. Det er lettere å gi omsorg og ha tålmodighet med et barn som ikke er frekk med deg.

Det ga seg jo. Hun ble tryggere og dette med magen roet seg. Det er nok en periode der det er viktig at du bare holder fortet og samler all omsorg du har i deg for å ikke bli forbannet på dette barnet. Vi mennesker er så sammensatte, og trygghet over tid vil lønne seg. Få far til å ta dette med magen og følelsene hennes på alvor, og gjør det selv også. Det kan jo ikke være godt å ha det slik for henne. Hadde hun vært trygg, så hadde hun jo fokusert på kjekke ting og ikke følt det slik hun gjør nå. Her er det noen basale behov som må dekkes, og om dere må ofre dere en periode for å dekke de behovene, så gjør det. Trøst og gi oppmerksomhet, hvis det er det hun trenger. Gjør det til hun har fått forståelse for at hun er viktig. Viktigst. Da vil hun roe seg ned ... 

Det er ikke enkelt å gå inn i et forhold med barn. Det er ikke enkelt å være foreldre. Det krever mye av tiden din. Men hvis du greier å se det fra et lite barns perspektiv, og blande den kjærlighet du har til far over på barnet- som jo er fryktelig viktig for far, så vil du nok høste til slutt. 

 

Anonymkode: 38e2a...278

Det er ikke magen hun sliter med og som hun sier er vondt. Det er som regel en finger, en tå osv. Dersom jeg og faren hennes har hatt en samtale på kanskje to minutter, bryter hun inn med at «Jeg har så vondt i stortåa at jeg begynner å grine», og så begynner hun å gråte. Hun kan også begynne å hylgråte fordi hunden min nyser, for da skvetter hun, i følge henne. Jeg ser ganske tydelig at dette er for å få oppmerksomhet av faren sin. Hun har vært vant med å ha han for seg selv de siste 4 årene, og opplever det nok som vanskelig og ikke få all oppmerksomhet hele tiden, da det er dette hun er vant til. Hun er også vant til at far er med henne og aktiviserer henne absolutt hele tiden! 
Takk for at du viser forståelse og en nyanse. -Trådstarter

Anonymkode: d5777...efa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Eller ungen bare ikke har fått riktig oppdragelse ? Kan være så forbanna enkelt som det. Er så lei av å høre de unnskyldningene om at « barn er ikke vanskelig de HAR det vanskelig» Vettuka… en 8 åring bør ha lært seg vanlig folkeskikk og hvis ikke så er det oppdragelsen det går på. Selvom en 8 åring har det «vanskelig» så betyr det ikke at de skal være ufordragelige. Ikke rart unger i dag ikke eier normal høflighet når alt skal unnskyldes med å gjøre barnet til offeret. 
 

Min 6 åring kan også slenge kommentarer å prøve seg på å være frekk men da får han grei beskjed med en gang og vi setter oss ned å prater etterpå om at hvis han har det vanskelig så er jeg her og vi kan prate om det. Ufordragelighet aksepteres ikke uansett grunn 

Anonymkode: e8970...6c2

Det er nok noe i oppdragelsen her… Hun er veldig frekk mot alle, og spesielt voksne. Da hun møtte foreldrene mine første gang var hun så frekk og kalte blant annet MIN pappa for dum, og jentas far korrigerte henne ikke. Hun satt i sofaen og uffet seg og spurte høyt når foreldrene mine skulle dra igjen. Hun ble heller ikke snakket til om dette. Da jeg tok opp med faren hennes etterpå at sånn oppførsel ikke er greit, kunne han ikke se problemet. Han mente hun var hyper. Hun får også drive som hun vil hjemme hos mor, og styrer mye av showet selv om hun har stesøsken. -Trådstarter.

Anonymkode: d5777...efa